Chris Eckman fra The Walkabouts er tilbake med et solid album

Albumcover. Foto til venstre av Jaka Babnik

Chris Eckman –Where the Spirit Rests (album 2021)

“The snow came early / And stayed long / Deep into the spring / So much shock / Too little awe / Thought I’d seen everything / Didn’t count on the bitterness / Hit me unforeseen / Didn’t count on the revisionist / History written sloppily.”

Åpningslinjen på “Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests» setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet.

Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk. The Walkabouts var av de aller fremste bandene i min verden på i midten av 1990-årene. Mitt forhold til dem startet med den fantastiske coverplata «Satisfied Mind» (1993), og ble ikke mindre med album som «Devil’s Road» (1996) og «Nighttown» (1997). Chris Eckmans og Carla Torgerson på vokal bidro sammen med bandet til å lage rock noir der vokalistenes stemmer sammen lagde en mørk, men samtidig dynamisk stemning med låter så vakre og så gjennomførte at det var bare å bøye seg i hatten som Heidi Weng nå har lært oss alle å si. Jeg fikk med meg tre flotte konserter i Oslo med bandet. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men på et eller annet tidspunkt skilte The Walkabouts og jeg lag. Jeg var dog ikke lenger borte enn at jeg kjøpte Chris Eckmans soloalbum «Harney Country» (2013), ei flott plate som jeg hadde et gjenhør med i forrige uke.

Men Eckman har flere meritter. Han produserte en rekke album for Midnight Choir, album som rager høyt på listen over norsk rocks beste album. I samme klasse er albumene han har produsert for Terry Lee Hale; du må sjekke ut Hales musikk om du ikke allerede har gjort det. Han var også musiker på en Steve Wynn-konsert jeg var på, for noen år siden. Til daglig driver amerikaneren Eckman plateselskapet «Glitterbeat» fra sitt nåværende hjem i Ljubljana i Sloevenia, så Eckman er med årene blitt minst like viktig som bakmann som musiker på egenhånd. Årets soloalbum er hans femte.

På «Where The Spirit Rests» handler det om tap og og søken etter et anker i flere av låtene. Jeg har nevnt åpningslåten, men temaet er heller ikke langt unna på de flotte «Drinking In America» og ikke minst «Northern Lights»:

“Kept me afloat these months
Not sure this is what you want
But in my heart, You are a keeper”

Heldigvis avsluttes albumet med snev av, i hvert fall betinget, håp og optimisme med låten «CTFD»: 

«You said “you’ve gotta fight for this. 
Sure there’s magic, but it takes work.”
No sleights of hand, no counting cards 
Still learnin’ what that’s worth”

Platens lydbilde preges både av synther og akustisk gitar. Albumet er produsert sammen med den britiske, elektroniske komponisten Alastair McNeill og inkluderer Chuck Johnson og John Hyde på pedal steel nydelig, Catherine Graindorge på fiolin og Chris Cacavas, kjent fra The Dream Syndicate og Green On Red på keyboard, samt det jeg tror er lokale musikere fra Ljubljana på bass og trommer på enkelte av låtene.

Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Dette er ikke et album for å få opp pulsen på trening. Med «Where the Spirit Rests» har isteden Chris Eckman laget en dvelende og intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser. Forsøk å ikke la deg distrahere – ja, jeg vet det er vanskelig. Plata fremstår som et særdeles helhetlig produkt der få låter peker seg ut, selv om nevnte « Early Snow», «Northern Lights» og «Drinking in America» er de mest umiddelbare. Men så kommer de øvrige snikende, kanskje med «Cabin Fever» i førersetet.

Selvsagt kan man ta seg i å tenke på hva Carla Torgerson kunne bidratt med på noen av sporene her. Men det er nok meg i det nostalgiske hjørnet, så det lar jeg ligge. Og kanskje ville hun heller ikke passet inn. «Where The Spirit Rests» er mer enn velkommen som den er.

Tor Ærligs flotte viser treffer

Tor Ærlig – Vinger av papir (2021)

Coverdesign og fotografier av Grete Rokstad.

Det ramlet inn en anbefaling av Tor Ærligs nye album i nyhetsfeeden min på Facebook, «Vinger av papir» – viser, John Peter Støa som produsent og arrangør. Dette må jeg høre! Og jeg tror at albumet til Tor Ærlig aka Tor Erling Naas best kan karakteriseres som viser, selv om Tor og John Peter også inviterer oss inn i det John Peterske univers. Bare for å konkludere med én gang. Dette er musikk slik jeg liker den.

Vi begynner med John Peter. Etter de årsbestelistene jeg har lest å dømme, er han noe nær Norges mest undervurderte artist. Eller noe slikt, du har tegningen. John Peter er arkitekten bak John Peter and his Collaborators. Med både «Transparent Blue» (2017) og «Music From Little Red» (2021) lagde de album som var helt i toppsjiktet i henholdsvis 2017 og 2021. Flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon til tross, like fullt høres albumene ut som en sammensveiset helhet med masse kreativt og spennende musikalsk krydder.

Tor Erling Naas har jeg dessverre begrenset kjennskap til fra før. Han må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. Han har bakgrunn fra band som Kaptein Tordenbrak, gav i 2016 ut en EP som Tor Ærlig, og i 2019 var han delaktig på det kritikeroste albumet «Poetisk rettferdighet» med Tor Ærlig og Detektivene. «Vinger av Papir» er hans første fulle soloalbum.

Tor Erling har skrevet all tekst og musikk, synger selv og spiller akustisk gitar. John Peter bidrar på et lite arsenal av instrumenter som piano, trøorgel, vibrafon, el-orgel, synthesizer og elektroniske trommer. Både Tor Naas og John Peter Støa er bosatt i Grenlandsområdet. Med seg har de flere musikere fra det samme omtådet, og flere av dem er også blant John Peters «Collaborators». Carsten Holt spiller på bass og el-gitar, hør hans signatur på «Sankthans i september». Signe Salvesen korer og spiller autoharpe, og Frank Robert Thomsen spiller på banjo og mandolin. Kim Wild befinner seg i Tom Waits-avdelingen og har funnet fram lekemegafon, fisk (!), oljetønne, tamburin, trommer og sikkert mer til. I tillegg bidrar Dan Riis med elektrisk gitar på én låt på plata, og Gøran Grini bidrar med mellotron på to låter. Det blir releasekonsert i Ibsenhuset i Skien i august. De fleste musikerne blir å finne der.

Med såpass mange musikere kunne man tenke seg at det blir nesten for mye av det gode. Nei, dette kan John Peter. Han lesser ikke på alt på en gang. Han spiller ut kortene i akkurat riktige doser. Ulike instrumenter, gjerne vindskeive instrumenter på ulike tidspunkt. Noen ganger legger man merke til strengeinstrumenter og en herlig bassgang, andre ganger orgel eller antydende elektrisk gitar. Så selv om Tor Erlings stemme er det viktigste instrumentet, får vi stadig variasjon og nye elementer i bakgrunnen og i instrumentalpartier slik at dette alltid er gøy å høre på.

Artistnavnet Tor Ærlig kan få oss til å tenke at «Vinger av papir» er en humoristisk plate. Og det er doser med humor her. Finurlige formuleringer som får meg til å trekke på smilebåndet. Tor Erlings blide, positive og unnskyld; ærlige stemme. Men de fleste låtene gir en alvorlig gjenklang. Som Tor Erling sier, handler «Sankthans i september» om å snakke om ting når det er altfor seint. Flere av tekstene gir grobunn for å filosofere videre.

Foro: Grete Rokstad

Albumet begynner med «Siste gang», en strålende åpningslåt, der John Peters musikalske signatur er tydelig, men tilbakeholden. Vi tar farvel, men kanskje ikke for aller siste gang: 

«Sist gang det var siste gang så var det sånn som sist
Nå kan jeg ikke huske sist gang jeg var fullt så trist
En siste te før toget går, tar du en siste te med meg?
Et siste ord om siste gang du dro og hvor du sist tok vei.»

Alvoret er klart til stede i den nydelige, lavmælte, «Neste År», ett av flere høydepunkt på plata. Hva handler låta om? Det er sommerhytta de tar farvel med for sesongen? Reiser de sammen, eller skal de først møtes igjen neste sommer? Nei, jeg bestemmer meg for at dette er et par som hadde store drømmer for livet og ekteskapet, men som slår seg til ro med at livet ble ikke så stort når det kommer til stykket, men de er tross alt sammen om de små, fine tingene. Så får andre lyttere plukke andre elementer. I min tolkning er denne låten en tematisk slektning av den litt mindre subtile avslutningslåten «Trøstesang»: «For at noen skal vinne, må noen bli sist». Vi kommer tilbake med ulike forutsetninger, men vi er alle avhengige av hverandre. Ofte er den 10. plassen mer enn god nok.

Jeg kommer ikke unna «Tåkesang». En nydelig tekst jeg ikke skal forstyrre nå, men uansett en humørpille av en låt. Herlig driv, instrumentalpartier der Frank Robert Thomsen krydrer med banjo eller mandolin.

Det er partier i de ellers fine «Skyggen» og «Sankthans i september» som jeg ikke er helt fortrolig med enda. Men det er bare pirk. Her får du gjennomgående sterke melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Og den flotte produksjonen og de gode, ettertenksomme tekstene har jeg vært innom flere ganger. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over den ettertenksomme tittellåten. Nydelig!

«Vi drømte om mai, om å kunne ta i
alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd
Vi ville ikke lære, men løp ut på isen
Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn
Små prikker foran sola i april
Små biter av papir»

Harmonisang, ørken, fjell og djevelskap

Platecover og foto av: Paul Pryor

Jamestown Revival – Fireside With Louis L’Amour (EP 2021)

Jamestown Revivals nye album, “Fireside With Louis L’Amour” er seks sanger direkte inspirert av Louis L’Amour noveller, forklarer presseskrivet. Det hele er unnagjort på 24 minutter, og albumet betegnes som en EP. En lang EP kan jeg da tilføye, da jeg nettopp anmeldte et ordinært album som hadde samme lengde. Ikke vet jeg hvor grensen går, og det samme kan det vel være. Ingen grunn til å tvære ut fullførte prosjekter. Jeg er som regel godt fornøyd når jeg har hørt gjennom denne EP’en, samtidig som jeg gjerne setter den på enda en gang. 

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest novellene til L’Amour, og inntil nylig ikke hadde noe forhold til Jamestown Revivial heller. Men etter noen uker med skjønn harmonisang som står i sterk kontrast til mye av djevelskapen som formidles i tekstene, tenker jeg at jeg bør lese novellene og skaffe meg mer kjennskap til duoen.

Jamestown Revival er en amerikansk folkduo som består av Zach Chance og Jonathan Clay. De skal være barndomsvenner fra Magnolia i Texas, og skriver sanger i et landskap som gjerne kan betegnes americana, og da dekker vi jo det meste. De synger harmonisang som får en til å tenke på en mindre rocka utgave av Simon & Garfunkel. Akustiske gitarer, en og annen steelgitar og munnspill. Vakkert!

Og kanskje litt kjedelig tenkte jeg de første gangene jeg hørte albumet. Hva var det gode gamle, Tom Lehrer sa om irske ballader: “Singing fifty verses of on top of old smokey is twice as enjoyable as singing twenty-five”. Men melodiene, også de mest repterende som på åpningslåten “Bound For El Paso», setter seg etter hvert. Og «Bound For El Paso» setter raskt tonen for hva låtens temaer sirkler rundt: 

They circled the cabin
She stepped out to meet them
With a Winchester rifle
That'd kept them away

Det er noe ytterst flott ved å høre gode historier, opprinnelig på rundt 30 sider, bli sunget over noen, tross alt, ganske få vers. Jeg får lyst til å lese novellene for å se om jeg har forstått sangene, men nå er det en gang slik at noveller ofte har en irriterende tendens til å etterlate leseren med flere spørsmål enn svar, så det er ikke sikkert det ville hjulpet så mye. Men historiene fascinerer. Og mange av dem er kanskje heller inne så vanskelig å få tak på. Fanger og drapsmmenn på rømmen i flere av låtene som for eksempel i den flotte «Beyond The Ridge».

And along the way
I lost all my brothers
I'm the last one to die
The last on the run

Favorittlåten min på plata er likevel «Fool Me Once». Flott låt – hør selv!

Helt til slutt blir den musikalske harmonien lagt bort. Vi får den flotte bråkebøtta «Prospector’s Blues», som om duoen vil fortelle at joda, de behersker et mer rocka landskap også. Og slik ender denne EP’en med Jamestown Revival. Hyggelig og ganske så spennende nytt bekjentskap for meg. og vil du høre mer, er det tre-fire album å velge mellom fra og med platedebuten i 2014.

Rodney Crowells mesterverk

Rodney Crowell – «The Houston Kid» (album, 2001)

«Rain came down in endless sheets of thunder//Lightnin‘ bolts split pine trees down to the roots//In the shadow of the Astrodome with a hurricane comin‘ on strong//We used to hit the streets and go swimming in our birthday suits»

Rodney Crowell tar oss tilbake til oppveksten på 60- og 70 tallet i åpningslåten på «The Houston Kid», og setter en perfekt ramme for resten av albumet. Helt fra første tone på den rocka «The Telephone Road», levnes det liten tvil. Dette er alvor. Senere får vi mer akustiske perler og også «Spoken Words». Crowell uttalte i forbindelse med albumlanseringen at dette var plata som skulle gi ham den nødvendige selvrespekten. Han ville etablere seg som en historieforteller, ikke bare være popartist. Og som han lykkes!

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Jeg ser imidlertid for meg at han Rodney levde litt mer ordnet, uten at det trenger å si så mye. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Fortsatt kan man se Rosanne og Rodney opptre sammen fra tid til annen.

Særlig har jeg satt pris på siste del av karrieren hans, en del av karrieren som på mange måter startet med «The Houston Kid» fra 2001. Og det var «The Houston Kid»som var min inngangsport til Rodney Crowell. Siden har det fulgt sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «Sex & Gasoline» (2008), KIN (2012) og «Close Ties» (2017) for å nevne nesten en håndfull av dem, samt to fine samarbeidsplater med Emmylou Harris. Ja, siste album fra Rodney Crowell kom så sent som i år, «The Chicago Session», også den har noen fine låter, forgjengeren «Triage» (2021) var fremragende.

«The Houston Kid» bygger på hendelser og sterke karakterer fra egen oppvekst. Ofte personer litt på utsiden av det etablerte, rusmisbrukere og folk med problemer i forhold. De som vil ha en mer udiskutabel selvbiografi fra Crowell kan lese hans bok «Cineberry Sidewalks», ei bok som var så godt skrevet og med så stort ordforråd at jeg gav meg! Men det er mitt problem og helt sikkert ikke ditt, om du prøver deg.

Ofte er det en tøff virkelighet Crowell beskriver som vold i familien på «Rock Of My Soul»: «I’m a firsthand witness to an age-old crime/A man who hits a woman isn’t worth a dime.» Ja, denne tror jeg er selvbiografisk. Crowell elsket sin far, en musikkelsker som introduserte ham for 50-tallsrock. Dessverre kunne han bli voldelig når han fikk for mye å drikke. Det gikk utover Crowells svært religiøse mor. Faren var ikke uten selvinnsikt skal en tro denne låten: «Do like I say, not like I do, and you might make me proud». Mye tyder på at Crowell langt på vei har klart å etterleve dette.

Da Rodney Crowell besøkte John Dee i Oslo for 10-15 år siden – for en kveld – spilte han og bandet heldigvis mange av låtene fra «The Houston Kid». Sterkt inntrykk gjorde tvillinglåtene «I Wish It Would Rain og «Wandering Boy» om nettopp tvillingbrødre som levde på gata. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra.

Eks-svigerfar Johnny Cash deltar på «I Walk The Line (revisited)», en låt som tar utgangspunkt i Cash’ låt og Rodneys fars introduksjon av låten for Rodney. En herlig sang med utdrag fra «I Walk The Line», og det er fantastisk at han fikk Cash inn i studio for å gjøre denne. Crowell fortalte for øvrig den litt skremmende historien da han spilte på John Dee om da Rosanne introduserte ham for den på noen områder strengt religiøse Johnny. Rodney fikk en liten lekse der. Festlig!

Gjennom hele plata synger Rodney med stor innlevelse, lydbildet låter moderne også i dag, og den store gjengen med musikere er aldri i veien for historiene, men bidrar til å løfte dem der det er nødvendig og holder seg i bakgrunnen når det er påkrevd. 

Den sinte låten «Topsey Turvy» mot slutten av albumet, vender tilbake til konemishandling og uro i hjemmet under innflytelse av sterke drikker. «I don’t like a thing about the way we live”. Siste låt «I Know Love Is All I Need» oppsummerer plata. Den er en hyllest til og en forsoning med de døde foreldrene. Foreldre han altså ikke alltid var helt på bølgelengde med da de levde. Og kanskje en aksepet av at foreldrene vokste opp i en annen tid, og at tidene har forandret seg:

“I had a dream last night
I saw my mom and dad
They were happy now and I was glad
They had a brand new house that they’d just moved in
And when I awoke they were gone again”