På teater med Tom Waits

Tom Waits- The Black Rider (album 1993)
Tom Waits- Alice (album 2002)
Tom Waits – Blood Money (2002)

(Artikkelen er en litt revidert utgave av artikkel publisert i Popklikk høsten 2020.)

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om Tom Waits’ «Blood Money» og kun den. «Alice» og «Blood Money» ble utgitt på samme dag, og du finner knapt en omtale som tar for seg albumene hver for seg. Var det noe jeg ble fortalt før jeg samtidig ble far til to barn, var det at de ikke skulle behandles som et tvillingpar, men som to selvstendige individer. Men som med så mye annet her i livet, er det ofte en viss avstand mellom teori og praksis. Jeg har det også ofte slik at når jeg først har satt på ett album med en artist, må jeg høre flere. Etter «Blood Money» fulgte derfor «Alice», «The Black Rider», «Mule Variations» og «Real Gone» som perler på en snor.

Men selv jeg klarer å begrense meg litt. Som et kompromiss velger jeg derfor å ta for meg de tre albumene som baserer seg på et samarbeid mellom Tom Waits og hans kone, Kathleen Brennan og dramatikeren Robert Wilson. Musikk laget for teaterscenen. For meg er dette tre av Tom Waits’ aller mest spennende album uten at jeg skal gi meg i kast med å rangere hans produksjon denne gangen. «The Black Rider» som den mest utagerende for viderekommende, mens «Alice» og «Blood Money» egner seg godt som introduksjon til Tom Waits’ univers.

De som fulgte Tom Waits gjennom 1980-årene, kunne knapt la seg overraske. Musikken på albumet «Franks Wild Years» (1987) ble laget som et teaterstykke, og konsertene, dokumentert på film og plate gjennom «Big Time» (1988), fremstod som teater. Mange artister går langt i å skrive tekster basert på eget liv. Også i Tom Waits’ tilfelle er mange av karakterene inspirert av virkelige personer.

Men avstanden mellom Waits og historiene hans ble stadig større, ikke minst etter at han slo seg sammen med Kathleen Brennan og stiftet familie tidlig i 1980-årene. Ja, Kathleen var født i Johnsburg, Illinois for å sitere en låt fra albumet «Swordfishtrombone». Hun står som medansvarlig for låtene på både «Alice» og «Blood Money». Det er sagt om Kathleen at i hele Tom Waits’ univers er hun den mest mystiske, tilbaketrukket fra offentligheten som hun er.

Albumet «The Black Rider» er innspilt over flere år, med ulike orkestre, men fungerer likevel som en enhet. «Alice» og «Blood Money», ble spilt inn samtidig med omtrent samme musikere i år 2000, selv om det gikk flere år mellom teaterpremierene på disse to stykkene. Perkusjonisten Gino Robair har fortalt at det hele var litt forvirrende. Ikke bare skulle de få én stemme til låter som var laget for flere stemmer, i tillegg visste man aldri om man jobbet med «Alice» eller «Blood Money».

Instrumentene og lydene er hakket mer konvensjonelle på «Blood Money» og «Alice» enn på «The Black Rider», men det er ikke et stort poeng. Det er ikke nødvendigvis hvilket instrument som benyttes som er det sentrale, men hvordan det brukes. Skal saksofonen høres ut som en drømmende ungpike, eller en plaget, fattig, mann? Det fantes demoinnspillinger av «Blood Money» som ble stjålet fra Waits’ bil. Tom Waits kjøpte dem tilbake med løsepenger. En historie som tatt ut av hans kunsteriske univers.

«The Black Rider»(1993) – Djevelsk godt teater

“Ladies and gentlemen, Harry’s Harbour Bizarre is proud to present,
Under the Big Top tonight, Human Oddities. That’s right, you’ll see the Three Headed Baby
You’ll see Hitler’s brain, see Lea Graff, the German midget who sat in J.P. Morgan’s lap. You’ll see Priscilla Bajano, the monkey woman. Jo Jo the dog face boy. I’m Milton Malone, the human skeleton.”

Slik begynner albumet «The Black Rider», kanskje det mest originale av alle Tom Waits’ sære album. Tom Waits leser opp denne innledningen som ikke likner noe annet, med en forvridd stemme gjennom en megafon som om han var på sirkus. Helt vanvittig. I 1998 så jeg oppsetningen «The Black Rider» på Det Norske Teateret. En herlig absurd forestilling, med Tom Waits’ sanger som den viktigste ingrediensen. «The Black Rider» hadde premiere tilbake i 1990, og var en oppsetting opprinnelig regissert av dramatikeren Robert Wilson. Thalia Theater i Hamburg kontaktet Tom Waits med forespørsel om samarbeid om en ny musikal.

Utgangspunktet for forestillingen var den tyske legenden om friskytten, som Carl Maria von Weber la til grunn for sin opera «Jegerbruden» fra 1820. «The Black Rider» er fortellingen om Wilhelm, en ung bokholder som forelsker seg i skogvokterens datter. Men for å kunne gifte seg må han bevise at han er en god jeger. Wilhelm får et tilbud fra en ung mann som nettopp har ankommet skogen i en svart sportsbil, og som presenterer seg som Djevelen. Wilhelm inngår en pakt med ham om magiske kuler som alltid rammer sitt mål. Én av favorittlåtene mine fra albumet «The Black Rider» er «Just The Right Bullets». En låt som varierer voldsomt i tempo, og det er helt fantastisk å høre når låten går over i galopp.

Ja, det blir absurd musikk og teater av slikt. Det hadde gitt mening om den eksperimentelle teaterscenen «Black Box» i Oslo hadde tatt navn etter én av låtene her. Låtene skrev Tom Waits sammen med beat-forfatteren William Burroughs, og «The Black Rider» har trekk fra forfatteren William S. Burroughs liv. I 1951 drepte han sin kone i et forsøk på å gjenskape Wilhelm Tell-myten, da han under innflytelse av rusmidler prøvde å skyte et vannglass av hennes hode. Stykket har blitt tolket som en advarsel mot rusavhengighet. I Burroughs sterke tekst «Crossroads», som Waits fremfører, vises det spesielt til sammenheng mellom magiske kuler og heroin. Burroughs selv snakker forresten frem teksten på «’Tain’t No Sin»: “Tain’t no sin, to take off your skin and dance around in your bones”. Hvordan er det mulig å komme på slikt? Hm, i ruspåvirket tilstand, kanskje.

Platealbumet fra «The Black Rider» har en helt egen plass i Tom Waits’ univers. Tom Waits fikk god hjelp av en gammel våpendrager, Greg Cohen, til å arrangere musikken til «The Black Rider». Musikken hadde elementer fra sydstats-blues, New Orleans-jazz, og mine tanker går også mot Bertolt Brecht og hans komponist Kurt Weill. Enkelte låter snakkes frem bare akkompagnert av for eksempel et pumpeorgel. På andre låter er det et imponerende arsenal av blant annet strykere og blåsere samt hva Tom Waits finner for godt å bruke som instrumenter. Og når låtene høres nesten normale ut, kommer den herlige saga og ødelegger idyllen.

Åpningen på albumet er altså helt vanvittig med «Lucky Day Overture», og låten «The Black Rider», og Waits sang er lenger unna skjønn-sang enn han noen gang har vært – og det sier ikke så lite. Det er ingen tvil om at han er som skapt til å synge som Djevelen selv, uansett hvor godhjertet han ellers måtte være. Men plata er ikke fri fra vakre ballader. «November» roer det hele ned, akkurat så styggvakkert som bare Tom Waits kan gjøre det:

“No prayers for November
To linger longer
Stick your spoon in the wall
We’ll slaughter them all”

Blant andre mer konvensjonelle låter, om man kan skrive slikt om låter på dette albumet, er «I’ll Shoot The Moon», nydelige «The Briar And The Rose» og «Lucky Day», nei, kanskje ikke «Lucky Day». Men før du har bestemt deg for hvilken låt du liker best, må du høre instrumentalen «Russian Dance». 10 poeng om du klarer å sitte stille!

Hvis man vil så langt inn i Tom Waits’ mest obskure univers som det er mulig å komme, må «Oily Nights» høres; Tom Waits har neppe oljet stemmen, for å si det forsiktig. Den litt plagsomme instrumentalen «Gospel Train» er i samme klasse. Jeg kan skjønne de som mener dette likner tortur, og det er kanskje akkurat det som er meningen. Man kommer heller ikke utenom «Flash Pan Hunter». Tom snakkesynger, mens «The Boners» – hva enn det måtte være – uler i bakgrunnen. Herlig låt!

Ikke alle vil være enige i at «The Black Rider» hører hjemme helt i toppen av Tom Waits diskografi, og som album løsrevet fra teateroppsettingen er den kanskje litt ujevn ved gjentatte lyttinger. Albumet er imidlertid et klart bevis på spennvidden i Waits’ univers, og har så mange gode melodier og spennende elementer og ulyder at det ikke bør oversees! Tom Waits for viderekomne, dette.

«Alice» (2002) – Drømmeland eller forbudte følelser?

“It’s dreamy weather we’re on
You waved your crooked wand
Along an icy pond with a frozen moon
A murder of silhouette crows I saw
And the tears on my face
And the skates on the pond
They spell Alice”

«Alice» var opprinnelig en «avantgardeopera», også denne gangen var det et samarbeid mellom regissøren Robert Wilson og Tom Waits, første gang satt opp på Hamburgs Thalia- teateri 1992. Platealbumet ble først gitt ut 10 år seinere.

«Alice» skal løselig være basert på fantasy-romanen «Alice i Wonderland» og delvis basert på forfatteren Lewis Carrolls forhold til den unge Alice Liddell, den unge jenta som inspirerte blant annet denne boka. Hva det forholdet besto i og om det hadde erotiske undertoner, er omdiskutert, men legger man Robert Wilsons hjemmeside til grunn, har Carolls besettelse av Alice og hans forvirring mellom drøm og virkelighet vært et viktig premiss for teaterstykket. Når Tom Waits synger i «Fish & Bird»: «Though I know that we both must part, you can live in my heart», og det synges om hval og fugl, får man da også inntrykk av at det er et asymmetrisk forhold det er snakk om.

Ifølge Waits er Alice voksensanger for barn, eller barnesanger for voksne: «Det er en malstrøm eller feberdrøm, et tonedikt, med fakkelsanger og valser … en odysse i drømmelogikk og tull.» Alt skal derfor ikke tolkes inn i et eventuelt problematisk forhold mellom Alice og Caroll, noe kan like gjerne ta utgangspunkt i selve boka, eller noe helt annet. Igjen har musikken et klart europeisk preg, med linjer tilbake til Kurt Weill, og kanskje enda lenger bakover i tid. Åpningslåten «Alice» er et nydelig stykke musikk. Waits bak piano, forsiktige blåsere. Ikke ulikt 70-tallsballadene hans. Den sterke teksten. Gåsehud!

Albumet «Alice» består av flere slike tidløse, vakre ballader med snev av jazz, noen ganger med pumpeorgel istedenfor piano. Andre ganger med strykere. «Lost In The Harbour», «No One Knows I’m Gone» og «I’m Still Here». Flere av dem drømmeaktige, ja. «Last Night I dreamed that I dreamed of you», heter det i én låt. «You dreamed me up and left me here», synger Waits i en annen.

Av låtene som trolig handler om «noe helt annet», er kanskje «Reeperbahn» og andre historier med et persongalleri helt utenom det vanlige. «Table Top Joe» er uten kropp; som det svinger av piano og Toms heslige stemme på denne låten! Den mørke «Poor Edward» er ett av platas aller sterkeste øyeblikk. Sangen handler om Edward Mordrake, en mann født på 1800-tallet som hadde et ansikt på baksiden av hodet. Han kalte det sin «demon-tvilling», og sa at det hvisket forferdelige ting til ham om natten. Det ble aldri sett snakke offentlig, selv om det angivelig hånet eller lo mens Edward gråt:

“Finally the bell tolled his doom
He took a suite of rooms
And hung himself and her from the balcony irons
Some still believe he was freed from her
But I knew her too well
I say she drove him to suicide
And took poor Edward to hell”

Mellom de vakre låtene får vi flotte og kontante låter som «Everything You Can Think» og «We’re All Mad Here» og vindskeive, støyende, heslige låter som «Reeperbahn», «Kommienezuspadt», ikke ulikt flere av låtene på stilskaperne fra 1980-årene, men likevel, naturlig nok, mer europeisk i uttrykket. På disse låtene er arsenalet av instrumenter større; også her strykere og blåseinstrumenter, men også ulike typer perkusjonsinstrumenter. Slik fremstår også «Alice» som et variert musikalsk album.

Poesien er noen ganger vakker. Tekstlinjen «Who’ll put flowers on a flower’s grave» kan få en mann til å gråte. Andre ganger er den mer skrudd på beste Tom Waits-vis: «The baby’s asleep in your shoe, your teeth are buildings with yellow doors, your eyes are fish on a creamy shore». Da er vi langt over i eventyrland. Kanskje faller oppmerksomheten min noe mot slutten av albumet, men det kan like gjerne være at albumet er en stor dose å fordøye. Så da albumet «Blood Money» ble gitt ut samtidig, hadde Tom Waits-fans nok å henge ørene i.

Mens jeg skriver om «Alice», tar jeg meg selv i å tenke at denne plata har jeg ikke utforsket ferdig, kanskje har den ufortjent kommet litt i skyggen av «Blood Money»?

«Blood Money» (2002) – Nydelige melodier som forteller grusomme historier

«If there‘s one thing you can say about mankind, there‘snothing kind about man.»

Mange Tom Waits- fans liker å rangere albumene hans, og «Blood Money» er en plate jeg stadig forsøker å presse inn på en personlig topp 3-liste.

Albumet består av sanger skrevet for skuespillet «Woyzeck» av Waits og kona Kathleen Brennan, basert på Georg Büchners fortelling «Woyzeck» fra 1837. Teateroppsetningen ble regissert av Robert Wilson, som Waits hadde jobbet sammen med på «The Black Rider» og «Alice». I likhet med «The Black Rider» er jeg så heldig å ha sett oppsetningen på Det Norske Teateret. Skuespillet hadde premiere på Betty Nansen-teateret i København i 2000. Så selv om albumet med musikken fra teaterstykket ble spilt inn og gitt ut samtidig med musikken fra «Alice», var premieren hele åtte år seinere. Musikerne er imidlertid stort sett de samme, og lydbildet ikke så ulikt, strykere, blåsere, slaginstrumenter og tangentinstrumenter i ulike varianter. Hvorfor «Blood Money»? Tom Waits har uttalt at han ikke trodde noen ville ha kjøpt et album kalt «Woyzeck», uten at jeg er helt enig i det.

Teaterstykket stiller spørsmålet om hva skjer med et menneske når det blir undertrykt fra alle kanter. Woyzeck er soldat; soldater var tilbake i 1937 helt nederst på rangstigen. Han får inntekter gjennom å la seg forske på. Han spiser bare erter i tre måneder for at man skal se hva som skjer med ham. I tillegg har han en samboer som har fått nok av ham og får seg en elsker. Han blir desperat og dreper sin elskede. Stykket tar klart parti for den undertrykte. Den norske regissøren av stykket, Lasse Kolsrud, uttalte til Dagsavisen at stykket er dagsaktuelt, og at Norge i høy grad er et klassesamfunn. Han viste blant annet til at barn av de ressurssterke har bedre forutsetninger til å lykkes og på asylsøkeres situasjon.

Jeg er av dem som ler av de gale tingene på de gale tidspunktene. Tekstene på «Blood Money» er så nitriste at jeg tok det som Tom Waits’ svarte humor, en humor jeg trodde å kjenne meg igjen i. Det var i forbindelse med denne plata Tom Waits kom opp med det legendariske sitatet: «I like beautiful melodies telling me terrible things». Dette til tross; låter som f.eks. «Coney Island Baby» har et lettere tilsnitt.

Mange av låtene på albumet er virkelig vakre. Omtrent vakrest av dem alle er hviskende «All The World Is Green» med en klarinett som en viktig ingrediens i låta. Og før den låta slipper til, har vi allerede vært gjennom den flotte, drivende åpningslåta «Misery Is The River Of The World» samt nydelige «Everything Goes To Hell». Her er det rene ord for pengene! Herlig klokkespill og andre lyder Toms orkester har plukket frem.

Når man hører om all elendigheten, kan man trygt slå fast slik Tom Waits gjør på en av marsjene på plata: «God’s Away On Business»! Fullt øs! Tom spytter ut ordene: «Who are the ones that we kept in charge?/Killers, thieves and Lawyers.» En låt i samme leie er «Starving In The Belly Of The Whale». Vi tenker på profeten Jonas og hans prøvelser, mens Tom nærmest skriker ut teksten godt støttet av orkesteret sitt.

Mer odde låter er instrumentalene «Knife Chase» og ikke minst «Calliope», sistnevnte en låt der nettopp calliopen eller dampfløyteorgelet får lov til å mane frem ulyder sammen med et lekepiano. Leker er ikke for barn, har Tom Waits uttalt, noe som gir et hint om alle lydene han finner plass til på albumene. Perkusjonisten Gino Robair fortalte at denne calliopen var parkert utenfor, den spilte så høyt at man kunne ikke ha den innendørs.

Jeg tror du har skjønt tegningen nå, men jeg må ile til med å fortelle at vi får enda en av Toms aller vakreste ballader. Hør på inderlige «The Part You Throw Away», en skjør sang med flotte overganger og der forsiktige strykerne utgjør den viktigste ingrediensen denne gangen. Og har vi ikke skjønt det før, kommer konklusjonen oss til hjelp helt til slutt. «A Good Man Is Hard To Find». Ja, virkelig! Perfekt avslutning på et nær perfekt album.

Kanskje utvidet hverken «Alice» eller «Blood Money» Tom Waits’ univers like mye som «The Black Rider», men du verden for noen låter!

«Neil Youngs pop-synther fra helvete»

Neil Young – «Landing On Water» (1986)

Jeg må selvsagt skrive om klassiske Neil Youngs-album som «Zuma», «On The Beach» og «Harvest» av og til. Men om en skal forsøke å forstå Neil Youngs karriere, må en også gi seg i kast med Neil Youngs 80-tallskatalog. Og da er albumet «Landing On Water» (1986) helt sentralt.

Dette var den andre plata av Neil Young som jeg kjøpte på det tidspunktet plata ble gitt ut. Den gangen spilte jeg platene jeg kjøpte, og denne fikk utrolig mange runder. Så selv om dette er av Neils aller mest forhatte plater, har jeg et ganske nært forhold til den. Og den gangen visste jeg ikke hvordan et typisk Neil Young-album skulle låte, så jeg slapp alle fordommene.

Jeg har tidligere sammenliknet plata med tremeningen som du treffer en gang hvert femte år på slektstreff. Du hører om ham; han gjør alle de gale tingene og alle ting feil, de færreste liker ham. Og han lager rare lyder. Men så en dag blir du kjent med ham. Han har mye å by på og dere blir venner. «Landing On Water» (1986) er en slik tremening. Bak det iskalde soundet og de odde trommene befinner det seg mye gull! Jeg hørte plata på full guffe i dag morges og storkoste meg. Hva naboene gjorde, skal være usagt.

Produsenten bak blant annet «Harvest», Elliot Mazer, uttalte at stil kom foran innhold når Neil skulle lage plater på store deler av 80-tallet. Elektronika, rockabilly, rythm ‘n’ blues. I forbindelse med at han ga ut albumet «Old Ways» i 1985, uttalte Neil Young at fra nå av skulle han bare spille country. Man kan ha en viss forståelse for at Neil Youngs overgang fra plateselskapet Reprise til Geffen etter albumet «Reactor» (1981), ble en liten nedtur for Geffen. Neil vinglet stadig, også politisk, og mananger Elliot Roberts begynte å si at «vi ikke gjør intervjuer». Ifølge Neil Young-biografien «Shakey» ikke fordi Neil ikke ville, men fordi Roberts fryktet økonomisk ruin, om Neil skulle fortsette å skyte politiske ytringer, til dels høyrevridde og nasjonalistiske, fra hofta.

Det gikk bare ett år fra Neil Young sa han bare skulle spille country til han igjen skulle lage noe som minnet om rock. I 1986 var det duket for selveste «Landing On Water», blant mange ansett som den største kalkunen i hele Neil Youngs katalog, endog verre enn «Everybody’s Rockin’» (1983). Neil hadde et par låter fra en innspillingsrunde med Crazy Horse i 1984 i bagasjen samt mye nytt. Med seg fikk han musikerne Danny Kortchmar og Steve Jordan. Neil og disse to herjet alle med synther og gravla effektivt det meste av Neils, til dels, energiske gitarspill. Men gitarene er der, hør etter! Steve Jordans iskalde tromming og «klasking» er legendarisk. Jeg elsker den i all sin grufullhet.

Geffen tenkte at den mer kommersielle Kortchmar, som hadde bak seg et suksessfylt samarbeid med Don Henley, kunne gjøre Neil salgbar. Men nei, den gamle stabeisen Neil klarte å kjøre prosjektet i grøfta helt på egenhånd, om en skal tro Steve Jordan. Det var Neil som ville at det skulle låte slik. Kortchmar selv har i ettertid uttalt seg positivt om plata.

Neil selv uttalte om plata: «It’s a piece of crap». La meg tilføye at om dette er søppel, kan det være smart å ta en titt i søppelkurven, det er mye som kan brukes. Hør på åpningslåten «Weight of The World», med sine pop synthesizere fra helvete som Shakey-biograf Jimmy McDonough skrev. Den er da likevel ganske fin? «Hippie Dream» er kanskje den mest kjente låta fra albumet, ikke minst for sin direkte beskjed til David Crosby som på den tiden holdt på å bukke under for narkotikamisbruk. Flere melodier er gode, og både «Touch The Night» og «Hard Luck Stories» kunne hatt en kommerisell mulighet med en annen innpakning. Kanskje også «Violent Side» som her har bisarre i innslag av guttekor blandet med synthene og trommene, det er ikke grenser for hva det er mulig å hate på dette albumet!

Tekstene er stort sett enkle og rett fram. Onelinerne satt dog som ei kule for en sekstenåring i 1986, og fungerer i dag også. En favoritt i så henseende er den flotte «Drifter».

«I'm just a drifter
I'll stay until you try to tie me down
I'm not a quitter, baby
I'd like to stay and see the whole thing go down.
Don't try to tell me
What I gotta do to fit
Don't try to rescue me,
I'm gonna go with my ship.»

Noen mener teksten sitert over er symptomatisk for hele albumprosjektet.

Tim Pope regisserte en rekke videoer med til låtene på albumet med Neil i hovedrollene, ganske så skrudde og litt morsomme! Neil drev method acting, og ofret seg fullstendig, sa Pope. Dessverre finner jeg ikke musikkvideoene på YouTube.

Jeg elsker «Landing On Water»!

Redigert og oppdatert 7. juli.

Herlige ballader og noen fine rockere

Reigning Sound – A Little More Time With Reigning Sound (album 2021)

Jeg hadde store forventninger til det første albumet fra Reigning Sound på syv år. Det forrige, «Shattered», var en innertier. Og jeg innrømmer det, jeg hadde lest flere (over)begeistrede omtaler av «A Little More Time With Reigning Sound». Selv om albumet var en liten skuffelse, spilte jeg det mange ganger da det ble utgitt for vel én måned siden. Så la jeg det bort én uke eller to. Startet på nytt. Og så ble alt så meget bedre.

Memphisbaserte Cartwright (49) har de siste tretti årene vært en svært produktiv herremann innenfor musikken. Han har hatt en rekke prosjekter i ilden, ment kjent av dem er kanskje bandene The Oblivians og The Reigning Sound. Dette der det syvende albumet med The Reigning Sound, og det var altså syv år siden forrige album. Det skulle etter hvert vise seg at syv ble et lykketall for meg, også når det gjelder «A Little More Time With». Koronasituasjonen medførte at Cartwright vendte tilbake til medlemmene av bandet fra første tiår i dette årtusenet, borte er bandmedlemmene fra «Shattered». På «A Little More Time With» deltar foruten Cartwright på vokal og gitar, Jeremy Scott (bass), Alex Greene (keyboards) og Greg Roberson (slaginstrumenter) samt gjestemusikere på pedal steel, vokal og strykere.

Dette albumet skulle egentlig være Gubberocks rockealibi dette første halvåret i år. Det gikk ikke helt slik. Om du vil ha drivende rock, gjør Trond Andreassen & Valentourettes dette tøffere på årets album «Alt på en gang». Det er nemlig balladene med høy countryfaktor og litt soul som trekker dette albumet godt over gjennomsnittet. Det hele begynner lovende med flotte og spretne, men ikke direkte originale «Let’s Do It Again» og «A Little More Time» før det blir en aldri så liten nedtur, dog egentlig en litt tøff nedtur, med coveren av Chris Andrews’ «I Don’t Need That Kind Of Lovin’». De tre siste låtene på side 1 er reale oppturer. Balladen «I’ll Be Your Man» er med sine flotte strykere av platas aller sterkeste, «Oh Christine» ikke mye svakere. «Moving & Skaking» med pedal steel og det hele nærmer seg det fantastiske! Stemmen til Greg Cartwright kan på sitt beste høres ut som en slags mellomting mellom Ian Hunter og Lou Reed. Med masse sjel og likevel masse særpreg.

På side 2 er balladene «A Good Life» «On And On» klare høydepunktet, men det er flere fine ballader og (country)rockere og små partier med litt støyende gitarer på låter som for meg først åpenbarte seg etter mange lyttinger.

Cartwright forteller til Commercialappeal.com at albumet er fylt med håp. Når man ser verden som et dårlig sted, må man lete mer, lete etter det positive og nettopp håp. Eller som han synger til slutt på den smygende avslutningslåten «On And On»: 

And if this world is all we know
With many highs and lows
We’ll still need love to carry on
And on an on
And on

Det er nok fortsatt slik at det høye nivået på «Shattered» er en liten fiende for dette albumet. En ny gjennomhøring på «Shattered» gjorde at jeg fikk flere av låtene derfra skjøv bort låtene fra «A Little More Time With Reigning Sound» fra pannebrasken. Midlertidig vil jeg tro, for enda har jeg ikke brydd meg mye om tekstene på albumet.

Oppstartsproblemer til tross – eller kanskje nettopp derfor – har bidratt til at «A Little More Time With Reigning Sound» er av de albumene jeg har spilt aller mest i første halvår av 2021.

Gubberocks 20 favorittalbum første halvår i år

Gubberock tar her for seg sine 20 favoritter blant nye album så langt i år. Hør på låter fra albumene i spilleliste nederst i saken.

Gubberock ble startet for fire måneder siden for å ha et hjem for det som tidligere var Facebook-innlegg samtidig som jeg etter en tid som skribent i Popklikk, ønsket å ha en fleksibilitet og styring med det jeg skriver.

Jeg vet ikke hvor veien går videre. Kanskje faller publiseringshastigheten av eldre plater i takt med at banken tømmes. Jeg har intet mål for nettsiden. Med unntak av slike oppsummeringer som dette, har jeg så langt ligget unna spillelister med «de beste låtene og platene nå», selv om jeg vet at det er det potensielle lesere vil ha og klikker på, om ikke annet av ren nysgjerrighet. Det er flere årsaker til at jeg ligger unna, så langt i hvert fall. Jeg lytter ikke særlig på enkeltlåter eller spillelister selv, og jeg hører ikke tilstrekkelig på album med forskjellige artister til at jeg med en viss troverdighet kan lage slike lister med jevne mellomrom. Dette får andre ta seg av, har jeg tenkt.

Jeg skriver også lite om singelslipp. Årsaken til dette likner på den for spillelister. Jeg liker best låtene og å vurdere dem i en albumkontekst. Jeg synes nok dessuten at både tre og fire singelslipp i forkant av et album er i overkant, men det må kanskje til? Ingen regler uten unntak, og da for eksempel Rebekka Lundstrøm slapp sin frittstående «Breathe», måtte jeg frem med superlativene. Uansett, send gjerne presseskriv og lenker, så kan jeg følge med.

Under følger Gubberocks 20 (circa!) favoritter fra første halvår. Noen vil nok stå seg bedre over tid enn andre, men noen rangering har jeg foreløpig ikke gitt meg ut på. De to albumene jeg tar for meg først, er nok dog de jeg har satt aller mest pris på, så langt i hvert fall.

David Olney & Anana Kaye – Whispers & Sighs

David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke singer/songwriteralbum av gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som er på høyde med det aller beste fra David Olneys karriere. Jeg har problemer med å se at noen kan toppe «Whispers & Sighs» i 2021.

David Olney skrev at scenene som utspiller seg er i svart og hvitt, noen ganger i farger. Men bildene jeg får på netthinnen av å høre denne plata, for den gir cinematiske assosiasjoner, er utelukkende i svart og hvitt. Så kan man si at det skyldes de glimrende musikkvideoene som følger plata og som jeg mistenker at Irakli Gabriel har mye av æren for, de flotte bildene som er tatt under innspillingen av plata, eller plateomslaget laget av David Olneys datter. Men også musikken i seg selv trekker meg i den retningen. Her får vi strykere, og da kanskje i hovedsak celloen som aldri er langt unna på denne plata. Elementer av kammermusikk. Anana Kayes piano.Men også når det sparker fra med litt skitne gitarer, og David når han resiterer.

Les mer her

Tove Bøygard – Eld

Tove Bøygards nye album, «Eld», er en herlig blanding av av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser. Hun har med seg et stjernelag av allsidige musikere. Toves sterke engasjement for en bedre verden gjør dette til ei av de viktigste norske platene i år. Se henne live, det fikk endelig jeg gjøre i juni i år. Tove Bøygard er en av de virkelig store stemmene i norsk – ehm,rock, tror jeg at jeg vil kalle det. Favorittlåt på årets album, blant mange sterke låter, er for tiden «Bøte vengji».

Les mer om «Eld» her.

Tom Roger Aadland – Motgift

Tom Roger Aadlands «Motgift» er av de albumene som har løftet seg ytterligere ett hakk siden jeg skrev om det for noen måneder siden. Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.

Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd», samtidig som det skjer mye spennende musikalsk.

Les mer om «Motgift» her.

Esther Rose – How Many Times

Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å rekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet, er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt. Lekker country i toppklasse!

Les mer om «How Many Times» her

Lucinda Williams – «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty»

I fjor høst gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studio der Lucinda Williams spilte låter av andre artister. Hele konserter var blant annet viet artister som The Rolling Stones og Bob Dylan. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem.

Første konsert i serien foreligger nå på plate: «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty». Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. Mye herlig gitar der også!

Les mer her

Nick Cave & Warren Ellis – Carnage

«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Det nye albumet til nick Cave og Warren Ellis, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Albumet er et godt argument for å la terningkastene fortsette å ligge i fred. Som oftest er denne plata en sterk femmer, andre ganger, særlig når jeg ikke klarer å relatere til atmosfæren i de mindre melodiøse låtene, og Ellis’ bidrag bare fremstår som bråk, en treer. Men aldri en firer. Men så er det jo også det jeg har lært meg å like ved Nick Cave. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte.

Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage» .

Les mer om «Carnage» her.

Kåre Indrehus – Aleine på jorda

Kåre Indrehus har gjennom fire plater gitt oss finurligheter og betraktninger om hverdagsliv. Nå er han er ute med sitt femte album på fire år.

Kåre kan minne litt om Nick Cave på den måten at han ikke gir ved dørene. Stemmen er særpreget, og det er nok ikke en stemme alle kan like og som heller ikke alltid jeg er klar for. Den fungerer imidlertid ofte effektivt, ikke minst når han får frem kontrastene med andre stemmer som den vakre stemmen til kona i «Det søte liv» eller i platas beste spor, «En fabel uten fasit» med Asbjørn Ribe. Eller når den blir etterfulgt av små flotte instrumentale låter som «Tenkepause» og «Karantenetid». De fine instrumentale mellomstasjonene er etter hvert blitt et kjennetegn ved Kåres album. Et nytt fint tilskudd til noe som må være av Norges mest originale platerekke.

Les mer her.

Chris Eckman –Where the Spirit Rests

Åpningslinjen på “Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests», setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet. Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk.

Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Med «Where the Spirit Rests» har Chris Eckman laget en intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser. Plata fremstår som et særdeles helhetlig produkt der få låter peker seg ut, selv om nevnte « Early Snow», «Northern Lights» og «Drinking in America» er de mest umiddelbare. Men så kommer de øvrige snikende, kanskje med «Cabin Fever» i førersetet.

Les mer her.

Johan Berggren – «Ei hytte foran loven»

Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus på «Mandag», åpningslåten på Johan Berggrens album av året, «Ei hytte foran loven». Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord.

Melodiene på «Ei hytte foran loven»er gjennomgående gode, selv om de nok kan komme i bakgrunnen og av og til mest være en støtte for Berggrens gode historier og elegante formuleringer. I hvert fall ved de første gjennomlyttingene, for melodiene vokser. I utgangspunktet likte jeg nok best låtene som slentrer av gårde i valsetakt eller deromkring, men etter hvert åpenbarer det seg herlig musikalsk lekenhet både i disse låtene, men også i låtene med litt mer fart i. Som den før nevnte «Ei hytte foran loven» samt «Kanskje det var like greit» og «Burde ha vært»; en liten gitarsolo her, eller litt lek med orgelet der. Samlet ei sterk plate, men føler st Johan har potensialet i seg til enda litt bedre, så toppkarakteren ville jeg latt ligge. Litt fint å tenke på, sånn egentlig.

Les mer her.

Tor Ærlig – Vinger av papir

Tor Erling Naas, aka Tor Ærlig, må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter.

På albumet «Vinger av papir» får du gjennomgående gode melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Flott produksjon og gode, ettertenksomme tekster. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over tittellåten. Nydelig!

«Vi drømte om mai, om å kunne ta i
alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd
Vi ville ikke lære, men løp ut på isen
Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn
Små prikker foran sola i april
Små biter av papir»

Les mer her.

Jamestown Revival – Fireside With Louis L’Amour

Jamestown Revival er en amerikansk folkduo som består av Zach Chance og Jonathan Clay. De skal være barndomsvenner fra Magnolia i Texas, og skriver sanger i et landskap som gjerne kan betegnes americana, og da dekker vi jo det meste. De synger harmonisang som får en til å tenke på en mindre rocka utgave av Simon & Garfunkel. Akustiske gitarer, en og annen steelgitar og munnspill. Vakkert!

Jamestown Revivals nye album, “Fireside With Louis L’Amour” er seks sanger direkte inspirert av Louis L’Amour noveller.Det er noe ytterst flott ved å høre gode historier, opprinnelig på rundt 30 sider, bli sunget over noen, tross alt, ganske få vers. Jeg får lyst til å lese novellene for å se om jeg har forstått sangene, men nå er det en gang slik at noveller ofte har en irriterende tendens til å etterlate leseren med flere spørsmål enn svar, så det er ikke sikkert det ville hjulpet så mye. Men historiene fascinerer.

Les mer her.

Sam Filiatreau – Sam Filiatreau

Enda et litt kort album. Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet Felice Brothers. Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre.

Les mer her.

Eide Olsen – Cross My Heart

Låten som åpner Eide Olsens nye album, «Cross My Heart», er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Asgeir Eide-Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet avsluttes med «The Hate Still Burns», en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!

Les mer her.

Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille

Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille. Låtene på det nye albumet til Erlend Ropstad, «Da himmelen brant var alle hunder stille», handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever.

«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang , og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere et! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!

Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!

Les mer her.

Terje Espenes – Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen

For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere, og det lykkes Terje Espenes med på albumet «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen».

Den Bruce Springsteen- låten som lettest gir meg frysninger på ryggen den dag i dag, er «Point Blank» fra «The River». Det er selvfølgelig umulig å overgå Bruce Springsteens versjon av denne låten. Men det Terje Espenes og Lars Endrerud gjør med denne låten i 8 minutter, spilt inn live i studio med vokal og piano, er for meg mer enn nok. Har du ikke fått med deg teksten når Bruce synger den, gir Terje og Lars deg en sjanse til, en sjanse også til å høre låten med nye ører.

Drømmer knuses, men har du håp, får du nye drømmer. Jeg synes Terje Espenes har lykkes godt med å peke på disse aspektene gjennom låtvalgene på dette albumet. Han tilfører akkurat nok doser egenart til å gi prosjektet særpreg – lydmessig løftes flere av låtene – samtidig som respekten for låtene bevares. Og ingen vet bedre enn Terje Espenes at bare Bruce er Bruce.

Les mer her.

Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press

Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest, det nye albumet til Stefan Sundstrøms, «Östan Västan Om Stress och Press». I dag er Stefan Sundstrøm en av nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her.

Og la gå, det nye albumet er nok ikke like jevnt og like bra i lengden. Men det er mye moro når Stefan igjen har funnet fram punkeren, som han sier. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå.

Les mer her.

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Stream Of Consciousness

Åpningslåten på Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars’ album «Stream Of Consciousness», «Hang Your Head Low», er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.

Den absolutte favoritten på plata er «It Shaped Me By The Heart», sunget sammen med Tine Steen. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var, former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i hjerteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.

Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre!

Les mer her.

Amy Speace – There Used To Be Horses Here

Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, “There Usted To Be Horses Here”, forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse. Albumet tar mer konkret for seg de tolv månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren.

På albumet får Amy hjelp av Orphan Brigade, en trio som består av låtskriverne Ben Glover, Joshua Britt og Neilson Hubbard. Med unntak av det som må kunne betegnes som et ekstranummer – en versjon av Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick»– har de sammen skrevet låtene på dette albumet. Gjennomført gode melodier. Sammen med en rekke gjestemusikere som Will Kimbrough på elektrisk gitar, har de skapt ei særdeles velprodusert plate. Strykere, mandolin, gitarer og piano har alle viktige roller. Lytt gjerne med hodetelefoner!

Les mer her.

Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten. Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow, og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted. Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette!

Les mer her.

Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang

Som det nye albumet til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», starter! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt mange nye drivende rockalbum i år. Men om vi stikker fingeren i jorda for å se hvilken vei vinden blåser, må vi vel konkludere med at dette er av de aller beste? Jeg kan levende se for meg et helt Rockefeller med alt fra tyveåringer til nittiåringer gyngende opp og ned, knytte nevene og rope ut: 

«Vil ikke vite
Vil ikke se
Vil ikke høre på no’ mer

Les mer her.

Reigning Sound – A Little More Time With Reigning Sound

Jeg hadde store forventninger til det første albumet fra Reigning Sound på syv år. Det forrige, «Shattered», var en innertier. Jeg hadde lest flere (over)begeistrede omtaler av «A Little More Time With Reigning Sound»på forhånd. Selv om albumet var en liten skuffelse, spilte jeg det mange ganger da det ble utgitt for vel én måned siden. Så la jeg det bort én uke eller to. Startet på nytt. Og så ble alt så meget bedre. Dette der det syvende albumet med The Reigning Sound, og det var syv år siden forrige album. Det skulle etter hvert vise seg at syv ble et lykketall for meg, også når det gjelder «A Little More Time With».

Det er balladene med høy countryfaktor og litt soul som trekker dette albumet godt over gjennomsnittet, men det er også fine rockere som vokser ved flere gjennomlyttinger. De tre siste låtene på side 1 er reale oppturer. Balladen «I’ll Be Your Man» er med sine flotte strykere av platas aller sterkeste, «Oh Christine» ikke mye svakere. «Moving & Skaking», med pedal steel og det hele, nærmer seg det fantastiske! Stemmen til Greg Cartwright kan på sitt beste høres ut som en slags mellomting mellom Ian Hunter og Lou Reed. Med masse sjel og likevel masse særpreg.

Les mer her.

John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings

Sist, men ikke minst.Leftover Feelings» med John Hiatt With The Jerry Douglas Band er definitivt av Gubberocks absolutte favoritter så langt i år.

Her er det mye å hente i John Hiatts tekster, og melodier. Musikken er av høy klasse. Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrasssfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Og det spiller da heller ingen rolle. Om du ikke ønsker å ta inn over deg tekstene, kan du ha stor glede av å lene deg tilbake og bare høre på musikerne. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!

De Hiatt-lærde diskuterer om «Bring The Family» (1987) eller «Slow Turning» (1988) er Hiatts beste album. Kanskje når ikke «Leftover Feelings» opp helt dit, det ville uansett være prematurt å komme med en slik påstand allerede nå. En seinere favoritt er «Dirty Jeans And Mudslide Hymns» (2011). Det kan fort vise seg at dette albumet er minst like sterkt som dette.

Les mer her.