Jeg har i dag hørt fire essensielle versjoner av Leonard Cohens mektige sang «Hallelujah», en låt som hadde rundt 80 vers som utgangspunkt, men endte med fire vers i originalversjonen og seks på den overlegne versjonen på «Live In London».I feriemodus som jeg er, lar jeg denne mangesidige låten – en låt som har vist seg umulig å ødelegge, selv om mange har prøvd – ligge og godtgjøre seg. Så da blir det en litt kort arkivsak om én annen av de aller beste låtene til Leonard Cohen.
Leonard Cohen – «Famous Blue Raincoat» (låt 1971)
Mange Leonard Cohen -fans har «Songs Of Love And Hate» fra 1971 som sitt favorittalbum med mannen. Nick Cave har uttalt at dette albumet kanskje er det som har påvirket ham aller mest.
Plata har mange sterke låter. Jeg velger meg «Famous Blue Raincoat». Første gang jeg hørte den, var det som tittellåt på Jennifer Warnes’ utmerkede plate med Cohen-tolkninger. Siden den gang har sangen vokst seg til å bli kanskje min aller største Cohen-favoritt. Cohen selv mente den ikke nådde helt opp, det var noe uforløst over den, noe han ikke hadde fått helt til, mente han. Jeg skal vel ikke påstå at Cohen tok feil, vismannen tok da sjelden feil, men likevel.
Hva handler sangen om? Jeg oppfatter den som en beskrivelse av et trekantdrama. Cohen velger å signere den med, «Sincerely Leonard Cohen», og det er da naturlig å tolke den selvbiografisk. Cohen selv la ikke skjul på at han på denne tiden hadde mange forhold gående på en gang.
Denne gangen er Cohen den bedratte parten, men han er forsonende og verken sint eller bitter, om det ikke ligger mer mellom linjene enn jeg får fatt i. Uansett tekst, melodi og fremføring er usedvanlig vakre. Hør gjerne også Jennifer Warnes’ versjon, det var den første jeg hørte.
«It’s four in the morning, the end of
December…»
(Tidligere publisert i Popklikk)
Gubberock 