En hyllest til Andy Warhol

Lou Reed & John Cale – «Songs For Drella» (album 1990)

«I wish I was a robot or a machine
Without a feeling or a thought
People who want to meet the name I have
Are always disappointed when they meet me
Faces and names, I wish they were the same
Faces and names only cause problems for me»

Den originale personen og kunstneren Andy Warhol og hans verksteder og samling av andre kunstneroriginaler innen film, musikk og bilder, «The Factory», var sentrale i Velvet Undergrounds karriere i 1960-årene. Warhols kallenavn var «Drella» en kombinasjon av «Dracula» og «Cinderella», noe som nok var en presis beskrivelse av den sammensatte personligheten. Tekstene til «Songs For Drella»understreker dette.

Generøs nær det selvutslettende, men også krevende. I 1987 døde Warhol etter en rutineoperasjonen. I kjølvannet av Warhols begravelse kom de to tidligere Velvet Underground-frontfigurene sammen for å lage en hyllest til Warhol, «Songs For Drella». Hyllesten ble utgitt på plate i 1990 og fremført på scene noen få ganger. Mot slutten av plateinnspillingene skal det ha blitt ganske ampert mellom de to, men ikke verre enn at Velvet Underground ble gjenforent i 1993 for konserter.

På «På Songs For Drella» får vi personlige låter fra Reed/Cale, der de reflekterer over sitt forhold til Warhol, livet i «The Factory» og unnlatelsessynder:

«Andy, it’s me, haven’t seen you in a while
I wished I talked to you more when you were alive
I thought you were self-assured when you acted shy
Hello, it’s me»

Vi får Warhols perspektiv i den nydelige sangen «Style It Takes» sunget av John Cale samt «Trouble With the Classicists» og «Images». Albumet følger stort sett kronologisk rekkefølge, og starter om det å vokse opp i en småby, Pittsburgh, en by som er for liten til å romme en personlighet av Warhols kaliber.

Vi følger Warhol gjennom årene med «The Factory», attentatforsøket på ham og frem til etter hans død. John Cale snakker fram «A Dream», basert på Warhols dagboknotater. Det pene og styggvakre går hånd i hånd på denne plata. Lou Reed og John Cale spiller alle instrumenter selv. Cales fiolin og piano står godt til Reeds gitar; dette låter som et fullt band. En flott hyllest til «Drella»!

For Lou Reeds del etterfulgte dette albumet «New York», mens «Magic & Loss» fulgte deretter. For meg er dette av hans aller beste plater!

Erik Lukashaugen i Kulturkirken Jakob i Oslo

Erik Lukashaugen, konsert 19. oktober i Kulturkirken Jakob, Oslo.

Foto: Tormod Reiersen

Etter en lang arbeidsdag og ei lita treningsøkt var det med forventning jeg fant min stol i Kulturkirken Jakob tirsdag kveld. Kirken er avvigslet, men innbyr mer til ettertanke enn full fest. Det var da også knappenålstille fra publikum under det meste av konserten, bare avbrutt av kraftig og velfortjent applaus, humring og litt latter mellom låtene.

Med oldemorens gitar. Foto: Tormod Reiersen

Erik Lukashaugen er mest kjent for sine tolkninger og tonesetting av Hans Børli-dikt, og heldigvis fikk vi mange av dem. Men vi fikk også mange låter fra årets særdeles fine album med egne tekster, «Det vi rakk». Lukashaugen og hans medsammmensvorne, multiinstrumentalist (alle slags strengeinstrumenter) Tarjei Nysted samt fetteren til Erik Lukashaugen, Bjørge Verbaan, bak ulike tangenter var nesten som et stort band.

Mange av oss hadde nok blikket like mye på Tarjei som på Erik der vi lurte på hva Tarjei nå ville gjøre med mandolinen, fela eller det svenske våpenet jeg har glemt navnet på! Eller noen av de andre merkverdighetene han har med seg. Det lyser musikalsk begavelse og lekenhet lang vei av den mannen. Kont-Jo var bare helt fantastisk! Verbaan var ikke helt borte han heller, der han turnerte de ulike tangentene sine.

Tarjei Nysted – hva spiller han på tro? Foto: Tormod Reiersen

Fra den nye plata, «Det vi rakk», fikk vi blant annet tittelsporet i en nydelig og annerledes versjon. På «Nedgangstid» og en låt til fikk vi besøk av en mann med saksofon, og han låt som et storband alene. Så må jeg også nevne «Den sørgeligste sangen». Minst like trist og sterk som på plate, og det at jeg kjenner mye av bakgrunnen for den – mer enn Erik fortalte fra scenen – gjør den bare enda sterkere!

Mot slutten fikk vi flere sterke Børli-tolkninger. «Satchmo» gjør inntrykk. Og den første låten, Lukashaugen skrev melodi til, «Skogen synger» var også flott! Og mer til! Dette var det jeg rakk.

Takk for en nydelig kveld!

Foto: Tormod Reiersen

Noe helt utenom det vanlige

David Ritschard – Blåbärskungen (album 2021)

Platecover og pressebilde.

For to år siden ga David Ritschard ut albumet «Brobrännaren». Det fikk svært godt mottakelse. Jeg fikk aldri tak på det. Jeg sier ikke at det var dårlig, kanskje ga jeg det for lite tid, men med alle mulighetene som finnes, må man bare skjære gjennom og bestemme seg for at nok er nok. Etter å ha spilt årets plate flere ganger, tok jeg en tur tilbake til «Brobrännaren» igjen, bare for å bli overbevist om at jeg liker årets album mye bedre. Så da lar vi det bli med det!

David Ritschard har rukket å bli 32 år. Musikken beskrives som country med et snev av soul. Det er sikkert riktig. En herlig steelgitar ligger under på mange av låtene. Likevel; kanskje fordi låtene synges på svensk, går tankene mine også i retning av svenske storheter innen rock og visesang som for eksempel Stefan Sundström. Viktigere for meg enn hva «dyret» skal kalles, er at dette er ei veldig flott samling med 10 gode låter, som egentlig ikke høres ut som så mye annet. Stemmen er blid og låter litt smånaiv; skal han tas alvorlig, eller tuller han med oss? Litt samme følelsen jeg fikk da jeg hørte deLillos for første gang. Jeg er som regel ikke noen stor fan av blåsere, men hør så godt blåserne står til steelgitaren på på den fantastiske «Nyskrubbet badrum og køk». Jeg tror Ritschard har lært seg countryens triks, for å kunne bryte dem.

Tekstene er personlige, opplyser Ritschard. Selv om de ikke nødvendigvis handler om ham, handler de i det minste om mennesker eller hendelser han har observert. Det kan være om Sverige, gripende menneskeskjebner eller hverdagsskildringer, gjerne fra Stockholmsområdet. Skjemt og alvor går hånd i hånd. Jeg har ikke tenkt å bruke denne søndagsmorgen på å gjennomanalysere dem. Det overlater jeg denne gangen til lytteren. 

«Vet hur det känns att sabba festen
Och jag vet en del om vin
Vet hur det känns att få på käften
Vet hur man kör en skurmaskin»

Låtene er til til dels skrevet av David Ritscard alene; på andre låter har han fått hjelp blant annet av Henric Hammarbäck. Den inderlige og litt pompøse skillingsvisa «Än det vågor» er en nydelig duett med Frida Hyvönen. Teksten er basert på klientelet som finns på «det ännu inte helt ombildade östra Södermalm».

Det føles unødvendig å peke på høydepunkter; de sitter tett. «Sockenplan Revisited» må imidlertid trekkes frem. Den har ei fløyte i sentrum og en lett rockende melodi som er så fengende at du tror den alltid har eksistert. Herlig! Så har du selvsagt «Sverigerocken», anektodisk og nesten selvmytologiserende svada om Sverige, for igjen å låne noen ord fra Ritschard.

«Minst dåliga nu» har igjen partier med en innsmigrende og fantastisk melodi. Igjen disse blåserne. «Jag vet at jag sårar…».

Helt til slutt en perfekt avslutning med «Sakta Ner». Joda, dette er nok country. Nydelig melodi og de trillende gitarene er helt storveis! «Trillende»? Har ikke annet ord jeg!

David Ritschards «Blåbärskungen» har allerede vært ute noen uker, så du har kanskje allerede rukket å høre det. Hvis ikke, anbefaler jeg deg å gi albumet noen runder. Også om forrige album ikke falt i smak. En liten musikalsk humørpille, dette! David Ritschard er for meg både er bærer av skillingsvise- og countrytradisjonen samtidig som han er noe helt utenom det vanlige.

Pressebilde

(Rettelse 18. oktober.)

Vellykket gitarbasert pop-rock fra Trondheim!

Black Laymen –Something Pretty (album 2021)

Black Laymen utgir fredag 15. oktober sitt første album, «Something Pretty». «Something Pretty» er et album med melodier, gitarer og vokal som sender tankene mine i retning av The Byrds og R.E.M. Når jeg legger til at andre peker på The Beatles, Dum Dum Boys og The Waterboys, så har vi nevnt mange solide navn allerede. Men egen signatur er intakt! Musikken har et visst nostalgisk preg; jeg tas i hvert fall tilbake i tid. Flere av låtene får rockefoten til å gå, mens andre låter – eller deler av dem – inviterer inn i mer ettertenksomme rom.

Klassisk rockband?

Ståle Undall har laget låtene, synger og spiller gitarer. Med seg har han Tor Eilertsen på elektrisk gitar, Anne Gunn Gangstø på bass og vokal og Lars Hegdal på trommer. Pål Brekkås spiller på tangenter på noen låter. Bandmedlemmene har alle solid erfaring fra tidligere. Et klassisk rockband. Men med noen unntak framstår de ikke på dette albumet som et røft rockband, mer i poprockland. Det aner meg dog at konsertene kan fremstå røffere; kanskje holdes noen av låtene i tøyler på albumet? Pål Brekkås og Ståle Undall skal ha æren for å ha produsert albumet. Magnus Kofoed har mastret albumet.

De åtte låtene

Albumet består av åtte låter, hver på rundt fire minutter. Plata åpner med den fengende «Occupy My Mind». Fine temposkifter som bidrar til at lytteren holder lenge på interessen. Kanskje kunne man avsluttet låten litt tidligere? Uansett, en fin låt. Flott koring, som på flere av låtene på albumet! «Fix It» er en roligere og mer melankolsk låt. Bassen er mer fremtredende. En låt som tiltar i intensitet. Flotte partier underveis, og en låt som vokser ved gjentatt lytting.

I begynnelsen av «A Way Into Your Love» synger Ståle Undall litt som Steve Wynn på sitt mest dempede. Så gjør låten et taktskifte, og vi får et fengende refreng. Deretter vender vi tilbake til et litt mystisk stemningsleie. Fine vekslinger mellom vers, refreng og bro!

Midtsporet «Forever» bør kunne være en liten allsangfavoritt på konserter. Oppskriften er ikke så ulik den på «A Way Into Your Love» der refrenget er storslagent, men der jeg setter aller størst pris på den sære vokalen på versene! Låten stopper nesten helt, og når vi for lengst tror den er slutt restartes den. Den røffeste låten?

Anne Gunn Gangstø overtar vokalen på «Secret of You». Anne er kanskje Black Laymens svar på Carla Torgerson i The Walkabouts? I hvert fall sender denne litt dystre låten tankene mine i retning av noir-rocken til The Walkabouts. Og det er et udiskutabelt kompliment. «Secret Of You» er kanskje litt utypisk for albumet, men like fullt den låten jeg liker aller best. «Meltdown» er også en fin og litt trist historie. Jeg synes dog at låten går seg litt vill helt mot slutten, de siste 40 sekundene kunne den vært foruten.

Tittellåten, «Something Pretty», tar oss tilbake til den litt gladere popen, omtrent der vi startet med «Occupy My Mind», kanskje. Leserne av Gubberock vil kanskje ha oppdaget at jeg er svak for vekselsang mellom dame- og mannsstemmer, og på denne låten bytter Anne Gunn Gangstø og Ståle Undall på vokalen med stort hell. Albumet toner ned med den forsiktige og akustisk pregede «By My Side», en låt som er litt folkpreget og som minner litt om The Jayhawks da Mark Olson sang. Fin avslutning!

Solid album – flotte gitarer!

Et album der instrumentene begrenses til gitarer, trommer, bass, vokal og litt tangenter, indikerer kanskje en litt liten spennvidde i låtene på albumet. Ofte er imidlertid disse instrumentene mer enn nok, så også her. Jeg skriver at et par av låtene kunne vært avsluttet litt tidligere. Jeg vil imidlertid gi ros for at Black Laymen klarer å være økonomisk ved bruk av gitarene. Kanskje kunne jeg tålt enda flere og lengre instrumentalpartier. For her er det mye herlig vellyd jeg ikke får sjanse til å gå lei av!

Jeg har pekt på noen personlige favoritter, men andre vil finne sine favoritter. Noen diskusjoner med meg selv underveis til tross: Alt i alt et jevnt, solid og vellykket album.

Black Laymen har releasekonsert på Trykkeriet i Trondheim lørdag 16. oktober. Vinyl kan kjøpes på Big Dipper i Oslo samt Crispin Glover og All Good Clean Records i Trondheim.