Billy Bragg – The Million Things That Never Happened (album 2021)
«Seemed like I was riding high, but my head was in the sand
I should have seen it coming, but I
didn't understand»
–Billy Bragg, «Should Have Seen It coming»
Det er greit å høre musikk uten å bry seg om tekstene. Det gjelder også Billy Braggs musikk. Men du verden så mye man går glipp av! Den gamle engelske venstreradikaleren Billy Bragg har nå rukket å fylle 63 år og har med sitt nye album «The Million Things That Never Happened» ei plate med mange gode sanger. Og aner man også litt mer pragmatisme og selvransakelse enn det man ofte får fra den mest dogmatiske venstresiden der man av og til får inntrykk av at sinnelag er viktigere enn konsekvensen av politikken? Slett ikke alltid, men oftere enn mange tror, er det nemlig mer virkemidlene enn målsettingene som skiller mange politikere, i Norge i hvert fall.
Uansett jeg liker Billy Bragg, og inntil det motsatte er bevist, tror jeg at venstresiden jevnt over har den beste musikken og de beste tekstene, i den grad politikk er en del av musikken i hvert fall. Om jeg ville gitt dem min stemme ved valg eller ikke, forblir derimot usagt.
The Greetings To The New Brunette, Woody Guthrie, tommel og negl. Tog
Mitt forhold til Billy Bragg går tilbake til 1986. Jeg hadde lest mange gode kritikker av Billys nye plate. Kanskje var det den fantastiske tittelen «Talking With The Taxman About Poetry» som gjorde utslaget. Jeg ønsket meg plata til jul og fikk den av min storesøster. Det vil være en overdrivelse å si at dette var en innertier for meg den gangen. Men jeg var fascinert av denne briten med sin litt heseblesende punk-holdning som sang om «Greetings To The New Brunette» og «Levi Stubb’s Tears».
Det skulle gå tolv nye år før jeg ga Billy Bragg oppmerksomhet, og det er vel den amerikanske gruppen Wilco som skal ha æren for at mitt forhold til Billy Bragg ble forsterket. I 1998 ga nemlig Wilco og Bragg sammen ut «Mermaid Avenue», første album i et prosjekt med strålende musikk til gamle Woody Guthrie-tekster.
Artist og produsent Joe Henry skal også ha æren for mye. I 2013 produserte han Billy Braggs americana-album «Tooth & Nail», et album som jeg hadde helt oppe på topp tre i min kåring av det årets beste album. Herlige tekster og musikk der «Handyman Blues», var en av flere favoritter. Mindre heseblesende, mer ettertenksom enn i 1986.
2016 ga oss nok et vellykket Henry-/Bragg-prosjekt. Denne gangen vekslet de på å synge i samlingen med togsanger: «Shine A Light».
«Forskjellen på hvem jeg er og hvem jeg vil være»
Nå er Billy Bragg tilbake igjen. Litt hvitere i håret. Litt hvitere i skjegget. Sitatet helt innledningsvis i artikkelen er hentet fra åpningslåten «Should Have Seen It Coming» på Billy Braggs helt nye album, «The Million Things That Never Happened». Stilmessig er vi ikke så langt unna americanalandskapet på «Tooth & Nail». En lavmælt låt, ikke et høydepunkt på plata, sympatisk plassert helt først slik at plata ikke skal holde mer enn den lover. Men samtidig lovende nok til at forventningene opprettholdes. Flotte musikalske detaljer.
Og man trenger ikke vente lenge. «Mid-Century Man» er en av platas aller sterkeste sanger, og en av få med litt fart i. Ikke bare fungerer den fengende låta på egne premisser, men den er for meg helt nødvendig for tålmodigheten med albumet, en tålmodighet til å gi de mange lavmælte og saktegående låtene på dette albumet, den tiden de fortjener. Tematikken har vi allerede diskutert. Vi møter en Billy Bragg som ser at han kan fremstå som firkantet og lite lydhør for andres meninger og nye løsninger. Thatcher er tross alt død, som han skriver på sin hjemmeside:
«Positions I took long ago feel comfy as an old arm chair
But the kids who pulled the statues down they challenged me to see
The gap between the man I am and the man I want to be»
På den vakre «Lonesome Ocean» er Billy Braggs særpregede stemme og et nakent piano hovedingredienser. Fortsatt er Billy på jakt etter sannheten. Den er ikke funnet en gang for alle. Den like fine «Good Days And Bad Days» følger i samme musikalske landskap.
Tempoet skrues opp. Ei fele leder an. Låten med den megetsigende tittelen «Freedom Does Not Come For Free», kretser rundt velkjente Braggs-temaer. Om samfunnet er helt uten grenser og normer – og skatt! – blir resultatet et samfunn uten frihet. Vi må gi avkall på frihet, søke etter felles løsninger, for å oppnå et fritt og godt samfunn.
Tittellåten på albumet er én annen favoritt. «Pass It On» er én av disse kanskje ikke veldig originale låtene som likevel, eller kanskje nettopp derfor, har vært vanskelig å få ut av hodet.
Den inderlige «I Will Be Your Shield» summerer ifølge Billy Bragg opp albumet:
«In the battle against your demons, I
I will be your shield
When the world has lost all meaning
Together we'll stand, for our love
Is the one thing that's real»
“To me, I Will Be Your Shield is the heart and soul of the album. I’ve come to the conclusion that empathy is the currency of music – that our job as songwriters is to help people come to terms with their feelings by offering them examples of how others may have dealt with a situation similar to that in which listener finds themselves. After what we’ve all been through, the idea of being a shield – physically, emotionally, psychologically – resonated deeply with me.”
Kanskje av Billy Braggs beste album?
På et nær perfekt sammensatt album – låtrekkefølge er viktig – har Billy Bragg plassert albumets kanskje aller beste låt helt til slutt. En av få låter som skrur opp tempoet. «Ten Pictures That Can’t Be Explained» handler om oppsiden og nedsiden ved sosiale medier og vår digitaliserte verden: «Too much is not enough//You know that you can overdose on information». Låten er likevel for meg først og fremst en humørspreder. Se hvordan bandet koser seg på videoen i lenka under. Billy Bragg har satt sitt tydelige stempel på alle låtene på dette albumet, men dette er låten bare Billy Bragg kunne skrevet!
Jeg har spilt «Ten Million Things That Never Happened» i over ei uke. De første dagene fremsto nok noen av låtene litt slappe – og låten «I Believe In You» er nok fortsatt det – men også de tilsynelatende litt slappe låtene vokser. Kanskje er dette ei av Billy Braggs beste plater som for meg kan nærme seg nivået til «Tooth & Nail» med enda flere gjennomhøringer?
Gubberock 