Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done

Som noen sikkert har forstått, vender jeg stadig tilbake til Texaspoeten Townes Van Zandt. Her noe jeg skrev for 25 år siden, eneste gang jeg fikk noe på trykk i et musikkmagasin. Arild Rønsen i Puls luket ut noen blundere, i ettertid har jeg fjernet noen faktafeil. Dette fremstår nå som noe naivt og ikke noe jeg ville skrevet slik i dag, men det er umiskjennlig jeg som har skrevet det:

Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done – Til minne om Townes Van Zandt


Den amerikanske sangeren, komponisten og ikke minst poeten Townes Van Zandt døde 1. januar av et hjerteinfarkt. Han ble 52 år gammel. Van Zandt nådde aldri ut til det helt store publikum, men de tilhengerne han hadde, var desto mer henrykte over hans kunst. Størrelser som Emmylou Harris, Nanci Griffith og Steve Earle har alle spilt inn sanger av ham og uttalt at han er en av de største sangskribentene som har satt sine føtter på jorden. Steve Earle har til og med hevdet at han er villig til å stå på kjøkkenbordet til Bob Dylan og fortelle at Townes Van Zandt er den største av alle.

Together We ‘re Gonna Wait Around and Die

Første gang jeg hørte «Waitin’ Round to Die» fikk jeg en av mine hittil største opplevelser. Det gikk kaldt nedover hele kroppen, og det var som om denne sangen bare måtte ha eksistert bestandig. Townes Van Zandt fortalte i et intervju med Dagbladets Fredrik Wandrup at alt han drømte om var å skrive verdens beste sang som var så god at ingen kunne forstå hvordan den var blitt til. Han kom meget nær med «Waitin’ Round to Die». Sangen er karakteristisk for mye av Van Zandts produksjon. Den beskriver en trist skjebne, men etterlater et glimt av håp:

«Now I'm out of prison
Got me afriend at last
He don't drink or steal or cheat or lie
His name 's Codeine
He’s the nicest thing I've
Together we're gonna wait around and die»

Never Again Shall I Ramble

Det er ikke alltid dette håpet kommer like klart fram. Townes Van Zandt levde i mange år på kanten av stupet. Han misbrukte alkohol, og dype depresjoner red ham. I «the only song I wrote that my mother hated», «Dollar Bill Blues» sang han:

«If l had a dollar bill
Yes I believe I surely will
Go to town and drink my fill
Early in the morning»

Og i «Nothin’» sang han så det gjorde vondt hos lytteren:

«Hey mama when you leave
Don’t leave a thing behind
I don’t want nothin’ I can’t use nothin’…
…Sorrow and solitude
These are the precious things
And the only words that are worth rememberin’»

Det er vanskelig å finne livsmot i denne sangen. Van Zandt uttalte på sitt merkelige humoristiske og selvironiske vis at om noen virkelig forsto «Nothin»‘ måtte de komme seg til psykiater umiddelbart.

We All Got Holes to Fill

Townes Van Zandt fikk mange brev fra mennesker som i likhet med ham selv strevde med psykiske problemer. Han var takknemlig for at han kunne vise at det er menneskelig å ha problemer, samtidig som han kunne gi håp om bedre tider:

«To live’s to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the tears out of your eyes»

Cruise Café i Oslo var et av Townes Van Zandts favorittsteder. Jeg hadde selv gleden av å oppleve ham fire ganger her. Mannen hadde en utrolig utstråling, og bare akkompagnert av sin gitar kunne han trollbinde publikum i timevis. Hans ydmykhet, selvironi og svarte humor var helt unik. Ingen som noen gang har hørt Van Zandt le, vil kunne glemme latteren hans. Latteren var som mannen selv: sammensatt, men med mye varme.

Hans ydmykhet kom tydelig fram da plateselskapet bad han om å markedsføre den da nye platen «Roadsongs» på en konsert. Van Zandt kunne fortelle publikum at han hatet å reklamere for seg selv, men siden plata utelukkende besto av sanger skrevet av andre, kunne han gi den sin beste anbefaling.

Etter konserten fikk jeg enda et innblikk i denne ydmykheten. Jeg bad om signaturen på en av platene hans. Han skrev, gav meg et skulderklapp og et ‘thank you – take care’. Blikket og stemmen hans bar bud om at dette var mer enn tomme ord.

For the Sake of the Song

Townes Van Zandt var glad for at også andre artister oppdaget og spilte inn sangene hans. Som han humrende sa ‘It gives me a lot of money’. Ikke bare gav det han penger, men da Emmylou Harris spilte inn » Pancho & Lefty» til albumet «Luxury Liner» brukte visstnok kritikerne mer tid på denne ene sangen enn på alle de andre sangene på platen. Både Nanci Griffith og Steve Earle har utgitt sine versjoner av «Tecumseh Valley». Dette er en av disse sangene hvor melodien, historien, og ordene går opp i en enhet som er større enn summen av delene. Det er sårt, men først og fremst vakkert:

«Her ways were free
And it seemed to me
That sunshine walked beside her»

Denne skjebnen fikk drømmene knust, og hun endte sine dager som prostituert i sin beste alder: «And in her hand when she, Was a note that cried, Fare thee well, Tecumseh Valley»

I May Be Gone

For to år siden kom den siste plata fra Townes Van Zandt. Den ble kalt «No Deeper Blue». Til tross for at albumet også inneholdt noen lettere, idiotiske sanger, som Van Zandt selv betegnet disse, levde det opp til tittelen. I «A Song For» spår han sin egen undergang:

«All that I’ve done All that ‘Ive said
Means nothin’ to me I soon as be dead
All of this world be forgotten»

Men som han synger i en av hans aller beste sanger, «To Live’s to Fly»:

«I may be gone
But it won ‘t be long
I’ll be bringing back the melody And the rhythm that I find»

Thank you – take care.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: