Countryartistene, eller amerikanaartistene om du vil, Dylan Earl og Johan Berggren legger i dag 6. juli ut på norgesturné i regi av Rootsy Music. Første stopp er Vinstra, og de avslutter på Revolver i Oslo søndag 10. juli:
6. juli Countryfestivalen Vinstra 7. juli Countryfestivalen Vinstra 8. juli Kafe Skuret, Trondheim 9. juli Bull Inn, Bø i Telemark 10. juli Revolver, Oslo
Dylan Earl er født i Lake Charles, Lousiana og er nå bosatt i The Ozark Mountains i Arkansas. Han har en flott stemme, og countryen hans er ikke av det blodfattige slaget, og inspirasjon fra både tradisjonell country, sørstatsrock og hardrock bærer bud om at dette er en mann som er vel verdt å få med seg live.
Jeg vet at Johan Berggren bør oppleves live. Også han er en fornyer av countrymusikken og norsk viseskatt. Gode melodier og stemme, flotte historier! Fortsatt med tårer i ølen, men må med god hjelp av en app! Men like gjerne henter han inspirasjon fra personer som har levd, gjerne fra Johans hjemtrakter rundt Lillehammer.
Jeg leste nettopp Stein Torleif Bjellas finurlige bok, «Fiskehuset», Berggren får fordelaktig omtale av hovedpersonen i boka! Han får også god omtale av de fleste andre som har hørt ham!
Både Dylan Earl og Johan spiller med Johan Berggrens band Trøgstad Musikkompani. Som jeg skrev om Johans band på Herr Nilsen: «Men når bandet med Mats Raknerud på gitar, Christoffer Karslrud Dahl på bass og Kristian Aadalen på trommer, setter i gang, skrur han til trivselen enda et hakk. Ingvald Holmen på tangenter gir lydbildet og publikum det lille ekstra, vel ganske mye egentlig, gøy!»
Jeg har tidligere publisert Gubberocks norske favorittalbum første halvår 2022. Nå er jeg klar med de utenlandske. Nederst i saken finner du en spilleliste med låter fra både de norske og utenlandske albumene, pluss noen til.
I tillegg til albumene under kunne legendariske Nitty Gritty Dirt Bands fine Dylan-tolkninger vært på lista. Det er et album jeg kanskje kommer tilbake til. American Aquarium har laget et fint album, men litt skuffende om en sammenlikner med «Lamentations» fra 2020 som var blant de aller beste i 2020. Kanskje er det albumet fra 2020 som overskygger årets og kanskje revurderer jeg albumet seinere. Etter antall gjennomspillinger å dømme burde den nok vært med. Så er det selvfølgelig en del jeg har hørt litt på, mye mer som har gått meg hus forbi. Men nå ser mine favoritter ut som følger, i urangert rekkefølge:
Eric Palmqwist – Värmen
Låten «Värmen» starter forsiktig med Andreas Mattessons piano i sentrum. Nydelig melodi før Eric Palmqwist synger «Värmen» på sitt nye album. Sterk låt, sterk poesi som på mange måter oppsummerer albumet: Tilkortkommethet, forsoning med seg selv og fremtidshåp. «Värmen» er tittellåt på svenske Eric Palmqwists tredje album i en trilogi med sanger som tar utgangspunkt i eget liv. Kanskje blir vi litt klokere på oss selv og andre av å høre på albumet «Värmen», og stort mer forlanger jeg ikke av et album når også mange av melodiene er særdeles flotte.
The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions
Med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere runder og som jeg kunne tenkt meg å høre live.
Terry Klein fra Texas er av årets oppdagelser for meg. Ikke bare hans nye album, «Good Luck, Take Care», men også hans to andre album anbefaler jeg deg å sjekke ut. God historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Flott musikk, og vel gjennomtenkt låtrekkefølge som skaper nødvendig variasjon. For å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!
Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, «Dark Enough To See The Stars», på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd.
Mary Gauthier er av mine favorittartister. Mange har skrevet om kjærlighet, sorg og savn. Og gode minner. Mary Gauthier gjør det på sin måte, og takk for det! Dette er ei plate som passer for ettertanke og mørke høstkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene. Men fire års ventetid på ny plate fra Mary Gauthier er nok, og denne passer fint også om sommeren.
Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, «Moving Through America», og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan. Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder. Jeg spiller det mens, jeg skriver nå; trivelig!
Lars Winnerbäck har det siste året gitt ut to EP’er, hver med fire låter. Nå har han satt sammen låtene fra disse to EP’ene på nytt og supplert med nye låter. På «Själ och Hjärta» har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Men visesangeren i ham roer ned innimellom. Best er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel». Samlet er dette blitt ei riktig fin Lars Winnerbäck-plate!
Kaitlin Butts fra Nashville er ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister. Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet «What Else Can She Do» er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer.
For ett år siden skrev jeg om albumet «There Usted To Be Horses Here» av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. På hennes nye album «Tucson» forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019, mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon.
På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet. Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro. Bra dette!
Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Morrissey kalte seg ikke country- eller americanaartist, men «folksinger», og det er nettopp det Jake Xerxes Fussell også er. Om du lurer på hvem Bill Morrissey var, kan jeg fortelle at Gubberock stadig har ambisjoner om å lage en sak på ham, men det har ikke villet seg foreløpig. Ikke så kjent, men én av de virkelig store i mi bok. La dette uansett være en anbefaling også om å høre Jake Xerxes Fussell!
Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum.
«The Struggle» er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Michael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchesters. Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet.
I forbindelse med at Drive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. De siste albumene til bandet har hatt preg av et stort samfunnsengasjement. På årets album «Welcome 2 Club XIII» er det dog «antinostalgi» som gjelder. Mange av låtene er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før.
Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Solid album, dette!
Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet i et musikalsk og stemningsmessig landskap han og Barna Howard har nesten for seg selv. «River Fools & Mountain Saints» er faktisk omtrent helt oppe på nivået til debutalbumet. På debutalbumet fikk vi fantastiske refrenger og punchlines: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette nye albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer.
«River Fools & Mountain Saints» har melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet så langt i år.
Første låt på albumet «The Sea Drift» med The Delines, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av låtskriver Willy Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl»:
«Little Earl is driving down the Gulf Coast Sitting on a pillow so he can se the road Next to him is a twelve pack of beer Three forozen pizzas and two lighters souvenirs
Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…» Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort?
«The Sea Drift» er neppe «The Delines» beste album, og det er låter her som blir vel monotone. Men tre-fire høydepunkter gjør dette til ei bra plate. I følge de som var på konsert i Asker med dem i vår var konserten der magisk. For tiden leser jeg låtskriver Willy Vlautins bøker, så hans univers setter sitt preg på sommeren!
Canadieren Jerry Leger er for meg av de aller mest interessante låtskriverne de siste 20 årene. I april var han i Norge, og jeg fikk oppleve ham på en flott kveld i Oslo! I forkant av Europaturneen ga han ut albumet «Nothing Pressing».
Den siste låten på albumet, «Protector», sender på mange måter sender tankene tilbake til åpningslåten «Nothing Pressing». Leger alene med gitaren og litt backingvokal. Nakent og sårbart om å trenge beskyttelse mot seg selv når det røyner på. «Protector» avslutter samtidig Jerry Legers mest modne og selvreflekterende plate! Og når jeg har albumet på repeat, opplever jeg samtidig at åpningslåten «Nothing Pressing» får en ny mening, og nå er det ikke lenger pandemien som kommer fremst i pannebrasken. Albumet har flere lag og er en variert og flott folk-rockplate med mange gode låter!
The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. Albumet «Ghost Stories» er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og er utrolig fengende og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet.
Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!
Da jeg skrev om Wilcos nye album, «Cruel Country», konkluderte jeg med at det var deres beste på mer enn 10 år, og den konklusjonen holder fortsatt. «Cruel Country» er ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Dette er ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Da vokser også de for meg foreløpig litt mer anonyme låtene. Og det hele blir enda litt mindre tradisjonell country og mer Wilco. Glem ikke at dette er «verdens beste band», noe de fremmøtte på konsert i Oslo i juni fikk merke!
Da er første halvår 2022 allerede over. Som vanlig har det kommet ut mye musikk, og jeg har selvsagt bare hørt på en liten brøkdel av del hele. Her får du noen ord om mine norske favorittalbum, denne gangen i urangert rekkefølge. Konkurransen får vi ta i desember. Spilleliste der også internasjonale favoritter er inkludert, finner du nederst i saken. Les om mine favoritter blant internasjonale album her. Men nå til de norske albumene:
Vegard Hertzberg – Lediggang
«Lediggang» er fortellinger om rus og rotløshet, forteller Vegard Hertzberg. Utestedene er i ferd med å stenge, eller har allerede stengt. Tekstene holder god klasse hele veien, og er ofte som musikk i seg selv. Jeg blir gjerne med på denne veien, enten det er til Vaterland, Grønland eller St. Halvards Plass. Det er krevende å holde på lytterens oppmerksomhet med kun stemme og kassegitar, og det er veldig fint når Johan Berggren krydrer med flere ingredienser. Alt i alt ei fin plate, med solide tekster, flere fine melodier og fin musikk!
Kåre Indrehus er ute med sitt sjette album, «Det er en drøm å være til». Som vanlig forteller han historier med skråblikk fulle av alvor. Lydbildet er preget av synther og lyder som av og til høres ut til at de kommer fra leketøyinstrumenter. Det er ikke alltid jeg er i humør til å høre på Kåre, men når jeg er det, er det mye å oppdage. Og på det beste er låtene suggererende! Vokalt krydder fra Maria Ingrid Vosgraff Moro og Jørund Vålandsmyr løfter plata!
Jeg kan skryte av at jeg var tidlig ute med å skrive om Rebekka Lundstrøms debutalbum «Carousel», selv om jeg var langtfra først. Med «Silent Storms» har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot «Carousel», kanskje er «Silent Storms» til og med enda mer slitesterkt. Av halvårets aller beste norske!
Trond Helge Johnsens album nummer to, «Dans på nevroser», har blitt ei veldig fin og viktig plate med ingredienser fra heartlandrock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv.
Jack Stillwaters nye album heter «Dusk» (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår i, løfter låten enda noen hakk. Jack Stillwater består foruten Terje Epsenes på vokal og akustiske gitarer av Morten Huseby på elektrisk gitar, Arne Harald Foss på trommer og perkusjon, Odd Inge Rand på bass og produsent Christer Knutsen på gitar og piano. Selv synes jeg at jeg hører orgel og trekkspill også, men det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.
18-åringen Vilde Bye fra Tromsø slapp i vår en selvtitulert EP der hun selv har skrevet fire av låtene alene eller sammen med Mads Ystmark. Vilde har en vakker og spesiell stemme som kanskje kan minne litt om Unnveig Aas. Kanskje stikker coverlåten «Moon» av Mattias Areskog og Mattias Hellberg seg litt ut som den aller beste låten. Her snakker vi klasse! Vildes versjon nekter å slippe taket.Dette er blitt en fin og løfterik samling av låter, der Vildes stemme bidrar til å gi låtene liv. Det er bare å glede seg til enda mer fra Vilde Bye!
På fjorårets album fra Erlend Ropstad er det én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. På årets album «Gleden & Sorgen» har Ropstad igjen laget en slik låt, en låt som i all sin beskjedenhet får nakkehårene til å reise seg. «Om du var min bror». Ropstad tar med sin nydelige sang, piano og lette strykere konflikter ned og viser hvordan de påvirker enkeltskjebner. En sterk og empatisk låt!
Erlend Ropstad skaper på dette albumet dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting.
Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You)
Det er noe lett og uanstrengt over flere av låtene på Dig Deepers album av året. Og det føler jeg også er holdningen til bandet. Det har knapt kommet et mer fengende album i år. Herlige, både støyende og sofistikerte gitarer. Helt til slutt på albumet roer de ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i den norske platevåren 2022.
Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».
Dette er sanger som betyr mye. Dette er versjoner som betyr minst like mye! Trond Granlunds plate med lavmælte, inderlige versjoner av Joachim Nielsens låter kunne knapt vært gjort bedre. Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. Jeg skulle ikke rangere platene, denne gangen, men dette er en klar pallplass, og kanskje den jeg er aller mest glad i av alle norske album som er utgitt i år. Nei, av alle album som så langt er er utgitt i år.
Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn må få et stort publikum!
Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate. Albumet bør appellere til mange. Det har særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter, ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.
Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You) (album 2022)
Uanstrengt. Tittelen på denne artikkelen er selvfølgelig bare dårlig ordspill inspirert av noen av de langt bedre titlene og tekstene på Dig Deepers fortsatt nokså nye album fra begynnelsen i mai i år. Men det er likevel noe høyest lett og uanstrengt over flere av låtene på albumet og det jeg føler er holdningen til bandet. Men så er dette selvsagt ikke uutholdelig. Det har knapt kommet et mer fengende album som jeg har hørt i år.
Dig Deeper har høstet mange godord fra anmeldere fra over det ganske land og det ganske internett. Vel fortjent alt sammen. Kanskje blir min lille omtale overflødig, men jeg synes ikke jeg kunne nærme meg halvårsoppsummering uten å ha vært innom det norske albumet jeg har spilt mest de siste to månedene – So here we go, men foreløpig aner jeg ikke hvor denne omtalen tar veien.
«The Oslo Album?» Dig Deeper består av Raymond Tungesvik på trommer, Jørgen Knutsen på bass, Øystein Braut på gitar, Lars Arne Lindland på gitar og Einar Laupang på vokal og gitar. Bandet ble stiftet i Bergen i 2010, og er på mange måter et Bergensband. Likefullt er frontmann Einar Kaupang bosatt på Røa i Oslo, og mange av låtene på «Easy Where The Days (Before I Met You)» er inspirert av Oslo og Oslos omegn. Albumet er innspilt i Oslo med Øyvind Røsrud bak spakene. Godt jobbet, perfekt lydbilde for mine ører!
Fengende! «Cool Wind» starter det hele. Einar befinner seg i skogen utenfor Oslo. Søker ly. Et herlig gitariff åpner ballet. Låten svever avsted. Refreng, vers setter standarden for albumet; fengende! Låten og albumet skal være inspirert av 90-talls indierock og 70-talls vestkystrock. Og Neil Young.
Rufsete og sofistikert. Svevende og hardtslående. Mange har nevnt Neil Youngs soniske referansealbum, «Ragged Glory» (1990) – ja, jeg har lest hva andre skriver. Og mange av låtene har et herlig styggvakre gitarer, noen ganger som på den rå «Paper Trail» overstyrte og med masse fuss som Neil Young og Crazy Horse på det beste. Men det er også mer sofistikert gitarer på mange av låtene, og gjerne samtidig med de rufsete. På «Doesn’t Make A Difference» nærmer vi oss Neils klassiker fra 1994, «Sleeps With Angels» og den lange, rene «Change Your Mind» der eller for den saks skyld «Welcome Back» fra fjorårets album fra Neil og hestene. Uansett må dette være av årets lekreste gitaralbum, utfluktene på gitar er ikke overdrevent lange, men har en fascinerende blanding av det kontrollerte og tøylesløse og det lette og tunge på én gang. «Easy Where The Days» har også noe Crazy Horse sjelden byr på: vakker koring! Hør den glimrende «The Albatross Basement Deluxe Lounge». Albatross er for øvrig navnet på baren der Einar Kaupang jobber.
Høydepunkt. Helt til slutt roer vi ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i den norske platevåren 2022.
Fun fact: På fredag skrev jeg om den nye plata til Kristian Kaupang. Kristian Kaupang og Dig Deepers frontmann Einar Kaupang er slektninger.
Gubberock 