Både amerikanske Benjamin Tod og australske Kyle Jenkins har toppet Gubberocks årsbestelister de senere årene. Begge er også svært produktive og ute med album to for året! Gubberock har selvsagt hørt dem begge! For mer bakgrunn om artisene, anbefaler jeg å søke opp tidligere Gubberock-omtaler som for eksempel:
Oppsummeringsartikkel om Benjamin Tod og Lost Dog Street Band.
En gjennomgang av albumene til Kyle Jenkins og bandene hans.
Det finnes også nyere artikler om dem.
Benjamin Tod: Country Is Dead (album 2026)
”I walked up to a brakeman
To give him a line of talk
He says, «If you’ve got money
I’ll see that you don’t walk»
I haven’t got a nickel
Not a penny can I show
«Get off, get off, you railroad bum» – Jimmie Rodgers, «Waitin’ For A Train»
Coveralbum. Jeg vet svært lite om bakgrunnen for albumet og tittelen på Country Is Dead med Benjamin Tod. Det jeg, vet er at han denne gangen sammen med et band har spilt inn ei reinspikka countryplate der andres sanger blir behandlet. Noen av sangene skal Tod ha sunget på gatene som tenåring og bidratt til å forme ham som låtskriver. Han har også tidligere laget et album med hovedsaklig andres sanger, da med bandet Lost Dog Street Band og blant annet sanger av artister som ligger nærmere folk og rock som Warren Zevon, Guy Clark, Steve Earle og Townes Van Zandt.
Benjamin Tod har uttalt at skal det være noen vits med coverversjoner må de enten være bedre enn originalene, eller i det minste annerledes. Benjamin Ted lykkes i å gjøre dem annerledes.
Inkarnasjon av Jimmie Rodgers? Det begynner tradisjonelt og helt riktig med «Waitin’ For A Train» av The Father Of Country Music. Er det noen artister som kan kreve å være inkarnasjonen av togarbeideren – The singing brakeman – Jimmie Rodgers blant dagens artister, er det nettopp Benjamin Tod. Selvsagt musikalsk, men også gjennom sitt tidligere omflakkende liv hadde Tod ofte nær befatning med toget. Og når vi senere på albumet får Tods versjoner av sanger som Bob Dylans «Only A Hobo» og Larry Cradles «Highway 40 Blues», er det nærliggende å tenke seg at sangene som er valgt, er sanger Tod har et nært forhold til og kan identifisere seg med. Benjamin synes imidlertid nå å ha slått seg til ro, blitt far, og så langt jeg forstår, lagt det omflakkende livet med tungt rusmisbruk bak seg.
Dyktige musikere! For meg er den store overraskelsen «Some Broken Hearts Never Bend». Den fine sangen av Wayland Holyfield skulle en nesten tro er for søt for Benjamin Tod. Men litt artig valg. Mer forventet er versjonene av Gram Parsons «Hickory Wind» og «Alone And Forsaken» av Hank Williams, der jeg særlig er svak for den sistnevnte. Den blir noe helt eget i Tods framførelse. Gråtende fele, flotte gitarer og en vokal som understreker det såre og mørke i sangen. Du finner forresten mye fint og originalt både med fele og piano på dette albumet, og gitarene er ganske fete på countrymåten. Navn på musikerne får være – Tidal og en omtale i American Highways er ikke enige!
Det er også flere sanger her, en fin blanding av for meg kjente og ukjente sanger.
Ett hakk opp! Man kan alltid diskutere om slike coveralbum er nødvendige. Jeg synes det er fint og gammeldags! Albumet er et hakk opp fra Vengeance And Grace som kom tidligere i år. Benjamin Tod er en artist å følge!
Kyle Jenkins: Palace (album 2026)
Allsidig og produktiv. I tillegg til å være universitetsansatt og drive med kunstmaling og den slags har Kyle Jenkins to prosjekter som musiker, ett med bandet Mt. Morning og ett som soloartist. Kyle Jenkins er på albumfronten særlig aktiv som soloartist for tiden, tidligere i år kom det fine albumet HR, og han skal være godt i gang med et nytt soloalbum med utgivelse til neste år. For få dager siden slapp han Palace, et nytt, solid album med hele 15 sanger over 48 minutter.
Indie, prog og country. Kyle Jenkins musikk henter inspirasjon fra flere ulike kilder. Australieren er stadig i USA , og det ligger mye americana i musikken hans, gjerne mikset med indie og 70-talls prog-rock. Om Palace i navnet er et soloalbum, er det uansett en stor og solid gjeng med musikere Jenkins har med seg denne gang. HR er mer sparsommelig, og hadde flere sanger med Kyle og det som hørtes ut som ett instrument. Palace er mer storslått Jenkins er en dyktig tekstforfatter, og jeg savner å sitte med tekstene foran meg. (Jeg strømmer nemlig i skrivende stund, vet, blir ikke mange kredpoeng av slikt). Ofte er tekstene om det som foregår inne i hodet på Jenkins og lytteren. Fritt etter meg selv tidligere: Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. Mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.
Om HR skrev jeg i mai: «Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra“.
Albumet krever noen runder. Når jeg skal omtale Palace, kan jeg nesten, men ikke helt, gjenta dette. Etter å ha spilt Palace i litt over ei uke, begynner albumet å løsne skikkelig. Det er noen av rockerne jeg denne gangen synes er litt svakere enn tilsvarende låter sist. Den korte åpningslåten «Better Way To Lose» er fin i noen partier, masete i andre. «Valley Below» er en annen låt som foreløpig framstår som litt rotete, dog med kvaliteter. Men mange av de øvrige 12 låtene på albumet har vokst, og det til en viss grad voldsomt, på meg den siste uka. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. På «All At The Sea» synger Kyle om å bli tatt vare på, det er intenst og nært når han synger at han knapt kan puste, det gjelder fort lytteren også.
«Cold Blood» «County Calls og «Bartender Eyes» har mange av de samme egenskapene. Du blir dradd inn i stemningen, musikken, Kyles stemme. Det er slike sanger som har gjort Kyle Jenkins til én av artistene jeg har hørt mest på de senere årene på album som Meltdown, Lost Love Lost og la Jungla med Suicide Swans. Det rocker elegant på «Meadowlands», og «Ride» med orgel som sørger for framdrift.
Ja, jeg elsker låter som «Meadowlands» selv bakteppet virker å være dystert med tekstlinje med noe slikt som ”all that madness has gotten on top of you again“. Det virker rett og slett som hovedpersonen har gått seg vill i egne tanker, men vi har håp om at noen skal hjelpe vedkommende ut og framover, ikke ved å se tilbake. Kanskje.
«Trocadero» har gått fra å være irriterende til steintøff! Man kan bare tenke seg at den vare «Mothers» er en hyllest til Kyles mor og til andre mødre.
Dette er til dels glitrende! I dag blir det HR og Palace med Kyle Jenkins! Jeg kommer tilbake med revisjon av denne omtalen om jeg føler for det i kveld, men inntil videre holder jeg fast på at HR er av årets beste album. Og det er sannelig Palace også, noen svakere enkeltlåter til tross!
Gubberock 