Unnveig Aas: Amused By A Muse/ Salt Water Blues (album/dobbelt EP 2026)
To deler av ett album. I fjor høst slapp Unnveig Aas EP-en Amused By A Muse. EP-en var er resultat av at hennes nye album tok to ulike retninger. Dette er del én av hennes nye album. Del to slippes i disse dager og har fått navnet Salt Water Blues. Gubberock skryter stadig av å ikke ha ambisjoner om å følge med på all musikk som gis ut. Hvorfor jeg ikke bet meg merke i Amused By A Muse, vet jeg ikke. Unnveig Aaserud Stokke har jeg nemlig opplevd live, og hennes forrige album, Phases, er jeg svært begeistret for, og de to albumene før det, høstet hun både ros og en Spellemann-nominasjon for.
Unnveig har flere jern i ilden, har gitt ut diktsamlinger, og i høst kommer også hennes første roman. Men det er musiker og låtskriver Gubberock kjenner henne som.
Den første del av albumet, Amused By A Muse, er et strålende verk med fem mørke, melodiøse og flotte låter. Unnveig får hjelp av folk som Roger Græsberg og Øyvind Røsrud på elektrisk gitar, synth og bass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Den sparsommelige åpningslåten «Wait» har Torgeir Waldemar på backingvokal, og her spiller Røsrud fiolin. Unnveig selv betegner disse låtene som pompøse om hjertesmerte, opphøyd kjærlighet og poesi. Hun ser seg tilbake, og går framover. Vel, jeg oppfatter ikke sangene som plagsomt pompøse, men opphøyde og noe helt eget, med melodiene og Unnveig særpregede og vakre stemme i fokus. Samlet står denne EP-en til noe temmelig nær toppkarakter, tror jeg vi kan slå fast. Kun høydepunkter, men må jeg velge én låt blir det «Baby Blue».
Andre del, Salt Water Blues, er mer variert, men også litt mer variabel. Flere av de samme musikerne bidrar, men Krister Skadsdammen sprer sine steelgitartoner på et par av låtene, og det er også innslag av saksofon på tittellåten «Salt Water Blues», en låt som bekrefter Unnveig beskrivelse av denne delen av albumet som en lysere og mer upolert form for mørke. Og det er svært fine sanger også her. Når jeg likevel mener denne delen er mer variabel, er det fordi enkelte av låtene ikke fester seg like raskt og godt som alle låtene på første halvdel. Men det kan til syvende og sist også være en styrke. Du har en spennende låt som «Easy», som slår om midtveis til å bli en tøffere og litt sint låt. Og det er umulig å argumentere mot en sang som for eksempel «Undying Love». Låtene er minst like interessant som på første del. Kanskje er det mer å oppdage over tid her. Men, ja, følelsen første og andre del etterlater er forskjellig, så det er mulig å betrakte dette som to selvstendige EP-er og ikke ett helhetlig album.
Konklusjon. Uansett. Her er det utrolig mye flott. Samlet står disse to EP-ene som ett album til fem av seks, og jeg vil mene dette er hennes beste album så langt. Bonuspoeng for fint pressebilde og omslagskunst!
Albumet slippes 4. september 2026.
Gubberock 