The Waterboys inkludert Steve Earle i Oslo Spektrum 7. september 2026.
”I wish I was a Fisherman“. Hvordan klarte man det? Hvordan klarte man å sitte så stille under The Waterboys med sin Fisherman’s Blues Revue i Oslo i kveld. Jeg har fortsatt et litt brukkent bein i foten, og i et mislykket forsøk på å holde alderdommen litt på avstand fikk jeg en liten kink i ryggen under en stakeøkt i går. Men jeg sitter som omtrent den eneste og dunker med foten og beveger på overkroppen når den fantastiske felespilleren Steve Wickham og resten av The Waterboys herjer som verst med den irskinspirerte musikken. Og jeg er ingen danseløve. Om noen hadde kastet en øl i lufta og innholdet hadde falt ned på meg, hadde jeg tilgitt dem. Men nei, nesten helt stille. Til og med på The Raggle Taggle Gypsy.
Helt fram til siste minutt av nest siste sang, Fisherman’s Blues. Da klarer ikke publikum vi må opp og stå. Og vi blir stående under hele siste ekstranummer. Faktiske beveger publikum seg nå. Will The Circle Be Unbroken? Yes, indeed!
”Don’t Bang The Drum“! Tre timer tidligere. Introen til «Don’t Bang The Drum», én av The Waterboys’ aller mest kjente sanger. Så kommer bandet på scenen. Gåsehud. Glimrende versjon med en falsk avslutning før det dundrer løs igjen. Her sparer man ikke på godbitene. Det går flere sanger ut i settet før det kommer låter fra albumet kvelden skal kverne rundt, Fisherman’s Blues fra 1988, The Waterboys’ beste album. Men vi har fått irskinspirerte sanger som «The Pan Within» og ikke minst herlige «Glastonbury Song» og «How Long Will I Love You», sanger som tilhører Fisherman’s Blues-æraen likevel. Bandet på scenen er foreløpig omtrent som i Oslo Konserthus i fjor høst, og innledningsvis får showmannen Brother Brown virkelig briljere bak keyboard. Tre stykker er de på det meste bak tangentene. Norske Roar Øien sitter bak pedal steel. I fjor i Oslo Konserthus handlet det om hits og Dennis Hopper. I kveld var det hits og «hits» fra Fisherman’s Blues.
Steve Wickham. At «The Whole Of The Moon» nærmest framstår litt kjedelig, sier noe om låtene vi blir servert i kveld. Men fra sang seks og utover kommer altså felespilleren Steve Wickham på scenen, og det hele løfter seg enda et hakk. Steve Wicham er mannen som er skyld i mye av lydbildet på Fisherman’s Blues-albumet. En fantastisk «We Will Not Be Lovers». Vi får coveren «Sweet Thing» av Van Morrison og en litt underlig, ehm, «Strange Boat». Sangene blir dratt ut slik de skal. Mot slutten av første sett får vi stemningsfulle «The Stolen Child» med tekst av W. B. Yeats. Det er flere enn meg som får trøbbel med lyden fra fløyta ute på høyre flanke, for andre kan dette være konsertens høydepunkt. Søk gjerne opp hva det fascinerende diktet handler om!
Steve Earle. Andre sett åpner med at den gamle helten Steve Earle blir introdusert av Mike Scott og gjør noen egne sanger. Steve Earle var nok fram til 2010 den artisten jeg hadde sett flest ganger. Siden har det blitt så som så. Et hyggelig gjensyn med Steve og gjenhør med gamle Steve Earle-sanger, og det politiske engasjementet, denne gangen for flyktninger og andre innvandrere, er fortsatt til stede. Han synger også en ny sang spilt inn med Los Lobos og «Kansas» som han sang på fjorårets Waterboys-album om Dennis Hopper. Og selvsagt kommer «The Galway Girl» som ekstranummer.
”And A Bang On The Ear“! Jeg har lurt på hva Steve Earle hadde i denne settingen å gjøre. Riktignok har også han irskinspirerte sanger. Han fungerer utmerket, og kanskje aller best da han byttet på vokalen med Mike Scott på sangene til The Waterboys. Han jobber ikke like hardt med de litt slitne stemmebåndene. Perlene fortsetter å komme på en snor: «When Ye Go Away», «When Will We Be Married», og en litt tam «Has Anybody Here Seen Hank». Det hele blir mer og mer løssluppent. Selvsagt synger Steve Earle, gift 8-10 ganger, med på sangen om jenter som kommer og går, fantastiske «And A Bang On The Ear». Endelig får jeg høre den live!
Flott og rikholdig kveld!
Gubberock 