Utan Dom.: När Anders åkte till Moskus (livealbum 2026)
“Aldrig åkt till Patagonien, sett Burgos katedral“
Anders åkte aldrig til Patagonien. Men han reiste til Moskus i Trondheim og spilte inn livealbum der. Jeg reiste til Øyer. Anders er i denne sammenheng en metafor for Østfold-bandet Utan Dom. og én av rollefigurene bandet bruker når de tar fram sin i indre Anders eller indre Agnes, ja, kall det gjerne deres indre Elling. I «Den blåa timmen» synger tekstforfatter Lasse Karlsen om at natten snart kommer godt hjulpet av skjønn sang fra Mathilda Juni Arntzen til en underbar melodi av Olav Mellum Arntzen. Musikerne spiller så stemningsfullt at det er til å få tårer i øynene av. Olav Mellum Arntzens piano og Arnt Martin Brynildsens trombone er en kombinasjon laget i himmelen, eller i det minste ved en sjø uten nuggets. Og gitarene til Lars-Jørgen Hansen Gabestad og Arnt Martin Brynildsen, bassen til Torro Solli fiolinen til Even Brynildsen underbygger den perfekte lytteropplevelsen.
”Jag ger dig min morgon“
Men jeg dro altså ikke til Moskus. Jeg dro til Øyer sammen med dattera mi. Hun deltar på friidrettsstevne på Lillehammer, og vi bor på gule Hafjell hotell, godt synlig når du kjører forbi Øyer på E6-en. Jeg er ikke så opptatt av at natten snart kommer som Utan Dom. For meg var den over altfor tidlig. Slikt skjer av og til, og heldigvis oftere i helgene enn i ukedagene. Da er det ikke så farlig. Særlig ikke når jeg kan sette på de blå stemningene til Utan Dom. Så får det ikke hjelpe at min indre Elling vil være mer enn synlig om noen skulle forville seg inn i hotellets peisestue grytidlig en søndags morgen.
”Ge mig ditt mörker, för då vet jag var ljuset är.“
Når jeg får tenkt meg litt om, er jeg litt usikker på om den indre Elling til Utan Dom. og meg er en helt riktig beskrivelse av hvordan tekstene er skrudd sammen. De litt skakk-kjørte individene som mange av sangene handler om, er ikke nødvendigvis skakk-kjørte på samme måte som Elling til Ingvar Ambjørnsen, men de bærer noe med seg som gjør at de ikke helt er som andre, eller ikke helt slik som andre gjerne framstår. Det er nok mange som kan kjenne seg litt igjen i tekstene om de setter et kanskje litt ubehagelig sterkt flomlys på seg selv. Og i det ligger det også noe frigjørende om jeg skal driste meg til å gå så langt her jeg sitter med litt litt hjernetåke og kaffe helt uten Marabou.
”Det finns ingen brådska. Det är redan för sent.“
Åpningslåten «Redan september», passer kanskje ikke så godt for årstiden, vil noen mene. Nå er det jo slik at det stort sett er høst og vinter i universet til Utan Dom, så man kommer sjelden nærmere sommeren enn september. Dessuten er september her like mye en tilstand i vår sjel som noe annet. September bærer bud om mørkere tider, tider som også kan gjøre det mer passende å roe ned tempoet, lytte til deilig blå og stemningsfull musikk, ikke trenge å gjøre så mye, men bare forsøke nyte å være til, med eller uten den bagasjen som karakterene til Utan Dom. bærer på. Sangene og framføringene som er samlet på dette albumet, er en perfekt introduksjon for nye lyttere. Samtidig får vi som har fulgt dem en stund, høre flotte versjoner med mange delikate musikalske detaljer som kommer godt fram i høretelefonene jeg naturlig nok hørte dem gjennom i dag morges. Det høres kun spredt applaus etter et par låter, og det er lite prat. Du kan være uavbrutt i så trist – eller tilfreds – stemning du bare måtte ønske deg. Og kanskje humrer du litt nedsauset i tristesse over en god formulering eller er morsom referanse til forfattere og svenske artister.
Uansett; jeg gleder meg til en ny dag, god frokost og kanskje noen personlige rekorder til dattera mi og Espa-boller på vei hjem. Og blir jeg for trøtt, skal det nok bli en høneblund eller to. Dagen skal være akkurat så langsom at jeg tror jeg lever.
”Dimmiga dagar, stjärnklar natt“
Gubberock 