Lou Reed – «Magic And Loss» (album 1992)
Jeg har hatt en litt dårlig dag. Sliten og et par faglige tabber, tabber til å rødme over. Hva slags musikk velger man da, musikk som kan møte meg på halvveien? Ikke glad musikk som driver gjøn med meg. Det kan høres paradoksalt at jeg velger meg et album som er inspirert av at Lou Reed mistet to venner. Men «Magic And Loss» er også en hyllest til livet: «What’s Good? Life’s good, but not fair at all». «Magic And Loss» var akkurat det jeg trengte i kveld.
«Between two Aprils I lost two friends, between two Aprils magic and loss …»
«This album is dedicated to Doc and especially to Rita.» Doc og Rita er to venner som mister livet av kreft. Artisten Doc Pomus hadde hjulpet Lou Reed med å etablere seg som artist 25 år tidligere. En regner med at Rita er «Rotten Rita», en sentral person i miljøet rundt Andy Warhol mot slutten av 1960-årene. Rita var angivelig død i 1992, men døde visstnok ikke før 2010, så her faller ikke alle brikkene på plass.
Utgangspunktet for plata var egentlig magi da Lou Reed hadde hørt historier om magikere i Mexico. Så oppstod sykdom hos vennene.
Klassisk oppsett med akustisk og elektrisk gitar, bass og trommer. Ringrever som Mike Ratkhe, Michael Blair og Rob Wasserman bidrar foruten Lou Reed selv. Lou Reed prater og synger. Tekstene er tydelige, det gis lite rom for tolkninger. Men det fungerer. Platas styrke ligger i helheten. Musikalsk fremstår flere av platas låter som enkle, ettertenksomme og nedtonede låter. I andre låter sparker det mer fra; Michael Blair setter tempoet på trommer. Det er driv nok i flere av låtene til å hindre at dette noen gang blir kjedelig. Gitarene er sentrale hos Reed. De fargelegger, skaper stemningsskifter og gir samtidig en tydelig signatur.
Jeg skrev at tekstene er tydelige. Alt trenger ikke være subtilt for å være stor poesi. Låtene følger omtrent rekkefølgen på begivenhetene. Etter introen blir vi presentert for «What’s Good». Den hyller livet, men peker på paradoksene: «You lived a life other’s throw away nightly, it’s not fair, not fair at all». «Power And The Glory» handler om magikerne ved Amazonas for så å overføre dette til vennenes sykdom: «I saw a man hang from a cliff by the lips to his toes in the jungle of the Amazon…I saw a great man turn into a child, cancer reduce him to dust».
Vi får låten i to versjoner; èn i begynnelsen av plata og en insisterende versjon før platas konklusjon. I andre låter synger Reed om at magikerne må hjelpe dem nå; han vil gjerne tro på mirakler. I fantastiske «Sword of Damocles» peker Reed på en strålebehandling med store bivirkninger. Samtidig tanker om hvordan en livskrise får frem tanker om et liv etter døden: «I know you hated that mystic shit». Låtene tar oss videre med til minnestund og kremasjon. Forsoning og snev av ironi: «Isn’t it something you’d say, tomorrow I’m smoke.»
Platas siste spor, «Magic And Loss» er en mesterlig konklusjon:
«There’s a bit of magic in everything
And then some loss to even things out.»
Det kan være krevende å høre plata fra start til slutt i en full time. Men det gir avkastning. Når plata er avsluttet, er Reed — og lytteren— kanskje på vei videre i livet, nærmere forsoning med de tap og savn livet gir oss alle. Som Lou Reed fortale Leif Gjerstad i 1992: «I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss». Lou Reed spilte dette albumet i sin helhet i Oslo Konserthus i 1992. Et minne for livet.
(Deler av teksten er tidligere publisert.)
Gubberock 