Rodney Crowells mesterverk

Rodney Crowell – «The Houston Kid» (album, 2001)

«Rain came down in endless sheets of thunder//Lightnin‘ bolts split pine trees down to the roots//In the shadow of the Astrodome with a hurricane comin‘ on strong//We used to hit the streets and go swimming in our birthday suits»

Rodney Crowell tar oss tilbake til oppveksten på 60- og 70 tallet i åpningslåten på «The Houston Kid», og setter en perfekt ramme for resten av albumet. Helt fra første tone på den rocka «The Telephone Road», levnes det liten tvil. Dette er alvor. Senere får vi mer akustiske perler og også «Spoken Words». Crowell uttalte i forbindelse med albumlanseringen at dette var plata som skulle gi ham den nødvendige selvrespekten. Han ville etablere seg som en historieforteller, ikke bare være popartist. Og som han lykkes!

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Jeg ser imidlertid for meg at han Rodney levde litt mer ordnet, uten at det trenger å si så mye. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Fortsatt kan man se Rosanne og Rodney opptre sammen fra tid til annen.

Særlig har jeg satt pris på siste del av karrieren hans, en del av karrieren som på mange måter startet med «The Houston Kid» fra 2001. Og det var «The Houston Kid»som var min inngangsport til Rodney Crowell. Siden har det fulgt sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «Sex & Gasoline» (2008), KIN (2012) og «Close Ties» (2017) for å nevne nesten en håndfull av dem, samt to fine samarbeidsplater med Emmylou Harris. Ja, siste album fra Rodney Crowell kom så sent som i 2019, «Texas», også den har noen fine låter.

«The Houston Kid» bygger på hendelser og sterke karakterer fra egen oppvekst. Ofte personer litt på utsiden av det etablerte, rusmisbrukere og folk med problemer i forhold. Siden platas tittel er lånt fra en sang av Guy Clark, er det nærliggende også å tenke på ham i denne sammenhengen. Uten at det spiller så stor rolle,kanskje. De som vil ha en mer udiskutabel selvbiografi fra Crowell kan lese hans bok «Cineberry Sidewalks», ei bok som var så godt skrevet og med så stort ordforråd at jeg gav meg! Men det er mitt problem og helt sikkert ikke ditt, om du prøver deg.

Ofte er det en tøff virkelighet Crowell beskriver som vold i familien på «Rock Of My Soul»: «I’m a firsthand witness to an age-old crime/A man who hits a woman isn’t worth a dime.» Ja, denne tror jeg er selvbiografisk. Crowell elsket sin far, en musikkelsker som introduserte ham for 50-tallsrock. Dessverre kunne han bli voldelig når han fikk for mye å drikke. Det gikk utover Crowells svært religiøse mor. Faren var ikke uten selvinnsikt skal en tro denne låten: «Do like I say, not like I do, and you might make me proud». Mye tyder på at Crowell langt på vei har klart å etterleve dette.

Da Rodney Crowell besøkte John Dee i Oslo for 10-15 år siden – for en kveld – spilte han og bandet heldigvis mange av låtene fra «The Houston Kid». Sterkt inntrykk gjorde tvillinglåtene «I Wish It Would Rain og «Wandering Boy» om nettopp tvillingbrødre som levde på gata. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra.

Eks-svigerfar Johnny Cash deltar på «I Walk The Line (revisited)», en låt som tar utgangspunkt i Cash’ låt og Rodneys fars introduksjon av låten for Rodney. En herlig sang med utdrag fra «I Walk The Line», og det er fantastisk at han fikk Cash inn i studio for å gjøre denne. Crowell fortalte for øvrig den litt skremmende historien da han spilte på John Dee om da Rosanne introduserte ham for den på noen områder strengt religiøse Johnny. Rodney fikk en liten lekse der. Festlig!

Gjennom hele plata synger Rodney med stor innlevelse, lydbildet låter moderne også i dag, og den store gjengen med musikere er aldri i veien for historiene, men bidrar til å løfte dem der det er nødvendig og holder seg i bakgrunnen når det er påkrevd. 

Den sinte låten «Topsey Turvy» mot slutten av albumet, vender tilbake til konemishandling og uro i hjemmet under innflytelse av sterke drikker. «I don’t like a thing about the way we live”. Siste låt «I Know Love Is All I Need» oppsummerer plata. Den er en hyllest til og en forsoning med de døde foreldrene. Foreldre han altså ikke alltid var helt på bølgelengde med da de levde. Og kanskje en aksepet av at foreldrene vokste opp i en annen tid, og at tidene har forandret seg:

“I had a dream last night
I saw my mom and dad
They were happy now and I was glad
They had a brand new house that they’d just moved in
And when I awoke they were gone again”

(Tidligere publisert i Popklikk)

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: