Neil Youngs verden snurrer

«The world is turning, I hope it don’t turn away»

Neil Young – «On The Beach» (1974)

«On The Beach» (1974) står plassert blant én av de beste Neil Young-platene utgitt i hans beste periode. Ikke alle låtene har fremtredende melodier, likevel er låtene fantastiske, eller kanskje er det nettopp derfor? Blant musikerne på plata finner vi Ben Keith på diverse instrumenter, Ralph Molina (trommer), Billy Talbot og Tim Drummond på bass samt Rusty Kershaw på fele. Det hele lyder akkurat som det skal!

Trygt plasset sammen med «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night» i den såkalte «The Ditch Trilogi», er dette plata der Neil dveler mer med hva berømnelse og og ønske om berømmelse gjør med ham enn på noen annen plate, og han viser også indignasjon overfor kritikere og publikum som ikke følger ham på hans ferd ut i grøftekanten.Allerede på den spretne åpningslåten, countryrockeren «Walk On», herjer han med omgivelsene:

«I hear some people been talkin’ me down
Bring up my name, pass it ’round
They don’t mention happy times
They do their thing, I’ll do mine»

Og sitatet «So all you critics sit alone
You’re no better than me for what you’ve shown» trekker Neil Young-fans frem, nær til det kjedsommelige, når ikke alle gir Neil topp score hele tiden. Men i samme låt, «Ambulance Blues» – med en melodi stålet av Neils helt Bert Jansch – viser han selv også litt tvil om egne evner, samtidig som han peker på at han kan ikke lage «Harvest» om og om igjen:

«I guess I’ll call it sickness gone
It’s hard to say the meaning of this song
An ambulance can only go so fast
It’s easy to get buried in the past
When you try to make a good thing last»

Den råeste låten på albumet er «Revolution Blues», en låt om drapene begått av Charles Manson- klanen. David Crosby likte ikke at man sang om slikt, til å begynne med i hvert fall, men så er det vel heller ikke Crosby som setter den moralske standarden, eller? Man kommer uansett ikke unna at låten står langt oppe på lista over Neils råeste og beste låter. The Bands Levon Helm på trommer og Rick Danko på bass hjelper godt til med herlig komp. Hør som Neil bjeffer og uler på låten!

De pene låtene på albumet er «For The Turnstiles» og ikke minst den vakre pianoballaden, «See The Sky About To Rain». Den særeste låten er miljølåten, «Vampire Blues», mens fine «Motion Pictures» blant annet omhandler forholdet mellom Neil og skuespilleren Carrie Snodgress.

Favorittlåten min fra denne plata er for tiden uansett tittellåten «On The Beach». Her graver Neil enda dypere. Han trenger et stort publikum, men han orker dem ikke hver dag. Man kan bare ane hvordan radiointervjuet der han blir alene sammen med mikrofonen går. På plata bidrar Ben Keith, Ralph Molina, Graham Nash og Tim Drummond til atmosfæren på låta. Men jeg synes nok live-versjonen med CSNY som finnes på Archives vol 2 er enda enda heftigere, både vokalen som er langt ute å kjøre og gitarsamspillet med Stephen Stills.

Archives har lært oss at flotte låter som «Winterlong», «Traces», «Borrowed Tune» og «Bad Fog Of Lonelines» kunne vært med på albumet. Skal vi likevel være glad for at «On The Beach» ble akkurat den plata den ble?

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: