«I grew up fast in a small town, Where people go to die» (Barna Howard). Jeg tar denne gangen for meg to nye amerikanske artister fra forrige tiår. Artister som både i historiefortelling, inspirasjonskilder og ikke minst stemmer likner til forveksling på hverandre. Men det er også forskjeller. Den siste uken har jeg hatt gjenhør med de tre albumene disse artistene til sammen har gitt ut. Ikke bare ett gjenhør, men gjentatte gjenhør. Les om Barna Howard og Ian Noe her.
Barna Howard –Barna Howard ( album 2012)
Barna Howard – Quite A Feelin’ (album 2015)
Ian Noe – Between The Country (album 2019)
«And before there were stars, he’d head to the bars
Where all the regulars knew his name
But nobody cried when they heard that he died
All alone, out in the rain»
Når noen av oss som skriver om musikk går tom for ord, går vi over til å skrive om gåsehud, klump i halsen og tårer i øynene. «Rooster Still Crows» fra Barna Howards andre album «Quite A Feelin’» er en låt som kan framkalle slike karakteristikker. Tre korte og effektive vers. Et like kort og effektfullt refreng. Tre historier. En sønn har tatt livet sitt, faren lever videre med smerten. En mann blir hjemløs og dør under broen. En kone mister sin mann. En nydelig og forførende melodi. Så vanskelig og tilsynelatende enkelt kan det gjøres.
Barna Howard vokste opp i midtvesten, i Eureka, Missouri i USA, en småby på vel 25 000 innbyggere. En småby som over årene mistet sin sjarm. Etter videregående skole flyttet Howard nordover til en større by for å studere, og jaktet deretter kjærligheten østover. Flere år senere fulgte han to venner nordvest, på jakt etter inspirasjon og en ny start. Hvilke byer det er snakk om, har jeg ikke klart å oppspore, og det er heller ikke vesentlig.
I 2012 utga Barna sitt selvtitulerte debutalbum. Albumet tar for seg kontrasten mellom hans småbyoppdragelse og disse storbyvandringene. Han ser tilbake, drar på besøk. På plata møter vi kun Barna Howard og hans fingerplukkende gitarspill. I stil ikke så ulikt en Townes Van Zandt på tidlige liveinnspillinger og «In The Beginning». Et slikt format krever sine sanger, og Barna hadde dem. 10 sterke låter, og det er nesten umulig å plukke frem favoritter. Første låten «Horizon Fade», er om å besøke hjembyen:
Horizons fade in a rear view mirror,
To let me know that I have gone.
I feel it now, up in my chest,
For the people I have known for so long.
Well, sometimes I go home, just to see them,
We pour a strong one, then we’re right back again.
Well, it’s good to know they’re there,
To tell me how it’s been.
Så følger den ene låten sterkere enn den andre. Drømmende, «I’ll Let You Pick a Window». Underfundig tristesse som: «Tell me what you’re thinking, I promise, I won’t laugh, There ain’t no laughter here, anymore.» Helt til slutt «Timber, Nails And Tears». Samme tematikk, tematikken har aldri vært langt unna:
«Tell me all the white blossoms have bloomed,
Because over here, that’s one thing you never see»
Senere flyttet Barna Howard til Portland, Oregon lenger vest, en by på størrelse med Oslo. Sangene hans på oppfølgeren «Quite A Feelin’» (2015) kretser også rundt oppveksten i Eureka, men nå også om hans nye hjemby. På «Quite A Feelin’» er produksjonen større. Fingerplukkingen til Barna er tonet ned. Vi får innslag av tangentinstrumenter, dobro, banjo, elektrisk gitar, trommer og lap steel. Mer country, aldri overdådig. Igjen holder låtene høy standard, selv om et par låter på side to ikke når helt opp til låtene på debutalbumet. Slikt blir bare pirk når vi får låter som «Rooster Still Crows» nevnt innledningsvis, eller visdomsordene fra en eldre mann i den nesten like fengende «Notches On A Frame».
På samme måte som musikken er litt mindre intim, opplever jeg at låtene er litt mindre selvkonsentrerte. «Hands Like Gloves» forteller en rystende historie om kvinnemishandling:
«Drop the broom, quit sweepin’ up your broken dreams
All the things she does for love these days
Like puttin’ up with his hands that way»
Da Barna Howard for noen år siden ble spurt om hvilken konsert som var den beste han hadde vært på, svarte han en konsert med John Prine. Og da er veien kort til Ian Noe. Ian Noe gjorde en sterk jobb som oppvarmingsartist for John Prine i Oslo i februar 2020, på den nest siste konserten John Prine holdt før han døde. Alene med gitaren fremførte han nakne og sterke versjoner av låter fra sitt debutalbum «Between The Country» (2019).
Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 375 innbyggere. Han synger om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Stemmen er ikke ulik Howards, og da det allerede har gått flere år siden Howards forrige album, var «Between The Country» særdeles kjærkomment. Albumet er produsert av Dave Cobb. Låtene er fargelagt med blant annet akustiske og elektriske gitarer og tangentinstrumenter, men som hos Howard er det historiene som står i sentrum. Ian Noes historier er nok mindre selvsentrerte enn Howard er på sitt debutalbum, og både produksjonen og historiene på Noes «Between The Country» har nok mer til felles med «Quite A Feelin’». Kanskje kan man si at Noe fortsetter der Howard slapp?
Ian Noe uttalte til First Avenue: “I’ve always thought that Eastern Kentucky had a certain kind of sound, and I can’t really explain it any better than that,” he says. “What I was trying to do was write songs that sounded like where I was living.” Man bet seg raskt merke i «Letter To Madeleine», et brev fra banditten som nå var tatt til fange og kanskje ville bli henrettet.
Andre historier er nærmere i tid. Plata åpner med historien om Irene, en fallen skjønnhet som for lengst har gitt tapt overfor alkohol. Vi får senere de gripende drapssakene «Dead On The River» og «Between The Country», låter med like sterke og dramatiske melodier. Blant andre høydepunkt – mange ikke nevnt – «If Today Doesn’t Do Me In». Om å miste taket, eller om å holde seg fast:
«Right up to the spotlight
Drinkin’ all that coke and gin
And I’ll leave these shadows behind
For a new peace of mind
If today doesn’t do me in»
Ja, da bare gjenstår det å anbefale disse tre albumene fra Barna Howard og Ian Noe på det sterkeste. Klassisk låtskriverkunst som fortjener mange lyttere! Hør og se smakebitene under. Kanskje er Barna Howard den største ordsmeden av dem – uten at det i tilfellet er til forkleinelse for Ian Noe – så vi lar ham få siste ordet:
«Well, if you wake before I die, you can find me on the street,
Heading far from the city, to find out what I need.
I hear that there’s a land above, I guess we’ll have to see.
I’ll share it there with you dear, but first we’ll have to meet, Down on Tinker Creek.»
Gubberock 