Visefilosofen

Stein Torleif Bjella—Heidersmenn (2009)
Stein Torleif Bjella —Vonde Visu (2011)
Stein Torleif Bjella—Heim For Å Døy (2013)
Stein Torleif Bjella —Gode Liv (2016)
Stein Torleif Bjella—Jordsjukantologien (2018) Stein Torleif Bjella—Øvre-Ål Toneakademi (2020) Stein Torleif Bjella – Fiskehuset (2021)

Stein Torleif Bjella har bred appell. Dette er en av disse artistene både dattera mi på 11 år, tenåringsbarna, kona mi og jeg gjerne hører på. Fine melodier og tekster vi – sikkert på forskjellige måter, riktignok – kan kjenne oss igjen i.

La oss først ta et tilbakeblikk på Bjellas solokarriere fra «Heidersmenn» i 2009 til den nyeste plata fra 2020, Øvre-Ål Toneakademi», før vi samler trådene. Hva er det som fascinerer oss?

Psykisk kan du vere sjøl

«Heidersmenn» (2009) er ei plate mange har et forhold til. Med fengende låter, tilsynelatende enkle virkemidler og hjelp fra produsent Kjartan Kristiansen ble Stein Torleif Bjella raskt vår tids visefilosof. Oppfølgeren «Vonde Visu» fra 2011 brukte mye av de samme virkemidlene. Låttitler som «Psykisk Kan Du Vere Sjøl» og formuleringer som «Dei hadde grei arbeidsdeling det va alder bråk om det. Ho styrde inne – og ute, han tok ansvar for ved» ble allemannseie. Eller hva med «E va han som hadde skakklugg og fritt fall, E va han som alder fekk te kaste liten ball.» Ofte litt tause, enslige menn. Karikerte. Iørefallende melodier.

«Heim For å Døy» (2013) regnes som den siste i trilogien og er kanskje Bjellas aller beste album. Både musikalsk og tematisk er det tegn til at Bjella begynner å skyve litt på rammene. Litt tyngre. Mange av tekstene hadde fortsatt utgangspunkt i livet på Ål. Fortsatt avfolkes bygdene, fortsatt er det vanskelig å få til den gode og stabile tosomheten. «Idiotisk envegslove», indeed. Fortsatt underfundigheter og herlige beskrivelser. Færre bygdeoriginaler, det universelle trer tydeligere fram. Joda, jeg trekker på smilebåndet, men er usikker på om det er tilsiktet, eller, om det bare er min egen mørke humor som presser seg på. Eller om det bare rett er slik at jeg elsker gode formuleringer:

eg såg for meg ein togtur 
me kunne ha reist dit fleire bur 
eller berre sykla Ål rundt 
det kunne ha vore fysisk sunt
-/

dag to ved døre di 
og det er fortsatt stagnasjon 
tru eg har ein feil i karakter og person kanskje ha eg sett for mange bi sjuk tå damelengsel 
no går dei rundt i sentrum som fugleskremsel

Må e ha høgare mål utover Øvre-Ål?

På «Gode Liv» (2016) var Bjella klar for å utvide rammene ytterligere. Bjella ønsket fornyelse. Kjartan Kristiansen ble byttet ut som produsent, inn kom Bård Ingebrigtsen. Musikken ble tyngre. Der musikerne på de tidligere platene lurte i bakgrunnen og bidro til at Bjella som visesanger var i sentrum, tar lydbildet mer av oppmerksomheten. Litt jazz, blues?

Bjella hadde igjen fått med seg den fantastiske multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, og på konserter kunne man se Sundstøl og Amund Maarud i heftig gitarduell på «Blomen». Tøff og herlig rock!

«Nordnorske kjærlighetsdikt» fremstår som en kommentar til virkelighetslitteraturen: Etter å ha gitt ut deres samliv i bokform: «På talkshow legg ho ut om ei vanskeleg tid, e sit her som et troll». Men Bjella vender også tilbake til Ål i tekstene. Utvidet rammer, ja, men også kontinuitet. Vi kjenner igjen Stein Torleif Bjella:

det er viktigare enn nokon gong 
å definere rikdom 
må e ha høgare mål 
ut over Øvre-Ål
—-

berre for å forklare 
mitt namn er Bjella
e lev godt her åleine
ved Langfjella

I 2018 ga Bjella ut «Jordsjukantologien», oppleste dikt med bakgrunnsmusikk basert på hans diktbok med samme navn. Grådighet i bygde-Norge var gjennomgangstema. Titler som aktuelle «E selde grunnen te hyttefolket», «Onkel Halvor var einslig og barnløs» og «E vart aldri god nok for sentrumsungdommen» viser at brodden er intakt. Bjella er nemlig ikke bare koselig.

Øvre-Ål Toneakademi

I 2020 foreløpig siste album fra Stein Torleif Bjella, «Øvre Ål Toneakademi». «Alt rundt er det samma» sang Bjella på albumet «Gode Liv» (2016). Og man kan være fristet til å skrive at det samme gjelder Bjellas nye album, «Øvre- Ål Toneakademi». Kjartan Kristiansen er tilbake i produsentrollen—og som musiker— etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på «Gode Liv». Bandets hovedstamme består som tidligere ellers av Geir Sundstøl som deltar med mange instrumenter, Geir Kapstad med trommer, Christer Knutsen med piano og Eirik Øien med bass. I tillegg bidrar også flere gjestemusikere.

Fiktive Øvre-Ål Toneakademi var limet i Øvre-Ål. Akademiet er nå nedlagt. På facebooksiden til Bjella kan man høre intervjuer med tidligere elever og en herlig selvironisk samtale med ordføreren som sier noe slikt som: «Me har gjort alt… e´ har aldri hørt om Øve-Ål Toneakademi… Øvre Ål kor e` de’?» Den glemte bygda?

Noe er annerledes, men hva ? Det vet jeg ikke helt. Kanskje ligger svaret like mye hos meg som mottaker som hos Bjella og band. Særlig på Bjellas to første album bet jeg meg først merke i de lettbeinte sangene og morsomme og samtidig alvorlige rimene. Musikerne gjorde en utsøkt jobb, men støttet opp om Bjellas sang på en måte som gjorde at de for meg likevel kom litt i bakgrunnen.

Det første jeg la merke til denne gangen var nydelige mørke bassfarger fra Eirik Øyen. Jeg måtte tilbake til eldre Bjella-plater for å høre om det var nytt, nei, det var jo ikke det. I det hele tatt var det denne gangen musikerne som først trådte frem. Geir Sundstøl bidrar på plata. Han er én av Norges dyktigste på strengeinstrumenter. Han lager også lyder med instrumenter jeg både har hørt og ikke har hørt om. Svært viktig for lydbildet! Jeg har hørt mye på albumet de siste dagene. Og da fortrinnsvis med hodetelefoner. Hører mye nytt som jeg ikke fikk med meg tidligere!

Når jeg har sett Sundstøl i levende live enten det var med Bjella eller hobbybandet Young Neils, holder han seg mye i bakgrunnen. Vil ikke ta for mye plass. Når han endelig slår seg løs, er det som om villdyret våkner, og han spiller de andre nesten bokstavelig talt av scenen. Og akkurat dét villdyret skulle jeg gjerne sett mer av. Men man skal jo være økonomisk med virkemidlene og spare på godbitene.

De gode historiene og fiffige rim er her, denne gangen også. Den mest umiddelbare låten, er også den siste på plata, «Trofast Spelemann». Her høres Bjella og koristene nesten ut som Gitarkameratene. Teksten er herlig; her om å lage en sang man ikke er helt fornøyd med:

burde vore stille 
har det ikkje so ille
e er nesten ikkje sann 
fortapt spelemann

Jeg må trekke fram «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og folk som bruker tida på å gjøre andre fine. Og kanskje er det «Min kjære og ven» jeg liker aller best? Ikke av de låtene som trenger seg på, men likefullt en fantastisk tekst og melodi! Er det klokkespill jeg hører – fint åkkesom!

Da har jeg spart platas begynnelse og min favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Herlige karakterer. Bjella selv er allsidig har jeg fått vite, kanskje er det et snev av ham selv i dette tekstutdraget:

det finst folk i bygde som kan meir enn mangt 
ikkji for å skryte; det kunne vore meg iblant

Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Lars Dalin bidrar og setter en ekstra spiss på denne sangen.

Vår tida visefilosof

De siste ti årene og vel så det har Stein Torleif Bjella etter min mening vært helt i toppsjiktet blant norske plateartister, kanskje regjerer han helt øverst. Album som «Heidersmenn» (2009) og «Vonde Visu» (2011) gjorde oss alle glade i visesang igjen. Med utgangspunkt i et persongalleri fra Ål, ga han oss lokale sannheter som ofte er gyldige langt utover det lokale. Med hans kanskje beste album, «Heim For Å Døy» (2013), og «Gode Liv» (2016) ble rammene utvidet. Mer rocka og kanskje litt mindre Ål, men like fullt Bjella.

For Bjella er tekstene viktige. Han forteller om livet i hjembygda Ål med humor og varme. Han tar utgangspunkt i egne observasjoner, er personlig men ikke privat. På samme måte som Lars Mytting gjorde i sitt essay i musikkbladet Beat i 1989 om urhillbillyene og boka «Hestekrefter», skildrer han bygdeoriginaler med varme og sympati. Det ligger en sårhet i dette, også. Bygdene avfolkes, det blir færre igjen. Bygdeoriginalene fremstår enda mer spesielle:

kan du hugse kiosken i sentrum 
no er den stengt for godt 
Ivar flutte heim te Hokksund 
han klara seg nok

Vi ler av karakterene, vi ler med dem, men mest av alt speiler vi oss i dem. Lars Saabye Christensen kan beskrive bylivet i Oslo i 1960-årene med sylskarp presisjon. Jeg er helt sikker på at Oslo-nevrosene treffer helt opp i Øve Ål. Nå som diskusjonen om sentrum og periferi for alvor har blusset opp igjen både i Europa og Norge, trenger vi både bykunstnere og en mann fra Øvre Ål. De knytter oss sammen—graver man dypt nok, har vi mer til felles enn det som skiller. Så når alt kommer til alt:

eg og træle med mitt 
det er fleir her som har sitt 
som fekk plani lagt i grus
som treng trøyst og melodisk sus

Artikkelen er laget på bakgrunn av to artikler for Popklikk, men er betydelig revidert og oppdatert.

I 2021 kom boka «Fiskehuset». Leser du den, kjenner du igjen Bjellas tone. Boka anbefales for alle fans av Bjella.