Del 1: Bob Dylans Bootleg Series 1956–1964

Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025)
Også omtalt:
The Bootleg Series volumes 1-3, rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991)
The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (Utgitt 2004)
No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)
The Bootleg Series Vol. 9. The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Bilde til venstre: Sandy Speiser

Kan ikke du lage en artikkel der du omtaler alle utgivelsene i Bob Dylans bootlegserie, ble jeg spurt for noen år siden. Svaret mitt ble noe slikt som at det er livet for kort til. Nylig kom det 18. volumet i denne serien, en utgivelse der du kan fordype deg i opptil 10 timer med musikk. Så det sier seg selv at det ville bli krevende å gå gjennom også de resterende utgivelsene, selv om de fleste av dem ikke er så omfattende som denne. Det finnes også flere utgaver av denne nye boksen, noen mer omfattende enn andre, og opplevelsen kan også avhenge av hvilken versjon du velger.

I tillegg til å høre 8 CD-ers versjonen av den nye utgivelsen Through The Open Window, har jeg også hørt gjennom og vil skrive noen ord om de fire øvrige utgivelsene som dekker årene fram til rundt 1964, så slik sett vil jeg nå ha en begynnelse på artikkelen som ble etterlyst. Tidlig Dylan er selvfølgelig en sterk periode, men han ble enda bedre seinere! Ofte er sangene og versjonene som opprinnelig ikke ble gitt ut, svakere enn de utgitte sporene. Mine vurderinger må tolkes også i lys av dette.

Det er ganske mange kriterier man kan bedømme bootleg-utgivelsene etter:

  • Hvor mange sanger har ikke vært gitt ut før, og er sangene gode?
  • Får vi nye spennende versjoner av sanger vi kjenner fra før?
  • Er utgivelsen av historisk verdi, gir den en god oversikt over artisten i den perioden utgivelsen skal dekke?
  • Er utgivelsen fin å lytte til?

Her er det mange kriterier å se hen til, og jeg blander dem mer enn gjerne sammen. For meg er noe av det fine med denne serien de til dels lange og beskrivende essayene som setter innspillingene inn i en sammenheng, enten det er for nerding, eller bare for å forstå mer av det man lytter til.

I perioden som dekkes i denne artikkelen ga Bob Dylan ut fire studioalbum: Bob Dylan (1962), The Freewheelin’ Bob Dylan (1963), The Times They Are A-Changing (1964) og Another Side Of Bob Dylan. De holder høy kvalitet hele veien, selv om debuten er noe mer variabel enn de øvrige. Debuten har flere coverlåter, og reflekterer at Dylan, født i Minnesota, helt siden han kom til New York i 1961 hadde vært opptatt av å lære seg flest mulig sanger, og også hans fascinasjon for eldre blues- og folksangere som ikke minst Woody Guthrie.

Allerede på Freewheelin’ fikk vi én av Dylans aller beste sanger, og det var ikke en gang en samfunnskommenterende sang, men «Don’t Think Twice, It’s All Right». Sanger som de definerende kommentarene «Masters Of War», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og «Blowin’ In The Wind» ga ham en posisjon som en generasjons tallsmann som det senere var vanskelig å løsrive seg fra. Innimellom klassikerne er det også sanger som viser den mer humoristiske siden av Dylan. The Times They Are A-Changing er på mange måter mer av det samme. Tittellåten og «God On Or Side» er tidløse kommentarer, mens «The Lonesome Death Of Hattie Caroll» er knyttet opp mot spesielle hendelser. Og innimellom nydelige mellommenneskelige sanger som «Boots Of Spanish Leather».

Med Another Side Of Bob Dylan beveger Dylan seg noen skritt bort fra samfunnskommentarene – joda, det var spor av dem fortsatt – og tekstene ble mer komplekse. Her finner du blant annet «It Ain’t Me, Babe», «Chimes Of Freedom» og «My Back Pages».

The Bootleg Series volumes 1-3 (1961-1991, utgitt i 1991)

Man visste nok ikke hva man startet på da første utgivelse i serien ble satt sammen for snart 35 år siden. Man spanderte til og med tre volumer på utgivelsen. Samlingen «Biograph» fra noen år tidligere, hadde hintet om at det finnes mye interessant i Bob Dylans arkiver, og her var definitivt beviset.

Den første drøye CD-en dekker perioden fram til og med 1964, og man kan trygt si at her hadde man anledning til å skumme fløten. For svært mange vil denne boksen dekke behovet man har for å supplere de originale albumutgivelsene fra denne perioden, og mange av disse sangene er da også høydepunkter på senere bootleg-utgivelser.

For årene etter 1964 har boksen en rekke godbiter. Man får smakebiter fra de neddempede Blood On The Tracks-innspillingene, men for meg var spesielt innspillingene fra begynnelsen av 1980-årene en åpenbaring, ikke minst «Blind Willie McTell, én av Dylans aller beste sanger som endelig ble utgitt, men også en glimrende «When The Night Comes Falling From The Sky» og sanger som «Tell Me», «Angelina», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride».

Senere skulle det graves dypere i Dylans perioder. Men uansett en svært tilfredsstillende lytteopplevelse gang etter gang. En udiskutabel terningkast 6.

The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964

Da The Halloween-konserten – stort sett solo – fra 1964 ble utgitt i 2004, hadde vi allerede fått utgivelser fra Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 og den såkalte Royal Albert Hall-konserten i Manchester i 1966. Første CD av sistnevnte er kanskje min favoritt blant liveinnspillinger av Bob Dylan solo, men det er den siste elektriske delen som kanskje har mest historiske dimensjoner over seg. Sammenliknet med utgivelsene av konsertene fra 1975 og 1966 er Halloween-konserten litt spinklere og litt mindre intens. Jeg er ikke noen stor fan av duetter mellom Joan Baez og Bob Dylan på plate, det blir fort bor masete over det. Her får vi tre slike. Jeg må jo tilføye at jeg synes det er veldig sjarmerande når man kan se dem sammen på film.

Som lytteopplevelse er uansett dette volumet veldig fint. Vi får en rekke strålende, tidløse og modne sanger som kombinerer det beste av den tidlige politiske Dylan med sanger som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll», «With God On Out Side» og «Masters Of War» samtidig som vi får personlige, slitesterke og fremtidige klassikere som «Gates Of Eden» og «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»). Vi møter en 23 år gammel Dylan i rivende utvikling, og som historisk dokument er denne utgivelsen svært interessant.

Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på her utover at det er liveinnspillinger med Dylan jeg liker enda bedre. Men det er så mye bra og interessant med denne utgivelsen at jeg må strekke meg til terningkast 5.

No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)

Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til en lang dokumenter av Martin Scorsese, en underholdene dokumentar som strekker seg fram til 1966. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window fra 2025 eller Cutting Edge (1965–1966) fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i Bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst! Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man». Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.

The Bootleg Series Vol. 9, The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Dette 9. volumet i Bob Dylans bootlegserie inneholder demoinnspillinger Dylan gjorde for sine to første forlag, Leeds Music og M. Witmark & Sons, fra 1962 til 1964. Her er det kun Dylans, hans gitar, munnspill og piano. Samlingen kan være fin om du ønsker å høre flere av Dylans tidlige låter avkledd all staffasje og kun høre hvor bra sangene i seg selv er.

Dette er likevel blant de volumene jeg har spilt minst. Blant de 47 sporene er det hele 15 sanger som ikke er gitt ut før, noe som gjorde den til et must for mange Bob Dylan-fans. Musikken er fin, mange strålende sanger, men ikke en utgivelse jeg vender tilbake til. Gjennomhøringen nå var et unntak. En god treer?

Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (utgitt 2025)

Så var vi omsider framme ved utgivelsen fra 2025z Den finnes i flere versjoner, men skulle det være noen vits, tenkte jeg, må jeg gå for hele pakken. Hele åtte CD-er, hvorav de to siste er en fullstendig konsert fra Carnegie Hall i New York i 1963. Det er denne konserten som er finest å lytte til om man ikke skal drive historisk forskning på Dylan.

Men det er jo historisk forskning som er vitsen med denne boksen, antar jeg. For her går man virkelig i dybden. Boksen innledes med en 15 år gammel Bob Dylan som synger «Let The Good Time Roll». Boksen følger Dylans utvikling i detalj fra før han ankom New York og miljøet i Greenwich Village og frem til konserten i Carnegie Hall som vi altså får i sin helhet. Med utgivelsen følger en 120 siders bok som med bilder og tekst forklarer og setter boksens spor inn i en sammenheng. Her finner du selvfølgelig sanger skrevet av og om helten Woody Guthrie, men boksen viser også en Bob Dylan som etter å ha skulle lære se flest mulig sanger skrevet av andre, fant sin egen vei; han kunne ikke bli bedre enn folk som Woody Guthrie til å gjøre det de gjorde, han måtte gjøre noe eget. Han skrev samfunnskommentarer basert på avisartikler, han ble en generasjons håp for så å skrive personlige sanger fra eget liv. Og alt dette mens han fortsatt var i begynnelsen av 20-årene.

Av de mest interessante kuttene – men ikke blant de beste – er sanger der Bob Dylan bidrar på sanger der Carolyn Hester og Harry Belafonte har vokal. Flere låter får vi servert flere ganger, men heldigvis ikke etter hverandre som på de store boksene om 1965–1966 og Blood On The Tracks 1975.

Sangene og Bob Dylan blir bedre og bedre jo lenger ut i boksen vi kommer, naturlig nok. På veien får vi nokså forglemmelige spor – spor jeg ikke husker etter tre gangers gjennomlyttinger, og flotte sanger som vi i stor grad kjenner fra andre utgivelser. Sanger som «Masters Of War», «With God On Our Side» «Tomorrow Is A Long Time», «North Country Blues», «Girl From The North Country» og «Boots Of Spanish Leather» blir man kanskje enda mer glad i, de har jo så mye høyere kvalitet enn mye av det øvrige, også sanger som Dylan ikke har laget selv. «Don’t Think Twice» er jo fantastisk. Boksen er også en fin påminnelse om hvor bra de mer ukjente «Percy’s Song» og «Seven Curses» er, ja det er flere slike påminnelser. Noen demoer, noen spor med dårlig lyd, noen liveopptak. Litt av hvert altså.

Bør jeg skaffe meg boksen ble jeg spurt? Det avhenger av interesse, tid og penger. Jeg har kost meg med boka og musikken, ingen tvil om det. Et dyptpløyende dokument fra formative år for én av populærkulturens viktigste personligheter de siste 60 årene. Noen har gitt denne boksen toppscore, og det er det som du skjønner gode grunner til. Siden jeg liker musikken til en eldre Bob Dylan bedre, og siden jeg neppe kommer til å plukke den frem på en stund igjen, nøyer jeg meg med en god firer. Det terningkastet kan man ha innvendinger mot, og det har jeg selv også! Det er mer enn én måned siden første utgave av denne omtalen, og jeg gleder meg til å gi den en ny runde.

(Redigert 5. januar 2026).

Lawrence Scott Weibys «Gnosis» åpner dørene til lyrikkens verden

Lawrence Scott Weiby: Gnosis (album 2025)

Lawrence Scott Weiby er født i California, men har i flere år levd et tilbaketrukket liv i Arendal. Han har studert musikk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og Gnosis er hans femte album, spilt inn i Froland. Tittelen betyr noe i retning av «kunnskap» eller «erkjennelse», og er også navnet på åpningssporet – med tekst av den amerikanske 1800-tallsforfatteren Christopher Pearse Cranch. Teksten får en høytidelig og sterk innpakning, godt hjulpet av Jørund Vålandsmyrs karakteristiske vokal.

Weiby har tonesatt og arrangert åtte dikt av engelske og amerikanske poeter som levde fra 1600-tallet og fram til midten av 1900-tallet. På omslaget beskrives den røde tråden som en samling gode råd for hvordan man bør leve livet. Musikken omtales som en kompleks blanding av jazz, moderne klassisk og avantgarde – en beskrivelse som treffer ganske presist. Weiby selv spiller klaver, og har med seg en stor og variert gruppe musikere, mange av dem fra Arendalsområdet. Fem ulike vokalister tolker tekstene, og i tillegg bidrar flere musikere på bass, blås, trommer, gitar og fløyte.

Jørund Vålandsmyr er godt kjent for mange av Gubberocks lesere. Han har laget musikk innen alt fra americana og honky-tonk til industrirock og visesang. Jørund har samarbeidet med Weiby i 20 år, noe som nok har gitt ham rom til å utforske sine mer eksperimentelle sider. Han bidrar på tre spor, og det første som fanget min oppmerksomhet var midtsporet «The Courtship Of The Yonghy-Bonghy-Bo». De ti minuttene låta varer flyr avgårde, drevet av en leken kombinasjon av melodi, tekst og musikalske sprell. Teksten, skrevet av Edward Lear – den britiske mesteren av limericker og tullevers – har en rytmisk og nesten barnlig snodighet som gjør den fengende, selv om historien i bunn er trist. Yonghy-Bonghy-Bo, som bor ved kysten av Coromandel i India, har elsket Lady Jingly Jones siden barndommen. Da han endelig tar mot til seg, får han høre:

“I would be your wife most gladly!”//Here she twirled her fingers madly)// But in England I’ve a mate! //Yes you’ve asked me far too late”

Albumets fysiske omslag byr på interessante innsikter i hvordan Weiby har bygget opp musikken rundt diktene. Et godt eksempel er «The Arrow and the Song», med tekst av amerikaneren Henry Wadsworth Longfellow. Vokalen her er ved Dag Lothar Kanestrøm. Weiby forklarer:

“Pilen representerer handlinger eller ord som blir skutt ut i verden uten at man vet hvor de lander, eller hvilke inntrykk de etterlater… I musikken prøvde jeg å få frem pilens farefulle ferd gjennom luften og sangens beroligende effekt på sansene.“

Jeg har også en svakhet for «The Monotony Song», med tekst av 1900-tallslyrikeren Theodore Roethke, også med Kanestrøm på vokal. Og bare tittelen «Jasmine’s Beautiful Thoughts Underneath The Willow» – med tekst av Wallace Stevens og vokal av Camilla Susann Haug – er som et lite dikt i seg selv. Stemmenes veksling mellom mannlige og kvinnelige vokalister gir fine kontraster, og i tillegg til de tre nevnte bidrar Solveig Andersen og Randi Kvilaas med sterke og passende vokale innslag.

Gnosis er blitt en interessant og lagrik plate som løfter fram eldre poeter på en ny måte. Melodiene og arrangementene er spennende og holder på interessen gjennom hele de drøyt 40 minuttene. Kanskje er ikke dette den daglige koppen te for gjennomsnittlig Gubberock-leser, men av og til trenger man påfyll av alternative vitaminer og litt hjerneføde – og da er Gnosis av Lawrence Scott Weiby et svært godt valg.

Gratulerer med 80-årsdagen Neil Young! Bilder fra konserter

Dalhalla 2025

Stockholm 2014
Lucca 2013
Dalhalla 2025
Berlin 2025
Berlin 2025
Berlin 2025
Bergen 2025
Bergen 2025
Dalhalla 2025
Dalhalla 2016
Dalhalla 2016
London 2019
London 2019
London 2019
Stavern 2016
Berlin 2025
Stockholm 2014. Richard Thompson spilte tidligere på kvelden
Berlin 2025

Tre av høstens beste

Høsten går fort, og jeg er notorisk på etterskudd. Tre av høstens aller beste utgivelser har ikke blitt omtalt. De har allerede vært ute en god stund, jeg har fortatt å spille dem, men ikke funnet tid og inspirasjon til å skrive om dem. Men nå tar jeg dem alle. Litt kortere enn vanlig, men det er du kanskje bare glad for?

Rhett Miller: A Lifetime Of Riding By Night (album 2025)

Countryrockeren viser sitt mest personlige og følsomme jeg på et lavmælt, men sterkt album.

Pressebilde

Du kjenner ham kanskje best som frontfigur i det energiske countryrock-bandet Old 97’s, et band som i over tre tiår har levert fengende og gitarbasert americana med stødig hånd. Men Miller har også en omfattende solokarriere – noe jeg selv først nylig har fått opp øynene for. Og A Lifetime Of Riding By Night gjør det tydelig hvorfor hans soloarbeid fortjener oppmerksomhet.

På dette albumet vender Miller seg innover. Der Old 97’s gjerne jager rytmen, stopper han her opp og puster ut. Resultatet er et følsomt singer-songwriter-album, mer inspirert av introspeksjon enn energi, men like fullt fylt med varme og melodisk teft.

Bakgrunnen kan ha farget musikken. Mot slutten av Old 97’s-turneen i 2024 fikk Miller problemer med stemmen og måtte opereres. Kanskje åpnet dette opp et nytt perspektiv på livet og musikken.

I et ferskt intervju med Rolling Stone forteller Miller at sangene først og fremst er små glimt fra livet han har skapt sammen med familien. Arrangementene er rike med piano, strykere og subtile detaljer, men bevarer en følelse av nakenhet og intimitet – mye takket være Millers varme, ærlige vokal. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor albumet omtales som hans mest personlige til nå.

Albumet åpner med en prolog til «One Little Song», som dukker opp igjen både som mellomspill og i full versjon mot slutten. Blant høydepunktene finner vi den drømmende «People Are Lifted», den vakre og stillferdige «The Bells of Saint Mike», og den følsomme tittellåten. Den storslåtte «»All Over Again» spør hvorfor ikke alle bare kan bry seg om hverandre, om så bare for et lite minutt.

Selv om uttrykket er lavmælt, er albumet aldri stillestående. Under overflaten ligger en uro, en påminnelse om hvor skjørt og vakkert livet kan være. Helheten føles gjennomtenkt og ekte. Albumet fungerer utmerket som bakgrunnsmusikk før du begynner å få tak på sangene.

Konklusjon: Et modent, rørende og usedvanlig vakkert album fra en artist som tør å vise sårbarhet. Der Old 97’s leverer energien, gir Rhett Miller oss stillheten – og vakre sanger.

Dette er en plate som blir værende. En ekte keeper.

Mike Reid & Joe Henry: Life And Time (album 2025)

Tittelen på Mike Reid & Joe Henrys album, Life And Time, får meg til å tenke på Rhett Millers soloalbum omtalt over– og likhetene stopper ikke der. Både musikk og tekster bærer preg av ettertenksomhet, refleksjon og en slags stille melankoli som samtidig kan føles varm og trøstende.

Joe Henry startet karrieren som alt-country-artist på samme tid som Uncle Tupelo og Jayhawks, men har med årene utviklet en mer eksperimentell stil. Han har også produsert for en rekke andre artister med stor suksess. Dette prosjektet begynte i 2022, da Henry underviste på Rodney Crowells låtskriverleir i Nashville og møtte medinstruktør Mike Reid, tidligere NFL-stjerne og nå anerkjent låtskriver. Deres første samtale handlet ikke om småprat, men om poesi – og ut av den samtalen vokste et samarbeid ingen av dem kunne ha forutsett.

Henry sendte tekster til Reid, som bygde dem om til sanger som passer hans litt rustne stemme perfekt. Reid minner tidvis om Mickey Newbury i sine senere år, og det er lett å dra paralleller til Newburys mesterverk A Long Road Home (2001), der han ser tilbake på livet og reflekterer over hvem han var og hvem han ble. Som hos Newbury – og som hos Rhett Miller – hviler produksjonen tungt på vokal og piano, men andre instrumenter brukes subtilt for å løfte de stille, men kraftfulle sangene om kjærlighet, savn og livets mange små og store øyeblikk. Albumet er produsert av Henry selv, og hans bruk av blåsere uten at de blir for prangende vitner om et godt utviklet hode for hva som fungerer.

Albumet fungerer på flere nivåer. Det kan spilles som bakgrunnsmusikk, der melodier og harmonier skaper en rolig, nærmest meditativ atmosfære. Samtidig belønner det mer konsentrert lytting der man oppdager man stadig nye lag i både tekster og arrangementer. Det flyter sømløst fra spor til spor, og når det er slutt, vil man nesten automatisk spille det igjen.

Life And Time er rett og slett et av årets aller beste og mest holdbare album. Et lite eksempel på den poetiske kraften finner vi i denne linjen:

I made my peace with living out the years that passed me by// Now I wear you like a broken crown, upon my life and time.

Dette er musikk som kan følge deg i hverdagen og gi rom for refleksjon – samtidig tidløs og uimotståelig vakker.

Otis Gibbs: The Trust Of Crows (album 2025)

”Wise is the man who earns the trust of crows“

Otis Gibbs er en multikunstner: i tillegg til å lage musikk og turnére, maler han og lager glimrende podkaster om musikk. Men først og fremst ser jeg for meg ham og Amy leve et rolig, tilbaketrukket liv – sittende på verandaen, kanskje mater noen dyr, og i det stille vinner kråkenes tillit. Det er nettopp ut fra denne tilliten kråkene viser, at Otis har hentet inspirasjon til sitt nye album.

Foto: Todd Fox

Gibbs er kjent for sine akustiske folksanger, men allerede i 2020 tok han et elektrisk steg og leverte sitt hittil beste album – «Hoosier National» – en kombinasjon av historiefortelling og verdensklasse-sanger. Årets The Trust of Crows deler mye med forgjengeren: tøffe rockelåter, sterke tekster og en tydelig musikalitet.

Albumet er produsert sammen med Thomm Jutz, og mange av musikerne som bidro her, jobbet også på Amy Lashleys elektriske album Flatland Blossoms, omtalt på Gubberock tidligere i år. Dave Jacques spiller bass, Lynn Williams tar trommene, og Finn Goodwin-Bain står for orgel.

Når du lytter til tekstene, vil du oppdage forbindelser mellom dem. l sangen «Ditchweed», hvor han synger om en «Unloved Flower», og senere følger sangen med samme navn. Dette kan tolkes som uttrykk for sympati med de stille, de oversette, eller de som faller litt utenfor samfunnets og egne forventninger, samtidig som det kan være referanser til marijuana.

Bak de rocka låtene finner man også roligere perler, som den flytende Maybe In Memphis. Albumet byr på både gnistrende kritiske blikk på Tennessee og verdenssituasjonen, og sanger som fenger og griper deg. Hør for eksempel «Eastside» og «Mountains». For de som ønsker å fordype seg ytterligere, anbefaler jeg denne omtalen i bloggen Dust Of Daylight.