Licking The Moose: Konsert på Herr Nilsen i Oslo, 11. oktober 2025
Når jeg hører Østfold-bandet Licking The Moose på album, tenker jeg at dette er bra musikk, med alvorlige tekster, og med noen doser humor i. Når jeg i kveld fikk oppleve bandet live for første gang, tenker jeg at det må være motsatt; mørk humor som nesten kamuflerer de gode melodiene, den gode musikken. Da jeg nylig omtalte det nye albumet til Licking The Moose, skrev jeg om en nær døden-opplevelse. Det viser seg å være en underdrivelse av dimensjoner. Dette er sanger som mer gir en etter-døden-opplevelse, der mord, gjerne seriemord og satan har hovedrollene.
Nå kjenner ikke jeg hele diskografien til Licking The Moose som første gang spilte på Herr Nilsen for 18 år siden, og jeg har ikke ambisjoner om å skrive om alle sangene som ble spilt i løpet av nesten to timer denne fine høstkvelden. Men bandet åpnet med suverene «Killing The Devine» fra det nye albumet Songs From The Valley Of The Nearly Dead. Selv om bandet ikke hadde øvd så mye, var det flere av sangene her som traff meg hardest. Aller best er «No Son Of Abraham», men det svingte godt også av «My Woman». Og «Scent Of Her Hair» er en nydelig ballade.
Første del av konserten var mye «countryhelvete», som vokalist Lasse Karlsen betegnet det. Utover i konserten ble det mer løssluppent anført av en glimrende Fredrik Bjørnstad bak tangentene, og vokalist Lasse Karlsen virket å bevege seg stadig mer inn i sangene. Danserne i The Honeytones lot oss aldri tvile på at sangene ikke var alvorlig ment. Som nest siste låt fikk vi en cover av «Chocolate Jesus» av Tom Waits med Fredrik Bjørnstad og Lasse Karlsen på vokal. Den satt!
Høydepunktene og det siste albumet vitner om at bandet kanskje har enda mer inne. Men dette var uansett en fin kveld som det var, med særdeles gode melodier under all djevelskapen.
Fredrik Bjørnstad imponerte!Lasse Karlsen i spissen for bandet The Honeytones: Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie
Jeff Tweedy: Twilight Override (trippelalbum 2025)
Pressebilde
Gleden i å skape.How To Write One Song er tittelen på ei av Jeff Tweedy bøker. Ett av hans poeng er at for å lage mange sanger må man lage én sang og så én sang til, og så enda én. Om du tror overskriften til denne omtalen henspeiler på at det er samme sang Tweedy har skrevet tretti ganger, tar du feil. Tweedy sier videre at for hver god sang man skriver, vil man kanskje skrive fem dårlige, men den gode hadde aldri blitt laget om man ikke også hadde laget de fem dårlige. Man skal heller ikke være så opptatt av om ting er bra eller dårlig når man lager denne sangen. Man skal leve i gleden over å skape noe unikt som ingen andre har laget. Dette rådet gir han generelt, uavhengig av om du bare lager sangen for din egen skyld, eller ønsker å dele den med andre. Som han sier ”creativity eats darkness“. Tekstene til Tweedy er sjelden overtydelige, men flere av dem bærer preg av å være påvirket av hvordan Tweedy absorberer inntrykk fra samtiden og pandemien vi har bak oss. De kan i det minste tolkes inn i den konteksten:
Get yourself born in the USA Love with a love they can’t take away
Det er ingen grunn til å tvile på Jeff Tweedys arbeidsmoral. Så kan man selvfølgelig spørre seg om hvor mange av de dårlige sangene som fikk lov til å være med på Jeff Tweedys nye trippelalbum, Twilight Override. Jeff selv tenkte at dette var sanger han ville gi ut, han kunne ikke vente med å gå videre i livet, så da slapp han dem like gjerne ut alle på en gang. De tre delene av trippelalbumet er løselig delt i tre temaer: fortid, nåtid og framtid. Med seg som musikere har Jeff Tweedy venner og sønnene Spencer Tweedy på trommer –han behersker virkelig trommene ! – og Sammy Spencer på synthesizer. Ellers får vi både elektriske og akustiske sanger, strykere og elektriske gitarer. Sangene går i ulike retninger med både støy og varhet uten at albumet mister fotfestet helt, uten at den gode «følelsen» glipper:
Den gode følelelsen. Wilco lever opp til å være «verdens beste band», ikke minst live. Kanskje er dette trippelalbumet wilcosk nok til å kunne vært gitt ut med dem, men Wilco trenger muligens litt avløsning når Tweedys kreativitet flommer over. Bandet Tweedy her har med seg gir meg til tider de gode Wilco-vibbene som gjør dette trippelalbumet like mye til en følelse som en samling av tretti låter som skal gjennomanalyseres. Så er nettopp det noe som kjennetegner Tweedy, det er ikke så nøye hvorfor det er bra, bare det er bra.
Pressebilde
Sleepier and sleepier synger Tweedy i én av låtene. Hvis jeg skal forsøke å sette ord på det jeg hører, kommer jeg ikke helt unna order søvnig. Tweedy høres nemlig til tider litt søvnig ut, noen av sangene høres mer ut som skisser enn ferdige låter. Det kan gi seg to utslag, de vokser, eller de blir kjedelige. Uansett; for meg fungerer også disse sangene når jeg får albumet servert som en helhet. Det er fint å lytte til hele veien, og bandet strekker ut mange av låtene, leker med dem, om enn kanskje ikke så mye som Wilco ville gjort. Også dette bidrar til å holde på oppmerksomheten min, om det er på en biltur eller fram og tilbake til jobb med T-banen. Så må det innrømmes at det har hendt at jeg kun har brukt dette som bakgrunnsmusikk.
Sterk åpning. Men om jeg skulle lage ei spilleliste med de beste sangene – Gud forby– ville jeg kanskje tatt med følgende sanger: De aller fleste sangene på første del må faktisk med. Åpningslåten «One Tiny Flowers» tar oss inn i Wilco-land. Countrylåten som følger «Caught Up In The Past» er en helt uimotståelig. Deretter følger pratelåten «Parking Lot», joda. Den mer rocka «Forever Never Ends» – selvfølgelig. «Love Is Love» er et nytt høydepunkt, ikke minst de nydelige passasjene med akustiske gitarer mot slutten. Jeg begynner å slå fra meg tanken om ei spilleliste, fem av fem sanger så langt tyder på at evnen min til å skyve ut sanger fra denne trippelen er begrenset. Så tror jeg imidlertid jeg kan velge bort et par låter. Jeg stopper leken der, men kan jo nevne at sanger som «Betrayed», «Throwaway Lines», «Out In The Dark», «Western Clear Skies», «Feel Free» med den kostelige linjen ”Let it bee or let it bleed// John or Paul, Mick or Keith“ er veldig fine. Det er ikke bare The Beatles og Rolling Stones det refereres til: «Lou Reed Was My Babysitter» høres veldig Lou Reedsk ut. I avslutningssangen «Enough» – etter 30 sanger er det en passende tittel, kanskje – besøker Tweedy Dylans «Like A Rolling Stone», og i andre sanger hører man mer Lou Reed og Velvet Underground blant annet «I’ll Be Your Mirror»-bildene. Andre låter som må nevnes er «Stray Cats In Spain» og «This Is How In Ends» og noen stykker til.
Svakere midtparti? Selv om evnen min til å korte ned trippelabumet er begrenset, tror jeg at jeg med litt større innsats kunne samlet 20 sanger som ville gitt en enda bedre totalopplevelse, særlig tror jeg noen av sangene på del to kunne vært skippet.
Totalpakke. Men neida, i stedet for å klage over at 30 sanger og nesten to timer er for mye, gleder jeg meg over denne skattekista med svært gode låter, gode låter og låter som bare er helt all right. Det er gjerne slik at etter en skisseaktig låt, kommer en sang med tydeligere Tweedy-punch. Den svært gode låten løftes fram av den mer middelmådige. Min manglende evne til å fange alle låtene, i hvert fall med en gang, er også noe av totalpakken til Jeff Tweedy som gjør ham til én av de aller største der ute for meg. De siste to-tre albumene med Wilco og dette trippelabumet har til de grader bekreftet at Jeff Tweedy er en mann å regne med.
Kjærlighetsspråk. For et fint ord. Det kan romme så mye. Mest positivt. Vi har ulike måter å uttrykke kjærlighet på. Det kan også skape misforståelser, problemer og mistro. Da kan det rett og slett bli altfor mange kjærlighetsspråk å holde styr på, som Jørgen Nordeng synger sammen med Torgeir Waldemar på åpnings- og tittelsporet på et flunkende nytt album. Musikken på albumet velger jeg å kalle viserock, ikke minst fordi de gode – de veldig gode – tekstene er i sentrum.
Rapper. Det kom en fascinerende fyr inn på scenen under en konsert med Erlend Ropstad på Sentrum Scene i Oslo for tre år siden. Joddski kalte han seg visst. En kjent rapper, blant annet fra Tungtvann. Ikke helt musikk jeg har fattet interesse for, men det skal jeg ikke bruke mot ham. Nå mener ikke jeg å kokettere eller briljere med min ignoranse, men jeg har en tendens til ikke å huske eller sette meg inn i ting som ikke fanger meg. Sønnen min som har ansvaret for rapp- og hiphopavdelingen har i skrivende stund satt på «Tipp Topp Humør» med Joddski, OnklP og Ari Bajgora for å gi meg et aldri så lite lynkurs.
Velvet Underground. Jørgen Nordeng hørte på Lou Reed og Velvet Underground for noen år siden. Han ble inspirert, inspirert til å la musikken ta en ny retning. Singer-songwriter- sjangeren, inspirert av folk som Lou Reed, Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohen og den dramatiske Nick Cave. Og Terje Nilsen. Jørgen har bodd mye av sitt liv i Bodø og kjente Terje Nilsen.
Ja, for Joddski eller Jørg-1 er Jørgen Nordeng, og Jørgen Nordeng er navnet han nå bruker når han gir ut plate i en låtskrivertradisjon som denne skribenten føler seg mer hjemme i. Jørgens nye jeg har turnert med Åge Aleksandersen og samarbeidet med Torgeir Waldemar, så flere og flere bør ha fått øyner og ører opp for denne nye siden av artisten.
Foto: Marthe Amanda Vannebo.
Sangene er i hovedsak laget av Jørgen – trolig med hovedansvar for tekstene – og Eigil G. Berntsen – trolig med hovedansvar for melodiene. Berntsen har også har produsert albumet sammen med Vegard Kleftås Sleipnes. Ellers er det en rekke bidragsytere til musikk og teknikk, noen har jeg hørt om, andre ikke. Selve albumet har 11 låter. To av dem coverlåter, «Æ og min elskede» av Terje Nilsen og «Gul & Blå» opprinnelig utgitt av Göbbels A-Go-Go, to flotte sanger og fremføringer! Den nydelige LP-en jeg sitter med har i tillegg tre låter – en hel plateside med bonusspor. Disse sporene er en cover av Tre Små Kineseres «Viktig ærend», «Blind» som er en oversettelse av Sister Rains «Nothing Like» samt «Tidenes dag».
Flere duetter. Jørgen Nordengs stemme er utvilsomt en håndfull, først og fremst en håndfull engasjement og særpreg. Men det gjør intet at stemmen i flere sanger balanseres mot andres vokaler. Den gromme «Kjærlighetsspråk» er allerede nevnt. Nord møter sør når Erlend Ropstad låner tekst og vokal til to andre av mine favoritter på albumet, «Alt har gått bra så langt» og «Takk for at du hold mæ igjen» der rapperen i Jørgen serverer teksten slik du opplever at den må fremføres og der Erlend silkemykt synger sin del. Kjærlighetsspråk, det også. Så må vi ta med den finurlige «Jobba med mæ sjøl» med Anne Rindahl, som ofte ellers på albumet; alvorlig, men med galgenhumor. Det er passende at dette gis ut på Verdensdagen for psykisk helse.
Ho spurte mæ ka æ jobba med//Æ sa æ jobbe med mæ sjøl.
Ja, sånn kan vi ha det noen og enhver.
Det handler om indre demoner, kjærlighet i alle former og mellommenneskelige forhold i stor grad
Så må man bare elske sangen «Dårlig å døm» om å være naiv kanskje, men heller naiv enn fordomsfull. Glimrende sang. Glimrende tekst. Et refreng som setter seg i pannebrasken.
Mer enn en håndfull. Hva er det ikke å like? Ikke meget. Denne plata har mye. Mange ulike sanger, gode melodier, glitrende tekster. Mangeslungen produksjon. Mye å oppdage. Du hører at dette betyr noe, noe står på spill. Noen ganger tenker jeg på Jørgen som en slags nordnorsk Tom Waits. Hør for eksempel «Strand». Jeg digger det koret, eller hva det er på den låten! Jeg digger hele låten.
Nei, jeg har ikke glemt «Comeback», en sang som satt på første forsøk, og som fikk meg til å stoppe opp på spaserturen min en mandag ettermiddag: Det va ingen som booka, men æ gjor comeback i går//ska prøv å ikke gjør nå fler comeback i år. Å joda, kom igjen!
Conor Oberst er på vei mot en senkarriere-topp, skriver Klassekampen i en kortomtale av Bright Eyes’ nye EP, Kids Table. Vel, jeg forstår ikke helt den. Oberst Conor har med eller uten bandet Bright Eyes levert den ene glimrende albumet etter det andre en god stund nå, i hvert fall fra og med Upside Down Mountain (2014), og før det er det dessverre noen album jeg ikke helt har kontroll på. Men ok, konserten på Rockefeller i Oslo i sommer signaliserte et karrierehøydepunkt om jeg sammenlikner med de tre foregående konsertene jeg så Conor Oberst solo eller med Bright Eyes. Fantastisk er fornavnet.
Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert på konserten. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter den innspillingen, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av.
Jeg skal ikke påstå at Kids Table er like bra som Five Dice, All Threes, men det er ikke så langt unna heller, og man skal aldri undervurdere evnen Conor Obersts album har til å vokse. Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her. Ikke minst har åpningssporet «Kids Table» og den senere «Dyslexic Palindrome» mange av de ingrediensene som gjør Bright Eyes og Conor Oberst til store favoritter her i gården. Begge disse sangene har vokale bidrag fra Hurray For The Riff Raff’s Alynda Segarra.
EP-en har også en coverversjon av Lucinda Williams’ «Sharp Cutting Wings (Song For A Poet)» fra 1980. Dette var sangen Conor følte for å synge da han i fjor skulle synge igjen etter at han hadde hatt stemmeproblemer. Sangen ble tatt med i siste liten og plassert i midten av EP-en for å knytte sangene sammen, heter det på Bandcamp:
…that ultimately ties it all together, its cautious optimism offering a glimmer of light in the shadows of the collection, the shadows of a fraying American dream, and the shadows cast across a family dinner at the kids table.
Desperasjon med noen doser håp en vel en grei beskrivelse av mange av Conors sanger, selv om det ofte er mer av det første enn det siste. På konserten på Rockefeller i sommer var Conor Oberst stadig vekk i og mellom låtene innom den politiske situasjonen i USA og verden ellers, og en sang som «1st World Blues» – som i likhet med flere av de andre sangene på EP-en og Five Dice, All Threes skrevet og fremført sammen med Alex Orange Drink – peker på USAs sivilisasjon og nedturen den nå opplever.
Som sedvanlig dropper Conor Oberst noen navn, hør selv hvilke på den lekne og jazzete «Shakespeare In A Nutshell» og den mektige avslutningslåten «Victory City».
Bright Eyes består foruten av Conor Oberst av folk som de geniale Mike Mogis og Nathanel Walcott, begge hiver inn de instrumentene det skal være. Bandet på EP-en teller enda flere.
Conor Oberst og Bright Eyes opprettholder med Kids Table posisjonen hos meg som én av de største plateartistene – kanskje den største– de siste vel ti årene. Og får jeg oppleve én konsert tilnærmelsesvis så bra som den i sommer, gjør han et byks på en slik liste også.
Gubberock 