For the Sake of the Song, Essays on Townes Van Zandt, Edited by Ann Norton Holbrook and Dan Beller-McKenna (bok 2022)
Om du gir deg i kast med denne boka om Townes Van Zandt, For the Sake of the Song, kjenner du trolig bakgrunnshistorien til Townes Van Zandt. Van Zandt hadde flere diagnoser for psykisk sykdom og ble tidlig i livet behandlet for noen av dem med et utall insulinsjokk, som tok fra ham kortidsminnet. Fra unge år og fram til hans død var han alkoholavhengig, og han gikk også i perioder på sterkere rusmidler som heroin. Han døde i 1997, 52 år gammel. Han var særlig produktiv i perioden 1968–1972, da han ga ut seks album. Om du bare skal ha ett album med Townes Van Zandt, anbefaler jeg det doble Live At The Old Quarter. Her får du de fleste av de beste sangene fremført av Townes alene med gitar i 1973. Stemmen er i god form, og han spiller strålende gitar på et helt annet vis enn seinere i karrieren.
Akademikernes tur. Townes Van Zandt har fortsatt å vokse i folks bevissthet etter son død. I en låt på årets album fra Jason Isbell, en låt som omhandler Justin Townes Earle, synger Isbell om to av Van Zandts låter. Isbell har også uttalt at Van Zandts «Pancho & Lefty» er omtrent hans favorittsang i hele verden. Det finnes etterhvert flere bøker for den som er interessert i å vite mer om én av de aller største låtskriverne fra forrige århundre. Det er skrevet to biografier om ham, roadmanageren Harold Eggers har skrevet om sine tyve år på veien med Van Zandt, og gitaristen Mickey Whites selvbiografi handlet for en stor del om Townes Van Zandt. Van Zandt spiller også en stor birolle i siste bok om Mickey Newbury.
Nå er det akademikernes tur. Professor i engelsk Ann Norton Holbrook og professor i musikkhistorie Dan-Beller McKenna har sammen skrevet introduksjonen i boka og hvert sitt essay om Townes Van Zandt. De har også redigert boka. De peker på dualiteten mellom det humoristiske og det mørke i Van Zandts sanger, samtidig som tekstene er både lett tilgjengelige og har en rekke muligheter for tolkninger. Van Zandts tekster ligger på et nivå få andre låtskrivere kan matche: ”…they convey despair of a depth and kind beyond what most Americana, folk, and country songwriters are able to express“.
”Townes could make us feel his pain, laugh and feel hopeful all at the same time“ – Jimmie Dale Gilmour
Kjønnsperspektiv. Ann Norton Holbrook diskuterer blant annet Townes tekster ut fra et kjønnsperspektiv, et perspektiv som peker på Townes’ manglende evne til å leve opp til tradisjonelle kjønnsroller, og hvordan dette gir seg utslag i tekstene hans. I hans beste tekster er han frigjort fra erketypiske kjønnsroller, og han utviser et mer nyansert og mangefasettert kvinnesyn enn det som er vanlig blant andre mannlige låtskrivere og forfattere på hans tid, og også i dag. Ann Norton Holbrook trekker fram låter som «Tecumseh Valley», «To Live’s To Fly» og «Loretta» som eksempler på frihetssøken blant både kvinner og menn. Det er også interessant at hun trekker fram hans nær guddommelige kvinneideal i låter som «(Quicksliver Daydreams Of) Maria», en låt som kanskje peker på farene med å forestille seg at en kvinne har alle de egenskapene man kan drømme om, for så å bli skuffet, når det viser seg at hun selvsagt ikke kan oppfylle alle disse.
Brian T. Atkinson har tidligere stått bak bøker om Townes Van Zandt, Ray Willie Hubbard, Roky Erickson og Mickey Newbury der andre låtskrivere forteller om sitt forhold til artistene. Han er også i gang med tilsvarende bøker om Todd Snider og Nanci Griffith. I For the Sake of The Song bidrar han med et kort essay som gir en innledende oversikt over arven etter Townes Van Zandt. Også Van Zandt-biografen Robert Earl Hardy bidrar i boka, og han peker særlig på innflytelse fra andre musikere og forfattere på Townes’ kunst.
Enkelte essays er tunge for lekfolk. For flere av essayene som følger, hadde det for meg vært ønskelig med særlig kunnskap om musikkteori, men også om mer litteraturkunnskap. Diskusjonen om dur, moll og ulike akkorders rolle i låtene hans, går over hodet på meg, men her er det sikkert noe å hente for andre.
Psykisk sykdom og rus. Heller ikke denne boka går av veien for å diskutere hvordan Townes Van Zandts psykiske sykdom og alkohol- og stoffavhengighet virket inn på kunsten og livet hans. Flere av forfatterne påpeker at disse to aspektene ved ham påvirker hverandre. Blant annet viser komponisten og den universitetsansatte Bruce Quaglia til at Van Zandts alkohol- og stoffmisbruk ble lettere akseptert og forstått i musikkmiljøet blant kolleger og samarbeidspartnere enn hans psykiske sykdom ble. Man forstod ikke, og tok derfor heller ikke tak i de underliggende årsakene til selvmedisinering mot disse lidelsene. Van Zandt selv har pekt på at hans sykdom(mer) var opphavet til kunsten hans, og i følge roadmanageren Harrold Eggers omtalte han sine lidelser som engel og demon, der både engelen og demonen for ham var nærmest som virkelige personer. Førsteamanuensis Travis D. Stimeling diskuterer i et eget kapittel om Van Zandts store og mange følelser kan ha vært en bakgrunn for den i overkant voldsomme produksjonen Van Zandts tidligste album ble til del.
Pancho & Lefty. Det er skrevet mye om Townes’ signaturlåt «Pancho & Lefty» tidligere. Professor Blaze S. Scarnati gir sitt bidrag med utgangspunkt i Townes’ egen versjon og hvordan denne låten ble tolket av Emmylou Harris samt Willie Nelson og Merle Haggard. Sentralt i diskusjonen er Willie Nelsons og Merle Haggards video til låten der også Townes Van Zandt har to roller. Diskusjonen om låten vil sikkert fortsette. Handler første vers om Townes selv: ”Livin’ on the road, my friend//Was gonna keep you free and clean//And now you wear your skin like iron//And your breath is hard as kerosene»? Er også Pancho og Lefty uttrykk for to sider av Townes personlighet? Jeg anbefaler også å se Youtube-lenker der Townes forteller om låten, og hvordan den reddet ham da han ble anholdt av politiet.
Anbefaler jeg boka? Enkelte av essayene er lite tilgjengelig for mange av oss, det blir litt som de akademiske bøkene om Bob Dylan. Samtidig fortjener Van Zandts låter å tolkes også av godt skolerte personer. Selv synes jeg biografier som ikke klarer å knytte livet til kunsten blir kjedelige. Da vil jeg heller ha bøker som tar utgangspunkt i kunsten, men knyttet dem opp mot livet. I så måte tetter denne boka et hull. Og om jeg ikke får med meg alle poengene etter et dypdykk, er det alltid noe som blir med meg opp til overflaten og som jeg kan tygge videre på. Og når jeg nå i ettertid kikker litt overfladisk på kapitlene, ser jeg at jeg kan ha mer å hente. Jeg tror uansett at jeg vil anbefale å lese biografiene, eller se filmen om ham, Be Here To Love Me, før du gir deg i kast med denne boka.
1. halvår 2023 er over. Gubberock tar en pust i bakken og oppsummerer de nye albumene – både norske og internasjonale – jeg har hørt mest på så langt i år. Platene er ikke rangert, rangering tar vi i desember.
Nederst i saken har jeg en utmerket spilleliste med smakebiter fra alle albumene. Paul Simons Seven Psalms får du i sin helhet nesten til slutt, det albumet er ikke splittet opp på Spotify.
Menn gir ut langt flere album i min musikalske gate enn kvinner. Vanligvis vil mine – og mange andres – lister være mannsdominerte. De er ikke så mange kvinner på denne listen heller, men de som er med er særdeles sterke. Denne gangen er det mer enn en håndfull damer som har gitt ut album i 1. halvår som vil være med helt i toppen når årets beste album skal kåres.
Jeg tar også med smakebiter på album jeg ikke har omtalt. Amanda Shires & Bobbie Nelsons album har jeg rett og slett ikke hørt nok på. Hannah Aldridge og Dallas Burrow har gitt ut album med gode låter, men foreløpig synes jeg ikke de når helt opp til tidligere bragder. Men når sistnevnte har med en super låt som er inspirert av at faren og Townes Van Zandt blandet blod, må den med. Bob Dylans nye versjoner av eget materiale kommer jeg tilbake til seinere.
Ellers lite singler i spillelisten hvis det ikke samtidig følger album med. Jeg bruket rett og slett lite tid på dem. Men nå over på albumene:
Utan Dom. – Vi dör så långsamt att vi tror vi lever
Jeg spiller den siste plata til Utan Dom. mens jeg skriver. Tekster på svensk fremført av nordmenn. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen på konserten på Herr Nilsen for få uker siden, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og for noen fine tekster Lasse Karlsen har skrevet. Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.
Kim Rysstad, Arve Henriksen, Tord Gustavsen – Villfarande barn
Kim André Rysstad, Tord Gustavsen og Arve Henriksens Villfarande barn. Det er vakkert, stemningsfullt og emosjonelt. De tolker musikk fra pietismens tid og setter den inn i vår virkelighet. En virkelighet som består av pandemi, krig og klimaødeleggelser. Sangene fungerer på mange plan. Et rop til høyere makter om syndsforlatelse og frelse for individuelle feilsteg. Men også et rop fra hele menneskeheten, eller kanskje like mye fra Gud til menneskene.
Jeg har tenkt at albumet er like bra som bakgrunnsmusikk som til fordypning. Når Tord Gustavsen forsiktig maner frem uro fra pianoet, trompeten til Arve Henriksen gråter og Kim Rysstad synger ut sin smerte, vår felles smerte, krever de imidlertid vår fulle oppmerksomhet. Og det fortjener ikke bare dette sporet, men hele albumet. Dramatikken er til å ta å føle på i sanger som «Langt inn på ville heii» og «Jammer» med sterke bidrag fra musikerne både gjennom instrumentene og andre virkemidler som står godt til Kim Rysstads klokkerene stemme.
Låt nummer to på britiske Ian Hunters nye album, DEFIANCE PART 1 – Ian Hunters første nye album på 7 år – viser at det er bra liv i den gamle mannen. En strålende rocker der Ian Hunter synger nesten, ja, kanskje helt som i gamle dager med noen typiske Hunter-fraseringer. Med seg på laget har han gamle helter som Ringo Starr på trommer og Mike Campbell (Tom Petty m.fl.) på glitrende gitar. «Bed Of Roses» er en nostalgisk låt som feirer den gamle og nå nedlagte klubbscenen Star-Club i Hamburg og en ung artists måte å leve på.
Dette er en mer enn solid plate fra Ian Hunter. Langt bedre enn vi bør forvente oss av artister man kunne frykte hadde pensjonert seg for 15–20 år siden. Et rocka album, med noen fine ballader innimellom. Mye moro, ja. Det er bare å glede seg til del 2!
Da jeg la ut på løpetur 1. mai, valgte jeg ikke å ha musikk på ørene. Men musikk fikk jeg. Sanger fra Esther Roses nye album, Safe To Run, surret ustanselig der inne i hjernebarken.
Jeg ble kjent med Esthers musikk gjennom hennes forrige album, How Many Times. Jeg skrev den gangen at flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Lekker country i toppklasse var overskriften. Jeg er ikke så langt unna å kunne bruke samme beskrivelse av Safe To Run. Som du har skjønt, er mange låter også på dette albumet suggererende. Musikken er også lekker og i toppklasse. Basert på hvor ofte jeg har spilt albumet, er det kanskje til og med bedre enn How Many Times.
Svenske EP’s Trailer Park hadde egentlig kastet inn håndkleet i 2015, men da de var i studio sammen for en stund siden, opplevde de en fornyet glede og inspirasjon, etter at de hadde hatt musikalske prosjekter på hver sin kant. Så nå er de her med et nytt album! Bandet spiller en slags americanamusikk. Låtene skal ha fått litt mer oppdressing enn tidligere lo-fi-innspillinger og et drag av California-lydbilde, aldri tydeligere enn på den drømmende «The Voyager» og «Every Other Week» med småsøt koring og mer til av det vi forbinder med California og 1960- og 70-tallet. Albumet har en fin blanding av låter som i hovedsak er luftige og akustiske og låter som har et mer elektrisk gitarpreg.
Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?
En ny sterk utgivelse fra Eide Olsen. Musikere fra Norge og Polen bidrar sammen med Eide Olsens stemme til at albumet My Dear befinner seg i skjæringspunktet mellom pop, jazz og soul. Som på forrige album vil ikke alle like alt på alle låtene, men mange bør kunne finne mye å glede seg over. Kanskje vil du måtte bruke litt tid på å fordøye alt, og kanskje er «alt» litt i overkant til tider – men dette er nok i tråd med slik Eide Olsen vil ha det. På dette albumet er det ikke djevelen som ligger i detaljene, men de musikalske detaljene som løfter også de umiddelbart svakere låtene flere hakk. Og de som kjenner Asgeir Eide-Olsen, vil på forhånd vite at han har mye på hjertet også i tekstene.
Kanadieren Bruce Cockburn åpner sitt nye album O Sun O Moon med den likandes låten «On The Roll». Fristelsen blir for stor; jeg må fastslå at Bruce Cockburn på dette albumet er «On The Roll». I siget. Selv om tiden setter sine spor hos den 78 år gamle mannen, jobber han fortsatt for en bedre verden. Fin åpning, men albumet blir enda bedre. Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Karakter: 8/10. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet.
Leger spiller inn musikk på Cowboy Junkies’ plateselskap Latent Recordings. Så da Jerry Leger skulle gjøre en EP med cover av fire låter av andre artister var vel ikke tittelen Latent Uncovers så dum?
«You Are Not Alone» er skrevet av Jeff Tweedy og er tittelsporet på det Tweedy-produserte albumet til Mavis Staples fra 2010. Ingen synger som Mavis, og Jerrys versjon må nødvendigvis bli annerledes. Men jeg liker den! Jerry mener dette er av Tweedys aller beste sanger. Akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge, det er mye å ta av.
Det er også vanskelig å etterlikne Leonard Cohen, og det gjør da heller ikke Jerry Leger på det som som jeg anser som EP’ens høydepunkt «The Law.
Ledfoot & Ronni Le Tekrø – Limited Edition Lava Lamp
”Vi er lavalampene“ kan vi lese i intervjuer i forbindelse med at Ledfoot og Ronni Le Tekrø igjen har slått seg sammen for et album, Limited Edition Lava Lamp. Lavalampene fra 60-tallet symboliserte alt som var motkulturelt og psykdelisk. Selve tittellåten er også den mest eksperimentelle – og psykedeliske – på albumet. Albumets grunnfølelse er noe helt annet enn Ledfoots soloprosjekt, selv om Ledfoot er Ledfoot, og åpningslåten «Little Rosie» sender tankene mine i retning av Lou Reeds og hans vandringer på den ville siden.
«Never Use Your Eyes» har kvaliteter som minner en på hvorfor musikken til Ledfoot passer sammen med film. En sterk låt, der mange har bidratt til å skape stemningen som omkranser låten. Avslutningslåten, «This Hurtful Game», har mange av de samme kvalitetene. Albumet har også fått plass til lettere, nær poplåter, som «Sister».
Alt i alt er Limited Edition Lava Lamp ei solid og variert plate med mange gode låter som bæres fram av dyktige musikere. Ronni Le Tekrø overdriver aldri, men tilfører akkurat det som skal til.
Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.
Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater. Mer enn halvparten av låtene er mer enn gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell.
Musikken er vakker, mediativ. Om livet som var vært, om et liv som nødvendigvis må nærme seg slutten når en har passert 81 år som Paul Simon – ”Preserve your memories, they’re all that’s left you”, sang han en gang, men ikke helt. Finnes en Gud, et etterliv? Paul har uttalt at musikkstykket er en diskusjon med ham selv om tro og ikke tro. Pauls stemme er fortsatt fløyelsmyk. Gitarspillet hans er superb.
Det er ikke bare Paul og hans gitar man kan høre på albumet. Over tid kan man kose seg med å avdekke flere lag og virkemidler, eller bare la dem virke på underbevisstheten og totalopplevelsen. Min gamle helt Paul Simon har gitt ut et nydelig musikkstykke, godt tilpasset livsfasen han er i. Selv om musikken er flytende og mediativ og dermed ikke vil irritere så mye som bakgrunnsmusikk, har den mange andre kvaliteter også. Som alltid gir Paul oss også noe å bite i tekstene. Jeg tenker allerede på dette som et nytt mesterverk fra mesteren.
Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)//Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY
Siden dette er en singel samt en slags karriereoppsummering blir disse utgivlsene neppe å se på en liste over årets beste utgivelser. Jeg har likevel lyst til å nevne dem nå. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.
Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.
Stian Johansen & John Olav Hovde med Band, liksom – Bare en røyk til
Det er trøkk, og det er humor på det sentrale sporet «All inclusive-ræv». Musikken er sentral, fin koring og bra melodi. Det gnistrer av gitarene. Stian Johansen & John Olav Hovde er et prosjekt der dikt og rock møtes. Hører man denne låten isolert, er det intet ved den som får meg til å tenke på at dette er et slikt prosjekt. Dette er rock med meningsfylt tekst!
Siste låt «Bedre problemer enn naboen», har en helt absurd tekst som fikk kona mi og meg til å se på hverandre og bryte ut i latter. Skal vi holde oss til Tom Waits-sammenlikninger, gir snakkefremføringen og det skumle lydbildet assosiasjoner til Toms «What’s He Building?» Men dette er likevel noe annet. Og teksten blir bare bedre og bedre eller verre og verre. Velg selv! Fem låter, flott musikk og morsomme og til dels tankevekkende tekster. Det eneste jeg kan ønske meg i tillegg er enda mer av dette!
Iris DeMent er tilbake, nesten åtte år siden forrige studioalbum. Hun startet på dette nye albumet ikke så lenge etter at hun hadde gitt ut Trackless Woods, et album der hun hadde tonesatt oversatte dikt av Anna Akhmatova. Hun våknet opp en dag etter valget av Trump og spurte seg selv hvordan vi skulle overleve dette. Det neste traumet overtok etter det foregående, og slik har det vel egentlig vært helt fram til i dag? Iris møter krisene på sin måte. Kampvilje, håp og kjærlighet. Med noen originale og fengende låter som snor seg rundt, og ikke slipper taket når de først – jeg trengte noen runder med albumet – smyger seg inn i kropp og sinn. Tar jeg ikke mye feil, blir Workin’ On A World å finne på mange årsbestelister for 2023, også min.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Mellom Eydehavn og Hedemora
Jørund Vålandsmyr & Menigheten har de senere årene gitt ut to av de beste og mest slitesterke albumene i norsk rock i nyere tid. Til dere som er lykkelige (2019) og Hvite dager, mørke kvelder (2020) er oppvisninger i tekster med krumspring og galgenhumor. Jørun betegner – ikke helt ironifritt, men likevel med enn viss rett – Mellom Eydehavn og Hedemora som et lykkelig album.
Om Jørund ønsker å avsløre litt usikkerhet i tekstene, oser Jørund glimrende vokal og fremføring av autoritet og selvtillit. Med Mellom Eydehamn og Hedemora befester Jørund Vålandsmyr & Menigheten posisjonen de skaffet seg med de to første albumene med nok et solid album som krevde litt av meg før det satt.
I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Albumtittelen This Machine Still Kills Facists var tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, så hadde de lagt til et still for å vise at budskapet fortsatt gjelder. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facistsstort sett er enkle, energiske og allsangvennlige.
Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene. Jeg har lyttet lite på albumet liggende på sofaen, det fungerer best når du er i bevegelse, dvs. det er strengt tatt umulig å holde seg i ro når du hører denne musikken.
Lucinda Williams – Stories From A Rock N Roll Heart
Den tøffest dama vender tilbake. Sangene har atter funnet henne. Hun lar ikke hjerneslaget knekke henne, hun nekter å svinne bort. Hun har samlet bandet sitt, hun feirer sitt comeback med sitt rock ‘n’ roll-hjerte utenpå skjorta. Bluesrock, countryrock, countryballader. Akkurat slik vi har lært oss å like 70-åringen Lucinda Williams. Tøff og sårbar.
Jeg tenker Ingmar Bergman. Jeg tenker den nye franske filmbølgen. Jeg tenker ikke spesielt på kammermusikk i den vanlige betydningen av ordet. Nei, Karen Jonas gir meg assosiasjoner til film. Intense dramaer der en stor del av handlingen foregår på kammerset, eller der du i utgangspunktet ikke kjenner forhistorien, men der du går inn rett inn i en liten del av handlingen, får mye informasjon om hva som skjer i nåtiden, og der fortiden, delvis i hvert fall, overlates til seeren å finne ut av. Og stemningene som skapes gjør at jeg også forsøker meg på et begrep som country noir for å beskrive musikken og stemningene som skapes på Karen Jonas’ nye album The Restless.
Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme.
I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?
Vi får her mye av det meste. Klassiske, nydelige Isbell-ballader, ditto Isbell-rockere og engasjert og sterk vokal. Det kan innvendes at låtene er for like hverandre, og for like det Isbell har gjort før, men jeg hopper over slike innvendinger og tenker jeg har fått utfordringer nok når vi i tillegg får vi noen mer utflytende rockere og låter utstyrt med litt annerledes sonisk verktøy. Bandet Unit 400 er i absolutt toppform: Har de vært bedre på plate? Etter hvert sitter også de mer vriene låtene bedre, samtidig som de virkelig gode låtene har løftet seg ett hakk. Og onelinerne som Isbell alltid har flust av begynner å piple opp – som eksempel på den fine «Volunteer».
Roger Græsberg & Foreningen holder seg i naturen. Sist var det Årringer (2020). Nå er det Blomsterspråk, en tittel som reflekterer at Roger og bandet hans har laget en liten bukett av både eldre og nyere låter som ikke har passet helt inn på tidligere prosjekter. Roger er stadig i samtale med seg selv om livet og de evige spørsmålene. «Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor skal jeg?».
Dette er ikke et album som roper. ”Alt det store jeg tenkte//Og alt det lille jeg sa“, synger Roger Græsberg. Nja, dette er i hvert fall stort nok for meg. Hør Roger Græsberg & Foreningen og bli litt klokere, kanskje også på deg selv. Helstøpt.
Nytt album fra The Anti-Music Bonanza. Låtskriver og vokalist Roger Græsberg er også kjent for sitt countryband med norske tekster, Roger Græsberg og Foreningen, se omtale over. Roger forteller at The Anti-Music Bonanza er et rent overskuddsprosjekt som har blitt holdt i live av at de er husband på Audunbakken, en årlig festival i Odalen. Kjernen i bandet er så glad i å spille sammen at de alltid har flere prosjekter gående – fra Foreningen til et reint Rolling Stones-tributeband. Roger forteller videre at Anti-Music Bonanza er en ventil for å spille høyt og ha det gøy.
Dette er moro med et glimrende band – og vokalist – som spiller fengende låter!
Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».
Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det mange sjanser!
Benjamin Dakota Rogers fremfører musikk der fortid og nåtid glir over i hverandre. Musikken er til dels gammeldags folk med flere snev av bluegrass, og musikk og tekster er inspirert av et liv på gård. Men dette er ikke alt. Måten Benjamin synger på i flere av låtene har en villskap over seg som også må være inspirert av naturen og dyrene utenfor gården.
Hør Paint Horse med Benjamin Dakota Rogers. Jeg ser ikke bort fra at du vil la deg fascinere av hans univers med låter og tekster godt forankret i tradisjonen, men ikke uten en helt personlig rå vri.
Låtene på albumet skal være snapshots fra et liv, og “particles of faith” skal henspille på å beholde troen på livet, seg selv, kjærligheten, menneskene rundt seg og verden i seg selv. Plata har på sett og vis to tittelspor, det første er den halvannet minutt lange «Welcome Back» der «Particles Of Faith» blir nevnt. «Welcome Back» er en pen, liten sang der Signe Maries stemme kommer inn med ett vers etter en lengre åpningssekvens med den nydelige saksofonen til Harald Lassen. Men aller først noen knapt hørbare toner og svakt piano. Platas siste spor er selve «Particles Of Faith». På denne låten hører jeg bare Signes stemme over en akustisk gitar. Mellom disse to spartanske låtene får vi fem mer bredt anlagte og til dels storslåtte låter som utgjør kjernen av albumet.
Jeg trengte noen runder med Particles Of Faith før det satt. Nå har jeg hatt god tid på å bli kjent med albumet, og det vokser stadig på meg. Gode tekster, spennende melodier og arrangementer, og ikke minst Signe Marie Rustads flotte stemme over det hele.
Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.
Charlie var en lett tilbakelent humørfylt måte å synge på. Man får nesten en følelse av at han flirer litt der han avleverer historier som egentlig til dels er tragiske, kanskje litt som Shel Silverstein. Og musikken er også ganske lystig, til å bli i godt humør av.
Jaimee Harris er ute med sin andre fullengder. Og for et album Boomerang Townhar blitt! To av låtene er skrevet sammen med samboer Mary Gauthier. Én annen låt, Sam’s», skal være inspirert av én av Jaimees favorittbarer i Texas. Baren ble et tilholdssted for låtskrivere og også et sted Jaimee kunne gjemme seg da hun drakk for mye – ingen kjente henne der. Akkordene og melodien er ment å fremkalle spiralen av avhengighet og psykiske lidelser – hør etter, og se videoen til låten! En mørk låt som nesten snakkes frem i perioder, underbygger den mørke stemningen.
Sterke låter, en fin stemme og gode historier. Jeg ber ikke om mer, men gir hele 9/10!
Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 2. juli 2023
Tredje konsert med Bruce Springsteen & The E Street Band i løpet av åtte dager. Glory Days! Denne gangen skulle det skapes fest. Enda mer fest. Bruce Springsteen har endret lite på setlista på denne turneen, men denne gangen var hele seks låter byttet ut sammenliknet med fredagen. Og hadde jeg ikke vært på fredagens konsert, hadde jeg nok vært skuffet over at tungvektere som «Candy’s Room», «Darkness On The Edge Of Town», «Thunder Road», The River» og «My Hometown», var byttet ut med blant annet flere partysanger fra Born In The USA.
På fredag var jeg så heldig å stå nærme scenen. Denne gangen stod jeg plassert lenger bak, litt bak mikseteltet. Lyden var den beste jeg har hatt disse dagene, og det var lettere å legge merke til styggpen koring fra Nils Lofgren og Little Steven, og bare pen koring fra de øvrige. Men det var langt mindre musikkfest og aktiv deltakelse i det som skjedde på scenen. På den annen side var det heller ikke så mye prat og ren festing som der Aftenpostens anmelder hadde funnet det for godt å rapportere fra i sin forsøksvise humoristiske beskrivelse av fredagens konsert. Desto mer fest fra scenen!
Mer fra Born In The USA. Konserten startet litt tregere enn på fredag da Bruce og bandet gikk rett på med sterke «No Surrender». Nå ble det litt tammere med «My Love Will Not Let You Down» og en likevel fin og litt irskinspirert «Death To My Hometown». Deretter ble det litt alvor med to nye låter før konserten gled over i ren fest først med «Prove It All Night» og «Out On The Street». «The Promised Land» satt som ei kule. Bruce hadde så ryddet plass til hele fire låter fra Born In The USA i denne delen av konserten, og fridde hemningsløst til publikum med låter som «Darlington Gounty», «I’m On Fire» og «Working On A Highway». Og jammen fikk vi turnépremiere på «Downbound Train» – nytt høydepunkt!
Publikum koste seg!
Konsertens første del – som jeg har valgt å kalle delen før vi glir over i den lange «Kitty’s Back» – varte rundt en time og var betydelig utvidet sammenliknet med tidligere. Frieriet til publikum var også mer åpenlyst, og Bruce tok seg tid til å la flere barn, som stod helt fremst, bidra til underholdningen.
Frieri. Etter «Downbound Train» begynte jeg å lure på om Bruce og bandet skulle la konserten ta en helt annen retning enn tidligere, men neida, herfra og inn fulgte de tettere oppskriften fra tidligere, om vi ser bort fra at tiden de mange «nye» låtene tok innledningsvis pluss litt til, ble hentet inn gjennom å utelukke låter seinere i settet. Tidligere har jeg syntes den tolv minutter lange «Kitty’s Back« nesten har blitt for mye av en partystopper. Nå trengte både vi og bandet en liten pause fra festen, og det ble levert svært gode versjoner av både denne og coveren «Nightshift » før det ble mer publikumsfrieri og full fest med «Mary’s Place».Og når vi snakker om frieri, jammen fikk vi et frieri på scenen også. Det ble et uforglemmelig øyeblikk da plakaten om at kjæresten skulle vurdere å fri om han fikk Bruce sitt munnspill, ble tatt på alvor.
Kanonversjoner. Jeg fikk færre av mine favorittsanger, men de som kom, kom kanskje i enda bedre versjoner enn på de to foregående konsertenr. «Backstreet» var rå og herlig med fin monolog underveis, og «Born To Run» så deilig bare én av tidenes beste låter kan være. Og «Badlands», hva kan man si? Bedre blir det ikke. Jeg har sett det innvendt at deler av låten der publikum bidrar med sitt «oh oh oh oho», nå låter som en litt vulgær fotballsang. Jeg velger å se dette partiet som et parti der Bruce bygger opp energi til låtens store finale, før den dabber av med mer «oh oh oh ohoh» fra publikum. Bruce unner seg jo ellers knapt pauser disse tre timene konsertene varer. Låtene er nesten ikke ferdige før det telles opp igjen.
Roy Bittan er sentral.
På favorittlåtene mine er det to musikere som er spesielt sentrale. Bursdagsbarnet Roy Bittan på tangenter er i perioder en trollmann. Jake Clemons med saksofon blir bare bedre og bedre, og aldri bedre enn i går. Gitaristene, ikke minst Bruce selv løftet med noen styggvakre soloer. Og når vi er i gang; Gitarutflukten til Nils Lofgren på «Because The Night» var enda herligere og lengre enn sist – den mannen skulle hatt mer av showet. Og showe kan jo Little Steven. Noen nevnt, mange glemt. Max Weinberg, Gary Tallent, korister, perkusjonist, blåserekke, fiolin og trekkspill.
Alvor. Det utvidede E Street Band er nemlig et stort maskineri, og i et svakt øyeblikk da publikumsfrieriet var på det sterkeste, tok jeg meg selv i å tenke at nå ble det vel mye av et underholdningsmaskineri. Som kona sa: «Det var på denne konserten vi skulle stått helt fremst». Men skal man få flest mulig av de 50 000 i publikum med seg, må man bygge på den rutinen som er opparbeidet gjennom femti år. Og vi fikk de fire låtene fra «Letter To You». Tre av dem med tekster på storskjerm oversatt til norsk, som sammen med en monolog før sangen «Last Man Standing», understreker alvoret i dem, et alvor knyttet til at vi blir eldre, flere «farvel» enn «hallo», døden som setter livet i perspektiv. På to av dem, «Last Man Standing» og konsertens aller siste låt «I’ll See You In My Dreams», står Bruce nesten alene med gitar og munnspill– bare avbrutt av en nydelig trompetsolo – og jeg tenker at dette kan han bedre enn noen annen. Temme 50 000 mennesker med enkle virkemidler.
Takk for nå! Etter over ni timer med Bruce Springsteen & E Street Band er jeg mør i kroppen og mett for en stund. I mine drømmer får jeg oppleve Bruce Springsteen «The Folksinger» da han nettopp bare med munnspill, akustisk gitar og et slankt lite band spiller et par låter fra Letter To You samt flere fra Nebraska, The Ghost Of Tom Joad og Western Stars.
Uansett, takk for festen! Om du kommer tilbake med eller uten The E Street Band, jeg kommer, Bruce!
Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 30. juni 2023
«Flock of angels lift me somehow Somewhere high and hard and loud Somewhere deep into the heart of the crowd I’m the last man standing now“
Et av de fineste øyeblikkene på fredagens konsert på Voldsløkka i Oslo med Bruce Springsteen & The E Street Band er når bandet et godt stykke ut i konserten går ut og overlater hele scenen til Bruce Springsteen. Bruce forteller om det første bandet han spilte i og at han rundt 50 år etter at bandet ble oppløst, stod ved dødsleiet til George Theisss, Theiss som tok ham inn under sine vinger. Få dager etter at Bruce besøkte Theiss døde han, og Bruce Springsteen er nå den siste gjenlevende fra bandet. Deretter synger Bruce alene med gitaren én av kveldens fire låter fra albumet Letter To You (2020), alene, bare avbrutt av en flott trompetsolo av Bary Danielian.
Bruce forteller at møtet med døden har gitt ham nye perspektiver på livet, og viktigheten av å gripe dagen. Pompøst og banalt? Gjerne det, men for oss som hadde plass helt foran scenen, ble Bruce sin lille monolog en fin tankevekker og ikke minst enda et påskudd til å gi oss over til musikkfesten som i hvert fall fant sted der framme vi var så heldige å få plass. Joda, jeg har lest anmeldelser fra flere allerede, og at enkelte av dem har stått langt bak og ikke hatt den samme opplevelsen som oss, får jeg bare respektere.
Front Floor. Jeg var på plass på den første av tre konserter i Göteborg. Jeg satt på tribunen på Ullevi og hadde i motsetning til lunkne og kjølige svenske anmeldere en fin opplevelse der. Jeg var på mange måter tilskuer og var rørt der jeg satt og betraktet det enorme folkehavet som tok del i folkefesten. I Oslo hadde vi kjøpt de dyreste billettene, plasser foran scenen. Vi hadde dog ikke stått i kø dager i forveien, men kom likevel nær høyre scenekant, der Bruce av og til tok en tur helt ned til oss. Det ga selvsagt en annen opplevelse enn i Götbeorg. Så da blir det å sammenlikne epler og pærer, men jeg sammenlikner litt likevel!
Drømmer. Det har sluttet å regne, sola har tørket oss opp når det 15–20 manns store bandet og til slutt Bruce Springsteen entrer scenen klokka 19:40. Denne gangen starter festen umiddelbart med «No Surrender», låten som mer enn noen annen feirer rocken. Der de første 40 minuttene i Göteborg var sterke, var de 45 første minuttene i Oslo enda bedre, ikke minst fordi vi fikk tittellåten på Darkness On The Edge Of Town (1978) og «Candy’s Room» fra samme plate istedet for de halvgode «Ties That Bind» og «Lucky Town». Begge låtene har en dramatisk tyngde som bidro til å løfte denne delen av konserten enda et hakk! Det gir gåsehud å står der sammen med tusenvis av andre å synge:
”Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop I’ll be on that hill with everything I got With our lives on the line where dreams are found and lost I’ll be there on time and I’ll pay the cost For wanting things that can only be found In the darkness on the edge of town.“
Det er det han ofte synger om. Liv med brutte og oppnådde drømmer. Vi får seinere i konserten glimrende versjoner av «Born To Run» og «Thunder Road». Da lever drømmene. De blir så til de grader knust i «The River» at Bruce og publikum atter en gang spør seg om drømmer er en løgn om de ikke ikke blir oppfylt, eller om de er noe enda verre. Nei, først og fremst handler mange av Bruce Springsteen låter om at drømmer er nødvendige for å ha troen på en bedre fremtid. Vi må tro på «A Promised Land». Bruce avslutter like gjerne konserten alene med det nær sakrale høydepunktet fra Letter To You, «I’ll See You In My Dreams». Den låten hedrer også venner som har blitt borte på veien, men som blir med videre i form av hva de var. Døden har rykket nærmere for Bruce og oss alle, mange av oss er ikke så unge lenger, som han sang allerede i 1975. Men først og fremst feires det på Voldsløkka denne fredagskvelden!
Soul og storband. Det vel halvtimes lange soulpartiet som fulgte etter den glimrende åpningen, var det partiet jeg likte minst på Ullevi. Særlig synes jeg en vel ti minutter lang «Kitty’s Back» ble i overkant. Når det gjelder akkurat den låten, ser jeg at den deler fansen omtrent akkurat i to. For meg fungerte den langt bedre når jeg kunne betrakte musikerne på nært hold, én av grunnene til dette partiet må jo nettopp være å involvere deler av bandet som ikke er så fremtredende ellers på konserten. Den påfølgende coveren «Nightshift» er dog bedre, og i Oslo enda bedre enn i Göteborg. I denne fasen av konserten får vi også middelmådige «Mary’s Place», men for oss blir denne låten likevel et høydepunkt, da Bruce beveger seg bort fra hovedscenen og ned til oss som står på høyre flanke (sett fra vår plass). Låten gir selvfølgelig en stor opplevelse når Bruce i ett sekund eller to peker og ser på kona og meg; ikke en intens Nick Cave-opplevelse som i fjor, men vi velger å se på det som en hyggelig, «Hei, dere er her, dere også?» Så kan det godt være denne seansen er dørgende kjedelig for dem som befinner seg en plass langt unna scenen.
Fest! Og derfra og inn er det fest. Tida går fort når låter jeg allerede har nevnt samt «Bobby Jean, «Wrecking Ball», fantastiske «Backstreets» og «Badlands» kommer som perler på en snor. Vi synger med på «My Hometown», og jeg synes nok fortsatt «Born In The USA» blir noe bombastisk –bedre i akustisk setting. Han lar Max Weinberg på trommer få herje litt ekstra, og det er gøy! «Thunder Road» er og blir blant Springsteens aller beste låter, og om starten på låten ikke satt helt, så setter raskt munnspillet og «professor» Roy Bittans piano tonen. Fantastisk versjon.
Nils Lofgren får lov til å briljere enda mer på gitar enn i Göteborg på «Because The Night». Joda. Og Jake Clemons på saksofon. For en tur at nevøen til Clarence kunne overta, etter at Clarence forlot oss! Fra vår plass var lyden bedre og mer behagelig enn i Göteborg. Hvordan stemmen til Bruce holdt? Det for kritikerne ta seg av, om den ikke skulle ha holdt 100 prosent helt inn, stod det i hvert fall 1000-vis klare til å steppe inn. Og det gjorde vi, enten det trengtes eller ikke. Og Bruce hadde flere flotte runder med gitaren!
Last Man Standing. Bandet, levende og døde, takkes som vanlig under «Tenth Avenue Freeze-Out». Blanding av fest og vemod under denne låten. Også under denne låten. Så står han der alene til slutt. Nesten en «Last Man Standing» etter godt over tre timer. Jeg får se om jeg får billetter til søndagens konsert. Uansett; «I’ll See You In My Dreams».
Redigert.
Gary Tallent og Roy BittanShow med Nils Lofgren på «Because The Night».Mange på scenen!The Last Man StandingJake ClemonsMax Weinberg og Little Steven
Gubberock 