Tristesser i dødens tempo

Utan Dom. –Vi dör så långsamt att vi tror vi lever (album 2023)

Utan Dom. Konsert på Herr Nilsen, Oslo, 17. juni 2023

Bilde til høyre fra Herr Nilsen. Foto: Tormod Reiersen

“Och utanför mitt fönster ser jag döden gå förbi. För att ge en sista vila, det sista havari“

”Glem dramaturgi. Tro ikke at det vil ta seg opp. Det du får er tristesser i dødens tempo.“ Noe slikt sa vokalist Lasse Karlsen i bandet Utan Dom. (med punktum etter) på klubben Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Noen går på festival ute i finværet. Jeg trekker inn i mørket på en klubbscene, kanskje de omgivelsene jeg liker aller best når jeg skal høre musikk. Nå har Lasse Karlsen tilstrekkelig humor og selvironi til at Utan Dom. på et vis kunne fungert på en festivalscene. Kanskje. Men det er nok innendørs Olav Mellum Arntzens vakre melodier, Lasse Karlsen tekster og bandet kommer klart best til sin rett. I tillegg til tekstforfatteren og komponisten er produsent Lars-Jørgen Gabbestad med sin sans for atmosfæriske lyder sentral for prosjektet.

Musikk laget etter brunch. Jeg har fått flere meldinger om singler fra bandet Utan Dom. fra Sarpsborg, men tenkte jeg skulle vente til det nye albumet foreligger med å sjekke dem ut. For et par uker siden var albumet her, og denne uken kom det en påminnelse gjennom en fin artikkel i Ballade. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever er tredje album i For seint til frokost-trilogien; Lasse Karlsen kunne fortelle at han aldri rekker frokost; han er glad for konseptet brunch. Tittelen på albumet er en liten omskriving av tittelen på et dikt av Bertrand Besigye, lånet er godkjent av forfatteren.

Olav Mellum Arntzen bak tangentene har laget de flotte melodiene. Lasse Karlsen synger og har skrevet de svenske tekstene. Foto: Tormod Reiersen

Svenske tekster i Norge? Jeg har vært skeptisk til prosjektet. Svenske tekster fra nordmenn. Jeg tilhører ikke dem som synes «Jag är inte sjuk, jag är bara svensk» med Trøste og Bære var spesielt morsom, selv om den sikkert var ment som en godhjertet harselas med broderfolket. Verdens beste naboland. Slik jeg forstår Lasse er han en stor fan av svensk musikk. Han har vel uttalt at svenskene lager den beste musikken i Skandinavia. Med en blogg som ofte omtaler norsk musikk, skal jeg ikke si meg enig, men når vi vet at Sverige har Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Stefan Sundström, Thåström, Lars Winnerbäck, Ulf Lundell med flere, så er det vanskelig å erklære seg uenig også. På mange måter spiller dette ”minimalistiske indie-prosjektet” også svensk musikk, og når jeg har hørt låtene, tenker jeg at tekstene skal være på svensk. Noe annet hadde blitt helt feil. Svensk er et nydelig musikkspråk, hvorfor ikke like gjerne svensk som engelsk?

Men hvorfor så trist? Denne vakre musikken som rusler av sted, kler triste tekster. Da jeg hørte denne musikken første gang på onsdag, tenkte jeg mye. Jeg tenkte at Vi dör så långsamt att vi tror vi lever måtte være av årets beste norske album så langt. Men jeg tenkte også at jeg måtte spørre om hvem Anders og Allan er. Flere av bandets låter handler om dem, ikke ulikt slik man gjør i svensk visetradisjon – flere historier om samme person. I går fikk jeg svar. Det er to tragiske figurer, kanskje litt som Ingvar Ambjørnsens Elling. Begge holder seg bare hjemme; den ene er på Tinder, den andre ikke. Jeg har enda ikke funnet ut hvor mye av tekstene som bare er triste, og hvor store doser galgenhumor det ligger under. Konserten i går tydet på at det også er en del av det siste.

Trollmann med trombone, lap steel og gitar. Arnt Martin Brynildsen. Foto: Tormod Reiersen

Smører sjelen. Dette er uansett ikke musikk til å bli trist av. Det er snarere musikk som behagelig smører sjelen. Da jeg hørte det nye albumet på onsdag, tenkte jeg at Arnt Martin Brynildsen spiller da trombone på langt flere av låtene enn de han er oppgitt med. På konserten skjønte jeg jo at denne mannen ånder trombone også når han spiller lap steel og gitar. Når det er så mange dyktige musikere i et band, er det kanskje feil å trekke frem enkeltpersoner, men hans spill satte virkelig preg på konserten, som den gjør på plata. Joda, stor honnør også til Torro Sollie på bass og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar.

Herr Nilsen! Setter sitt preg gjør også Mathilda Juni Arntzen. For en stemme og timing! Takk til lydfolket på Herr Nilsen som fikk frem hennes stemme i samklang med Lasses på en framifrå måte. De kan lyd på Herr Nilsen!

Mathilda Juni Arntzen bidro med vokal på flere låter. Nydelig! Foto: Tormod Reiersen

Konserten i går var ikke perfeksjonisme. Det var Lasse Karlsen den første til å fremheve, men vi setter manglende instrumentalpartier – jeg hadde tålt flere – og feil dur på munnspill på kontoen for sjarmerende. Uansett en strålende kveld!

Og hør den siste plata. Jeg spiller den igjen nå mens jeg skriver. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. I går kanskje, ikke i dag. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen i går, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over og la skepsisen ligge begravet. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.

Nå får jeg igjen alt i ett: «För jag saknar dig så». Mathilda og Lasse på overjordisk vokal. Atmosfæriske lydeffekter. Ikke trekkspill denne gangen. Men trombone. Trombone! Og sannelig også et kor på en annen kandidat til platas beste låt:

“Så håll min hand hårt, håll min hand hårt.
Lova inte släppa, när det börjar bli svårt.
Och bli inte rädd om jag somnar inn.
Bara håll min hand hårt, och stryk lätt min kind“

Och snart er det vinter…

Bandet besto også av Torro Sollie på bass, Lars-Jørgen Solli Gabestad på el-gitar og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar. Foto: Tormod Reiersen

Haakon Ellingsen ser tilbake. Og framover

Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)

Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY

”Examined my worries, found a cup,filled it with coffee, then lightened up“

Det er ikke småtteri kaffe kan utrette. Haakon Ellingsen viser oss dette i hans nye singel, Rusty Morning, som han nylig har utgitt. En melodiøs og lett poplåt med pene vokalharmonier. Låten finner sin vei både i melodi og spennet mellom det melankolske og det positivt fremadskuende, kanskje fremover mot nytt album om et halvårs tid? Haakon Ellingsen spiller en rekke instrumenter selv og har også med seg Lars Lundevall (deLillos) på el-gitar og mangeårige samarbeidspartner Kyrre Fritzner (studiomusiker, deLillos, CC Cowboys med flere) produsent, og på koring, bass og perkusjon.

Samleplate. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.

Jeg har tidligere omtalt fjorårets album fra Haakon Ellingsen. Jeg mente Cloudberry Tales var en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata, skrev jeg. Og jeg kan bruke omtrent samme ord om denne samleplaten som avsluttes med tre av de beste låtene fra den plata: «Cloudberry Wine», «Joy» og «If I Could Sing»; særlig de to sistnevnte er i mine ører perler.

Samleplata bærer preg av at Haakon har samarbeidet med Kyrre Fritzner i en årrekke. Haakon forteller i er intervju med Disharmoni at Kyrre kan spille på alt mulig, og at de utfyller hverandre. Kyrre på sin side trekker fram at han har stor sans for Haakons tonespråk og låter, finurlige akkordrekker og melodier. Han peker også på at Haakons katalog viser at Haakon er nysgjerrig og leken.

Og på samleplata der sangene kommer i kronologisk rekkefølge får vi mange glimrende eksempler på hva Haakon og hans samarbeidspartnere er i stand til å gjøre. Haakon har også gitt ut norskspråklige musikk, men her er det kun låter fra de engelskspråklige albumene som er valgt. Dette bidrar til albumets helhetlige preg, selv om det spenner over mer enn 20 år.

Jeg er nokså ny til dette popgeniets univers, og jeg tenker at samlealbumet er laget nettopp for slike som meg. Albumet åpner aldeles fortreffelig med fire låter fra Minstrel (2001). Hvordan har jeg klart å styre unna dette albumet tidligere? Ikke minst liker jeg og den sømløst skiftende «Wisdom Comes Whispering» med sin filosofiske tekst og sine elegante vrier. «Jenny Kiss’d Me» har en drømmende stemning der instrumenter etterhvert sender tankene mine ut på store åpne sletter. Teksten er basert på et gammelt engelsk kjærlighetsdikt av Leigh Hunt. «Peace Comes To Town» er av Haakons favoritter og var nominert til Tonos Edvard-pris den gangen. Maria Moe bidrar med vakker vokal på den låten. Nydelige og spartanske «Boy» er ikke helt borte den heller, for å si det forsiktig, og viser at Haakon også kan få til flotte ting med få virkemidler.

Vi får videre to låter fra Bounty. Dette var et slags maritimt konseptalbum, inspirert av gamle bøker, og en reise til Brasil, forteller Haakon. Av de to låtene liker jeg tittellåten aller best – regner med den er inspirert av boka Mytteriet på Bounty – med sin litt spesielle miks av perkusjon og strykere.

Av andre godbiter på samleren må jeg nevne den melankolske og litt nostalgiske «Dear Funny» som handler om en avdød venn av Haakon. Igjen en flott melodi og et interessant lydbilde. Mer? Ja, pianolåten, den delvis selvbiografiske «Unconciously» og «A Boy Lost To Himself», begge fra My Purple Dress (2021).

Sommermusikk? Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.

Bruce Springsteen – Letter To You

«I love you beyond words, that’s what these songs are all about»

Bruce Springsteen til E Street Band under innspillingen av albumet «Letter To You» (2020).

Ny plate fra 71-åringen Bruce Springsteen i dag! «Letter To You». Førsteinntrykk.

Det er alltid en begivenhet med ny plate fra Bruce Springsteen, rockens triveligste fyr scorer alltid mange ekstrapoeng på nettopp det. Jeg tror på Springsteens gode intensjoner. Jeg liker ham!

Som nesten alltid de siste 30 årene når han har med seg The E Street Band, er det likevel fristende å sitere Randy Newman: «Each record that I’m making
Is like a record that I’ve made
Just not as good». Men vent, kanskje jeg skal skyve fristelsen bort et øyeblikk:

Fjorårets soloplate «Western Stars» og den medfølgende filmen var for meg ett høydepunkt i Springsteens karriere de siste 30 årene, og en positiv overraskelse.

Kanskje er den positive overraskelsen mindre denne gangen. Men den er der. Åpningslåten ligger nær stemningsmusikken fra dvelende «Westen Star». Så får vi mye av det vi forventer oss. Trommer, gitarer, piano og orgel. En saksofonsolo nå og da fra nevøen til avdøde Clarence Clemons – Jake Clemons. Trivelig. Øs og driv. Noen riktig så gode låter. Joda, litt langhalm av og til, 58 minutter er mye å svelge unna. For mye!

Blant de gode låtene er den stillfarende åpningen: «One Minute You’re Here». Én annen «Last Man Standing»- den peker tilbake til en tid som var. Det gjør også «The Power Of Prayer», den er fin, om enn ikke fantastisk. Den handler om at en poplåt for Bruce hadde samme kraft som bønn hadde for andre. Men katolikkbakgrunnen til Springsteen skinner av og til gjennom, kanskje mer agnostiker enn noe annet. «For this is not the end, I’ll see you in my dreams».

Vi får eldre låter. Warren Zevon-samarbeidet «Jeannie Needs A Shooter», kommer slik Bruce selv endte opp med å lage den på egenhånd: «Janey Needs A Shooter». Flott låt!

En annen fin og eldre låt er ordrike «Song For Orphans». Man kan neste ane energien fra den undervurderte debutplata «Greetings From Asbury Park N.J.» Flott låt som har stjålet litt av melodien fra Bob Dylans «My Back Pages». Det gjør ingen ting at Bruce tar frem munnspillet og spiller så surt som bare han, Bob Dylan og Neil Young kan! Også beslektede «If I Was The Priest» er en gammel låt som nå finner sitt hjem på plate.

«House Of A Thousands Guitars» er et annet høydepunkt. Handler om søskenskap. Menneskene trenger hverandre. Mer forener enn skiller. Den begynner lavmælt, bygger seg opp». Fin melodi. Den vil ikke for mye, den bikker ikke helt over. Det synes jeg imidlertid «Rainmaker» gjør, en ok overgang til tross. Springsteen på det mest masete, heldigvis ikke mange av disse låtene her.

Hyggelig, dette. Kommer til å spille den del del. Så går den kanskje i glemmeboka? Og ja, mange av låtene hadde jeg tålt å høre på konsert i god blanding med de enda bedre klassikerne fra 1970- og 1980-årene!

Mens jeg skriver dette, står filmen om innspillingen på. De hadde noen fine dager i studio, ser det ut som. Artig å se dem jobbe sammen: Nils Lofgren, Little Steven, Patti Scialfa, Roy Bittan, Gary Tallent med flere. Sjelen til de døde Danny Federici og Clarence Clemons synes på sett og vis å være til stede. Det svinger i perioder av dem. Max Weinberg bak trommene jobber dem framover. De spilte live i studio, ikke så mye mikk-makk. Innspillingen gikk raskt, det tror jeg er like greit, Bruce har hatt en tendens til å bruke så mye tid i studio at noe av sjelen i sangene blir borte på veien.

En god terningkast 4!

Loaded i Oslo, dag 2, 9. juni 2023

Loaded, Kontraskjæret i Oslo, 8. og 9. juni 2023

Jeg har tidligere skrevet om Chuck Prophets flotte konserter og noen inntrykk fra første dag av festivalen. Her kommer mer:

LP

Loaded er en festival som passer meg bra. Oversiktlig, to scener og ett band som spiller av gangen. Og selv om ikke jeg kjenner alle bandene, eller i utgangspunktet er interessert i musikken deres, er de likevel såpass beslektet med min musikk til at jeg kan finne dem bra, ja, også mer enn det, likevel. Jeg må innrømme at jeg bare fikk med meg litt av konsertene med Gluecifer og The War On Drugs. Likeledes kunne jeg ikke rekke konserten med John Cale og andre fine artister. Her kommer noen smådrypp fra konsertene:

Tex Perkins med Matt Walker og Tex Perkins med The Fat Rubber Band

Tex Perkins er en australsk kulthelt som har gitt ut en rekke album med forskjellige konstellasjoner. De siste to platene hans er med The Fat Rubber Band som han spilte sammen med på dag to av festivalen. På dag én – en konsert jeg rakk halvparten av – spilte han kun sammen med gitaristen Matt Walker. Det var på mange måter nok, de klarte å skape mye lyd og musikk sammen. Andre dag spilte han sammen med hele bandet. Det var mye trøkk. Tex påstod de hadde oppfunnet en ny sjanger soulmetall. For meg som i liten grad kjente låtene fra før, opplevde jeg noen av dem som litt endimensjonale. Tex kompenserte imidlertid med å være Mr. Cool himself, med den bredeste beinstillingen siden Gene Simmons i Kiss, noe som han spøkte med selv også. I det hele tatt svært underholdene å følge ham både i og mellom låtene.

The Nude Party

The Nude Party skal ha blitt til på et internat på et universitet I 2012. Bandets seks medlemmer hadde det med å opptre på fest uten klær, noe som gjorde dem kjent som «the naked party band» i lokalmiljøet, og derav navnet. På Loaded var de stilig kledd, ingen fare. Flere gode sanger med røtter i 60-tallsrock og framover. Stemmen til vokalisten kunne til tider minne om Lou Reed. En fin time!

LP

Jeg satt og skrev på en omtale av Chuck Prophets konserter på den lille scenen, da noen som kalte seg LP startet opp på den store scenen. Etter hvert ble jeg mer og mer fascinert, men skjønte litt seint at jeg burde komme meg fram mot scenen. Men du verden hvor moro. Et fyrverkeri av en vokalist spydde ut den ene fengende og allsangvennlige låten etter den andre. Jeg lurte litt på om jeg skulle tørre å like dette – var det Bonnie Tyler på høyoktan tro – men da jeg så at Chuck Prophet stod og digget tenkte jeg at da er vi i tilfellet minst to som er lurt! Publikum eleket dette.

Hvem LP er? Jeg leste etterpå at dette er amerikanske superstjerner som spiller for fulle hus og har drøssevis med strømminger. Akterutseilt, jeg? Hun og bandet blir med meg på løpetur i dag! (Redigert: Etter en halv times løping søkte jeg opp Jason Isbell – en trekkfugl vendte tilbake.)

Gluecifer

Jeg var egentlig mett på inntrykk, men tok med meg de første 20 minuttene for å se ham jeg først og fremst forbinder med politisk kommentator i aksjon, vokalist Frithjof Jacobsen i Gluecifer. Hard rock, og Jacobsen fremstod som en dyktig vokalist, og med et bra band. Regner med at fansen fikk sitt!

Yot Club

Fra Hattiesburg, Mississippi til Oslo, Ryan Kaisers orkester, Yot Club.