Gubberock

Neil Young & Crazy Horse: Zuma (album 1975)
Neil Young & Crazy Horse: Dume (album 2020)

Zuma er blant Neils beste. Når noen spør meg hva som er den beste Neil Young-plata, svarer jeg av og til Zuma fra 1975. Nå skal ikke jeg starte en idyllisk søndags morgen med en krangel med meg selv om hvilken plate som er best, men denne er i hvert fall blant kandiatene. Dette er første Neil Young & Crazy Horse-album i navnet etter Everybody Knows This Is Nowhere (1969), selv om Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer bidro på flere Neil Young-album i mellomtida. Dette er også den aller første med gitaristen Frank Sampedro som erstatter for da avdøde Danny Whitten. Vi snakker nå om den lengstvarende Neil Young & (With) Crazy Horse-konstellasjonen, en konstellasjon som fikk sin avslutning i Oslo Spektrum i august 2013, dagen før Frank Sampedro skadet fingeren.

Dette er egentlig ei oppløftende gitarplate. Til tider musikalsk i hvert fall. Neil Young hadde bak seg noen turbulente år med overdosedødsfall blant venner og oppbrudd fra samboer Carrie Snodgress. Flere av sangene er inspirert av oppbruddet med Carrie, ikke minst den lange, fantastiske «Danger Bird» som flyter av sted over en uttrykksfull vokal, en vokal som i perioder går helt ut over kanten av stupet, hele tida backet av kompet og gitarer som langsomt skjener av sted. Bedre blir det ikke!

Men det er ikke så langt unna. «Pardon My Heart» er Neil Young som følsom ballademaker på sitt aller beste. En lavmælt, inderlig akustisk sak. Den store, og mest spilte sangen fra albumet er selvfølgelig «Cortez The Killer». Her er fortsatt Carrie med oss i ånden, men Neils fascinasjon for gamle kulturer skinner også gjennom, og det er til tider vanskelig å vite om «Cortez The Killer» er ham selv, Carrie eller rett og slett Hernán Cortés (1485–1547) som erobret Mexico for Spania. Deler av sangen var påbegynt mange år før Neil ble kjent med Carrie, så man kan selvsagt spørre seg hvorfor jeg skal trekke Carrie inn i det hele. Neils tolkning av sangen kan du lese i Wikipediaartikkelen om plata. Der kan du også lese at strømmen gikk under det tredje verset, og at hele verset ble utelatt fra både plate og seinere innspillinger. «Cortez» er av de sangene som jeg ikke alltid synes fungerer bra live. Jeg er ikke veldig begeistret for reggae-versjonen på det ellers utmerkede Live Rust for eksempel, men når den fungerer, som på Zuma, er den nær himmelsk, med en lang fantastisk intro.

Nå er ikke Zuma bare de store låtene. Én av de sangene jeg husker best fra konserten på Kalvøya i 1996, er den rå «Barstool Blues». Åpningslåten på Zuma, «Don’t Cry No Tears», sitter som ei kule. I likhet med flere sanger på albumet er den løselig basert på tidligere og til da ikke utgitte Neil Young-sanger. Jeg elsker å skrike med til «Lookin’ For A Love», og sanger som «Drive Back» og «Stupid Girl», sanger som egentlig ikke er blant Neils beste, er en betydelig del av den musikalske helheten.

Dume er den alternative omveien. Til helheten hører også albumcoveret av James Mazzeo. I flere kåringer har det nådd høyt på listen over tidenes verste platecovre. Smaken er som baken. Albumet er spilt inn i produsenten David Briggs’ garasje nær Pont Dume og Zuma Beach i California. Da Neil Young i 2020 slapp tidiskboksen Archives Vol. 2. viet han en hel disk med innspillinger herfra og kalte den naturlig nok Dume. Noen ganger skrevet Dume., med punktum. Den eneste låten og versjonen fra Zuma som ikke var med, var den pene «Through My Sails» som fikk roe ned og avslutte originalalbumet, og der Crazy Horse var erstattet med Crosby, Stills & Nash.

For meg er låtrekkefølge og utelatte spor (!) en viktig del av totalopplevelsen, og Dume er derfor på sett og vis et nokså annerledes album sammenliknet med Zuma. Og det er jo også noe av vitsen med archives-prosjektet til Neil Young. Han vil vise fansen – ja, arkivutgivelsene er ofte rettet mot de mest hardbarkede blant dem, mens andre mener at arkivene bør låses og nøkkelen kastes, det holder nå! – en alternativ historie. At Dume nå er utgitt på vinyl, bidrar til at mange av oss opplever plata på nytt, isolert fra resten av Archives Vol. 2, som samlet kunne være mye å gape over.

Dume har hele tre fremtidige Rust Never Sleeps-klassikere. «Ride My Llama», «Powderfinger» og «Pocahontas», alle i elektriske versjoner; «Pocahontas» omtrent som den ble fremført på Kalvøya i 1996. Tematisk står låtene godt til «Cortez The Killer», og drar Dume et hakk bort fra Carrie og et hakk mot gamle kulturer. «Sedan Delivery» – også den senere utgitt på Rust Never Sleeps (1979) – hører til disse innspillingene, men den ble prioritert bort siden versjonen nylig ble gitt ut på arkivutgivelsen Chrome Dreams. «Born To Run» er ikke blant mine favoritter her, jeg foretrekker langversjonen på den utvidede Ragged Glory-utgivelsen fra i fjor høst. Dume har også en tidlig småpludrete versjon av «Too Far Gone», en sang som første gang så dagens lys på Freedom (1989). «No One Seems To Know» var lenge en favoritt på en bootleg-plate jeg kjøpte i USA for tredve år siden. Her kommer den i fin pianoversjon, og med litt alternativ tekst. Sammen med fire øvrige spor på vinylens side fire, en sang som ikke er spilt inn i Pont Dume, men på ranchen til Neil.

«Kansas» og «Hawaii» er kjærkomne også i denne settingen, flotte Neil Young-sanger i klassiske, elektriske utgaver!

Det er fristende å si at man ikke skal røre mesterverket Zuma. Fortsett gjerne å spille plata akkurat slik den opprinnelig var ment. Men det er lov av og til å ta en annen vei, en kjerrevei som ikke er kvistet på en stund, og der du selv må gjøre oppdagelsene og tankearbeidet: “Hva om, hva hvis ikke, hva ville Rust Never Sleeps vært?»

Eller bare nyt musikken!