Gubberock

Ærlighet er en god unnskyldning

Jesper Lindell: Before The Sun (album 2024).

Svenske Jesper Lindell gjør en glimrende versjon av Thin Lizzys «Honesty Is No Excuse» på sitt nye album Before The Sun. Jeg tenker likevel at ærlighet er en grei unnskyldning. Ærlig, usminket. Rått. Tidløst.

Ærlig. Han er ærlig om tyveriet. Om du lurer på om Jesper høres ut som The Band eller Van Morrison, kan du ha rett. For i løpet av hans nye album tenker jeg på alle vokalistene i The Band og Van The Man. Eliteserien blant vokalister. Og disse er også blant inspirasjonskildene Jesper Lindell oppgir. Legg gjerne også til en dæsj Ray LaMontagne og snart norgesaktuelle The Black Sorrows og du bør ha plassert ham og bandet. Store doser country og soul, noen ganger på én gang.

The Band. Albumet åpner fint med «One Of These Rainy Days», men tar seg kraftig opp med tittellåten «Before The Sun». Joda, jeg synes åpningen av sangen minner om The Bands «The Night They Drove Old Dixie Down« for så å gå litt over i «Ol’ 55» med Tom Waits, men det tilgir jeg glatt når resultatet er så drivende flott som her. Masse deilige musikalsk krydder som sender deg ut på landet. Fantastisk vokal. Det er laget så mange sanger så om noen finner likhetstrekk med andre sanger, er det bare slik det må være noen ganger. Og denne gangen var det meg. Joda, jeg synes jeg hører litt av en annen The Band-låt seinere på albumet; lurer ikke «King Harvest» litt i bakgrunnen på «Howlin’», en låt med en aldeles fortreffelig bass, forresten.

Van Morrison. Så beveger vi oss over i Van The Man -land. «Never Gonna Last» er en Van Morrison kunne gjort. En inderlig og nydelig låt, der Jesper får frem enda flere dimensjoner i stemmen. Den har glimrende overganger. Blåsere.

Tre sanger ut i albumet lurer jeg på om jeg ikke burde brukt mer tid på Jespers to første album. De lot jeg passere etter en lusen gjennomlytting på hver. Albumet Twilights ble gitt ut i 2022, tre år tidligere kom Everyday Dreams. Det nye albumet er spilt inn på Jespers hjemsted i Brunnsvik utenfor Ludvika i Sverige. I tillegg til Jespers glimrende band, medvirker også Brunnsvik Horns. Jesper gjør en flott duett sammen med den amerikanske artisten Kassi Valazza på «A Strange Goodbye».

Krevende tider. Sangene på Before The Sun ble skrevet under pandemien mens Jesper ventet på en nyretransplantasjon. I krevende tider altså, noe flere av låttitlene kan vitne om. Ikke minst på den strålende «A Little Light In The Dark». Likevel synes jeg det er er livsbejaende album, noe bandet skal ha sin del av æren for. Feiende piano og orgel, noen små gitarsoloer når det trengs og stødig komp som tar låtene framover. Gir liv til de varierte sangene; balladene og de mer friske med blåsere.

Samlet er dette blitt ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper kommer til Norge i april. Dette er musikk som må gjøre seg veldig godt live!

Richard Manuel. Mot slutten en inderlig sang om hjemsteded Brunnsvik og på siste låten «Do Me In» er det nesten som om salige Richard Manuel er på besøk. Vi spiller den en gang til!

Brown Horse på vei oppover

Brown Horse: Reservoir (album 2024)
Brown Horse: Konsert på John Dee i Oslo, 26. februar 2024

The Felice Brothers? Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende, særpreget som er beslektet, men langtfra likt som hos Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.

Burger. Ordinær pris for konserten med Brown Horse på mandag. var 175 kroner. Inkludert avgift. Den passe gode burgermenyen jeg kjøpte på Max kostet mer. Siden jeg har abonnement på Klassekampen kom jeg inn for 95 kroner, mindre enn den venteølen jeg kjøpte i baren. Hvis lave billettpriser var et virkemiddel for å trekke publikum til en konsert som kun var annonsert kort tid i forveien, lyktes man. Det var da omtrent fullt? Og det britiske amerkanabandet fra Norwich som er vant til å spille på små puber, virket overrasket.

Allan Jones, Skjekle og Per Petterson. Om de hadde grunn til denne overraskelsen er mer tvilsomt. Selveste Allan Jones i Uncut ga 9/10 til debutalbumet som kom i januar i år. Og Norges svar på Allan Jones, Tom Skjeklesæther, holder den for å være plata som hjelper ham gjennom vinteren. Den godeste Skjekle har anbefalt bandet å lese Per Pettersons roman Ut å stjæle hester, og hvorfor ikke; det er mer slektskap mellom Pettersons bok enn kun tittelen på sangen «Stealing Horses» kan indikere.

Jimmie Rodgers og Hank Williams. «Stealing Horses» åpner både plata og konserten. Referansene til Jimmie Rodgers og hans «Mule Skinner Blues» må glede mang en lytter med hjerte for gammel country. Og glede seg bør de også over sangen som åpner albumets side to, «Paul Gilley». Sangen sender meg i retning av Willy Vlautins nå oppløste band Richmond Fontaine. Litt beskjemmet må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om Paul Gilley før, mannen som skrev teksten til Hank Williams sine «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Cold, Cold Heart». Sånn, da var all min kred blåst bort. Uansett takk til ungdommen i Brown Horse for å lære oss ignorante litt viktig verdenshistorie. Nydelig sang. Paul Gilley, ja han druknet dessverre kun 27 år gammel.

The Band? Rowan Braham står bak teksten på «Paul Gilley». På plata har hele fem forskjellige bandmedlemmer skrevet hver av tekstene, vokalisten Patrick aller flest. På alle sanger krediteres fem til seks for musikken. Så selv om Patrick Turner gjennom ikke minst stemmeprakt fremstår som lederen, er dette et band med stor B! Nei, ikke The Band, da. Selv om de kan ha plukket opp ett og annet fra dem også.

Hva med «Everlasting»? Jeg kom litt seint til festen. Jeg hørte plata et par ganger etter å lest Skjekles skryt, men mistet litt interessen mot slutten, og trolig ødela de siste låtene litt for meg da. Da jeg på lørdag gjennom to ulike kanaler ble oppfordret til å lytte på plata igjen, gjorde jeg det, og kjøpte også billett til konserten. Det var lurt. Og det er alltid fint å gå på konsert der mange sanger spilles fra ei plate man er på stigende kurve med. Men det er ikke nødvendigvis en fordel når man skal huske låtene som blir spilt. Bandet spilte mange sanger fra Reservoir, men også mange sanger som ikke er utgitt enda. Jeg er nokså sikker på at én av mine favoritter fra Reservoir, ikke ble spilt. «Everlasting» er av disse nydelige sangene som kryper sakte inn, bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Og det gjelder mange av låtene, tilsynelatende litt uforløste, men desto mer spennende.

Crazy Horse og The Jayhawks? Det er mye deilig gitarer på plata. Noen ganger kan de minne om en annen hest, hm, salige Crazy Horse og andre litt skranglete Neil-konstellasjoner. Og litt The Jayhawks. Og på konserten var gitarene enda mer fremtredende. Patrick Turners stemme samt trekkspill og andre tangenter kunne fått en tydeligere plass i lydbildet. Så kunne man smelt til med de deilige gitarene og dradd ut låtene enda mer; og på den måten skapt mer dynamikk. Bare en tanke. Dette var uansett 75 vel anvendte minutter. Det blir gøy å følge dette bandet videre, og du kan i disse dager oppleve dem flere steder i Norge.

I skrivende stund spiller jeg den signerte plata, skuler på tekstene. Dette er ei god gammeldags vokseplate!

Nært og sterkt med Trond Granlund og band

Trond Granlund og band, Olsen På Bryn i Oslo. 24. februar 2024

Roar Vangen, Tommy Granlund, Trond Granlund og Jan Arild Moe

Dette er koselig, sa Vibeke Sjøvold hos arrangøren Norsk Americana Forum etter første sett av ettermiddagens konsert med Trond Granlund og hans helt eminente band. Etter andre sett er gripende et mer dekkende ord.

Det er bare ett og et halvt år siden jeg så Trond Granlund gjøre en konsert på Olsen På Bryn sist. Den gangen var store deler av den første halvdelen av konserten viet Joachim Nielsens sanger. Trond ville gjøre en annerledes konsert denne gangen. Trond er på hjemmebane. Han er vokst opp på Manglerud, siste stopp før Høyenhall der jeg gikk av for å komme på konserten. Og Trond begynte like gjerne med sangen «Manglerud». Senere fikk vi «Bror min og jeg» som også omhandler hjemstedet.

Konserten startet klokken 15. Om formiddagen, som Trond sa flere ganger. Tidligere hadde han diskutert med folkene på Olsen om konsertene skulle starte klokken 22 eller 23; endelig var tidspunktet tilpasset alderen hans. Og min. Sitteplasser og et fullt lokale med et lydhørt publikum.

Trond pekte på at to av Norges største kunstnere nylig har forlatt oss, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen. Trond traff Lillebjørn for rundt 20 år siden da han overrakte en CD med Tronds versjon av Lillebjørns «Far har fortalt» eller «Fattern har fortalt», som den heter i Tronds versjon. Så fikk vi en fin versjon av den. Trond Granlund har syslet med tanker om å gi ut ei plate med Lillebjørn Nilsens sanger slik han gjorde med Jokkes sanger. Han har dog kun spilt inn to. Om kveldens urpremiere av «Gategutt» er representativ for hva en slik plate vil bli, er det bare å kjøre på. Etterpå spurte Trond om låten gikk for sakte. Nei! Jeg tenkte underveis på at så fint det er at Trond og bandet tar seg så god tid med låten. Et høydepunkt i første sett!

Trond Granlund og Jan Arild Moe. Moe fikk virkelig vist seg fram på «Fever».

Trond beveger seg fram og tilbake i tid. “«De Nære Ting» kommer jeg til å spille de årene jeg har igjen“. Det gjør slett ikke noe. Og jeg elsker farens favoritt «Den da’n ødelagt». Herlig! Mot slutten av første sett kom det vi i gamle dager vel kalte en negro spiritual i «Himmelvogna». Bandet er aldeles strålende. Tommy Granlund, Tronds sønn, spiller glimrende på nylongitar, Jan Arild Moe spiller ståbass og Roar Vangen trakterer ulike strengeinstrumenter. Nydelig også når de fire lar vokalen ligge og tar en runde eller to med instrumentalpartier. Det setter en ekstra spiss på det hele. Jeg synes også sangen Roar Vangen hadde skrevet fungerte særdeles godt!

Andre sett og nesten en hel time var viet Jokke og Jokke-relaterte viser. Konserten endret gradvis karakter når band og publikum gravde seg dypere og dypere ned i Joachim Nielsens univers. Underveis fikk vi også fantastiske «Vaterland bru» av Trond Ingebrigtsen som Trond og Jokke har gjort sammen. Det er vanskelig å peke på høydepunkter i dette settet. «Hr. Smith» er en kjempesang, og den kom i en fantastisk mørk versjon. «Aldri stol på en fyllik», «Verdiløse menn», og «Jeg er redd». Glimrende! På Tronds plate med Jokkesanger finner du ikke «Bestevenner». Den har Trond nå spilt inn. Han dediserte sin versjon av sangen til en kamerat som hadde bodd et steinkast eller to unna konsertstedet. Det gikk like galt med ham som med Jokkes bestevenn. Granlunds versjon var som konserten; den ble bedre og bedre. I andre sett var applausen noe forsiktig. Om resten av publikum hadde det som meg, var også de opptatt av å fordøye disse sterke sangene som kom i Tronds særegne versjoner.

Helt til slutt fikk en flott versjon av en Elvis-låt lov til å avslutte en perfekt ettermiddag. Den ble slett ikke ødelagt, for å sitere sangen fra første sett. Selv om Trond rotet med teksten på «Her kommer vinter’n», var sekseren aldri truet. En perfekt konsert skal ha slike feilskjær som også kan få opp humøret etter de mørke, men dog til dels galgenhumoristiske, Jokke-sangene.

Og bandet. Helt utsøkt. Fantastisk å se og høre dem «spelle». Eneste minus er alle sangene det ikke ble tid til i den neste to timer lange konserten. Det får bli en annen gang. Tida for Trond Granlunds bilparkering hadde nemlig gått ut – “Tida er’e ingen som kan snu“.

Fra skattekista

Iain Matthews – The Dark Ride (1994)

Vi har lært oss bortforklaringen nå. Jeg finner ikke mye om albumet The Dark Ride med Iain Matthews på internett. Denne omtalen er i stor grad slik jeg husker det, tretti år tilbake i tid. Så da heter det vel basert på ”sannhet, løgn og dårlig hukommelse“?

Oddvar Nygård het han, jeg vil tro det er journalisten og den omstridte Nordlys-kommentatoren. Og mannen bak Jørn Hoels mest elskovssyke tekster. Men denne Nygård hadde et radioprogram, «Stjålne øyeblikk», nesten helt sikkert oppkalt etter Stolen Moments med John Hiatt. Hver søndag formiddag. Ja, på dette radioprogrammet klagde han over alle sekseralbumene han kunne lese om i avisene. Nei, han klagde ikke over platene, han syntes bare anmelderne hadde en lei tendens til å overdrive med et terningøye eller to. Og det kan han jo ha hatt rett i. Men samtidig, ja, nesten samtidig for å være presis, sa han at det var ei plate som hadde fortjent alle sekserne som er å oppdrive. Du trenger ikke være smart – jeg tror ikke det hjelper en gang – for å ha gjettet på at vi da snakker om The Dark Ride med Iain Matthews.

Mange vil vite hvem Iain Matthews er. Britisk folksanger i Fairport Covention. Seinere ble han soloartist og hadde en hit med Joni Mitchells «Woodstock». Han er også mannen bak Matthews Southern Comfort. Matthws er nå bosatt i Nederland og gir fortsatt ut musikk. Han hadde et samarbeid med Elliott Murphy i 2001 med La Terre Commune, og to tiår seinere ga han ut plate og turnerte i Norge sammen med The Salmon Smokers fra Halden. I begynnelsen av dette årtusenet så jeg ham og selveste David Olney dele scene i Oslo; to legender fikk én time hver. Noen år tidligere så jeg ham på legendariske Cruise Café i Oslo, helt alene. Begge ganger hadde jeg håpet å få mer enn én sang eller to fra The Dark Ride, men trivelig lell.

Det er ikke alle låtene som er like sterke på albumet, om du skulle tro det. Et par av de raskere låtene er kun fine nok, men bidrar ikke minst til å kaste lys over perlene på albumet. For de er det nemlig mange av. Og den inderligheten som Iain synger disse sangene med, viser at dette er sanger som betyr noe for ham. I «For Better Or Worse» graver han så dypt som det er mulig når han synger om kona som ble voldtatt. Det er umulig ikke å bli berørt: «Did he give you a hell of a ride?». Så uanstrengt om noe så vanskelig. Det er kjærlighet og smerte i mange av setningene, ikke bare i denne sangen, men på hele plata.

Rører gjør han også med sangen «Tigers Will Survive (Part II)» om forholdet til dattera Darcy: «Who was the father who let you down early//The little girl not even five». Tekstlinjer om å ha vært gjennom de samme tingene og at saker kan bli for nære til å beskrives huskes. Og som han synger!

Og den aldeles nydelige «Ballad Of Gruene Hall». Matthews har ikke skrevet alle låtene selv. Michael Fracasso er kreditert og delkreditert på to låter. Og versjonen av Tim Buckleys «Morning Glory» er strålende; jeg elsker trommene. Ellers får London sin nidvise i nettopp «In London». En fin duett med Kris McKay, «The Breath Of Life», er det også plass til.

Matthews synger om å være midt i livet, å oppdage at livet er slik det er «This Is It». Tiden for de store drømmene er kanskje over, men vi får fortsette å stå på, lysglimtene er der. Siste sang er tittellåten, en glimrende avslutning på et album som fortsatt er med meg tretti år seinere. Og jeg nevnte ikke alle instrumentene. Nylongitarene, de eventyrlige trommene har jeg vært innom, og når det trengs masse fint krydder som produsenten Mark Hallman står bak.

Kanskje husker jeg ikke alt riktig. Men jeg husker det viktigste. Dette er ei sabla bra plate!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: