La Waxahatchee og Adrianne Lenker eller hvem som er dine favoritter for tiden, hvile litt. I dag har jeg noe helt spesielt til dere etter tips fra en av bloggens lesere. Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, og i motsetning til enkelte album som har fått mye velfortjent skryt i norske aviser og blogger den siste tiden, er den helt uten dødpunkter.
Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
Ferrell forlot hjembyen sin i West Virgina som 20-åring for å reise gjennom USA, og hun spilte på alt fra lastebil-stasjoner til bakgater, fra forlatte godsvogner til nedlagte jernbaneskinner. Etter å ha bodd i en godsvogn og sunget på gatene i New Orleans, flyttet hun til Nashville og fikk platekontrakt med Rounder Records.
Med Long Time Coming (2021) fikk Sierra Emerging Act of the Year-prisen på Americana Honors & Awards. Blant sammarbeidspartnerene er Margo Price, The Black Key, Zach Bryan og Old Crow Medicine Show. På den nye plata er Lucas Nelson og Nikki Lane gjesteartister. Sierra Ferrell skal være fantastisk live, så vi får håpe vi får oppleve henne på norske scener igjen snart.
Foto: Bandcamp
Sierra Ferrell spiller folkmusikk med elementer av både bluegrass, country og sigøynerjazz. På det nye albumet Trail Of Flowers utvider hun lydbildet ytterligere med musikk som går bredere, mer moderne amerikana, kanskje, hva det enn måtte være. Her finner du innslag av både elektriske og akustiske instrumenter. Og fele, den herlige fela! Men la oss ikke gjerde Sierra inn. Hun er grensesprengende i hele sitt utrykk.
I wanted to create something that makes people feel nostalgic for the past, but excited about the future of music.
– Sierra Ferrell på hjemmesiden
Ja, dette er musikk med dype røtter som likevel høres helt fersk og originalt ut. Stemmen til Ferrell er sterk og vakker og løfter sangene ut til publikum. Hun har stor innlevelse og kan høres ut som både en klassisk vokalist fra 1930-årene når det kreves og en røff rockvokalist når det er det sangen skal ha.
Albumet åpner fengende og storslått med «American Dreaming», en sang om å skape seg et godt liv i en verden der kapitalismen spiser oss opp. «Dollar Bill Bar» følger opp og røsker tak i lytteren.
Og så den fantastiske «Fox Hunt». Har du ikke reist deg enda, har du vondt i beina, synger du ikke med på «Ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh» , har du vondt i halsen. Du skjønner hva jeg mener. Her er det bare å hive seg på, tempoet øker og øker, før Sierra og vi kan puste ut. Tre låter inn i albumet, og jeg er frelst.
Folkemusikk. «Chittlin’ Cookin’ Time in Cheatham County» trodde jeg var en sang som løselig var basert på en sang av Jimmie Rodgers. Så viser det seg i stedet at dette er en rocka versjon av en av Rodgers samtidige/etterfølgere, Fiddlin’ Arthur Smith. På neste låt roer Ferrell ned og tar oss nesten inn i paradis med overjordisk vakre «Wish You Well».
Da var vi fem sanger inn i plata. Det er bare å glede seg til de syv neste. Den skummelt fengende morderballaden «Rosemary» for eksempel, en låt som tar alle mulige retninger underveis uten å miste seg selv.
Så kan man selvfølgelig spørre seg om dette umiddelbare er en styrke eller en svakhet. Går man raskt lei? Det tror jeg ikke. Til det er spennvidden for stor, detaljene for rike og låtene for bra. Og Sierra Ferrell for engasjerende. Jeg tar sjansen. Jeg henter den frem. Sekseren.
Det et ikke over. El Cuero er ute med sitt åttende album etter snart to tiår som band. De hadde nok aldri turt å stille spørsmålet i albumtittelen, …are we done yet? om de trodde svaret var «ja». Og det er det jo ikke. Bandet forteller dog at selve albumtittleen og flere av tekstene spiller på tanker rundt samtiden og den negative utviklingen i samfunnet de siste årene. I tillegg får vi tekster om mer personlige forhold. Etter et par uker med noe innadvendte sanger/sangskriver-album er det deilig å høre litt reinspikka rock, der energien og drivet er i forgrunnen, så får tekstene synke inn etter hvert.
Neil Young & Crazy Horse. Det er lite fantasifullt å peke på Neil Young med Crazy Horse når man skal beskrive bandets musikk. Men det må jeg. Så er da også eneste gangen jeg har sett El Cuero live den gangen da de varmet opp på Neil Young & Crazy Horse sin fantastiske konsert i Oslo Spektrum i august 2013. Jeg beklager; jeg hadde nok fokus på hovedattraksjonen under oppvarmingen og husker ikke hvordan det gikk for El Cuero. Så da skjønner man kanskje også at jeg ikke har fulgt bandet i tykt og tynt de årene bandet har eksistert. Men skal jeg dømme etter deres nye album, burde jeg utvilsomt ha gjort det.
…are we done yet? er innspilt av Per Borten i hans Sørgården Studio helt tilbake til våren 2021. Presseksrivet forteller at innspillingen ble gjort med alle bandmedlemmene i samme rom, hvor opptakene ble gjort live. Overdubs med detaljer ble lagt på seinere.
Tre låtskrivere. Albumet inneholder 9 låter, og vokalist og gitarist Brynjar Takle Ohr står bak de fleste av disse. Én låt er signert trommeslager Håvard Takle Ohr, og brødrene har også skrevet én låt sammen. Tre låter er skrevet av Vegard Strand Holthe, som også står for vokalen på sine sanger samt bidrar med gitar og tangenter. Vegard valgte av personlige årsaker å trekke seg fra bandet etter ferdigstillingen av albumet våren 2022, så det er grunn til å tro at det er trioen med Ohr-brødrene og Tommy Reite på bass som vil dra ut på turné med dette albumet. På albumet bidrar i tillegg til bandet Per Borten med gitar og Roar Øien skaper fin countrystemning med sin steelgitar.
Den flotte åpningslåten «Dream It Up Again» høres ut som en litt rocka versjon av Jack Stillwater. Så har da også låtskriver og vokalist Brynjar en stemme som ikke er så langt unna vokalist Terje Espenes i Jack Stillwater. Låten er svært fengende. Vegard overtar vokalen i den like flotte «Bottom Line». Dette svinger, og smilet rundt munnen holder seg også gjennom «Separated». Dette er ei god gammeldags gitarplate der rytmeseksjonen herjer og sender flere av låtene rett inn i rock ‘n’ roll-himmelen.
Rock i en ufri verden. Crazy Horse, ja. Det er vel lov å skrive at «After The Fall» har en åpning og riff som har mer enn litt til felles med «Rockin’ In The Free World?» (Ok, nå er den låten først gitt ut med Neil Young uten Crazy Horse, men det blir flisespikkeri med tanke på alle gangene Neil og hestene har herjet med den låten). Og litt uti låten får vi deilig gitarstøy, dog med litt høyere tempo enn Neil Young pleier å oppvise. Nydelig, og etter min mening platas beste låt!
Av andre favoritter må jeg trekke fram den rocka «How To Dance (In The Light)». I det hele tatt synes jeg rockerne fremstår best– jo mer støy, jo bedre – men de mer neddempede låtene er fine og bidrar til dynamikken i albumet. Joda, de litt roligere «Words Of Love» og «Try To Make You Mine» er bra, med tilstrekkelig krydder til å holde på oppmerksomheten. Litt «Danger Bird»-inspirerte? Nei, nå må jeg la Neil ligge litt.
Energi og spilleglede. Men først og fremst er hele plata ei god energiinnsprøytning. Rett i hodet-refrenger. Flott å høre ei fengende gitarplate igjen. Dette blir gøy live! Skrev jeg at «Kid On The Run» er laget av brødrene Brynjar og Håvard sammen? En strålende og helt riktig avslutning på albumet.
Jeg har lest Tore Renbergs Lungeflyteprøven i løpet av noen dager i påska. Jeg er lettet og imponert. Lettet over å være gjennom denne lidelseshistorien. Men ferdig med den er jeg ikke. Imponert over at det er mulig å fortelle en så kompleks og viktig i historie i en så lettfattelig form. Siden det er påske, er det nærliggende å spørre: Døde også Anna for våre synder?
Året er 1681. Stedet er Sachsen i Tyskland. Femten år gamle Anna Voigt blir tiltalt for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun kjent skyldig, er straffen døden ved halshugging. Vi følger henne og familien gjennom en langdryg rettsprosess, med tortur og landsforvisning. Renberg hekter oss raskt på, og tidlig i boka blir vi i introdusert for den såkalte lungeflyteprøven som er omtalt som starten på moderne rettsmedisin. Flyter lungen, har den fått oksygen, og barnet var født levende, synker lungen var barnet dødfødt. I Annas tilfelle ville levendefødt innebære at man fant det overveiende sannsynlig at barnet var drept av sin mor.
Boka er basert på et rikt kildemateriale, med historiske virkelige personer i sentrum. Det har tatt Tore Renberg fem år å skrive boka. Hvor det faktiske historiske slutter og hvor romanen begynner, har jeg ikke dvelt så mye ved ennå. Om ikke alle beskrivelsene av karakterene og deres indre liv er fakta, oppleves alt sant.
Rettsstaten slik vi møter den, er tuftet på en streng og farlig kristendom. Mennesker som har gjort noe galt, skal ha sin straff på jorda, for i beste fall kunne gjøre seg fortjent til herlighet i sitt neste liv. Om tortur og henrettelse er et steg på veien, så la det være det. Henrettelsene og torturen kan være ren folkeforlystelse, og man får inntrykk av at folket mener det skal være slik. Ofte er man skyldig til det motsatte var bevist. Men noen bruker også religion som middel for å oppnå posisjoner og hevn.
Bokas helter er legen bak lungeflyteprøven, Johannes Schreyer og juristen og Annas advokat Christian Thomasius, to menn som bidro til å berede grunnen for en mer human kristendom og opplysningstiden. Helter, ja, men likefullt menn med et litt oppblåst, og man vil i dag si latterlig, selvbilde. Begge fremstår for meg som personligheter som var vel så opptatt av egen fremgang som å redde livet til Anna og andre mødre med dødfødte barn eller som opplevde drap på nyfødte barn som siste utvei. Men likefullt, helter er de.
Jeg er en enkel leser og foretrekker ofte bøker med kronologisk handling og få hovedpersoner. Det får jeg ikke her. Renbergs fortellerform byr dog sjelden på utfordringer for meg med hensyn til dette. Jeg følger ham, hele veien. Språket er bevisst litt gammelmodig for å tilpasse seg tiden den handler om, men blir aldri krampaktig. Boka består egentlig av seks bøker over 41 kapitler. Vi veksler nesten friksjonsfritt mellom karakterene og blir godt kjent med dem alle. Thomosius og Schreyer, ja, men også bøddelen, Annas overgripere og Annas hevngjerrige far. Renbergs beskriver mange av grusomhetene med stor innlevelse og realisme. Vi lider med bokas ene rene og gjennomførte helt, Anna. Straffen samfunnet pålegger henne, gjennom en fem år lang rettsforfølgelse er en mange ganger så stor kollektiv synd enn den Anna kan ha begått. Og hevnen til Annas far gjør det fysisk vondt å følge. Men det ligger likevel en slags logikk i den. Når samfunnet skyver Gud foran seg og piner den uskyldige jenta, men ikke hennes overgripere, må kanskje Gud ha hjelp for at rettferdigheten skal kunne skje?
Så ja, jeg er nesten lettet når boka er ferdig. Men også litt trist. De over 500 sidene var nesten ferdig før jeg fikk begynt. Vi er glad for at samfunnet i vestlige land er tuftet på helt andre verdier og en helt annen rettsorden enn den gangen. Samtidig er dette verdier vi stadig blir minnet på at ikke består av seg selv. Se til Russland og Iran. Kriger kjempes med «Gud på vår side» og mennesker undertrykkes i Guds navn. Selv hadde Jesus følgende kommentar – i min tolkning til blanding av religion og politikk: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud». Dette betyr ikke at kristne verdier av i dag, som nestekjærlighet og ydmykhet, ikke har sin plass i politikken, men verdiene må også ha en felles forankring uavhengig av personlig tro. I en mer religionuavhengig kontekst må vi huske å spørre om flertallet alltid har rett, om sedvane er riktig bare fordi «det alltid har vært slik»?
Jeg har lest mange av Tore Renbergs bøker. Han utvider stadig rammene for sitt forfatterskap, også språklig. Vi blir med kriminelle i Teksasbøkene. Han har skrevet flere oppvekstromaner i Kompani Orheim-serien. Så har vi samtidsromen Du er så lys og ikke minst den kortskårne Tollak til Ingeborg, begge skrevet på nynorsk. Jeg leser litt av flere av Renbergs tidligere sjangre og mye nytt i «Lungeflyteprøven». Hva får vi neste gang?
Men akkurat nå har jeg nok med å fordøye Lungeflyteprøven. «Where were you when they crucified my lord», sang Mahalia Jackson og Johnny Cash. Kanskje er Tore Renbergs spørsmål hvor vi alle er når nåtidens Anna-er blir forfulgt og drept?
”It was a slow day And the sun was beating On the soldiers by the side of the road”
Velkommen til dager med mirakler. Og blod på skosålene. «The Boy In The Bubble», er den perfekte åpningslåten. Den trekker deg inn i en musikalsk verden du ikke visste at eksisterer. En sammensmelting av vestlig musikk og afrikanske rytmer og energi. Opp og bevege deg! Ordene flyter av sted, som omtrent bare Paul Simon på sitt beste får til. Ord som er satt sammen på en måte som ikke nødvendigvis gir mening umiddelbart, men som er musikk i seg selv. Og som likevel har mening. En sang om terrorisme, sult og krig. Og håp. Så blir sangen også et slags symbol på hele prosjektet Graceland: ”These are the days of miracle and wonder”. Og kontroverser.
Heidi Berg. Jeg fortsetter med kontroversene. Og de har stort sett to sider. Så ta versjonene som følger med en klype salt eller to. Heidi Berg lånte Paul Simon en kassett med afrikansk musikk. Berg var musiker i husbandet til Saturday Night Live. Paul og Heidi hadde diskutert et musikalsk samarbeid. Heidis kassett var Gumboots, Accordion Jive Hits, Volume II. Kanskje dette var noe Paul kunne hjelpe henne med å utvikle videre? Etter en stund skal Heidi ha bedt om å få kassetten tilbake. Det fikk hun ikke. Paul sier på sin side både i skrivet som følger plata og i intervjuer at han fikk dette kassettbåndet. Det ble ikke noe av samarbeidet mellom Paul og Heidi. Heidi var kanskje frarøvet en idé. I 2016 uttalte hun ifølge Simon-biograf Hilburn at hun aldri ville reist til Sør-Afrika, det var trekkspilldelen hun var interessert i.
Paul selv hadde vært nede i en bølgedal. Det fantastiske albumet Hearts AndBones fra 1983 hadde floppet. Gjenforeningen med Art Garfunkel var over, spikeren i kista var da Paul fjernet Arts stemme fra Hearts And Bones. Hearts And Bones ble ikke det nye Simon and Garfunkel-albumet likevel. Samtidig; den manglende suksessen ga Paul en kunstnerisk frihet han hadde savnet. Plateselskapet kikket ham ikke lenger over skuldrene. Han kunne jobbe i fred med Graceland. Vel, ikke helt.
FNs kulturboikott. Paul ville reise til Sør-Afrika for å spille inn musikk med autentiske sør-afrikanske musikere. Det var ett problem. Apartheid ble praktisert der, og FN hadde initiert en kulturboikott av landet. Paul søkte råd hos artisten, aktivisten og vennen Harry Belafonte. Han likte Pauls musikalske visjoner. Men han oppfordret Paul til å kontakte Sør-Afrikas frihetskjempere i ANC før han dro til landet. Det gjorde Paul Simon aldri. Han innrømmer senere at det burde han ha gjort.
I dokumentarfilmen Under African Skies av Joe Berlinger (2012) er Paul plassert i en sofa sammen med en sønnen til en tidligere ANC-leder. Det kommer klart fram at det fortsatt var ulikt syn på om det var riktig å dra til Sør Afrika for å samarbeide med lokale musikere. I 1985 skrev Little Steven sangen Sun City for AAUA der flere artister som hadde spilt i Sun City, en luksusresort for hvite i Sør-Afrika, ble nevnt. Paul Simon ble spurt om å bidra, men ønsket ikke det. Han forsvarte Linda Ronstadt som var blant artistene hadde spilt der og mente hun hadde gjort en feil, men at hun aldri fikk muligheten til å forklare seg. Linda Ronstadt synger nydelig bakgrunnsvokal på sangen «Under African Skies» på Graceland. Det er vel unødvendig å si at Little Steven har gått sterkt ut mot Paul Simon og hans Graceland-prosjekt. I sin selvbiografi som kom for få år siden, forteller Little Steven at Paul Simon overfor ham var svært kritisk til Nelson Mandela og skal ha kalt Mandela en kommunist for å la seg avbilde triumferende sammen med ham få år seinere. Mye tyder på at Little Steven og Paul Simon fortsatt ikke er bestevenner.
Harry Belafonte gir på sin side Paul en mild refs i filmen – Belafonte var vel et kroneksempel på mildhet – og sier også at han selv som farget aldri ville sluppet inn i Sør- Afrika.
Boikottsaken var kompleks, og det er mulig å se den fra flere sider. Også sørafrikanske organisasjoner for fargede hadde ulike synspunkter. Paul pekte på at han ikke sang for hvite, men samarbeidet med fargede musikere på likefot og at han betalte dem tre ganger tariff. Han var nok litt naiv, eller ønsket å være det. Musikerne ble glad i ham og omtalte ham som bror. Kanskje hadde Paul gjort det lettere for seg selv om han hadde skrevet sanger med et klart politisk budskap mot apartheid. Han sier selv at han aldri har vært god til å skrive slike sanger. Hans budskap måtte nødvendigvis bli mer subtilt, mer indirekte. Peter Gabriel, mannen bak den tydelige «Biko», fremhever også dette som albumets styrke. Det fikk fram en annen historie om fargede (sør-) afrikanere; mennesker med en rik musikalsk kultur som levde sitt liv til tross for raseskillet. Også personligheter som David Byrne fra Talking Heads og Whoopi Goldberg forteller entusiastisk om plata.
Los Lobos og Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. Paul avslutter Graceland-albumet med to låter som i sin helhet er spilt inn i USA og der to amerikanske grupper som bruker saksofon og trekkspill er bidragsytere. Slik ville Paul tydeliggjøre slektskapet mellom amerikansk og sør-amerikansk musikk ytterligere. Det kunne holdt med «That Was Your Mother» med Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. «All Around The World Or The Myth Of Fingerprints» med Los Lobos som er platas svakeste spor. Los Lobos beskriver en forferdelig studioøkt der Paul hadde lite planer, og der hele sangen ble improvisert fram, for en stor del av gruppen. Til alt overmål sendte Los Lobos brev via advokat der de krevde å bli kreditert for låten. Paul hevder at han ikke var forelagt kravet før brevet kom. Los Lobos har en annen versjon. Også når det gjelder «That Was Your Mother» var det murring om manglende kreditering for en låt som et gruppemedlem mente i stor grad var identisk med en låt han hadde skrevet. Kravene ble droppet etter noen runder med jurister. På flere av de låtene på Graceland er imidlertid også sørafrikanske musikere kreditert i tillegg til Paul.
Men nå drar vi til Sør-Afrika, og Graceland! Det ble nesten umulig å skrive om Graceland uten å nevne noen av kontroversene albumet og innspillingen førte med seg. Albumet er ikke blant åttiårenes mest betydningsfulle album bare på grunn av musikken. Men la oss gå tilbake til den, musikken og kassetten Paul fikk/lånte/stjal av Heidi Berg. Kassetten viste seg å være gatemusikk fra Soweto med Tao Ea Matsekha, General M.D. Shiranda and The Gaza Sisters and Boyo Boys Band. Paul hadde tidligere latt seg inspirere av reggae på «Mother And Child Reunion» og inkamusikk på «El Condor Pasa» og «Duncan». Nå skulle det tas større skritt. Plateselskapet hans, Warner Brothers, setter Paul i kontakt med plateprodusenten Hilton Rosenthal i Sør-Afrika som får på plass noen dager for Paul og Pauls venn og samarbeidspartner Roy Halee i studio sammen med disse musikerne i Johannesburg. Vel hjemme begynner et nitidig arbeid for Roy Halee med å sette sammen musikken de hadde spilt inn der nede og kombinere den med studioinnspillinger i New York samtidig som Paul skriver tekstene til sangene.
Resultatet blir til dels fantastisk! Vi har allerede nevnt «The Boy In The Bubble». Den største hiten av dem alle ble «You Can Call Me Al», også udødeliggjort gjennom en humoristisk video der Paul og hans nesten dobbeltgjenger Chevy Chase –Chevy er dog nesten dobbelt så høy– leker seg gjennom låten. Låten er i seg selv en oppvisning i lekenhet både musikalsk med herlig bass- og fløyte- og blåsersoloer og en storartet tekst. Tittelen på låten skal ha kommet fra at dirigenten til New York Philharmonic skal ha sagt farvel til Paul etter en fest der de nylig var introdusert for hverandre: ”Thank you, Al, and please give my best to Betty“. Sangteksten handler ikke bare om Paul, men en hel generasjons liv og utfordringer. Utrolige bilder av «angels in the architecture» og «cartoon graveyard» framkalles på netthinnene våre. På min første Paul Simon-konsert i Oslo, reiser folk seg fra stolene og danser til sangen, som kom to ganger på rad!
Men det er en annen sang som Paul mener er den beste, mest perfekte, han noen ganger har skrevet. Dette er av de sangene til Paul der jeg personlig liker versene bedre enn refrenget. Men åpningen på sangen og versene er førsteklasses! Paul hadde lenge gått med ordene ”I’m going to Graceland“ surrende rundt i hodet. Ikke hadde han vært i Graceland, og ikke skjønte han hva Graceland hadde med prosjektet hans å gjøre. Han drar likevel til Graceland, men teksten handler etter hvert om mye mer enn en pilgrimsreise til Elvis Presleys hjem. Eller egentlig noe helt annet. Versene skaper igjen noen fantastiske bilder der teksten flyter av gårde. ”shining like a national guitar“, ”human trampoline“, ”she comes back to tell me she’s gone, as if I didn’t know that, as if I didn’t know my own bed, as if I’d never know the way she brushed her hair from her forehead“. Paul har også spesielt trukket fram Ray Phiris evne til å mikse amerikansk og sør-afrikansk måte å spille gitar på, slik at sangen høres ut som både sør-afrikansk musikk og country på én gang, noe som kan ha inspirtert Willie Nelsons fine coverversjon av låten. Ray Phiris musikalske fleksibilitet gjorde ham til en viktig brikke i seinere Paul Simon-turneer.
Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo. Graceland bidrartil å gjøre Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo kjent for en hel verden. Paul flyr gruppen inn til London og New York der de lager to sanger sammen. Paul hadde på forhånd sendt noen linjer til akapella-låten «Homeless» til Joseph, og Joseph videreutviklet den. Første dag i studio blir mislykket. Gruppen gårpå hotellet og bruker hele kvelden på å øve. Neste dag sitter den med en gang, og til Josephs overraskelse kommer Paul også inn på riktig tidspunkt. Men det er «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» som virkelig gjør vei i vellinga når den har urpremiere på Saturday Night Live et halvt år før albumutgivelse. Paul er svært nervøs, hvordan vil publikum i salen motta dette? Helt euforisk skal det vise seg. Ikke bare sitter sangen, men på video kan vi se en herlig livsbejaende dans fra gruppa. Jeg elsker den låten.
Joda, albumet har flere låter. Flere gode låter! Jeg er særlig svak for «Gumboots», men også «I Know What I Know», «Crazy Love Vol II» og «Under African Skies» er flotte låter med underfundige og til dels humoristiske tekster der i hvert fall tekstene på de tre første bærer mer mer preg av Pauls amerikanske liv enn av Sør-Afrika. Har du noen ganger hørt koring som likner den til The Gaza Sisters på «I Know What I Know»?
Mitt møte med Graceland. Mitt møte med Graceland var da jeg hørte singlene på Sigbjørn Nedlands Pandoras jukebox. Jeg var allerede blitt Paul Simon-fan, men var ikke forberedt på hva skulle møte meg. Da jeg ruslet ned på Apollo Platebar i Mandal, hadde ikke plata kommet enda. Innehaveren trodde ikke folk kjøpte singler med Paul Simon, og det kunne han jo ha rett i. Men plata kom den, ei av de første LP-platene jeg kjøpte. Spilt ble den. Tre ganger hver dag. Ei gang før skolen, to ganger etterpå!
Jeg har spilt Graceland flere ganger den siste uka. Det er ikke noe utdatert over disse låtene. Ikke snakk om 80-tallslyd og den slags. En tidløs klassiker!
Konserter og jubileum. Som vi vet: Graceland blir en stor suksess. Det blirverdensturné der de sørafrikanske artistene Miriam Makeba og Hugh Masekela bidro. Ikke uten kontroverser disse konsertene heller. Bombetrusler og politibeskyttelse.
Musikken og konsertene til Paul er etter dette forandret for alltid. Som regel preget av dansbare rytmer og et stort band med mange perkusjonister. Kanskje var Paul kompromissløs, men så ble det stor kunst også. Og teller vi sammen, var vel plussene større enn minusene også i politisk sammenheng? Paul ble da også mottatt av selveste Nelson Mandela da han spilte der i 1992, og han var nå ønsket velkommen av ANC.
I 2013 hadde Paul Simon med seg jubileumsutgaven av Graceland til Norge. Jeg var på Neil Young-konserter i Italia da, men har heldigvis fått oppleve fantastiske Paul Simon i levende live flere ganger.
Mange av musikerne fra Graceland er døde nå. Men denne gangen er det riktig å skrive at musikken lever videre. ”We have reasons to believe we all will be received in Graceland“. Og da snakker vi ikke om stedet, men om en tilstand. ”Glory, hallelujah!“
Kilder: Liner Notes av Paul Simon, dokumentaren Under African Skies (2012), Robert Hilburn: Paul Simon – The Life (2018), Peter Ames Carlin: Homeward Bound – The Life Of Paul Simon (2016)
Gubberock 