Gubberock

Finurlighetenes mester

Lars Saabye Christensen: Vrakeren (roman 2023)

Tilfeldigheter, skjebne. Hvordan kan et par enkelthendelser prege et helt liv? Ja, flere liv. I romanen Vrakeren fra i fjor får vi en Lars Saabye Christensen mer finurlig, mer interessant enn nesten noen gang tidligere. På et bokbad med Eva Bratholm får bokas hovedperson, forfatteren Jørgen Ribe, spørsmål om hvor mye som egentlig er selvbiografisk i boka Skrik. Tilsvarende spørsmål må Saabye Christensen ha fått flere ganger. Og jeg stiller det på nytt om boka Vrakeren. Men hva betyr «egentlig»?

Boka er på nær 700 sider, og en utålmodig leser kan nok innvende at boka kunne være strammet opp litt, at noen passasjer kunne vært holdt utenfor. Det blir for mye for rastløse lesere. Det er relevante innvendinger, og jeg er ikke helt fri for dem selv. Men dette er slik Lars er – skal være – når han skriver langromaner. Lars i kortform får vi i sangtekser, dikt, noveller og «kortromaner».

Byens spor 3, Skyggeboken fra 2019, hintet om at Lars Saabye Christensen tok farvel som forfatter. Han diktet til og med seg selv inn i fortellingen. Han var alvorlig syk, og hadde kanskje ikke flere bøker i seg. Anmelderne var forvirret; flere av dem skrev at dette var siste bok i Byens spor, og siste bok fra Lars overhodet. Samtidig hadde de en åpning for at de tok feil. Og feil tok de. Siden Skyggeboken har Byens spor fått ytterligere ett bind, og Lars har skrevet flere bøker. Ja, han har skrevet så mange av dem, at jeg oppdaget at jeg ligger to eller tre på etterskudd.

Boka tar utgangspunkt i forfatteren Jørgen Ribe og hans biograf Bendik Ries. Jeg skal prøve ikke å røpe for mye av handlingen, men om du ikke vil vite særlig mer, kan du stoppe lesingen nå. Det er én hendelse som særlig knytter dem sammen; når Riese redder livet til Ribe som badevakt i Frognerbadet. Dagen etter mister Riese oppmerksomheten og ei lita jente drukner. Kan den ene handlingen oppveie den andre, og har rekkefølgen noe å si? For Ribe ble også et vennskap med nabogutten Carl skjebnesvangert. Vi følger Jørgens oppvekst på Fagerborg i Oslo på sekstitallet og frem til pandemien seksti år seinere. Når Riese utnevner seg til Ribes biograf, blir de begge kjent, og Riese får også gradvis større plass i boka. Og Olga, vi blir litt ekstra glad i Olga! Selve tittelen på boka Vrakeren refererer direkte til Jørgens sommerjobb hos Banan-Matthiessen med å vrake ødelagte bananer, men blir også en metafor for livene til Jørgen Ribe og Bendik Ries.

Mange forfattere vil ikke at romanfigurene skal forveksles meg seg selv eller andre, selv om enkeltelementer kan være plukket fra eget liv. Når det gjelder Vrakeren, må det være lov til å leke med tanken om pseudoselvbiografi, eller snarere «kunne vært-selvbiografi». Riebe har mange likhetstrekk med Lars Saabye Christensen selv. De debuterte begge som forfattere i 1976. Riebe fikk sitt gjennombrudd med oppvekstromanen Pøbler i 1982, Saabye Christensen med Beatles to år seinere. Begge ble møtt med forventninger om oppfølgere. Begge avviste så vidt jeg husker at de ville skrive dem, men gjorde det likevel. I boka er det flere referanser til Saabyes forfatterskap, blant annet gjennom boktitler og Lars sitt mantra om at livet er den tida det tar å dø. For Riebe blir livet svært vanskelig, han blir alkoholiker, slutter å skrive. Man får en fornemmelee av at Riebe er en person Saabye Christensen kunne endt opp som, om livet hadde gitt ham dårligere kort. Om andre enkelthendelser hadde inntruffet. Og etterhvert lurer denne leseren også på hvor mye av seg selv som Lars har lagt inn i biografen Bendik Ries. Ikke altfor mye, håper jeg.

Saabye Christensen stiller også et interessant spørsmål om hva som vil huskes av en person. Om en biograf begynner historien fra ulike steder i et liv, eller fra forskjellige synsvinkler, ender han da opp med å beskrive samme person? Er ettermælet til en person også sterkt preget av tilfeldigheter? Ville denne omtalen av boka gitt et annet inntrykk av boka, om jeg startet med andre ord enn «Tilfeldigheter» og «skjebne»?

På det beste briljerer Saabye Christensen. Litt synd at der det er mest driv i fortellingen, er det krydret med så mange språklige krumspring, omskrivinger og filosofering over ordtak at jeg ikke får med meg alt. Jeg må videre i fortellingen. Egentlig burde jeg lese boka én gang til.

Noen har trukket fram tittelen på Lars Saabye Christensens bok Amatøren fra 1977 som en mulig tittel på hele forfatterskapet. Han skriver om oss fortsatt. Vi er alle amatører når det kommer til hvordan vi skal leve livene våre. Det ligger frø til mye fin empati og solidaritet i å ta med seg det videre.

Look what they’ve done to the blues

Jeg kom hjem fra en helgetur. Hadde lest at Steve Harley fra Cockney Rebel var død av kreft, 73 år gammel. Jeg satte på musikken på full guffe. Senere den kvelden så jeg at jeg hadde feilringt en videosamtale på Messenger. Trolig mens jeg skrek for fullt til én av sangene, kanskje «Tumbling Down»: ”Oh dear, look what they’ve done to the blues, blues, blues”. Mange av sangene til Steve Harley var slik. Fraseringene var fantastiske. Steve visste selv hvordan man skulle skrike for å løfte en låt. Da blir det uimotståelig for en skarve lytter å prøve. Jeg lurer på hva mottakeren av den videosamtalen må ha tenkt…

Den første sangen jeg falt for var «Mr. Soft», en herlig snål låt. Litt morsomt da at sønnen min kommer ned i stua når jeg spiller låten, synes den er bra og lurer på hvem det er. Jeg hørte Steve Harley for første gang under førstegangstjenesten. Jeg delte nemlig rom med flere stykker som hadde brukbar musikksmak. Litt seinere opplevde jeg ham med band i Kristiansand. Strålende!

Steve Harley var naturlig nok fra London. Han var inspirert av folk som Bob Dylan og hadde stort musikalsk slektskap med David Bowie og Ian Hunter og Mott The Hoople, men hadde mer enn nok eget å bringe inn i den musikalske miksen. Han var alvorlig syk som barn, og ble interessert i litteratur. Hemingway er nevnt i minst to låter.

De fleste som har hørt bare én låt av Steve Harley har hørt megahiten «Make Me Smile (Come Up And See Me)», en utrolig fengende poplåt med masse fine musikalske detaljer. Men det er andre låter jeg har spilt flere ganger de siste dagene: «Psychomodo» med sitt herlige driv som får deg til å spille både luftpiano og lufttrommer, de storslagne «Sebastian» og «Cavaliers» som klokker inn på hhv. 7 og 8 minutter. Da Steve ble spurt om hva «Sebastian» handlet om, svarte han bare at det er poesi. Steve Harley på det beste var utrolig bra. Han synger som en skuespiller, du trenger ikke se ham, men hører nærmest ansiktsuttrykket, med en vokal som Bob Dylan nesten kunne misunne ham.

Det er litt synd at artister skal dø, før man gjenoppdager dem. Andre artister har måtte vike de siste dagene; nå er det bare Steve Harley og hans Cockney Rebel som gjelder. Jeg har snekret sammen en spilleliste med 11 knall-låter fra syttitallet. Jeg har ikke oversikt over diskografien hans, så lag gjerne din egen spilleliste og post den i kommentarfeltet. God fornøyelse!

”Somebody called me Sebastian!“

”Then she flicked the back of her neck, defiantly
And for such gestures one could fall
Hopelessly in love for a lifetime“

Chip Taylor gjør noe godt for andre

Chip Taylor: Behind The Sky (album 2024)

Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.

Vakre og vemodige ord. James Wesley Voight som han egentlig heter, er kanskje best kjent for å ha skrevet sanger som «Wild Thing» og «Angel In The Morning». I årene 1980 til 1995 var han en suksessfull gambler, og han spilte blant annet på hester. Suksess eller ikke, han var avhengig. Han ble skilt fra kona Joan, men de fant tilbake til hverandre. Sangen «Speakin’ Of Horses» ser tilbake til denne tida. Og inn i nåtida og framtida med vemodige, men likevel noen av de vakreste setningene du får høre i år:

”Now this is a tough one, what do you say? We started this together and will go out the same. Still holdning hands when the race almost run like Black Mast… Didn’t he shine with his duel in the sun?“

Godt forhold til Norge. Chip Taylor har blitt 83 år gammel. Han er blitt en aldrende mann, men produksjonen av egne låter ser ikke ut til å avta. Det er under ett år siden han ga ut et dobbeltalbum, og nå er han er altså igjen. Han har skapt sin egen stil. Litt småpludrende forteller han historier. Ofte i samarbeid med norske Gøran Grini. Paal Flaata har spilt inn er helt album med Taylors sanger, og de har også holdt konserter sammen. Taylor er godt kjent i Norge og spilte inn sangen «This Darkest Day» i Halden, like etter terrorangrepet i Norge i 2011. Han har et stort engasjement for trengende, noe han blant annet viser gjennom sanger som «Refugee Children» og «Fuck All The Perfect People». Mine favoritter blant album fra de seinere årene er «The Little Prayers Trilogy» (2014) og «A Song I Can Live With» (2017).

Under behandling. Denne gangen handler mange av historiene hans om behandlingen han fikk for strupekreft. Pleierne og legen som tok seg av ham. Og hvordan John Prines sanger hjalp ham gjennom strålebehandlingen, Prine som for 25 år siden også ble operert for kreft i hals-/nakkeområdet. I ett par av sangene sender chip sin respekt og kjærlighet til foreldrene som følger med fra «Behind The Sky». Og til Gud. Og igjen og igjen hedrer han kona Joan. Joan som pleier ham i den varme blueslåten «Nurse Joan». Er hos ham, nesten har mistet hørselen, beskrevet i sangen «Without Hearing»:

”And you’re listening to me
Without hearing at all
And you see from my eyes
When I rise and fall“

Les de to første linjene av verset om igjen. Fint?

Balsam og mat for sjelen. Chip Taylors sanger og ikke minst fremføring er balsam for sjelen. Og med de tekstene han serverer, tror jeg også vi kan si mat for sjelen. Disse tekstene høres til dels ut som ufiltrerte tanker skrevet ut omtrent samtidig som de tenkes. Når det gjelder enkelte tidligere plater, kan det derfor innvendes at de av og til blir vel pratete. Men ikke denne gangen. Gøran Grini bidrar også nå på tangenter, men vi får også tromme, bass og elektriske gitarer som bidrar til å løfte albumet litt ut av det ellers koselige kjøkkenet. Men det blir aldri bråkete, snarere tvert i mot. Less is still more. Melodiene er ofte gode, aller best liker jeg «Speakin’ Of Horses», men det er umulig ikke å la seg berøre av flere av de øvrige sangene også.

Dette har i flere dager vært mitt foretrukne album med en kaffekopp etter middag. Chip Taylor gjør virkelig godt, og hva mer kan man forlange av ei plate, og en mann?

Vakkert med mening

Sigrun Loe Sparboe: Blåskjær (album 2024)

”Hold han så ofte du kan
Plutselig e det forbi
Du gir mæ en klem
og æ står igjen“

Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet.

Musikken pleier å komme før tekstene for meg. Med Sigrun Loe Sparboes nye plate, Blåskjær, ble det motsatt. Sigrun fra Harstad har så mye på hjertet at jeg lenge nesten ikke fikk med meg musikken. De gode tekstene kom litt i veien. Men etter noen dager begynte det å løsne. Melodiene trådte frem. Flere av dem med riktig gode, smakfulle arrangementer.

Blåskjær er Sigruns femte album. Foreløpig har jeg ikke hørt hennes tidligere album, og kan derfor ikke vurdere plata sett i lyd av tidligere meritter. Man kan med rette mene at det er en svakhet med denne omtalen. Sigrun forteller at hun tror dette er hennes mest tilgjengengelige album til nå, sånn helthetlig sett. Samtidig sender hun meg lenker til to eldre låter som er aldeles praktfulle. Her er det mer som bør sjekkes ut. Hennes samarbeidspartner gjennom ti år, Mattias Krohn Nielsen, har produsert dette nye albumet og bidrar med flere instrumenter. Albumet er rikt produsert, og detaljene trer gradvis fram.

For denne lytteren hadde det ikke gjort noe med litt skarpere kanter og røffere innpakning av og til, men så var det nok ikke den plata Mattias og Sigrun ville lage denne gangen. Og det er selvfølgelig greit når albumet er så bra, akkurat som det er. Og jeg er litt uenig med meg selv siden jeg kanskje liker de roligste sangene aller best. Og da forsøker jeg å gli sømløst over til den fine, radiovennlige åpningssangen, «Vi e flere». Sangen handler om at mange av oss går rundt og tenker at vi ikke er gode nok, redde for at noen skal avsløre oss. Og da er vi vel også i allemannsland, som Bjørn Eidsvåg sang om for tretti år eller så? Som det heter i en annen låt på plata: ”Bare gå, det vil gå sæ til, Ikkje alle som vandre har gått sæ vill“.

Kvinnedag, flyktninger og slekters gang. Albumet ble gitt ut 8. mars, og har en låt spesielt tilpasset kvinnedagen, «For våre døtre». Joda, den passer alle andre dager også. Man kan velge å forstå teksten dithen at det er en kamp som må kjempes, ikke bare for kvinner i Norge, men kanskje også for søstre i land der likestillingen er lenger unna enn hos hos. Og den treffer godt sett i lys av debatten som ble reist i kjølvannet av uttalelsen til Simon Velle i Fremskrittspartiet, når hun etter min tolkning legger til at kampen ikke bare er for våre døtre, men også for våre brødre. Som mann og far til både jenter og en gutt, synes jeg dette er bra! Og det gjør ingenting at hele låten fungerer, ikke bare teksten. Fin oppbygging der låten stadig får litt økning i intensitet. Her merker vi oss også flott perkusjon fra Heming Valebjørg.

Men det er sanger her som gjør minst like sterkt inntrykk. «Suha» er en særdeles rørende og musikalsk nydelig sang der Sigrun synger ekstra bra. Om flyktningen fra Irak som etablerer seg i Norge, men fortsatt har hjertet i hjemlandet. Tenk hva de kjemper med, hva som kreves av dem:

”Og æ forstår ikkje kordan ho gjør det
Kor hente ho motet i fra?
Å stable et liv på beinan her
når alt det ho vil e å dra”

Nydelig skildret, fantastisk tekst! Man blir glad i Suha.

Amerikaonkel! Jeg må trekke fram et par-tre låter til. «Amerikaonkel», om onkelen til Sigruns mor, ble raskt en favoritt. Låten er basert dermed basertpå en sann historie. Den er såpass spennende at jeg skal ikke røpe mer her. Og melodien matcher teksten utmerket. Så er det nydelige «Sordin» med sine flotte overganger og poetiske tekst om å stresse mindre, leve mer.

Setter spor. Multinstrumentalist Tarjei Nysted bidrar på «Spor», en strålende sang der alt treffer. Vokalen selvfølgelig, men også tekst, melodi og platas fineste lydbilde. Neddempet. Nydelig.

Samlet er dette blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått. Sigrun Loe Sparboe kan i disse dager oppleves i levende live flere steder. Sigrun setter spor:

”Her har vi levd
Vi va her
Nån merka og nån avtrykk
og de e kanskje ikkje stor
Men vi va her
og vi laga spor“

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: