Kanadisk folkemusikk fra øverste hylle

Corb Lund: El Viejo (album 2024)

Foto: Fra bandcamp

Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, «El Viejo», spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Vjejo betyr noe slikt som ”den gamle“, inspirert av hva Tom Russell begynte å kalle Tyson, og det sier litt om hvem Ian Tyson var for Corb Lund og for Russell. Lund synger om at verden ikke lenger var slik Ian kjente den, og at Ian Tyson selv mente han var laget for tidligere tider; det var på tide å dra videre: ”I think he left us just in time“.

”Think I’ll go out to Alberta“. Corb Lund er en countryartist fra Alberta i Canada som har gitt ut plater i snart 30 år. Ham er én av disse uttalige artistene jeg har hørt om, men aldri sjekket ordentlig ut. Det var på høy tid. Han opererer i et landskap jeg umiddelbart kjenner meg hjemme i. En stor del av mitt musikalske hjerte ligger i country-/folkmusikk der den gode historien står i fokus. Musikken utfordrer meg kanskje ikke så voldsomt; dette er mer som å komme hjem. Og en helt naturlig overgang etter å ha hørt mye på Townes Van Zandt den siste uka. Og det synes som Townes og Corb har minst én interesse til felles; spill. Det kommer vi tilbake til.

Stuemusikk. El Viejo er spilt inn i stua til Lund uten elektriske instrumenter. Kun akustiske strengeinstrumenter og tromme. Det skaper en intim og nokså løssluppen stemning som kler disse sangene som trolig er inspirert av Corbs liv på veien og hans interesse for spill av ulike slag. Albumet begynner da også med den smått fantastiske «The Cardplayer» som drives fram av daskende trommer og historiefortelling av klasse. Hvordan er det å ha flaks et sted du er på gjennomreise og der du ikke vil rekke å tape slik du gjør i det lange løp: ”We’d have given it all back with interest and pleasure in the long run that would never come”.

Sangen med ordspillet «Was Fort Worth Worth it?»er mer av en lettvekter, men fenger likevel, og siden Townes Van Zandt stadig forfølger meg også i denne teksten; Forth Worth var Townes Van Zandts fødeby. I en sterk rekke av sanger synes jeg også den skumle «When The Game Get Hot» med sin svingende melodi og nydelige bass fortjener å nevnes spesielt. Joda, det handler om spill. «It Takes Practice» har en flott driv og punch. I «Insha’ Allaha» beveger canadieren seg mot texmex-musikk med arabiske innslag i tekst og talemåte. Herlig låt.

Alvor og humor. Jeg nevnte sammenfallende interesser med Townes Van Zandt. Albumet avsluttes «Old Familiar Drunken Feeling», en tittel som ikke er ulik tittelen på en sang av en av Townes venner; Mickey Newburys «Funny, Familiar, Forgotten Feelings», men som også handler om å blande alkohol med tabletter på jakt etter den ønskede rusen:

”So, in a desperate position, made the desperate decision that I’d handle this the cowboy way
Which is to pour enough whiskey on the problem till it catches on fire or it goes away“

Oppskriften anbefales ikke, og videoen til sangen antyder at Corb Lund kan være enig i det. Og ikke glem at Red Neck Rehab ikke er som en ferie på Betty Ford for å sitere en annen sang på plata.

El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder. Anbefales!

Høyt, lavt og midt i mellom… eller så nær, men likevel så langt borte

Fra filmen Heartworn Highways. Klassisk scene der den gamle naboen til Townes, smeden Uncle Seymour, må tørke tårer under «Waitin’ Round To Die».

”So close and yet so far away“. Townes Van Zandt ville fylt 80 år i dag. Men det var det uansett ingen som trodde han skulle gjøre. Aller minst ham selv: ”I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way“. Nå 27 år etter hans død, kan man slå fast at han fikk rett.

Townes Van Zandt var en vandrende selvmotsigelse. Full av paradokser. For 30 år siden sverget jeg til liveinnspillingene fra Townes siste år. På det beste – og verste – viser disse en mann med en sliten gitar og en ditto stemme som stod godt til sangene: ”Not all of my songs are sad…some of them are just hopeless“. Når jeg nå skal sette på musikk av Townes Van Zandt, hører jeg oftere studioalbumene fra rundt 1970, eller Live At Old Quarter spilt inn i 1973. Jeg orker rett og slett sjeldnere å gå ned i det dypet han tar oss på mange av innspillingene fra hans siste leveår. Men versjonene er der, og har uansett satt sine spor innerst i sjelen et sted.

Innspillingene fra rundt 1970 låter unektelig friskere, gitarspillet er fremragende, og produksjonen av studioplatene er stort sett bedre enn sitt rykte. Selv om albumet No Darker Blue fra 1994 har mange strålende sanger, hadde Townes skrevet det meste av det beste allerede i 1973. Og de tidligere innspillingene til Townes får best frem paradoksene.

”Close your eyes
I’ll be here in the morning
Close your eyes
I’ll be here for a while”

«I’ll Be Here In The Morning» er av de sangene som nå mer enn 30 år etter at jeg ble kjent med Van Zandts musikk, bare fremstår bedre og bedre. Den er ikke av hans mørkeste, snarere tvert i mot. Men selv om han trekkes hjem mot kjæresten, så ligger det både på og mellom linjene at veien er minst like viktig. Der kan han lene seg mot vinden, og fortelle seg selv at han er fri. Selv om det måtte være et selvbedrag. For fri ble han aldri; ikke fra demonene som red han, selv ikke med hjelp av sprit og andre stoffer. Tvert i mot. Men hvor inderlig og poetisk kunne han ikke beskrive hjemlengselen:

”All the mountains and the rivers
And the valleys can’t compare
To your blue lit dancin’ eyes
And yellow shining hair
I could never hit the open road
And leave you layin’ there“

Likevel dro han. Gang på gang. Han var i perioder hjemløs og veien var hans hjem. «Highway Kind». «Flyin’ Shoes». Han kunne være verdens snilleste og mest hensynfulle mann. Men også det motsatte. Og han visste det. Dagen derpå kunne han sitte ved sønnens seng og si «Man, it, s a bitch» med stor anger. Ingen kunne som ham beskrive drømmekvinnen!

”Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes“

Eller sine egne djevler:

”Well, my body was sharp, the dark air clean
And outrage my joyful companion
Whisperin’ women how sweet did they seem
Kneelin’ for me to command them“

Slik kunne jeg fortsatt. På tirsdag skulle jeg høre noen sanger før nyhetene klokka 21. Er de nyhetene så viktige – jeg kjører på fram til «Debatten». klokka 21:20. Og «Debatten» satte jeg da på. Uten lyd. Det ble halvannen time med Townes Van Zandt før jeg la meg. Og onsdag fortsatte jeg. Nå ble det hele album, Delta Momma Blues og High, Low And In Between. Jeg har ikke stort mer på hjertet i dag. Om du vil lese mer om Townes Van Zandt, kan du lese her:

https://gubberock.com/2023/07/10/townes-van-zandt-for-viderekomne-og-flere-til/

https://gubberock.com/2021/08/29/townes-van-zandt-levde-for-sangens-skyld/

https://gubberock.com/2021/09/18/townes-van-zandt-del-2-sangene/

Thank you, rest in peace! «Rex’s Blues» skrev han til vennen Wrecks Bell. Den kunne vært om ham selv:

”Ride the blue wind high and free
She’ll lead you down through misery
Leave you low, come time to go
Alone and low as low can be“

Levende Chat Noir-historie


REVYGULL! – SANGER OG HISTORIER FRA NORSK REVYS GULLALDER. Chat Noir i Oslo, 3. mars 2024. Med Gutta på skauen (Per Vollestad, Fredrik Øie Jensen og Svein Olav Blindheim)

”Ikke akkurat rock, men kanskje en forløper“, ble det sagt. For meg er dette i hvert fall en viktig del av min musikalske historie. Per Vollestad er en klassisk sanger, forfatter og musikkforsker. Han er vokalist og gitarist i trioen “Gutta på skauen”. På søndag fikk jeg oppleve Gutta på skauen på Chat Noir i Oslo der de fremførte sanger fra Chat Noirs 50 første år. Når Per Vollestad innleder med at Einar Rose og Rolf Just Nilsen er blant hans store favoritter, er i hvert fall jeg med.

Rolf Just Nilsen var én av de store i min barndom, ikke bare som imitator, men det også. Jeg husker jeg fikk budskapet om hans død fra radioen på vei hjem til Mandal fra konfirmasjon i Oslo en maidag i 1981, så dette er mann som har gjort inntrykk. I likhet med Just Nilsen har Per Vollestad stemme som bærer, så da er det vel bare rett og rimelig at forestillingen åpner og slutter med «Operasangeren», gjort kjent av Just Nilsen.

Så er det Einar Rose da. At vi fikk flere udødelige Rose-klassikere, satte selvfølgelig en ekstra spiss på kvelden for meg; «Fotballkampen», «Svigermor og kjerringa og Evensen og jeg», Karl Johan og jeg», blant annet. Som jeg pleide å le av den:

«Men jeg kunn’ ikke ballangsjere,
og Karl kunn’ ikke ballangsjere,
og inn på vann og brød
vi sklei han Karl Johan og jeg».

Her var det virkelig mye god mimring. Og god historiefortelling mellom sangene. Vi ble minnet på hvem som stod bak tekstene; ofte Arne og Kolbjørn Svendsen, Arild Feldborg, Finn Bø, Bias Bernhoft og Otto Nielsen. Og vi fikk innblikk i revyens rolle under krigen og under forbudstida for sterke drikker. Hvordan benytte seg av at sprit kunne selges for helsemessige formål? Mye morsom kreativitet. Mange slet med å få endene til å møtes, da var det bra å kunne bytte goder: «Hvis jeg får mannen din, kan du få mannen min og ei pakke margarin på kjøpet».

Vemodige «Enerhaugen», småtriste «Hovedøen», jeg tenker på dem hver gang jeg er på de trakter. Det er mulig jeg ikke henger helt med i tida, men både tekstene og mange av melodiene – her fremført på beste vis med vokal, gitar, ståbass og tangenter – fungerte som bare det fortsatt.

Mange tenker på Andreas Diesen når de hører ordet revy. Er det noen som har lært oss og gitt oss fantastiske TV-program om de gamle artistene, er det nettopp ham. Og på vei ut virket da selve eksperten fornøyd? Det tenker jeg i tilfellet betyr mer enn hva kona mi og jeg måtte mene. Vi storkoste oss i hvert fall, og i konas arbeid med eldre er dette historier og viser hun har glede av enda mer kunnskap om.

Fin musikk, gode tekster og opplysende historiefortelling mellom sangene. Akkurat det Gubberock liker. Takk for en strålende aften!

(Oppdatert 4. mars 2024)

Håp flyter

Ida Jenshus: The Grip (album 2024)

Foto: Harald Søllesvik

”Almost killed myself
Now I have to learn to loosen
The grip“

Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert. Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Om å komme videre i livet etter et forhold som utviklet seg til å bli destruktivt. Samtidig hadde det så mye positivt ved seg at det er vanskelig å komme fri. Fri fra grepet. Om jeg skal forsøke meg på en metafor for opplevelsen av plata, føles det som å svømme fra dypet opp mot overflaten, mens plantevekster tar tak rundt beina, holder igjen. Når du tror du er fri og har nådd overflaten, er det likevel noe som drar deg under. Men til slutt, når plata er over, er grepet borte. Du ligger på ryggen med hodet over vannet ved stranda. Litt lettere til sinns. Klar for nye utfordringer i livet. For de kommer.

Foto: Harald Søllesvik

Sterkt lag. The Grip er Ida Jenhus sitt syvende album siden debuten i 2008. Forrige album ble utgitt i 2019. Jeg leser på Tidal at Pål Brekkås blant annet spiller bass og har produsert de fleste sangene. Alexander Pettersen spiller på gitar, og Pål Hausken håndterer trommene. Ellers er det både tangenter og flere perkusjonsintrumenter. Sangene har Ida skrevet selv eller i samarbeid med andre som for eksempel Alexander Pettersen. Dette er folk vi har vært borti før her i Gubberock.

Sangen som følger etter åpningslåten skrur opp tempoet et lite hakk. Hauskens trommer trer i partier frem i lydbildet. «Leaving You». Ja, det må til for at begge parter skal få et bedre liv. En nydelig låt! Og slik fortsetter det. I alt ni sterke, vakre og til dels fengende låter. «Only Kindness Matter» trer fram som en positiv poplåt med noen utsøkte gitarpartier som løfter sangen noen ekstra hakk. Forsiktige «Reasons Why I Lie» lar Idas stemme og poesi skinne litt ekstra samtidig som instrumentalpartiene gir rom for ettertenksomhet.

Foto: Harald Søllesvik

Ned mot dypet og opp igjen. Midtveis kommer «Supression». Albumets mest originale og kanskje aller beste sang. Også den mørkeste? Den gir litt av den samme klaustrofobiske følelsen som Townes Van Zandts «The Hole». Hovedpersonen får igjen hodet under vann. Søker tilflukt i ytre stimuli, undertrykker følelsene. Men må møte sine egne demoner. Musikalsk krydder og en herlig overgang leder lytteren gjennom denne låten som fremstår som en egen renselse i den renselsen hele plata er. For når neste låt med tittelen «Demons» kommer, føler vi oss lettet. Sangen er lettere, vi er lettere til sinns. Det er fortsatt en vei å gå, men hovedpersonen vil, med hjelp fra andre, først konfrontere demonene, så jage dem på dør:

”Could you hold me in the night
When I get afraid
Could you tear down these walls
That I’ve made
They’re not real
I wanna feel
Something else than pain
Could you lie here beside me
And listen to the rain”

Skyhøyt nivå. De to siste sangene før outroen lyder helt perfekt. «Without Goodbye» og «Could Have It All» holder samme høye nivå nivå som resten. Nå har jeg nevnt dem alle. Det var egentlig ikke nødvendig. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Jeg setter en femmer foreløpig. Sekseren banker på døra. Jeg lar det modnes litt til. Men det betyr uansett lite. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren.

”I don’t want this life to slip
So I have to face the truth
And let go of this grip“