Countrysoul som varmer

Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds, Røverstaden i Oslo, 20.4 2024

Så forteller Jesper om mormoren sin som han mistet til Alzheimer, og bandet spiller sangen «A Strange Goodbye» som er skrevet for henne. Det er slike øyeblikk som gjør konserter til unike, små magiske øyeblikk. Eller når mannen bak orgelet tar frem trekkspillet, trommisen slår litt ekstra hardt, eller du kan skjelne et smil fra pianomannen, mens den hardt arbeidende bassisten avleverer en liten solo. Eller nåt multiinstrumentalisten drar frem fela og avleverer en kommentar som aldri er ment å være morsom. Men først og fremst når bandet hele tiden er i musikkens tjeneste – ikke på individuell frierferd– opptatt av å lage en opplevelse for seg selv og publikum.

Samtale mellom Jesper Lindell og Erik Valebrokk. Før konserten med Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds i Røverstaden i Oslo samtalte Kulturjournalist Erik Valebrokk med Jesper. Det er vel lov å si at spørsmålene til Erik var lengre enn svarene fra den sympatiske svensken? Erik kunne fortelle at han nesten til kjedsommelige hadde lest omtaler av Jesper der The Band blir trukket fram. Det var likevel umulig å unngå at store deler av denne seansen også skulle handle om Jesper og The Band. Joda, jeg kjeder dere med The Band, jeg også.

Jesper er en mann som lager musikk på intuisjonen. Det er derfor ikke naturlig for ham å analysere egen musikk. Han lager ikke musikk for at den skal høres tidløs ut eller høres ut som den er fra 2024. Høres musikken ut som den er inspirert av The Band, er det fordi Jesper har hørt mye på The Band, ikke fordi han vil høres ut som dem. Man blir det man spiser. Samtidig synes jeg det er imponerende at han synger omtrent som alle vokalistene i The Band, riktignok på ulike låter. Det er ikke noe man uten videre kan absorbere seg fram til, skulle jeg tro. Ikke jeg i hvert fall. Samtalen dreiet videre rundt Jespers fine opptreden på Bobfest i Konserthuset like over Røverstaden over der Jesper sang to låter. Om hans soloprosjekt, og om hvordan bandet isolerer seg på et stille sted når de skal lage musikk. Som The Band i deres «Big Pink» altså.

Erik Valebrokk og Jesper Lindell i samtale før konserten

Suggererende. En fin samtale, men Jesper, som nesten virket litt sjenert, er nok enda mer glad i å snakke gjennom musikken. Jesper og hans seks mann store band åpnet denne siste konserten på Norgesturneen med fine «One Of This Rainy Days» fra årets album, Before The Sun. God åpning, og det tok seg deretter ytterligere opp opp når vi fikk den majestetiske og suggererende tittellåten fra det albumet. En låt som bare borrer og herjer og trykker på alle knapper som gir musikalsk godfølelse.

Jeg er nokså ny til Jespers verden, ble for alvor glad i musikken hans i vinter med den nye plata. Og første del av konserten var i stor grad viet disse låtene. «Howl» er et eksempel på en litt vimsete låt som fremstod mye bedre live enn på plate.

Fin stigning i konserten. Jesper fortalte i samtalen med Erik Valebrokk at forrige album Twilights og Before The Sun delvis var innspilt på samme tid. Before The Sun er en mer moden og avansert plate, mens sangene på Twilights skulle fungere godt live. Og det gjorde de! Jeg både liker og kjenner låtene på Before The Sun best, men det var tidligere sanger som løftet seg mest i dette liveformatet, og da ikke bare fra Twilights. Men uansett jeg synes konserten hadde fin stigning der bandet også fikk vist seg mer fram i låter som «If There Comes A Time» – for en låt – og den herlige «Keep On Keeping On».

Aldri hadde det vært lettere å være svenske i Oslo ropte en svensk publikummer til Jesper. Det tror jeg på. Og småpraten fra bandmedlemmer om sitt forhold til Oslo under Jespers stemming av gitaren kommer ut på riktig side av sjarmerende.

Ekstranumrene begynner med Jesper alene på scenen og i et parti på siste sangen, «Moving Slow» (?) er store deler av bandet foran scenen. Herlig avslutning.

Internasjonalt format. Jeg forlater konsertlokale godt fornøyd. Det er ikke sikkert vi får mange muligheter til å oppleve Jesper Lindell & Brunsvik Sounds på en liten klubbscene i Norge. Jesper og bandet har egentlig et internasjonalt format. Men samtidig har jeg følelsen av at de uansett er fornøyd med å kunne spille musikken de elsker. Ikke ta alt for høytidelig, men være en kameratgjeng som trives sammen. Sekseren får likevel ligge denne gangen. Kanskje blir vi presentert for mer løssluppenhet og råskap en annen gang. Da kommer sekseren fram. Det krever sikkert mer av publikum enn at de sitter bedagelig på stolene sine. Og ikke hør på meg; det viktigste er at dere ikke mister noe av dere selv på veien, dere trivelige, litt beskjedne (virket slik i hvert fall!) og førsteklasses musikere. Godt nok for meg!

En velkommen gjest i verden

John Moreland: The Visitor (album 2024)

Foto: John Morelands hjemmeside

”I am a visitor
On this lonely earth, I am a visitor
Well, I don’t need much
But a healing touch“

Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen.

Trommemaskiner? John Moreland fra Tulsa i Oklahoma har holdt det gående en stund, har rukket å bli 38 år gammel. Han har utforsket seg selv, tatt musikken i nye retninger med trommemaskiner og annen elektronikk. Nå er han tilbake som den sanger- sangskriveren vi ble kjent med på plater som In The Throes (2013) og nettopp High On Tulsa Heat (2015).

Tilbake til fundamentet. Etter en turné i 2022 er han sliten. Sliten av å turnere, sliten av å leve opp til andres forventninger. Han kobler ut. Kobler fra sosiale medier, reflekterer. Og spiller inn The Visitor hjemme, kun med hjelp av våpendrager John Calvin Abney som avleverer en gitarsolo og hjelper ham med det tekniske. Kona gir stemme til én låt. Ellers spiller han alt selv; om det er gitarer, dobro eller trommer. Så kan man tenke seg at John Moreland har laget sin Nebraska, slik Bruce Springsteen gjorde hjemme fra kjøkkenbenken. Tematisk og musikalsk er de beslektet. Men et hjemmestudio i dag er noe annet enn for 40 år siden. John Morelands album røsker i perioder mer!

Men han trenger ikke mer enn én gitar og stemmen, noe han demonstrerer på åpningslåten «The Future Is Coming Fast». Nydelig. Dystert. Vi har virkelig rotet til denne verdenen for oss selv. På «Gentle Voice» skrus tempoet opp, vi får tromme og innslag av elektriske gitarer. Temaet er krig, også på det personlige plan. John drar til med en munnspillsolo av den brutale sorten: «I’m a child who cannot flutter myself free».

Nøkkelspor. Og så får vi ett nøkkelspor. «One Man Holds The World Hostage». Hvem er denne mannen? En styrke ved John Morelands tekster er at han legger ikke alt åpent framfor oss. Ondskapen har mange ansikter. Og vi har forskjellige meninger om hvem som representerer den. Det kan være Trump eller Putin, kinesiske, iranske eller israelske ledere. Mannen i gata som har sin verden.

John vil vite. Etter et lite mellomspill kommer den nedstrippede og gripende «The More You Say The Less It Means». Han kan lage titler, John Moreland. Han kan spille gitar. Ok, på akkurat denne låten er det John Calvin Abney som leder an på gitar. Og Moreland kan lage tekster som får tankene i sving. John synger om «some folks say and some folks know». John vil vite. Han leter etter sannheten. Og hvem han er. Det er ikke andres forventninger som skal definere ham. Han synger mer om dette på «Blue Dream Carolina». Jeg tenker på Otis Gibbs, én av de beste historiefortellerne av dem alle. Kanskje er det mest stemme og fremtoning. Og integritet. John Moreland skriver ikke lineære historier på samme måte. Dette er mer Townes Van Zandt enn Guy Clark.

Følgesvenn. Denne plata har vært med meg i to uker. Den tilhører også dem som får liv til å bli spilt i stua. Jeg tror kona liker den også. For mange er den ikke av det umiddelbare slaget. Den kan oppfattes monoton. Så om ikke stemmen til John er nok med det samme, la den få noen runder. Melodiene kommer smygende. Lydbildet er akkurat slik vi liker det på folkplater. Ikke noe fiksfakseri, bare det som trengs. På «Silver Silver» trengs det lite. Jeg vil tro låta handler om hvordan den digitale verden fremmedgjorde John, og valgene vi må ta for å leve i pakt med oss selv. På «Ain’t Much I Can Do About It», trengs det en hel del mer. Dette er albumets rocker, og med unntak av stemmen til kona Pearl Rachinsky er John hele rockbandet alene.

Hør John Morelands The Visitor tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.

Tre skarpe observatører

7607B56B-5C10-4869-9AC4-4C13E9109FE0

John Prine: «Souvenirs» (2000)
Warren Zevon: «The Envoy» (1982)
Randy Newman: «Born Again» (1979)

(Første gang publisert i Popklikk i 2020)

I dag tar Gubberock for seg tre album av tre av våre favorittartister. John Prine, Randy Newman og Warren Zevon har flere fellestrekk. De skriver ikke nødvendigvis om sine egne liv; de har ofte en ironisk og satirisk avstand til sine hovedpersoner. Men ikke alltid.

Hos John Prine er varmen som regel nærværende, han er oftere personlig. Zevon kan også være personlig til det selvutslettende, noe som på sett og vis er et sympatisk trekk ved ham med tanke på hva omgivelsene måtte tåle av ham i perioder. Hos Randy Newman finner man oftere en kjølig distanse, selv om også han har kommet opp med enkelte låter om eget liv. Det hører også med til historien at Zevon ikke var særlig glad i Newman på det personlige plan. Det kan ha sammenheng med at han samtidig mente Newman var gullstandarden for det han selv drev med. Zevon var utvilsomt en kompleks personlighet.

Både Zevon og Newman hadde klassisk skolering og kunne musikk før de ble rockartister. Begge er strålende bak pianoet, Zevon også med gitar. Zevon hadde noe som Newman aldri har hatt, et utemmet rockhjerte. Jeg har plukket ut ett album fra hver av de tre artistene. Ingen av valgene er opplagte, og dette er ikke platene som oftest trekkes frem i diskusjonsforum der vi presenterer et fint bilde av et album og ødelegger minst mulig med forstyrrende tekst. Synes du jeg var for slem nå? Da er neppe Newman, Prine og Zevon noe for deg.

Vi begynner med John Prine, som kjent døde han nylig, 7. april i år. Warren Zevon gikk bort for nesten 18 år siden. Randy Newman er fortsatt blant oss, og sist vi hørte fra ham var med korona-kommentaren «Stay Away».

John Prine: «Souvenirs» (2000)

Min innfallsvinkel til John Prine har i liten grad vært de ordinære studioalbumene. Det er ikke til å komme unna at mange av dem er suverene. Finner du et album med flere klassikere enn den selvtitulerte plata fra 1971? Jeg begynte med «John Prine Live» (1988) og samleboksen «Great Days». Disse platene hadde en stund alt jeg trengte, suverene sanger og gode historier mellom låtene. Men da nyinnspillinger av eldre låter, «Souvernirs», ble utgitt i 2000 fikk jeg en ny favoritt.

Prine hadde vært gjennom en operasjon for strupekreft. Stemmen var ruere. Prine virket å ha tatt igjen mange av de bråmodne sangene fra syttiårene i alder og visdom. Samtidig møter vi fremtidige våpendrager Jason Wilber og et oppdatert lydbilde, et lydbilde som har mye til felles med det vi møtte i Oslo Konserthus i august 2018 og februar 2020.

Kanskje er det ikke relevant, men jeg kommer til å snakke om disse konsertene i Oslo til jeg dør, og sannsynligvis lenge etter det også. Konsertene viste en Prine som trolig var helt på toppen som sceneartist: Vi fikk det beste av alle verdener: Musikken, stemmen, historiene og under alt dette levd liv.

Han ga uttrykk for at han var fornøyd med livet på sine eldre dager og hederen som ble skjenket ham de siste årene. Han støttet nye artister, ikke ulikt måten Kris Kristofferson i sin tid hadde hjulpet ham selv da han trengte det. Og Jason Wilber? Han var Prines skytsengel i Oslo i februar. Alltid på vakt, alltid i nærheten.

Men det var «Souvenirs» da. Kjenner du til John Prine, kjenner du sannsynligvis låtene om de to gamle, ensomme i «Hello In There» — «Probably the prettiest song I have ever written»— og «Sam Stone» om vietnamveteranen som ender sitt liv etter en overdose; tekstlinjer så sterke, direkte og usentimentale at det gjør godt og vondt på en gang, ja kanskje mest vondt: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose».

På «Souvenirs» får vi også låten «Angel Of Montgomery», udødeliggjort av Bonnie Riatt, og sitert i mange artikler de siste dagene: « My old man is another child that’s grown old», «But how the hell can a person go to work in the mornin’ And come home in the evenin’ And have nothin’ to say.»

Og vi får «Far From Me» en sang om et tidlig forhold som var i ferd med å gå over ende. Nydelig melodi, lakonisk avlevert. Prine beskriver dette med finslipte detaljer få andre kan matche:

«And I wished for once I weren’t right
Why we used to laugh together
And we’d dance to any old song
Well, ya know, she still laughs with me
But she waits just a second too long»

En annen låt jeg ble oppmerksom på gjennom dette albumet var «Six O’ Clock News». Melodisk ikke så ulik «Far From Me». Også her gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien —«The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.»

«Souvenirs» byr imidlertid også på noen doser humor. I «Donald and Lydia» er humoren dog ganske mørk —«Cause mostly they made love from ten miles away.» I andre låter er det herlig selvironi som i låten om organdonasjon, «Please Don’t Bury Me»: «And the deaf can have both of my ears if they don’t mind the size».

I det hele tatt er «Souvenirs» en suveren plate å starte med om du ikke allerede er inne i John Prines univers. Ei plate helt uten dødpunkter. Jeg har trukket frem noen låter. Andre låter kunne like gjerne vært trukket frem.

Warren Zevon: The Envoy (1982)

Min bor hadde en opptakskassett. På den ene siden var det et album av Talking Heads, på den andre «The Envoy» av Warren Zevon. Det var da jeg første gang ble kjent med den inderlige desperadoen.

Den selvtutulerte plata fra 1976 er Warren Zevons beste studioalbum. Oppfølgeren, «Excitable Boy» (1978), hans neste beste. Det er lite kontroversielt. For meg er «The Envoy» fra 1982 er klar nummer tre. Og her vet jeg at jeg skiller lag med mange Zevon-fans. Om du ser nærmere på omslaget, vil du se et norsk avisutklipp om en konsert han gjorde i Oslo.

Tittellåten er en herlig rocker. En besk samfunnskommentar som dessverre er evig aktuell.

«Nuclear arms in the Middle East
Israel is attacking the Iraqis
The Syrians are mad at the Lebanese
And Baghdad does whatever she please
Looks like another threat to world peace
For the envoy»

«The Overdraft» følger tøft opp, før vi får den herlige «Hula, Hula Boys». Senere får vi, det jeg oppfatter som trivelige låter, kanskje helt uten sarkastiske baktanker, som «Let Nothing Come Between You» og «Never To Late For Love». Men man vet jo aldri med Zevon. Det man vet er at Zevon omgikk seg med de riktige musikerne på denne tiden. «Looking For The Next Best Thing» har både en fin melodi, fine tekstlinjer, men ikke minst: en av de aller flotteste gitarsoloene jeg vet om. Tar jeg ikke feil, er det Waddy Wachtel som slår seg løs.

Humor: Ja, den er til stede. Beksvart. «Ain’t That Pretty All» er et godt eksempel på dette:

«Going to hurl myself against the wall
‘Cause I’d rather feel bad than feel nothing at all
And it ain’t that pretty at all»

Med tiden har jeg også blitt svært glad i de litt mer bortgjemte låtene «Jesus Mentioned» og dramatiske «Charlie’s Medicine» om henholdsvis Elvis Presley og en narkolanger.

Da «The Envoy» ble utgitt, hadde Zevon allerede levd et hardt liv en stund. Dette ble ikke bedre da «The Envoy» floppet, og plateselskapet kvittet seg med ham. Oppfølgeren «Setimental Hygiene» (1987) ga Zevon en etterlengtet revansj. Og i 1992 så jeg Zevons solokonsert på Sentrum scene i Oslo. Men det er en annen historie, og en helt annen Zevon enn ham vi møter i konsertopptak fra tiden rundt og før «The Envoy».

Randy Newman: «Born Again» (1979)

Mitt første musikalske møte med Randy Newman var flotte «Land Of Dreams» i 1988. Omtrent samtidig hørte jeg et intervju med ham i forbindelse med at han skulle holde konsert i Oslo. Der uttalte han at han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke var mer populær i Norge, vi elsket jo Leonard Cohen. Ja, jeg var og er svært glad i Cohen, og med en slik uttalelse ble Randy Newman også raskt min mann. Herlig ukorrekt!

Og ukorrekt hadde Newman vært mange ganger før. Han hadde evnen til å gå inn i de mest usympatiske karakterer; barnemordere, voldtektsmenn, rasister, pyromaner. I 1977 ertet han med «Short People» på seg foreningen for kortvokste. Jeg skal aldri mer forsøke å være morsom, uttalte Newman. Joda, på «Born Again» (1979) forsøkte han seg igjen.

«Born Again» er kanskje det minst likte blant Randy Newmans studioalbum. Og det rareste. Tekstene var drøye og mer satiriske enn noen gang. Synthesizerne preget albumet i utstrakt grad. I god Randy Newman-ånd velger jeg derfor å plukke frem akkurat dette albumet.

Omslaget er skrekkelig herlig, med en Kiss-parodi fra Randy Newman. Og på enkelte av låtene anstrenger han seg heller ikke for å være populær blant sine kolleger og sine kollegers fans. «The Story Of A Rock ’n’ Roll Band» har omtrent alt du forbinder med Electric Light Orchestra. Paradoksalt nok bidro frontmann i E.L.O, Jeff Lynne, på Newmans «Land Of Dreams» et lite tiår seinere. Også på andre låter peker Newman nese til popkulturens kommersialisme. Allerede i åpningslåten heter det «It’s Money That I Love».

På «Mr Sheep» gir Newman stemme til en som latterliggjør en forretningsmann, og aldri har jeg hørt en mer ondskapsfull stemme! Mesterlig.

«Golly, Mister, where you going?
You’ll be late for work
Careful or you’ll drop your briefcase, Jesus, what a jerk»

I «Half A Man» omhandles en transevisitt. Jeg vet ikke hvor Newman vil med «They Just Got Married», men hver gang jeg hører låten stopper jeg opp når Newman helt liketil avleverer «anyway she dies», som om det er det minst viktige med hele historien. På avslutningslåten «Pants» møter vi Randy Newman på det mest vulgære.

Finn Dag Steiro uttalte en gang om låten: «Som alltid hos Newman matcher musikk og tekst hverandre perfekt». Når det gjelder denne låten har han helt rett. Jeg mener dog at det like ofte er den perfekt mismatch mellom tekst og musikk hos Newman. Særlig gjelder dette noen av de tidlige, nydelige balladene hans som jeg ofte har brukt lang tid på å oppdage skjuler en grusom historie.

Randy Newman har de siste tiårene i hovedsak laget koselig musikk til Disney-filmer. Hvert tiende år eller så kvesser han pennen og gir oss skarpe observasjoner fra pianokrakken. Siste ordinære album, «Dark Matter» (2017), er en klassiker i mitt hus. Jeg har sett Newman live én gang. Jeg har hatt billetter fire ganger. Av kjente årsaker avlyses trolig konserten i mai. Så får vi bare håpe at det igjen blir en mulighet til å se denne pianopoeten i levende live i Oslo.

Tre flotte album fra tre av de største låtskriverne. Men vi slutter der vi begynte. Jeg synes John Prine må få siste ordet, denne gangen, med en av sine udødelige verselinjer:

«Just give me one good reason
And I promise I won’t ask you any more
Just give me one extra season
So I can figure out the other four»

Moro og litt ettertenksomt med Jon Niklas Rønning og band

Tilbake til nåtiden: Jon Niklas Rønning. Hanna Solemdal Idsø (vokal), Ole M. Aagenæs (vokal, piano), Lise Sørensen (fiolin med mer) og Andreas Haga (bass). Regi: Vemund Vik. Latter, Oslo, 13. april 2024

Jon Niklas Rønning, Hanna Solemdal Idsø, Lise Sørensen.

Når vi ankommer salen på Latter i Oslo, og får logoen til Jon Niklas Rønnings show Tilbake til nåtiden mot oss samtidig som det spilles åtti- og nittitallsmusikk, tenker vi at dette skal bli en nostalgisk tripp tilbake til 1980-årene. Som noen husker, var det da Michael J. Fox regjerte med Tilbake til fremtiden-filmene. Nå blir det ikke helt det. Ikke bare det i hvert fall. Et tråd i forestillingen er at dagen i dag er vår beste tid, den eneste vi har. Noen ganger er denne tråden nokså tynn, men vi blir stadig minnet på den.

Noen opplagte poeng? Den amerikanske pianosatirikeren Tom Lehrer gjengir på en av sine plater en kritiker: ”He seldom has any point to make except obvious ones“. Og kanskje er heller ikke dette kvelden for den dype subtile humoren hele tiden. Men jeg og mitt følge koste oss! Dette var nest siste forestilling for i vår, og det blir nye muligheter til høsten. Joda, du har rett Jon Niklas, vi hadde tekstet om hva vi skulle se, hvem som skulle kjøpe billetter og hvor vi skulle spise. Vi endte opp hjemme hos meg og kona.

Tilbake til nåtiden hadde premiere i januar på tiden rundt bisettelsen til Ole Paus. Siste jeg så Jon Niklas var på samme sted for vel to år siden, nettopp sammen med Ole Paus. Veldig fint og litt rørende at forestillingen åpner med at Jon Niklas’ gode venn Ole Paus på skjerm forteller hvor viktig det er å ta vare på øyeblikkene, mens bandet komper.

Ace Of Base og Rihanna. Vi blir tidlig introdusert for to fiktive publikummere, én på 20 år og én på rundt 40 år. Det er en kjent sak at mye av musikksmaken vår formes når vi er rundt alderen 12–22 år, så Jon Niklas gjorde et poeng av at den ene publikummeren ikke fornyer sin musikalske smak, mens det fortsatt er håp for den andre. Selv tilhører jeg de håpløse. Jeg kjente riktignok igjen én åttitallslåt eller to, men da gubbete musikksmak i forestillingen ofte var fra Jon Niklas sin ungdomstid på nittitallet, er jeg egentlig for gammel for de sangene også! Jeg kjenner jo hverken Ace Of Base eller Rihanna. Men hvem bryr seg om slikt når Jon Niklas får lurt inn ei setning om farens plater av Jan Eggum.

Fra politikk til de personlige. Et av Jon Niklas’ forbilder er Loudon Wainwright III. Wainwright bedriver både politisk satire samtidig som han bedriver privat, ehm, satire. I forestillingen beveger Rønning seg mellom disse ytterpunktene. Det er vanskelig å utføre god satire i dag når virkeligheten fremstår så absurd i seg selv. I den grad vi lar oss overraske av innholdet i sangen om Shaman Durek og kommentaren til alle statsrådavgangene, er det fordi vi knapt har orket å lese overskriftene i avisene om dette, men humrer gjør vi! Joda, tror det var en oppdatert linje eller to om fredagens avgang. Og Tesla-sangen kom, den også!

Jon Niklas er kanskje aller best i de mer personlige låtene. Siden jeg så 10-åringen hans på konsert med Jon Niklas’ far for to og et halvt år siden, syntes jeg nesten at jeg kjente én viktig brikke i forestillingen. Neida, sønnen ble aldri utlevert. Og den kostelige versjonen av «So ro lille mann», en sang som blir mer og mer desperat jo lenger tid det tar før sønnen sovner, var inspirert av fireåringen. Lett gjenkjennbar!

Bjørn Eidsvåg og Emma Steinbakken. Mange vil vite at musikkjournalist Øyvind Rønning er far til Jon Niklas. Innimellom det som dessverre stadig blir færre av de gode anmeldelsene av ny musikk i Dagbladet (vi kan lese Øyvinds musikktips andre steder nå), anmelder han låt for låt i program som Maskorama og Hver gang vi møtes. For meg er et høydepunkt i forestillingen harseleringen med disse programmene. Jon Niklas slår riktignok opp vidåpne dører, men hvorfor er det aldri seriøse program om ny musikk der artister fremfører egne sanger? «Koffor, koffor, koffor, koffor!» Det musikalske satt som et skudd under dette nummeret. Herlig.

Ole M. Aagenæs

Bandet! Ja, det musikalske sitter som et skudd hele veien. Hanna Solemdal Idsø er den store stjerna deler av kvelden. Som hun synger. Timingen er strålende hele veien mellom Jon Niklas poenger, og Hanna og også pianist Ole Aagenæs som er innom på vokal med jevne mellomrom. Andreas Haga beveger seg mellom ståbass og elektrisk bass med den største selvfølgelighet og får også lov til å få inn en puncline. Lise Sørensen må være av landets dyktigste fiolinister og satte et elegant preg på forestillingen.

Kveldens beste sluttpoeng fikk vi i nummeret det det var feiring av en skilsmisse. Sputniks sang «Nå skal vi skilles Johanne» har fått en konkurrent! Hva sluttpoenget er? Se forestillingen på onsdag eller høsten!

Krenkorama. Et annet av kveldens høydepunkter – det er noen stykker – er når Jon Niklas fremfører en rektors avgangstale, der noe av alt vi lar oss krenke av blir kommentert. Som opprinnelig sørlending, synes jeg som oftest at de som parodierer dialekter fra Sørlandet, overdriver mer enn en smule. Jon Niklas er intet unntak, men vi setter det på satirekontoen. Og gøy er det jo, at bøker som Kardemomme by må omskrives, fordi bygde-Norge kan bli krenket!

Beste kveld. Til slutt en fremførte Jon Niklas en Erik Bye-klassiker med litt ny tekst. Kvelden i går var da også gårsdagens beste kveld, for å holde meg til sangen og forestillingens tema!

Vi ses på konsert med Lars Winnerbäck til sommeren, Jon Niklas, om vi får det til!

En amatørs terningkast!