Film: Høstgule blader av Aki Kaurismäki (2023). Hovedroller: Ansa (spilt av Alma Pöysti) og Holappa (spilt av Jussi Vatanen).
Jeg fikk ikke sett filmen på kino. Men da den dukket opp i en strømmetjeneste nær meg, lot jeg meg ikke be to ganger. Aki Kaurismäkis Høstgule blader er så enkel, så mørk med mange nyanser av hvitt, så morsom og ikke minst så varm at jeg kan ikke tenke meg en stort bedre måte å tilbringe 75 minutter av en lørdagskveld.
Da jeg gikk mye på kino for noen tiår siden, var finske Aki Kaurismäki av mine favorittregissører. Den beksvarte humoren, de tause karakterene og den store kjærligheten for arbeiderklassen man møtte i filmene, var en perfekt miks. Jeg ser av filmografien hans at jeg på langt nær sett alle, men titler som I Hired A Contract Killer (1990), Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1992), Drivende skyer ( 1996) og Mannen uten minne (2002) får i hvert fall fram gode minner hos meg. Så var de sprø filmene om Lenningrad Cowboys i tillegg, da.
I Høstgule blader fra i fjor lar Kaurismäki hovedpersonene Ansa og Holappa gå og se en film av en annen av mine favorittregissører, Jim Jarmusch, og har du sett Helsinki-episoden av den til tider hysterisk morsomme Night On Earth (1991) så er vi sikkert enige i om at det er et visst kunstnerisk slektskap mellom dem. Ansa kan fortelle at Jarmuschfilmen The Dead Don’t Die (2019) er den morsomste hun har sett, så her har jeg mer å sjekke ut.
Men tilbake til Høstgule blader. Holappa er en ordknapp fyllik som mister jobben som industriarbeider etter å ha drukket sprit på jobben. På en karaokebar møter han Ansa, som mister sin jobb når hun skulle ta mat som har gått ut på dato med hjem. Holappa inviterer Ansa med på Jarmusch-filmen, og de blir forelsket. Så kommer uheldige omstendigheter på rekke og rad. Underveis er spenningsnivået langt høyere enn i en gjennomsnittlig James Bond-film, og humoren er mer tiltalende.
Fra radio hører vi rapporter fra Ukraina-krigen, og en kalender viser 2024 i denne filmen fra 2023. Men kulissene ellers tilhører enten en annen tid eller er tidløse. Hardt industriarbeid, røykfylte barer, store mengder sprit. Grå klær, slitte toaletter og arbeidsbrakker. Og underfundig finsk humor:
– Jeg er deprimert – Hvorfor er du deprimert? – Fordi jeg drikker så mye – Hvorfor drikker du så mye, da? – Jeg er deprimert
Og da må jeg også nevne den fantastiske birollen, kameraten til Holappa. Selvtilliten er noen hakk høyere enn hos Holappa; kameraten vet at han er god til å synge karaoke. Karaokekongen som spiser ginseng og har tatt ansiktsløfting som han sier.
Dette er type film som jeg liker. Få karakterer slik at jeg vet hvem som er hvem. Hovedpersoner man blir glad i. Enkel og spennende handling og en lykkelig slutt. Så lykkelig den kan bli i en slik film i hvert fall. Jeg ber ikke om så mye mer. Humoren er mørk. Det ligger likevel en varm humanisme bak. Ler vi av eller med hovedpersonene? Av oss selv? Eller av tilværelsen? Filmen er krydret med herlige finske slagere. Mesterlig av den finske mesteren.
Guy Clark. Aktuell med Truly Handmade Volume 1 (album 2024)
Kulturjournalisten Erik Valebrokk skrev i bloggen sin om hvor viktig det er for ham å utforske by musikk, ikke bare høre på gamle plater og artister. Jeg vil ikke flagge uenighet med Erik, men her i Gubberock må jeg selvsagt snu på det. Etter en tid med mye ny musikk må jeg tilbake til favorittene. Det er nødvendig for å bevare kontakten med seg selv og der jeg kommer fra. Musikalsk. Nå har jeg igjen søkt opp «That Old Time Feeling». Kona som stadig vekk etterlyser de gamle platene mine, er såre fornøyd. Hun liker Guy Clark.
17. mai for åtte år siden var helt spesiell. Da vi kom hjem fra leker på skolen, så jeg raskt på Facebook hva som hadde skjedd. Guy Clark var død. Vi sendte meldinger fram og tilbake mange av oss som liker Guy Clark. Hvert år rundt 17. mai tenker jeg på Guy Clark, og ofte går jeg inn i en ny Guy Clark-periode. Perioden startet litt tidligere enn vanlig i år.
Kjent og ukjent. For to uker siden ble det nemlig sluppet et splitter nytt Guy Clark-album. Guys barnebarn digitaliserte utallige demoinnspillinger fra bånd. Guys venn Rodney Crowell jobbet videre med opptakene og satte noen av dem sammen til til dette friske albumet med flere av Guy Clarks tidlige sanger. Noen ganger – ikke så ofte i lengden egentlig – er en mann, hans gitar og hans sanger nok. Denne gangen er det nær perfekt. Mange har påpekt at Guy var fagmann til fingerspissene. Ett av hans album hette da også Workbench Songs. Det er ikke utenkelig at tittelen på samlingen Truly Handmade Volume 1 spiller på dette, men glem ikke at Guy Clark først og fremst var kunstner. Volume 1? Ja, da kan vi vel håpe på et Volume 2 også.
Friskt. Det er virkelig fint å høre disse sangene spilt og sunget av en ung Guy Clark. Første del av albumet består stort sett av kjente og kjære sanger som «A Nickel For The Fiddler», «That Old Time Feeling» og min favoritt blant dem alle, «Let Him Roll». På andre del av albumet er det flere for meg ukjente sanger, men de matcher del én meget bra. Her får du blant annet låten «No Lonesome Tune» som kanskje er nærmere bestekamerat Townes Van Zandts versjon enn versjonen som senere ble gitt ut med Guy Clark. «Step Inside This House», låten det ofte er påstått er den første ordentlige sangen Guy Clark skrev, sendte meg straks til den mer utviklede versjonen på Lyle Lovetts klassiske album med samme navn fra 1998. That Old Time Feeling indeed.
Songs And Stories. Etter mange runder med Truly Handmade satt jeg forlengst fast i Guy Clark-land. Nå var det de nyere albumene som måtte til pers. I 2011 ble det gitt ut en liveinnspilling fra Guys eldre dager, Songs And Stories. Her får du både nye og eldre klassikere i flotte bandversjoner der Guys kamerater Verlon Thompson og Shawn Camps får lov å briljere på mandolin og gitar. Alle tre forteller også historier om låtene, og Verlon og Shawn synger også et par låter hver som de enten har skrevet selv eller som de skrev sammen med Guy Clark. Jeg hadde glemt eller aldri forstått hvor bra denne plata er. Guy er i toppform og presenterer sangene med mye levd liv på kjøpet. Ganske sterk kontrast til Truly Handmade. Begge platene vokser i mine ører på det. «Stuff That Works».
Og nå spiller jeg tidenes omtrent beste tribute-plate. This One’s For Him. Til Guy Clark selvsagt. That Old Time Feeling er tilbake.
“But if you follow your heart Who knows what waits for you Because I found a place Where your dreams come true“
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om skal man tro sangen «Lead The Way». Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid.
Han er produktiv, 40-åringen. Rundt ett dusin plater siden debuten i 2015, litt avhengig av hvordan man teller. Han har opparbeidet seg et stort navn innenfor countrymusikken. Selv har jeg vært avventende, men fant en del å glede meg over på The Man From Waco (2022). Men med $10 Cowboy melder jeg meg for alvor på. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt ordentlig på de nye albumene til Beyoncé og Taylor Swift. Det burde man jo gjøre om lan skal følge med i debattene som har pågått en stund. Men også de får finne seg i å stå i kø. Charley Crockett brukte jo også lang tid på å nå fram til denne skribenten.
For kort tid siden omtalte jeg det nye albumet til Lost Dog Street Band, rå og upolert country der røttene vokser rett opp av jorda til Hank Williams og Jimmie Rodgers. Charley Crocketts røtter er mer mangslungne. Musikken er også mer produsert og polert, uten at du trenger å legge noe negativt i det, snarere tvert i mot. Jeg er litt usikker på om country er er dekkende begrep. Kanskje er det greit å nevne storband og soul samme slengen. Jeg tenker også litt på Lyle Lovett. Tekstene er uansett country så det griner.
På $10 Cowboy synger Charley Crockett trolig om egne utfordringer med å stable en karriere på beina. Men flere av låtene kan like gjerne handle om mange amerikaneres liv der hver dag har nok med sitt, og der det kan være krevende å få endene til å møtes:
“America, it’s easy To get lost in this land America, can you see me Cause I’m only a man“
De to første sangene er fine, tittelåten og siterte «America». Fortsettelsen som følger, er en ren opptur. Det blir vanskelig å plukke favoritter, men jeg biter meg tidlig merke i «Hard Luck & Circumstances», «Good At Loosing» og «Ain’t Done Losing Yet», sanger med gode melodier og sterke og fengende tekstlinjer med ikke så små doser galgenhumor. Så har du selvfølgelig «Diamond In The Rough» og «Solitary Road». Mektige «Spade» er nok mindre selvbiografisk, og melodien minner meg om «Waitin’ Round To Die» av Townes Van Zandt. Teksten kunne Van Zandt skrevet, kanskje til dels om eget liv.
Mange sanger nevnt. Her får du 12 solide, ja mer enn solide, sanger fremført med en fyldig sjelfull stemme og en rekke fremragende musikere. En sterk femmer, dette. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg. I mellomtiden synger vi med full hals, der det også sitter en klump; galgenhumor som springer ut av et stort alvor:
”I ain’t done losing yet It takes money to forget This life of trouble and regret I ain’t done losing yet“
Neil Young & Crazy Horse: Fu##in’ Up (Livealbum 2024, Toronto, november 2023, låtene fra Ragged Glory (1990)
Bilde til høyre: London 2019
Not everybody will want to hear it beacause it’s not for everyone
Han kommer kritikerne i forkjøpet denne gangen, Neil Young. Han vet at mange ikke ønsker å følge med på alt han gir ut for tiden. Mange har bestemt seg på forhånd for at dette gidder de ikke mer av. Det synes jeg er helt greit. Jeg synes likevel det er nokså uangripelig og særdeles hyggelig at en artist av Neil Youngs kaliber og som har fylt 78 år, ønsker å dele musikken han lager og har laget med sine hengivne fans. Dette gjør han ikke for penger, nei det kan umulig ligge mye overskudd i disse innspillingene som blir utgitt uten større mellomrom. Men jeg sier som Neil ”I’ll take all I can get“. Selv om jeg likevel ikke studerer nye YouTube-klipp i detalj, er det gøy å følge en Neil Young på eldre dager. Håndleddet er nettopp kurert med laser, og han kan igjen gjøre det ingen gjør som ham. Kjøre med de ville hestene, nesten helt uten bruk av tømmer. Jeg elsker den elektriske gitaren hans og den lite strømlinjeformede lyden av bandet – bandet som denne gangen på omslaget bare heter Neil & The Horse.
Pågående turné. Og om du ikke har gjort det, må du sjekke ut nye opptak med «Danger Bird» (med gjesteopptreden av Nils Lofgren) og «Cortez The Killer». Folk som mener at Neil hadde gjort sitt etter den fantastiske turneen med Promise Of The Real i 2016, bør i det minste høre disse klippene før de gir seg helt hen til nostalgien. Eller, kanskje noen vil mene at det er det både den pågående turneen og den nye liveinnspillingen av Ragged Glory (1990) handler om. Nostalgi. Ingen nyere låter, selv om også de siste tre albumene med Crazy Horse har flere gode låter som kunne vært spilt live. Men jeg velger å tolke dette som et statement utover nostalgi: «Hei, jeg er her fortsatt. Jeg kan ikke spille disse sangene som for mer enn 30 år siden. Men jeg har fått noe med alderen. Noe nytt. Det er dette jeg elsker å gjøre. Take it, or leave it.»
Ragged Glory fra 1990 er et album som betyr mye for Neil Young-fansen. En revitalisert Neil Young satte fyr på grungegenerasjonen. Selv var jeg fortsatt nokså ny fan da dette albumet dyttet meg ytterligere over ende etter at Freedom kort tid før hadde gjort sitt. Jeg har vært på konsert med Neil Young i nyere tid der rundt en tredjedel av konserten har vært viet albumet. I november i fjor spilte Neil Young og Crazy Horse sangene fra Ragged Glory på en privat fest i Toronto i Canada. Nå kan vi høre resultet. Som på turneen som pågår i disse dager, bestod bandet av Ralp Molina på trommer, Billy Talbot på bass og unggutten Micah Nelson på gitar. Nils Lofgren spiller med Bruce Springsteen nå, men deltok både på gitar og med piano i Toronto.
James Mazzeo står bak tegningene.
Litt lengre versjoner. Alle sangene har fått nye navn, med unntak av coveren, den låten her jeg liker minst, «Farmer John». Albumet har fått tittel etter én av låtene på Ragged Glory, men selve låten er nå omdøpt til «Heart Of Steel». Kanskje mener Neil med dette å si at alt er ved det samme, men likevel forandret. Den eneste låten fra Ragged Glory som mangler, er avslutningen «Mother Earth», en litt seig låt med Neil bak trøorgel. Jeg har aldri vært veldig glad i den, og savner den ikke. Plata klokker likevel inn på 68 minutter, mer enn fem minutter lenger enn Ragged Glory. Det betyr at det blir plass til lengre gitarpartier på låter som vi kjenner som «Love And Only Love» («A Chance On Love») og «Love To Burn» («Valley Of Hearts»), låter som nå klokker inn på henholdsvis 13 og 15 minutter. ”It goes on too long but that’s just me“. Dette er låter med enkel struktur som gir masse rom til ekskursjoner for bandet. Følg låtene dit låtene tar oss! «Love And Only Love» har åpnet mang en Neil Young-konsert. Etter en konsert i Italia i 2013 skrev jeg: ”Allerede fra første toner av «Love And Only Love» kom klumpen i halsen, og godfølelsen varte gjennom hele konserten. Tid og sted blir uvesentlig når Neil og hestene drar til verdens utkanter med sine instrumenter“. «Love To Burn» skinner minst like sterkt her, og vi hører på vokalen at låten betyr noe for Neil. Låten ble noe kryptisk intodusert av Neil i Stockholm i 2014, like før den ble kjent at han var separert fra nå avdøde Pegi Young og at han hadde blitt sammen med Daryl Hannah.
Låter jeg savner på Fu##in’ Up? I fjor høst ble Ragged Glory utgitt med bonusspor. Man kunne jo tenkt seg at de hadde spilt f.eks. nydelige «Interstate» eller «Boxcar», men de hadde kanskje ikke passet helt inn.
Det er langlåtene som er hjørnesteinene på Ragged Glory og Fu##in’ Up. Men det er de kortere låtene som skrur opp tempoet og skaper dynamikk. Om jeg skal sammenlikne de to platene, er nok Neils stemme litt flatere av og til på den nye liveinnspillingen. Samtidig skaper jo Nils’ sitt piano litt forskjell ikke minst på «Farmer John» og introen til «Manison On The Hill». På kloningen av Bob Dylans «My Back Pages», «Days That Used To Be» drar Neil fram munnspillet.
James Mazzeo. Og på samme låt synger han ”Cause there’s very few of us left my friend from the days that used to be“. Enda flere er borte nå enn i 1990. Produsenten av Ragged Glory, David Briggs. James Mazzeo som stod bak coveret på Zuma, et platecover som flere ganger er plassert blant tidenes verste av en eller annen grunn. James Mazzeo døde for snart to år siden, og han hedres gjennom at flere av hans tegninger i «Zuma-stil» pryder innercoveret på Fu##in’ Up.
Hva var det Dylan sang? ”Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now“. Nei, vi er ikke yngre. Denne musikken skal helst rådigges. Jeg tar én av fire platesider av gangen. Det er alt jeg orker med luftgitaren nå.
Ikke definitive versjoner. Det finnes egentlig ikke definitive versjoner av sangene på Ragged Glory. Dette er sanger som lever sitt eget liv hver gang de fremføres. Du trenger ikke sammenlikne dem, bare bli med på turen slik den er akkurat denne gangen.
I am so happy to have this to share. It is my life. Not perfect. Not always kind. Flat. Sometimes mistakes…But deep deep love
Liveversjonene på Way Down In The Rust Bucket og Weld fra rundt 1990 oppleves nok som tettere og viktigere. Dette er ikke stoff terningkast er laget av. Jeg kommer ikke til å spille Fu##in’ Up ofte. Men som fan synes jeg likevel dette er en fin stasjon i historien om Neil Young. Om du ikke samler på Neils plater, eller ikke er hardbarket fan, er dette neppe nødvendige saker for deg. Sjekk likevel gjerne opp noen YouTube-videoer fra den pågående turneen om du vil vite hva Neil Young & Crazy Horse er gode for i 2024. Selv drømmer jeg om at Neil Young & Crazy Horse kommer til Europa til neste år. De trenger ikke være på toppen, en god Neil Young er bedre enn det meste. For meg i hvert fall.
Gubberock 