Jerry Leger og Villskudd imponerte på Dunk i Oslo

Jerry Leger & The Situation, konsert på Dunk i Oslo, 12. juni 2024. Support: Villskudd

Høyt oppe etter å ha sett fantastiske Jerry Leger på Dunk i Oslo. Han spilte hele det siste albumet. Det gjorde ingenting. Innlevelse og dynamikk i fremføringen løftet de suverene låtene ett par hakk til. Og mange gamle, gode! «Factory Made» åpnet i de dype daler, og eksplodert på toppen av fjellet. Herlig! Sett ham og bandet tre ganger. De to andre var svært gode, men denne toppet dem!

Villskudd. Før Jerry Leger og hans band slapp til fikk vi en veldig morsom og energisk oppvarming med det norske stjerneskuddet, nei Villskudd! Varme ble vi. Vokalisten David William Øynes sang rått, og man tenker på folk som Jokke, og kanskje en dose av andre klassiske rockband, ispedd noe helt eget. Gitaristen Carl Anders Sørheim imponerte på instrumentet, men han fikk også vist at han synger penere enn Øynes. Råskap og skjønnsang der altså. Jeg anmeldte den nye plata deres for kort tid siden, og Det kommer til å regne snart kan fort vise seg å være ei av årets beste norske rockeplater. Villskudd spilte flere av låtene herfra, blant annet en glimrende «Slikke våre sår».

Jerry Leger & The Situation! Men så var det klart for halvannen time med Jerry Leger. Jeg har aldri vært på Dunk før, men stedet vartet opp med godlyd og flott atmosfære. Jeg tror fortsatt at Jerrys siste plate, Donlands, er hans beste. Melodiøse sanger, som med et par unntak ikke er særlig rocka. Likevel skinte sangene ekstra sterkt med et band jeg ikke har sett bedre. De visste både å holde igjen og å gi gass. Jerry synger særpreget, tydelig og engasjert!

Jerry forklarte bakgrunnen for plata Donlands og flere av sangene på albumet. Albumet er oppkalt etter en gate i øst i Toronto hvor det ble spilt inn, i det som en gang var Donlands Theatre. Flere av Legers tidligere album er produsert av Micheal Timmins fra Cowboy Junkies. Han gir også ut albumene sine på Cowboy Junkies sitt selskap. På Donlands har Leger slått seg sammen med den legendariske kanadiske produsenten/ingeniøren Mark Howard som har jobbet med folk som Lucinda Williams, Bob Dylan, Tom Waits og Neil Young. Leger forteller at de spilte inn plata uten hodetelefoner, i en sirkel i studio. Plata betyr noe spesielt for ham, sa han! Det skinte gjennom.

Ikke samlebånd. Etter en times tid plukket Jerry og bandet frem godlåter fra tidligere album samt én ny låt. Selv om «Factory Made» – om å lage musikk på samlebånd – var aller best, stod ikke sanger som en kontant «Big Smoke Blues», «Have You Ever Been Happy» – mye bedre enn på plate – og «Kill It With Kindness« stort tilbake. Og ekstra fint å få «You & Louise» fra et av hans sideprosjekt. Jerry er raus, og tok seg tid til å takke mange av støttespillerne sine mellom låtene. Sympatisk.

Etter konserten ble det en liten prat med Jerry, og jeg kjøpte en liten diktsamling han signerte. Det siste eksemplaret om noen måtte lure.

En fantastisk kveld!

Villskudd
Villskudd

Richard Thompson overvåker fortsatt mørket

Richard Thompson er aktuell med plata Ship To Shore (2024)

Can’t Win. Da jeg var student for tretti år siden, gikk jeg ofte innom musikkavdelingen på Deichman i Oslo og lånte med meg noen CD-er. En dag kom jeg hjem med samleboksen Watching The Dark med briten Richard Thompson, en boks med en treffende tittel tatt fra sangen «Shoot Out The Lights». Det var ett problem med boksen; den var for lang for min opptakskassett. Noe måtte skippes, og det ble noen lange rockere. De herlige balladene med Linda Thompson måtte jo med. Alle som én. Da jeg hadde et gjenhør med boksen for et par uker siden, ble jeg helt satt ut av den ni minutter lange liveversjonen av «Can’t Win». Jeg ble faktisk så euforisk av den elektriske gitarspillinga at jeg burde kjørt bilen inn til siden og ventet med å kjøre videre til sangen var over.

Watching The Dark. Men det gjorde jeg ikke. «Can’t Win» ble aldri spilt over på kassett. Så har smaken min tross alt endret seg litt over 30 år. Boksen Watching The Dark er uansett ei av de beste samlingene jeg har selv om perioden hans med Fairport Convention ikke er dekket. Jeg måtte jo seinere kjøpe boksen. Den er ikke fullt ut kronologisk, isteden er den samlet i bolker der hver bolk dekker en liten tidsperiode. På den måten kan Lindas stemme høres i passe porsjoner utover hele boksen. Med årene gikk jeg til innkjøp av et tyvetalls plater av Thompson gitt ut både før og etter denne boksen fra 1993. Og de siste ukene har jeg hatt et gjenhør med de fleste av dem. Så utrolig mye bra! Fra dette årtusenet er nok Sweet Warrior (2007) og Electric (2013) favorittene.

Jeg har sett Richard live noen ganger alene med den akustiske gitaren. Det er selvsagt bra. Men så lurer jeg på om jeg så ham med band på Rockefeller eller Cruise Café med band i nittiårene. Den hukommelsen min! Eller rettere sagt mangel på hukommelse. Uansett; neste gang vil jeg se ham sette fyr på den elektriske gitaren med band.

Thompson er Thompson. Jeg forbinder Richard Thompson med dystre begivenheter. Stemmen, melodiene og tekstene. Jeg tenker derfor hvert år på Richard Thompson 22. juli: ”There’s nothing at the end of the rainbow, there’s nothing to grow up for anymore“. Mørkt. Og tanker det går an å ha slik verden har blitt. Det har gått seks år siden forrige ordinære album. På den nye plata Ship To Shore fortsetter Richard å betrakte mørket. Riktignok serverer han den fine kjærlighetssangen «Singapore Sadie» for hans siste kone/kjæreste, men ellers er det ikke mye å rope hurra for. Men så er det jo selvsagt likevel det jeg gjør.

For Ship To Shore har veldig mye av det man kan håpe på fra Richard Thompson. Stemmen er i topp form hos den 75 år gamle mannen. Flere gode meldodier. Vi får noen drivende elektriske gitarsoloer. Aller best på én av favorittlåtene mine på albumet, «Whats’s Left To Lose». Og låten «Maybe» skriker på å bli videreutviklet fra scenen. Han trengte ikke vært så økonomisk med gitarsoloene, den godeste Richard. Men så er han ikke typen som vil vise seg fram i tide og utide. Så må jeg føye til at den trommeslageren er ikke helt borte, han heller. Så mye deilige lyder Michael Jerome tryller fram. Og fela til David Mansfield. Og resten av bandet: gitarist Bobby Eichorn og bassist Taras Prodaniuk. Fett!

Betrakter mørket, ja. «The Fear Never Leaves You» handler om en soldats postraumatiske stress:

”Ten years, twenty or more
The same monster walks through the door
If I could unsee the things I’ve seen“

Ellers er det flere doser med kjærlighet. Men da helst kjærlighet dom gjør deg gal. Blind. Og alt det man forbinder med Richard Thompson.

Vokseplate. Ship To Shore er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sist helg holdt denne plata til en firer, nå er femmeren nokså solid. Etter ei uke er det fortsatt noen låter som ikke har festet grepet, men det nærmer seg også for dem. Noen av de beste låtene er allerede nevnt. Men også marsjen «That Old Pack Mule» er for lengst en vinner. «Turnstile Casanova» er en herlig rocker. På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som han summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!

”We’re in this thing together
And we roll“

Et villskudd i den norske musikkfloraen

Villskudd: Det kommer til å regne snart (album 2024)

Foto: Magnus Jovik

”I lomma har jeg Børli og i sekken, brød og smør“.

Det lover godt.

Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Halvveis inn i åpningslåten «Flere ideer» har vi skjønt at dette kan bli moro. Rock i flere fasonger. Her lar man låten gå der den skal gjennom varierende vokalintensitet som dras helt ut når det føles riktig. Det blåses bokstavelig talt ut gjennom Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm på saksofon og trompet og vokalgruppa Firr. Tangentene ruller. Herlig! Neste låt «Du har vært her lenge» er en bastant rocker. Fin den også. Så roes det ørlite ned med «Sent nå». I hvert fall for en liten stund. Tova Karina bidrar med vokal på denne – ja, jeg må nesten si det– gnistrende gode låta med gnistrende gitarer.

Men hvem er disse menneskene som truer med å sette lørdagen på hodet? Lurvete rockere, og et av landets travleste band, sier presseskrivet. I 2023 slapp Villskudd det flotte debutalbumet Alt er annerledes, produsert av Ole Kirkeng. Nå er de allerede tilbake med et nytt album, Det kommer til å regne snart. Bandet består av David William Øynes på vokal og bass, Alf Kippersund Nordseth på trommer, Carl Anders Sørheim på gitar, Markus Lierhagen på gitar og Johannes Gartland på tangenter. Denne gangen har Markus Lierhagen produsert, og plata er mikset og og mastret av Christian Obermayer.

Coverbilde: Magnus Jovik og
Hallvard Bruøygard

Noen låter er bedre enn andre. Sangen «Slikke våre sår» kommer midtveis og går helt opp i tetsjiktet blant årets beste sanger så langt i år. Kjærlighet, tro og tvil. Kaotiske følelser. Nesten syv minutt med skrudd godlyd. Den begynner forsiktig. Det fortsetter omtrent like rolig. Vokalist David William Øynes har det ikke travelt. Etter to minutter får vi det vakre refrenget for første gang. Etter fire minutter er intensiteten skrudd til. Det er alvor nå. ”Jeg teller din latter som mynter, og vet jeg må betale tilbake med ensomhet“. Gitarene begynner å ljome, så senkes sangen helt ned før villskapen i vokalen og de fantastisk originale gitarene får fritt spillerom. Bedre blir vel ikke norsk rock i 2024? Noen ganger går syv minutter altfor fort.

Og som om ikke det er nok. Den neste låten «Godsakene» er nesten like bra. Her trår Vetle Bjørnstad og Torstein Nystrøm igjen til på saksofon og trompet. Vi er må inne i en stim av gode låter. Hele plata er en stim av gode låter. Jeg synes jeg hører et lite lån fra Neil Young her, fra Ulf Lundell der, og Bob Dylan her og der. Og «Der går’a igjen» låner et ”Shalala“ fra Tom Waits, eller skal vi heller si Bruce Springsteens versjon av «Jersey Girl». Men tekstene på dette albumet er mer Tom Waits. Rennesteinspoesi kaller de det. Gjerne for meg.

Prisutdeling. Neida, alt er ikke bare tøff rock. Når albumet er over, har vi fått rock i alle fasonger. Hør det slentrende pianoet på den ditto slentrende «Den såpefine tida». Helt til slutt er det tid for en beslektet jazzblues i den fine «Langt hjem». 41 varierte minutter.

Ikke at priser nødvendigvis betyr så mye, men dette bandet bør få flust av dem. Noen melankolske tekster eller ei. De kan begynne med «Gubberocks gledesspreder 2024», så får de andre mindre viktige prisene komme seinere. Neida. Gleder meg til å se dem på Dunk i Oslo før selveste Jerry Leger skal på scenen. Det blir fett, for å låne et ord som tilhører en yngre generasjon enn min.

Naboene har nok våknet nå. Jeg lar lørdagseuforien komme bandet til gode, terningkast seks!

Boka om Lillebjørns «Original Nilsen»

Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen (1982). Av Ranja Bojer. Bokserien Norske albumklassikere. 2023

Foto til høyre: Lisbeth Rivera

Gubberock holder Original Nilsen (1982) av Lillebjørn Nilsen som ei av de aller beste norske platene som er gitt ut. Ti hits, som Lillebjørns kompis Helge Westbye i plateselskapet Grappa sier. Og Ranja Bojer virker å være helt enig med oss når hun skriver om albumet i bokserien til Norske albumklassikere.

Bakgrunn. Norske albumklassikere er et tre år gammelt prosjekt som utgir CD-er, LP-er og bøker og finansieres gjennom folkefinansiering.
Det hele begynte med digitalisering av musikk som ikke var gitt ut på CD for utgivelse i det formatet. Senere stod musikk som ikke var gitt ut på LP tidligere for tur. Prosjektet har også en bokserie om klassiske musikkalbum, der boka om Original Nilsen gis ut. Christer Falck og John Richard Stenberg er initiativtakere, og bøkene gis ut på Falck Forlag. Samlet gjør de en viktig jobb for bevaring av norsk kulturhistorie.

På bokomslaget kan vi lese at forfatteren av boka, Ranja Bojer, har vært DJ i et par tiår, har drevet egen platebutikk og skrevet masteroppgave om musikkalbumet på vinyl i strømmingens tidsalder. Hun har også gitt ut en roman, og skriver om både musikk og andre tema i en blogg.

Legenden. Vi må tilbake til Lillebjørn og boka. De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn ga ikke ut plater etter 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Lillebjørn døde i vinter etter at denne boka ble skrevet. Han lever videre, ikke minst gjennom sangene som aldri synes å visne.

Den første fjerdedelen, eller så, av denne lettleste boka på litt under 150 sider er viet opptakten til albumet. Man kan jo ikke skrive om albumet uten å nevne hans tidligere album, måten han jobbet på og posisjonen han fikk i norsk visemiljø.

Internasjonalist og osloentusiast. Det er videre helt riktig – og viktig – å trekke fram Lillebjørns smeltedigel av musikk fra ulike steder i Norge og utlandet. Sangene om Oslo ble ofte også skrevet fra utlandet. Det ga perspektiv. Man kan derfor spørre seg om hvordan Original Nilsen nesten ble selve symbolet på musikk om Oslo. Kanskje var Nilsen rett og slett forut for sin tid? Oslo er folkemusikk fra Setesdal, Rudolf Nilsen og sigøynermusikk! Og mye mer. Musikk kjenner ikke landegrenser. Lillebjørn hentet inspirasjon fra store deler av verden, han spilte på norsk der ute. Og sangene spilles fortsatt. På Island. I Paris. Det er fristende å sammenlikne Lillebjørn med en annen stor gitarkamerat, Paul Simon og hans påvirkning på og av den store verdensmusikken. Akkurat den sammenlikningen trekker ikke Ranja Bojer.

Nye kilder. Ranja Bojer bygger på en rekke kilder. Mest interessant er det jo at hun fikk epost fra Lillebjørn samt egne intervjuer av flere bidragsytere på plata. I så måte er kafésamtalen med Jon Larsen fra Hot Club de Norvège viktig. Lillebjørn og Hot Club de Norvège spilte hverandre gode. Hva hadde «Tanta til Beate» vært uten den fabelaktige og løsslupne «sigøynermusikken» til bandet? Mye, men mindre. Bojer skriver naturlig nok om gitaristene Django Reinhardt og Robert Norman i forbindelse med omtalen av låtene. Bojer har også snakket med Lillebjørns gode venn, plateselskapssjef Helge Westbye, produsent Johnny Sareussen, tekniker Bjørn Erik Lillehagen og musikere som Terje Venaas og Brynjar Hoff.

I alt var hele 19 musikere involvert på ett eller flere spor. Sangene på albumet sprenger rammene for enkle viser og krevde ulike typer musikere. Jonas Fjeld og trommeslager Paolo Vinnacia er flere eksempler. Det synes kanskje litt unødvendig å summarisk nevne alle musikerne som bidrar på hver enkelt sang under gjennomgangen sangene i boka, men jeg er godt kjent med slike avveininger når jeg skriver egne omtaler.

Intervjuene til Bojer og andre kilder gir godt innblikk i hvordan plata ble til. At bidragsytere husker deler av dette noe ulikt, gir Bojer gode forklaringer på. Historier gjenfortelles. Det legges til og trekkes fra. Sannhet og myter skapes. Men hovedessensen kjenner vi.

Fin frokost. Som blogger liker jeg at Bojer legger litt av egne opplevelser inn i boka. Dette er jo et album som er viktig i manges liv. I mitt liv. I Ranjas liv. Hun skriver om søndagsfrokoster der «Fin Frokost» med Lillebjørn var et sentralt element. Nei, hele plata, den er ikke lenger enn vel halvtimen. Alle klassikerne tilsier jo at den skulle være mye lenger.

Albumformat. Siden Bojer har skrevet masteroppgave om musikkalbumet i strømningens tid, er det helt naturlig at hun diskuterer Original Nilsen som album. Sangene skal fortrinnsvis spilles i riktig rekkefølge. Hver sang har sin funksjon og hører hjemme akkurat der den har fått sin plass. Som talsmann for album framfor fire -fem singler i forkant av utgivelsene, følger jeg henne. Et album er noe mer enn en samling låter. Helheten er mer enn bitene. Hvor skulle «God Natt Oslo» vært om ikke på slutten av albumet? Ti hits, ja, men helst ikke i vilkårlig rekkefølge.

Lillebjørn skrev og diktet om enkeltpersonene og gjorde de små livene store. Damen på trikken, kjæresteparet på Karl Johan, nattarbeideren i Kvadraturen som tenker på en bror hun gjerne skulle sett. Så ser vi igjen opp mot Freia-uret når vi går i Oslos gater.

Fin bok! Ranja Bojer har skrevet en fin bok om Lillebjørns største albumklassiker. Noe nytt, gode betraktninger og noe å nikke gjenkjennende til. Dette er ei bok Lillebjørn og Original Nilsen fortjener. Og som de fleste som har hørt «Vinterbror», «Crescendo i gågata» eller «Se alltid lyst på livet» – for å nevne noen sangtitler til – vil ha glede av å lese. Hvor tittelen på albumet kommer fra? Les boka!

Det er søndag. Jeg setter på kaffen. Original Nilsen. Snart er den her: «Fin Frokost».