Van Dyke Parks, HP Gundersen og Camille Dávila

Camille Dávila: The Local Orchestra (album 2024)

Bilde: Hjemmeside

Det kommer flere henvendelser i epostkassa enn jeg rekker over, dessverre. Eposten fra Camille Dávila fikk likevel oppmerksomheten min og ledet meg inn i en musikalsk verden jeg ikke ellers ville oppdaget. Bakgrunnen for henvendelsen er at jeg i fjor skrev om HP Gundersen og hans album Modern Nostalgia med prosjektet The Last Hurrah (!!!). Camille lånte bort stemmen til det prosjektet. Californiafødte Camille Dávilla har vært bosatt i Norge og hennes nye album The Local Orchestra er blant annet spilt inn her og produsert i samarbeid med Gundersen. Camille platedebuterte i 2000, og jeg tror dette er hennes femte album.

Cecilie Leganger. Om noen husker Cecile Leganger fra Mesternes Mester, husker de kanskje også at hun imponerte enda mer bak pianoet enn i de ulike øvelsene der. (Ja, jeg skrev visst noe lignende da jeg omtalte plata til The Last Hurrah (!!!). ) Cecilie bidrar med tangenter på albumet. Camille står ellers selv for mye av musiseringen, men det er også viktige bidrag fra folk som Gundersen på gitar og bass, Mathias Monsen og Ivan McCready på cello, Caroline Bishop og Natalie Klouda på fiolin samt Jonas Nielsen på piano.

Toni Visconti og Van Dyke Parks. Det musikalske landskapet til Camille er elektronika, synth-pop og akustisk 60-tallspåvirket psykedelisk folk. Åpningslåten «Work» startet med at Camille ville lære å skrive låter for strykerarrangement etter oppfordring fra den kjente produsenten Toni Visconti (David Bowie med flere). Etter hvert ble hun overveldet og tok kontakten med én av hennes gamle helter Van Dyke Parks. Han ble spesielt begeistret for én av hennes låter og hjalp henne med å arrangere denne. Deretter fikk Jonathan Baker ansvar for strykerne. I Norge la Stein Urheim til gitarer og perkusjon og det hele ble mikset av Anders Bjelland. Resultatet er storslått og mektig.

Storslått og varmt. Neste låt er «Old Shoe» en flytende låt med flott samspill mellom en varm akustisk gitar og piano. Vakker sang som Nick Drake kunne vært stolt av. Av albumets beste låter! På resten av albumet får vi en veksling mellom det storslåtte som i fine «East Angle» og det mer tilbakelente som i strålende «Polkadot Dreams». Camille skal være en dedikert løper, og da regner jeg med at «Running» handler om nettopp dette. Eller kanskje ikke. Uansett, noen ganger trenger vi å flykte fra andre. Fra oss selv. Da er det fint bare å løpe. La tankene fly, løse problemer, eller ikke tenke i det hele tatt. Tekstene er gode, poetiske og åpne. Her er levd liv, drømmer, brutte drømmer. Gleder og skuffelser. Tror jeg. Mye jeg ikke forstår, men aldri uinteressant.

Albumet avslutter med «Pillow» etter 26 minutter. Da er vi fortsatt ikke helt forsynt og tar plata én gang til. Minst. Samlet er dette en flott lytteopplevelse der gode låter og spennende arrangementer, synther og strykere går hånd i hånd. Veldig fint dette!

Kun torden og regn med Ledfoot

Ledfoot: Outsiders (album 2024)

”I got scars on my scars, I’ve got hate in my veins// And nothing inside me but thunder and rain.“

Han er på vei til giftsprøyten personen vi møter i den sterke åpningslåten, «Thunder And Rain», på Ledfoots nye album, Outsiders. En dårlig oppvekst og dårlige valg. Én av flere sanger om folk som lever på utsiden av samfunnet. Ledfoot på sitt aller beste. For første gang som Ledfoot har Tim Scott McConnell med seg et band. De tilfører tyngde, driv.

Tim Scott McConnell er som mange vil vite en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot når han for eksempel ikke lager musikk til TV-serier som Exit. Er det lov å si at utseendet omtrent er som sangene hans? Ledfoot har med sin nær fryktinngytende røst og 12-strenger skapt seg et unikt musikalsk univers. Selv om han denne gangen har med seg band, er Outsiders likevel umiskjennelige Ledfoot med vokal og tolvstrenger som oser av autoritet, ja, Ledfoots gotiske blues. Trommene, bassen og tangentene er utvilsomt med på Ledfoots premisser. De endog forsterker premissene. Skaper mer liv til disse låtene, om man kan si dette om låter som beveger seg på randen mellom liv og død. Og selv om «Dead Is Dead» som det heter i tittelen på ett av de ni sporene på albumet. Som medprodusenter har Tim seg Markus Klyve og Kjartan Hesthagen. Tobby Johansen står for trommene, Bjørn Holm for bassen og Klyve fargelegger med tangenter.

Én anmelder trakk frem den glimrende tekstlinjen på nettopp «Dead Is Dead»: ”I don’t believe in Heaven although I’ve been through hell“. Men «Dead is Dead» fremstår i så måte som både av de mest ateistiske og mest optimistiske i en samling låter der hovedpersonene både tror på skjebnen og på et mulig evig opphold i skjærsilden og i helvete.

Pressebilde: Pål Hornburg

Alt er likevel ikke så ille. Vel, ille nok. Flere av låtene handler om mer hverdagslige utfordringer. Miste kjæresten, jobben. Dette er ei plate der det er fristende å ty til Gubberock-klisjeen «Ikke et dårlig spor». For denne samlingen låter er –ikke en sammenhengende fest eller opptur – men likevel med de gode melodiene og som historiefortelling noe i den retningen. Det er nærliggende å tenke på folk som Nick Cave og Johnny Cash eller Nebraska med Bruce Springsteen. Da skjønner du også at Ledfoot også har store doser sympati for disse karakterene enten de sitter i «The Mercy Seat» eller i ensomhet i hjørnet av en bar. Eller sammen med andre som i den glimrende «Old Brown Bar». Smak på denne: “Here I sit among those fallen stars who burned so bright that they just fell apart“.

Albumet avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!

”And then I turn and look around//And see another soul just going down“.

Gubberock håper å kunne spre mer glede en annen gang.

Med mulighet for opprykk

Jerry Leger og Villskudd imponerte på Dunk i Oslo

Jerry Leger & The Situation, konsert på Dunk i Oslo, 12. juni 2024. Support: Villskudd

Høyt oppe etter å ha sett fantastiske Jerry Leger på Dunk i Oslo. Han spilte hele det siste albumet. Det gjorde ingenting. Innlevelse og dynamikk i fremføringen løftet de suverene låtene ett par hakk til. Og mange gamle, gode! «Factory Made» åpnet i de dype daler, og eksplodert på toppen av fjellet. Herlig! Sett ham og bandet tre ganger. De to andre var svært gode, men denne toppet dem!

Villskudd. Før Jerry Leger og hans band slapp til fikk vi en veldig morsom og energisk oppvarming med det norske stjerneskuddet, nei Villskudd! Varme ble vi. Vokalisten David William Øynes sang rått, og man tenker på folk som Jokke, og kanskje en dose av andre klassiske rockband, ispedd noe helt eget. Gitaristen Carl Anders Sørheim imponerte på instrumentet, men han fikk også vist at han synger penere enn Øynes. Råskap og skjønnsang der altså. Jeg anmeldte den nye plata deres for kort tid siden, og Det kommer til å regne snart kan fort vise seg å være ei av årets beste norske rockeplater. Villskudd spilte flere av låtene herfra, blant annet en glimrende «Slikke våre sår».

Jerry Leger & The Situation! Men så var det klart for halvannen time med Jerry Leger. Jeg har aldri vært på Dunk før, men stedet vartet opp med godlyd og flott atmosfære. Jeg tror fortsatt at Jerrys siste plate, Donlands, er hans beste. Melodiøse sanger, som med et par unntak ikke er særlig rocka. Likevel skinte sangene ekstra sterkt med et band jeg ikke har sett bedre. De visste både å holde igjen og å gi gass. Jerry synger særpreget, tydelig og engasjert!

Jerry forklarte bakgrunnen for plata Donlands og flere av sangene på albumet. Albumet er oppkalt etter en gate i øst i Toronto hvor det ble spilt inn, i det som en gang var Donlands Theatre. Flere av Legers tidligere album er produsert av Micheal Timmins fra Cowboy Junkies. Han gir også ut albumene sine på Cowboy Junkies sitt selskap. På Donlands har Leger slått seg sammen med den legendariske kanadiske produsenten/ingeniøren Mark Howard som har jobbet med folk som Lucinda Williams, Bob Dylan, Tom Waits og Neil Young. Leger forteller at de spilte inn plata uten hodetelefoner, i en sirkel i studio. Plata betyr noe spesielt for ham, sa han! Det skinte gjennom.

Ikke samlebånd. Etter en times tid plukket Jerry og bandet frem godlåter fra tidligere album samt én ny låt. Selv om «Factory Made» – om å lage musikk på samlebånd – var aller best, stod ikke sanger som en kontant «Big Smoke Blues», «Have You Ever Been Happy» – mye bedre enn på plate – og «Kill It With Kindness« stort tilbake. Og ekstra fint å få «You & Louise» fra et av hans sideprosjekt. Jerry er raus, og tok seg tid til å takke mange av støttespillerne sine mellom låtene. Sympatisk.

Etter konserten ble det en liten prat med Jerry, og jeg kjøpte en liten diktsamling han signerte. Det siste eksemplaret om noen måtte lure.

En fantastisk kveld!

Villskudd
Villskudd

Richard Thompson overvåker fortsatt mørket

Richard Thompson er aktuell med plata Ship To Shore (2024)

Can’t Win. Da jeg var student for tretti år siden, gikk jeg ofte innom musikkavdelingen på Deichman i Oslo og lånte med meg noen CD-er. En dag kom jeg hjem med samleboksen Watching The Dark med briten Richard Thompson, en boks med en treffende tittel tatt fra sangen «Shoot Out The Lights». Det var ett problem med boksen; den var for lang for min opptakskassett. Noe måtte skippes, og det ble noen lange rockere. De herlige balladene med Linda Thompson måtte jo med. Alle som én. Da jeg hadde et gjenhør med boksen for et par uker siden, ble jeg helt satt ut av den ni minutter lange liveversjonen av «Can’t Win». Jeg ble faktisk så euforisk av den elektriske gitarspillinga at jeg burde kjørt bilen inn til siden og ventet med å kjøre videre til sangen var over.

Watching The Dark. Men det gjorde jeg ikke. «Can’t Win» ble aldri spilt over på kassett. Så har smaken min tross alt endret seg litt over 30 år. Boksen Watching The Dark er uansett ei av de beste samlingene jeg har selv om perioden hans med Fairport Convention ikke er dekket. Jeg måtte jo seinere kjøpe boksen. Den er ikke fullt ut kronologisk, isteden er den samlet i bolker der hver bolk dekker en liten tidsperiode. På den måten kan Lindas stemme høres i passe porsjoner utover hele boksen. Med årene gikk jeg til innkjøp av et tyvetalls plater av Thompson gitt ut både før og etter denne boksen fra 1993. Og de siste ukene har jeg hatt et gjenhør med de fleste av dem. Så utrolig mye bra! Fra dette årtusenet er nok Sweet Warrior (2007) og Electric (2013) favorittene.

Jeg har sett Richard live noen ganger alene med den akustiske gitaren. Det er selvsagt bra. Men så lurer jeg på om jeg så ham med band på Rockefeller eller Cruise Café med band i nittiårene. Den hukommelsen min! Eller rettere sagt mangel på hukommelse. Uansett; neste gang vil jeg se ham sette fyr på den elektriske gitaren med band.

Thompson er Thompson. Jeg forbinder Richard Thompson med dystre begivenheter. Stemmen, melodiene og tekstene. Jeg tenker derfor hvert år på Richard Thompson 22. juli: ”There’s nothing at the end of the rainbow, there’s nothing to grow up for anymore“. Mørkt. Og tanker det går an å ha slik verden har blitt. Det har gått seks år siden forrige ordinære album. På den nye plata Ship To Shore fortsetter Richard å betrakte mørket. Riktignok serverer han den fine kjærlighetssangen «Singapore Sadie» for hans siste kone/kjæreste, men ellers er det ikke mye å rope hurra for. Men så er det jo selvsagt likevel det jeg gjør.

For Ship To Shore har veldig mye av det man kan håpe på fra Richard Thompson. Stemmen er i topp form hos den 75 år gamle mannen. Flere gode meldodier. Vi får noen drivende elektriske gitarsoloer. Aller best på én av favorittlåtene mine på albumet, «Whats’s Left To Lose». Og låten «Maybe» skriker på å bli videreutviklet fra scenen. Han trengte ikke vært så økonomisk med gitarsoloene, den godeste Richard. Men så er han ikke typen som vil vise seg fram i tide og utide. Så må jeg føye til at den trommeslageren er ikke helt borte, han heller. Så mye deilige lyder Michael Jerome tryller fram. Og fela til David Mansfield. Og resten av bandet: gitarist Bobby Eichorn og bassist Taras Prodaniuk. Fett!

Betrakter mørket, ja. «The Fear Never Leaves You» handler om en soldats postraumatiske stress:

”Ten years, twenty or more
The same monster walks through the door
If I could unsee the things I’ve seen“

Ellers er det flere doser med kjærlighet. Men da helst kjærlighet dom gjør deg gal. Blind. Og alt det man forbinder med Richard Thompson.

Vokseplate. Ship To Shore er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sist helg holdt denne plata til en firer, nå er femmeren nokså solid. Etter ei uke er det fortsatt noen låter som ikke har festet grepet, men det nærmer seg også for dem. Noen av de beste låtene er allerede nevnt. Men også marsjen «That Old Pack Mule» er for lengst en vinner. «Turnstile Casanova» er en herlig rocker. På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som han summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!

”We’re in this thing together
And we roll“