Jeff Tweedy og Wilco fortsetter å levere godsaker. De tre siste albumene har virkelig innfridd, og der den nesten helt renspikka countryplata fra 2022, Cruel Country, står fram som ei av Wilcos aller beste plater. Cousin fra i fjor er nesten like bra og tok bandet tilbake til kunstrocken. Albumet hadde flere knallåter som «Evicted», «Pittsburgh» og «Soldier Child».
All the pieces of summer, including the broody cicadas.” – Jeff Tweedy
Nå foreligger det en sytten minutters lang EP med materiale trolig spilt inn i forbindelse med fjorårets Cousin. Det er ikke alltid Wilco trenger så lang tid til å vise fram hvor mangefasetterte og eksperimentvillige de er. EP-en begynner med morsomme Hot Sun med mye uro på slutten. Livid er en instrumental bråkebøtte på ett minutt, herlig! «Ice Cream» er søtere – mer klassisk Wilco, om vi kan snakke om slikt. «Annhilation» rocker skikkelig, og er kanskje den aller mest tilgjengelige låten her. Flott, utsøkte gitarer. Nels Cline kan!
På «Inside Bell» får vi mer herlig perkusjonistisk støy før EP-en avsluttes med en fin ballade, «Say You Love Me». EP plukker på mange måter opp trådene fra Cousin, men fremstår likevel, sine seks spor og 17 minutter til tross, som mer polarisert, mer støy og mer søtt og pent!
EP-en avsluttes altså med en sommerlig bris, etter at de har presentert låter som er mer aggressive enn de har vært på en stund, samt litt søtsuppe, om en skal tro hjemmesiden deres. Og det kan man.
Jepp, synes dette er fint! EP-en er over før den får begynt. Å ha den følelsen etter å å ha hørt et album med Wilco er ingen selvfølge; noen album fra dem er lange, noen er krevende. Denne tåler flere runder på rappen! Og deretter blir det Cousin!
Neil Young & Crazy Horse: Early Daze (album 2024, spilt inn i 1969)
Fra albumomslag
”It was at the Whisky a Go-Go In the long ago go At the dawn of the digital age“
Ja, den strofen åpner The Felice Brothers sitt nye glimrende album med. Men det var også på stedet Whiskey A Go Go i Los Angeles Neil Young spilte med The Rockets tilbake i 1968. Han spilte så publikum fikk hakeslepp, og snart tok han med seg Danny Whitten, Ralp Molina og Billy Talbot og omdøpte dem til Crazy Horse. Et musikalsk samarbeid var født. Neil hadde nettopp forlatt Buffalo Springfield, hans første soloalbum var i komminga, men det ble han ikke fornøyd med.
Everybody Knows This Is Nowhere. Det var først med Everybody Knows This Is Nowhere Neil fant et utrykk som han stadig skulle vende tilbake til. Neil, Crazy Horse og produsent David Briggs definerte hva Neil Young & Crazy Horse skulle være helt fram til i dag. Neil har sagt at man i løpet av et liv kun treffer en person som blir musikalsk sjelevenn. Danny Whitten var hans. Danny Whitten fikk kun et fullt album sammen med Neil. Danny Whitten døde av en overdose i 1972. Samtidig har alle gitaristene som har fulgt i hans fotspor enten det har vært Frank Sampedro over lenger tid, eller Nils Lofgren og Micah Nelson, fått sin del av Crazy Horse-ånden når de trer inn i bandet. Neil og Crazy Horse var på en kritikerrost turné i år. Den måtte dessverre avlyses på grunn av sykdom. Men musikken lever.
Tenger man arkivutgivelsene til Neil? Årets tredje utgivelse fra Neil Young, alle med ulike konstellasjoner av Crazy Horse, er er faktum. Fra før har vi fått klassikeren Zuma (1975) i den utvidede versjonen Dume på vinyl, riktignok tidligere utgitt på CD med boksen Archives Vol.2 for får år siden. Og vi har fått konsertversjonen av Ragged Glory (1990), innspilt i november i fjor. Nå får vi Early Daze, og det er den viktigste av dem. Tittelen på albumet er et aldri så lite ordspill.
Blant de som ikke er blant den aller mest hardbarkede fansen, er det stadig en diskusjon om man trenger alle disse utgivelsene. Noen synes endog synd på Neil Young-kompletistene; det er jo så mye man må kjøpe. Nei, man må ingenting. Det er et fritt land, selv om jeg kan forstå elementet av ”tvangshandling“. Joda, jeg lider av det selv, men om man bare vil høre innom, men ikke liker ordinære strømmetjenester, er neilyoungarchives.com et ypperlig alternativ. For en for mange nokså beskjeden sum i året får man tilgang til alle utgivelsene og mer til.
Men det var Early Daze. Innspillingene er fra tiden rundt den første plata til Neil Young & Crazy Horse, Everybody Knows This is Nowhere. Som i dag er Ralph Molina (trommer) og Billy Talbot (bass) medlemmer. Jack Nitzsche spiller tangenter på flere av låtene.
Tilbake til Danny Whitten. Han var en viktig rolle på Early Daze, ikke bare som glitrende gitarist, men også som låtskriver og vokalist. David Whitten er mannen bak Rod Stewart-hiten «I Don’t Wanna Talk About It» og to av sangene på Early Daze er skrever av Whitten, den ene i samarbeid med Neil Young. En liveversjon av «Come On Baby Lets Go Downtown» er tidligere utgitt på Neils Tonights The Night (1975) og en studioversjon med Crazy Horse. Her får vi en utmerket studioversjon. Whitten synger også sin «Look At All The Things», en fin låt som noen år seinere ble gitt ut med Crazy Horse uten Young. Whitten var en god vokalist, og kanskje kunne Neil og Danny byttet på hovedvokalen på seinere utgivelser? Men det ble det jo ikke anledning til. Om en vil høre mer fra Neil Young med Danny Whitten, er Live At Fillmore obligatorisk. Det er én av de aller beste arkivutgivelsene til Neil Young.
Dreamer Of Pictures. Early Daze gir oss to spor fra Everybody Knows This Is Nowhere. Den episke «Down By River» avslutter plata og har god alternativ vokal. Neil har uttalt at et virkelig drap aldri tok sted, men kanskje kjærligheten ble drept i overført betydning? Nyt dramatikken i vokalen og herlige gitardueller! «Cinnamon Girl» er i monomiks med lenger avslutning enn på Everybody Knows This Is Nowhere.
Albumet åpner med «Dance Dance Dance», en sang som først ble utgitt med Crazy Horse uten Young i 1971. Versjonen vi får servert her ble første gang utgitt på Archives Vol.1. Dette er langtfra min favorittsang med Neil, og mange av de soloversjonene som er utgitt fra liveinnspillinger rundt 1970/71, har lite å tilby. Denne er fin!
Helpless i countryrockversjon. Av godbiter på Early Daze må «Everybody’s Alone» og «Wonderin’» nevnes spesielt. Førstnevnte er aldri gitt ut på et ordinært album, mens «Wonderin’» første gang så dagens lys på rockabillyalbumet Everybody’s Rockin’ (1982). Her låter «Wonderin’» flott. «Winterlong» ble først utgitt på sanlealbumet Decade i 1977. To av låtene kommer i litt uferdige – og døsige – versjoner. Nydelige «Birds» som ble gitt ut året etter på After The Gold Rush var enda finere der. Det fremgår her av den litt lakoniske innledningen til låten at den har vært vanskelig å få til å sitte. Helpless» ble spart til Crosby, Stills, Nash & Young og deres Déjà Vu (1970). Den låter nok bedre med piano og munnspill, men jeg kan ikke huske at jeg har hørt låten i en slik versjon som på Early Daze?
Isolert sett knall. Early Daze bringer ellers ikke så mye nytt til bordet. Mange av sangene, og også flere av versjonene – i hvert fall nokså like – vil mange ha hørt før, ikke minst gjennom tidligere arkivutgivelser. Her er de samlet til en ny enhet og gir slik en helhetlig og tilfredsstillende lytteopplevelse. Låtmaterialet er selvsagt prima, versjonene av sangene er gode. Lyden er knall! Har du lyst til å høre albumet, har du lov. Du må ikke som jeg kjøpe.
The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs (album 2024)
Foto: Tormod Reiersen
Er det mulig å tøyse så mye som på slutten av albumets alvorlige og kanskje aller beste låt, ”Tomorrow’s Just A Day Away»? Jo, The Felice Brothers kan. De til tider dypt alvorlige samfunnsanalysene som fremføres av en litt desillusjonert Ian Felice, står ofte i kontrast til den skakke spillegleden til det det øvrige bandet, anført av James Felice, fremviser. På deres nye album, Valley Of Abandoned Songs, fortsetter The Felice Brothers sin rekke av uimotståelige album.
På en kreativ topp. Det er bare gått et halvt år siden The Felice Brothers gav ut det sterke albumet Asylum On The Hill, et album som kun ble gitt ut digialt via Bandcamp. Asylum On The Hill er trolig det albumet fra 2023 jeg har spilt aller mest i år. Det New York-baserte bandet har rukket å bli 18 år og blir bare bedre og bedre. Fra de seinere årene må også Undressed (2019) og From Dreams To Dust (2022) trekkes fram. De siste fire årene har bandet besøkt Oslo to ganger. Begge store opplevelser.
Conor Oberst. Ian Felice forteller på hjemmesiden til bandet at han for noen år siden begynte å høre gamle demoer med sanger som aldri hadde funnet et hjem på tidligere album. Han begynte å tenke på dem som Valley of Abandoned Songs og ville dele dem med fansen på nettet. Kompisen Conor Oberst, blant annet kjent fra Bright Eyes, hørte sangene og likte dem så godt at han like gjerne startet et nytt plateselskap for å kunne gi dem ut. Er det noen artist det er nærliggende å sammenlikne The Felice Brothers med, er det nettopp Conor Oberst og hans Bright Eyes. Stemme, melodier, tekster og til dels musikken ellers også. Conor Oberst har uttalige ganger uttalt at The Felice Brothers er hans favorittband, og de var da også backingband for hans flotte album Salutations (2017).
Foto: Tormod Reiersen
Valley of Abandoned Songsåpner knallsterkt med «Crime Scene Queen». Ian Felice plasserer oss umiddelbart i tid og sted slik han er en mester i:
”It was at the Whisky a Go-Go In the long ago go At the dawn of the digital age“
Så får resten av den mørke historien utfolde seg med karakteristisk falsettkoring på en seng av tangenter, bass og gitar og med dramatiske små pauser. De to neste sangene er like sterke. Igjen plasserer Ian effektivt bilder i hodene våre, titlene på låtene sier mye: «Flowers By The Roadside» og «New York In Moonlight». Åpningslinjene sier enda mer: ”Are you// High as Mr Albert was// When he drove the cross town bus//Straight into the sky“ og ”The exhaust hangs blue on the avenue//My shoes are damp with rain.“ To strålende og fengende låter. Etter denne sterke åpningstrioen holder kvaliteten seg bra oppe i albumets midtparti. Litt mer skranglete, litt flere musikalske påfunn. Hør låter som «Younger As The Days Go By» og «Raccoon, Rooster and Crow» og de penere «Black Is My True Love’s Hair» og «Stranger’s Arms». Poeten John Ashbery blir hedret i låten «So Long, John», og et googlesøk tilsier at der kan være verdt å lete opp diktene hans.
Svartsyn ala Leonard Cohen? Etter disse seks låtene går vi inn i sluttpartiet, med låter som matcher den fantastiske åpningstrioen. Fire helt uimotståelige låter der bandet igjen kombinerer sitt svartsyn med musikalsk tvisyn og svært fengende låter, ja, også svært fengende låttitler. Det er ikke mange gitt å synge titler som «Tommorrow Is Just A Dream Away», «Let Me Ride Away With The Horsemen» og «It’s Midnight And The Doves Are in Tears» og få det til å høres ut som om titlene i seg selv er nok, i hvert fall når det spes på med litt herlig ”da da dada“. Det er beint fram til å bli glad av. Samtidig til å bli dønn trist av:
“From the jawbone of a donkey To the atom bomb Science and progress What have you done Our children to their graves have gone Still your tanks keep rolling on Science and progress What have you done“
For en tekstforfatter han er denne litt tilbakeholdne fyren. Ian Felice altså. Jeg tenker på Leonard Cohens apokalypsespådommer i «The Future» og Cohens rå vokal i «Diamond In The Mine».
Så ligger det litt forsiktig håp i den aller siste låten «To Be A Papa». Ikke bare svartsyn, også tvisyn i teksten denne gangen. Vi har ikke noe valg, vi må gjøre det beste for barna våre.
Treffer. Jeg vet ikke enda om Valley Of Abandoned Songs når opp til forgjengerne. Det jeg vet er at albumet blir av mine aller mest spilte i 2024. The Felice Brothers har noe som treffer meg midt i magen: Noe alvorlig, upretensiøst og originalt på en gang. Stemmen til Ian Felice og resten av musikerne. Melodiene og tekstene. Og noe udefinerbart.
Foto: Hjemmeside. Will Lawrence, James Felice, Jesske Hume og Ian Felice utgjør The Felice Brothers
I dag blir det oppsummering av mine favoritter blant internasjonale favoritter så langt i år. Her er det usedvanlig mye bra, så nå tenker jeg å skyve helt nye utgivelser foran meg og bare spille disse en stund. Så får vi se hvor lenge det holder. Et par av albumene som følger omtalt under, er ikke gitt en ordentlig omtale av Gubberock. De er så gode, at det kommer nok!
Platene er ikke rangert. Glimrende spilleliste nederst i saken!
Old 97’s holder koken. De har igjen laget an humørpille av et album med mange rockere og noen neddempete låter innimellom. Old 97’s er trofaste mot sine visjoner. Det lønner seg i det lange løp.
Kacey Mushgraves’ Deeper Well er et nydelig produsert album der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop sammenvevd på den riktige måten.
Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, helt uten dødpunkter. Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
Svenske Jesper Lindell har lager ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper og bandet holdt en veldig sterk konsert i Oslo i april.
Fantastisk album med gode melodier og flotte gitarer når Rick White slår seg sammen med kompisene i The Sadies. Flere av tekstene handler om tap av kjære der bortgangen til Dallas Good i The Sadies i 2023 danner er bakteppe. Egon Holstad i Feedback skrøt voldsomt av plata. Det hadde han all grunn til.
Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter.De gode låtene kommer som perler på en snor. Hør den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Hypnotisk på sitt beste.
Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“. Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Nydelig er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt.
Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, El Viejo, spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder.
Ian Hunters Defiance Part 1 fra i fjor stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier! Ryktene går om at 84-åringen Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende særpreget som er beslektet med, men langtfra likt som Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men platedebutanten Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om man skal ta sangen «Lead The Way» bokstavelig. Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid. Flott stemme. Praktfull produksjon. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg.
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
Ship To Shore med Richard Thompson er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sangene, de elektriske gitarene! På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som Thompson summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!
Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Hivedrolleinnehaver i bandet, Benjamin Tod, er som det heter i en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med sanger fra prærien og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker. Her er det mye bra! Forrige album fra bandet ble kåret til årets internasjonale album i Gubberock i 2022.
Superprodusenten og plateartisten T Bone Burnett har sammen med medprodusent Colin Linden laget en av vårens store plater. Dette er virkelig en innertier. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen. Hør John Morelands plate fra i år, The Visitor, tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst. Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste player til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere.
Fjorårets utgivelse fra The Felice Brothers, Songs From The Asylum, er nok det albumet fra 2023 jeg har spilt mest i år. Og det er ikke bare fordi det kom sent på året. Nå er de her med Valley Of Abandoned Songs, sanger stort sett spilt inn i forbindelse med albumene Songs From The Asylum og Undressed. Tror du dette er B-tar du feil. Gode melodier, fargerike og meningsfylte tekster og lyden av Ians vokal og bandets musikk er en uimotståelig oppskrift. Ian Felice sendte kompis Conor Oberst sangene og skrev at han ville gi dem ut kun digitalt. Conor opprettet et nytt plateselskap for albumet!
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
Vi er nå over i avdelingen for liveutgivelser og andre litt spesielle utgivelser.
Vi går tilbake til 1993. Før Johnny Cash ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et knippe musikere som blant annet inkluderer gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. Songwriter har blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.
Neil Young & Crazy Horse måtte nylig avbryte USA-turné på grunn av sykdom, men Neil slipper stadig musikk fra arkivet. Høydepunktet denne våren ble sluppet for kort tid siden. Early Daze er studioinnspillinger med Neil Young & Crazy Horse fra rundt 1969. Alternativ vokal på «Down By The River» er én godbit herdea, versjonen av «Wonderin’» en annen. På to av låtene har Danny Whitten hovedvokal. På Gubberock kan du også lese om vinylutgivelsen av Dume – en utvidet versjon av det klassiske albumet Zuma (1975) og utgivelsen av den ferske konserten med låter fra Ragged Glory.
Det er fristende å si at Anana Kaye spiller piano akkurat som hun synger. Stemmen hennes og lyden av pianoet er så sammenvevd at man føler at de er to sider av samme sak og kommer fra akkurat samme sted. Og tid. Dramatisk, engasjert, vakkert og litt kjølig. Len deg tilbake og la gåsehuden krype oppover armene og nedover nakken og ryggen. Sanger fra det mesterlige David Olney-samarbeidet Whispers And Sighs med mer fremført av Anana Kaye og Irakli Gabriel i Trondheim i 2023.
Guy Clarks barnebarn digitaliserte utallige demoinnspillinger fra bånd. Guys venn Rodney Crowell jobbet videre med opptakene og satte noen av dem sammen til til dette friske albumet med flere av Guy Clarks tidlige sanger, mange ikke gitt ut tidligere. Noen ganger – ikke så ofte i lengden egentlig – er en mann, hans gitar og hans sanger nok. Denne gangen er det nær perfekt.
Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)
Jeg tar med denne godbiten fra 2023 på tampen siden jeg først ble oppmerksom på det i år. Shooter Jennings gjør glimrende liveversjoner av Warren Zevon-sanger, stort sett de mest kjente. Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves som aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet, finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.
Jeff Tweedy og Wilco fortsetter å levere godsaker.godsaker. De tre siste albumene har virkelig innfridd, og nåforeligger det en sytten minutters lang EP med materiale trolig spilt inn i forbindelse med fjorårets Cousin. Det er ikke alltid Wilco trenger så lang tid til å vise fram hvor mangefasetterte og eksperimentvillige de er. EP-en begynner med morsomme Hot Sun med mye uro på slutten. Livid er en instrumental bråkebøtte på ett minutt, herlig!
Gubberock 