Er du klar for litt heftig country, rock og blues? Britiske Elles Bailey har vunnet flere priser for sine album, låter og liveopptredener. Nylig besøkte hun Notodden Bluesfestival. Nå er hun er med det nye albumet Beneath The Neon Glow.
Dan Weller har produsert albumet som er spilt inn med Elles liveband. Tekstene på albumet er hudløse og omhandler kjærlighet og vennskap og gleder og skuffelser som følger med.
«Enjoy The Ride» sparker albumet frisk i gang. Artistlivet kan være tøft, veien blir til mens man går. Men nyt det! De tøffe gitarsoloene setter en ekstra spiss på denne åpningslåten. Så langt, så bra! Neste låt, «Ballad Of A Broken Dream» er albumets beste låt. Den roer litt ned. Teksten omhandler psykiske utfordringer blant mange artister. Utfordringer som kan følge av det usikre artistlivet, men det er kanskje også slik at mange artister er særlig følsomme og rammes av psykisk uhelse. «Leave The Light On» er en drivende hyllest til Elles ektemann, og får æren av å avslutte den glimrende åpningstrioen på dette albumet.
«1972» oppfordrer til å leve i nuet, uten øynene konstant i smarttelefonen. Slik det kanskje var i 1972. Litt funky, men også blant albumets svakere låter. Balladen «Silouhette In A Sunset» er imidlertid enda en favorittlåt på albumet. Den er en hyllest til sjelevenner vi møter på veien. Folk man føler en umiddelbar tilhørighet til. Nydelig sang.
Albumets andre halvdel har også flere gode sanger, men fremstår så langt ikke like potent som første halvdel. Best liker jeg den dramatiske «Let It Burn», en sang om kjærlighet som ikke blir gjengjeldt og den nokså fine avslutningslåten «Turn Of The News», en sang om å være så privilegert at en kan skru av verdens grusomheter, vi som ikke lever midt opp i dem daglig.
Beneath The Neoen Glow er på det beste ei svært god og engasjerende plater med både fine ballader og drivende rockelåter. Det skulle ikke forundre meg om denne musikken gjør seg ekstra godt live!
I dag tar vi for oss tre album som er utgitt i år og som har preget den musikalske sommeren til denne skribenten. Felles for platene er at de er ganske snille å høre på – ok, gjelder slettes ikke alt på den til Bonny Light Horseman – og at jeg plasserer dem i kategorien for folkemusikk. Første album ut er et reinspikka fem av seks album. De to andre er gode album som får fire eller fem av seks, litt avhengig av dagsformen min.
Jake Xerxes Fussell: When I’m Called (album 2024)
Foto: Bandcamp
Ett av albumene er mer folkemusikk enn de øvrige. På Jake Xerxes Fussells nye album When I’m Called, er hele seks av de åtte sporene kreditert «tradisjonell», mens de første to er skrevet av henholdvis Gerry Gaxiloa og Benjamin Britten. «Andy» av Gaxiloa refererer til Andy Warhol, mens Paul Simon kan ha vært inspirert av Brittens «Cuckoo!» da han skrev «April Come She Will» for Simon & Garfunkel.
Xerxes Fussells synger sanger fra sjø, fjell og alt i mellom som Englands skoger i «Who Killed Poor Robin». Denne gangen har Fussell funnet seg spesielt nær feltopptak gjort på 1960- og 70-tallet av maleren, musikeren og folkloristen Art Rosenbaum – en av Fussells mentorer, som døde i september 2022.
When I’m Called er Xerxes Fussells femte album. Da jeg skrev on hans forrige album, Good And Green Again, skrev jeg at folkemusikktolkeren og gitaristen tar oss inn i et fantastisk sonisk landskap der hans eminente gitarspill står sentralt. Det gjelder også denne gangen. Men rundt Fussells stemme og gitar har Fussell og hans produsent James Elkington (Wilco mfl.) lagt til forsiktige anslag av strykere, ulike gitarer, blåsere og tangenter. Noen ganger tenker du ikke på at instrumentene er der når de forsiktig trer fram i lydbildet. Diskret utført, men de ulike instrumentene bidrar likevel til å da sangene inn i vår tid. Gjøre dem tidløse.
Fussell knytter dermed tradisjonell musikk sammen med tiden vi lever i. På den måten øker vi forståelsen for både hvem vi er og hvor vi kommer fra. Resultatet er blitt nok ei helhetlig, vakker og dempet plate fra Jake Xerxes Fussells hånd.
Bonny Light Horseman: Keep Me on Your Mind/See You Free (album 2024)
Foto: Bandcamp
På Tidal setter låtradioen i gang Bonny Light Horseman når albumet til Jake Xerxes Fussell er gjennomspilt. Her på Gubberock følger jeg opp. Da Bonny Light Horseman platedebuterte i 2020, gjorde de mye av det samme som Jake Xerxes Fussell; de tok utgangspunkt i eldre sanger og gjorde dem relevant for vår tid. Nå er de her med sitt tredje album, og som på forrige album har de laget sangene selv. Sangene er likevel så godt forankret i tradisjonell musikk, at det gir mening å kalle dette folkemusikk, eller indiefolk, om du vil.
I 2020 kalte jeg Bonny Light Horseman et sideprosjekt. Nå er jeg ikke sikker på at den betegnelsen gir like mye mening. Bonny Bright Horseman består av singer/-songwriter Anaïs Mitchell, Eric D. Johnson, kjent fra blant annet bandet Fruit Baits, og multiinstumentalist Josh Kaufman, som har samarbeidet med folk som Craig Finn, Josh Ritter, The National og Bob Weir.
Som Jake Xerxes Fussell skaper Bonny Light Horseman ofte magi med enkle virkemidler. Ikke minst er stemmen til Anaïs Mitchell et fantastisk instrument, og når vokalen til Eric Johnsen utfyller, skinner den enda sterkere.
Som tittelen Keep Me on Your Mind/See You Free antyder, er årets utgivelse et dobbeltalbum. Tittelen er hentet fra første og siste sang. Plata er i utgangangspunktet spilt inn i en irsk pub der formålet har vært å få frem en litt løssluppen og ikke perfekt stemning. Samtidig gir en irsk pub en følelse av noe bestandig, noe som alltid har vært og som alltid skal være. Dette gir en god forankring for til dels personlige sanger om kjærlighet, savn, familie, tilhørighet og forandring. Forandring, ja, og aldring. Fra ubekymret ungdom til å bli foreldre.
Som tilhenger av det litt upolerte, setter jeg pris på tilnærmingen. Et ankepunkt mot albumet fra mi side er at over én time i dette selskapet, krever mer tålmodighet enn jeg ofte er i besittelse av. Alt som røsker litt tak i meg enten det er litt skitne gitarsoloer – det er et par herlige på albumet – eller litt småprat frisker opp. Frisker opp, uten å ødelegge for den magien som av og til skapes gjennom musikernes samhandling og de mange gode sangene. Litt oppstramming kunne likevel gjort seg. Den siste låten, «See You Free», og noen stykker til trekkes litt vel mye ut etter min smak. Disse utbroderingene fungerer som bremseklosser for meg. Kanskje det er det bandet selv legger i at albumet er ”messy“?
Keep Me on Your Mind/See You Free hadde en litt trang fødsel i min bevissthet. Men nå vokser den. Hør sanger som de strukturerte «When I Was Younger», «Rock The Cradle», Singing To The Mandolin» – med referanser til Paul Simon og T. S. Eliot, «Into The O» og «Tumbling Down» og du forstår hvorfor. Bra plate.
Mark Knopfler: One Deep River (album 2024)
Foto: Hjemmeside
Det er lenge siden Mark Knopfler fylte stadioner med Dire Straits. Som jeg digget liveversjonene på Alchemy (1984) av låter som «»Sultans Of Swing», «Telegraph Road» og «Tunnel Of Love». Tittellåten på Brothers In Arms må da være en av de aller vakreste antikrigssangene som er laget. Gruppens siste album kom tilbake i 1991, og omtrent samtidig så jeg dem live på Valle Hovin. Mark Knopfler var da en litt sky rockestjerne – med pannebånd. Det livet tiltalte ham ikke i lengden. Han trakk seg tilbake og ble mer lavmælt soloartist.
Til tider har han vært så lavmælt at jeg kanskje noe urettferdig har omtalt musikken som småkjedelig. Da jeg skulle ta fram igjen årets album for å høre nærmere, gjorde jeg den brøleren at jeg lenge trodde samleplata People var årets album med ny musikk. Etterhvert kjente jeg igjen flere av sangene, og ungikk å omtale People som en samling strålende, nye sanger. Men sammen med kompanjongen And Places viser den at Mark Knopfler har hatt mye bra å by på også som soloartist selv om jeg ikke har vært en trofast fan.
Men la oss konsentrere oss om One Deep River som ble utgitt i april i år. Blant en rekke musikere finner vi gamle ringrever som medprodusent Guy Fletcher og Greg Leisz. Jeg tar plata med blant folkemusikkplatene. Dette er nokså tidløs musikk. Det er få skarpe kanter. One Deep River fungerer godt nedsunket i en sofa der en fordyper seg i musikk og tekster, men også som stemningsfull bakgrunnsmusikk som ikke plager omgivelsene nevneverdig. Mark Knopflers stemme har mye varme, og han avleverer tekstene om levd liv og i tittellåten om elva som renner gjennom Newcastle helt uanstrengt. Tekstene passer perfekt til musikken, det er intet som halter. I flere av sangene som «Before My Train Comes» og tittelåten ligger døden som et bakteppe. Det gjelder også «Watch Me Gone» der Knopfler ser tilbake på Dire Strats og tiden med Van Morrisson og Bob Dylan. «Tunnel 13», kanskje albumets beste låt, er mer klassisk historiefortelling der Knopfler selv ikke er i sentrum.
Helt fra Dire Straits-tiden er det sagt at Mark Knopflers tilbakelente stil er sterkt inspirert av J.J. Cale. Åpningslåten på årets album er en låt der Knopflers gitar, men ikke minst rytmeseksjonens funky arbeid, minner om hvordan flere av Cales låter var bygd opp. Og at de begge er/var mestere i å trylle fram godlyder fra gitarene, er ikke noen ulempe, for å si det forsiktig.
Gjentatte spillinger har fått ørene mine opp for kvaliteten i flere av sangene. Sanger som «Ahead Of The Game», «Tunnel 13», «Janine», «Black Tie Jobs» og «This One’s Not Going To End Well» er bare noen eksempler på hvilken stor låtskriver og stemningsskaper Mark Knopfler er på sitt beste. Kanskje er det 3–4 av 12 låter med litt for svake melodier – og da kan det fort vippe over på gal side av kjedelig – men samlet er One Deep River ei ganske så god plate, og et godt eksempel på at noen plater har godt av nye forsøk etter at de har fått ligge i fred ei stund.
I mai ga Knopfler også ut firespors EP-en The Boy med flere sanger fra innspillingen. Fine ting her også, med en lengre gitarsekvens på «All Comers». Jeg har en følelse av at Knopfler i det hele tatt lar gitaren skinne mer på disse innspillingene enn han har gjort på en stund. Det er ikke meg i mot!
Dave Alvin & Jimme Dale Gilmore: TexiCali (album 2024)
Foto: Jimmie Dale Gilmores hjemmeside
Helt til slutt på det nye albumet til Dave Alvin og Jimmie Dale Gilmore, får vi en låt de har skrevet sammen. Tittelen «We’re Still Here» sier det meste og er tematisk svært beslektet med avslutningen «We Roll» på det nye albumet til en annen aldrende musiker, Richard Thompson. Mange musikere kan bare ikke slutte med å lage musikk før helsa eller graven krever sitt. Heldigvis.
Musikalsk forbrødring. Når californieren Dave Alvin og texaneren Jimmie Dale Gilmore lager sitt andre album sammen, kaller de det like gjerne TexiCali. Det indikerer ikke bare hvor de kommer fra geografisk, men like mye at det er to beslektede, men likevel ulike musikalske stilretninger som møtes; Gilmore med minst et bein i countryen, Alvin med sine bluesrøtter. Slik sett beveger de seg ikke langt fra tittelen på deres første samarbeidsprosjekt, Downey To Lubbock. Den gangen hadde de kun skrevet tittellåten, denne gangen er de sentrale som låtskrivere på albumets første halvdel samt skrevet siste låt sammen. Med seg har de bandet The Gulity Ones som har flere musikere som har spilt i bandet til Alvin.
Gamle ringrever. Begge artistene har en lang karriere bak seg, både solo og i samarbeidsprosjekt. Gilmore dannet The Flatlanders sammen sammen med Joe Ely og Butch Hancock. Dave Alvin har blant annet spilt sammen med broren Phil i The Blasters. Et høydepunkt på TexiCali er «Death Of The Last Stripper», en låt som Alvin skrev sammen med Terry Allen og hans kone Joe Harvey Allen og tidligere utgitt på Terry Allens aldeles glimrende Just Like Moby Dick (2020). Min kanskje største favoritt på TexiCali er likevel låten «Southwest Chief» som Alvin er kreditert for sammen med Bill Morrissey som døde i 2011. Riktignok synger Alvin i denne sangen at de skulle skrive en sang sammen, så hvor mye gubberock-helt Bill Morrissey bidro med er usikkert. Alvin har også skrevet et par låter til. Disse låtene har mer blues over seg og noen strålende gitarsoloer. «Blind Owl» er kanskje albumets aller tøffeste låt.
Flott stemme. Jimmie Dale Gilmores stemme er uttrykksfull og særpreget, men likner litt på Willie Nelsons. Litt artig da at Gilmores stemme får sette sitt preg på den fine åpningslåten, hans egen «Borderland». Willie Nelsons åpnet sitt første (?) album av året med tittellåten «The Border». Gilmore bringer også sin femti år gamle låt, «Trying To Be Free» til bordet, veldig fin låt. Av coverversjonene på dette albumet er jeg særlig svak for «Betty And Dupree», ført i pennen av Brownie McGhee. Vi får også en strålende cover av Gilmores samarbeidsprtner i The Flatlanders, Butch Hancock.
Dette er blitt ei veldig trivelig plate. Dave Alvin og Jimmie Dale Gilmore står godt til hverandre både i vokal og musikalsk, samtidig som prosjektet bidrar til å utvide den enkeltes rammer. Det gjør heller ikke noe at de fleste låtene er svært bra, og at bandet både kan gnistre i blueslåtene og spille tilbakelent når det kreves.
Rick White And The Sadies (Selvtitulert album 2024)
Klokka er litt over 20 her jeg sitter på en balkong i regntiden på den andre siden av jordkloden. Etter en lang reise, endring av tidsone og lite søvn et par døgn er det krevende å holde seg våken, andre i familien har gitt opp, men jeg prøver en time til. Og da kan kanskje litt selskap av Rick White og The Sadies være det som gjør det mulig? De har rett og slett laget et vakkert, sorgtungt, men også livsbejaende album med særdeles flotte psykedeliske gitarer, tett komp og en flott stemme.
Verdens beste band? Det finnes de som mener The Sadies er verdens beste band. Og skal man dømme etter deres samarbeidsprosjekt med Rick White av året, er de også nær verdens beste backingband. Makan til oppvisning og forståelse for å lage et felles prosjekt skal man lete lenge etter.
Jeg har satt stor pris på The Sadies to siste album, men ikke i vesentlig grad utforsket deres tidligere utgivelser. Rick White har jeg ikke forkunnskaper om. For en grundig gjennomgang av det nye albumet til Rick White And The Sadies anbefaler jeg Egon Holstads artikkel i iTomsø/Feedback. Hans gjennomgang fikk meg til å sjekke det ut. Her følger en langt kortere beskrivelse med utgangspunkt i min opplevelse av dette trollbindende albumet. Litt bakgrunn skal jeg imidlertid by på:
Rick White har lenge fulgt The Sadies. Rick White er en 53 å gammel kanadier som har vært med i en rekke band og gitt ut flere soloalbum. Han er også en visuell kunstner. Han forteller at han alltid hatt et nært forhold til The Sadies. Han møtte Dallas Good, sanger og gitarist i bandet, i 1996, og delte leilighet i Toronto med ham på begynnelsen av 2000-tallet. I 2003 spilte Rick og The Sadies inn et album kalt THE UINTENDED. Helt siden den gangen skal de ha hatt planer om å spille inn enda et album sammen, men det ble det ikke noe av før Dallas Good døde i 2022.
Døden, mørket og selve livet. Nå foreligger det endelig et album med Rick og resterende medlemmer i bandet. Dallas Goods bortgang preger naturlig nok mange av tekstene, forteller Rick. Det handler om død og mørke, men også om liv. Albumet åpner med slutten, bokstavelig talt, med den korte snutten «The End». “Where will I be when life comes to the end?“. En akustisk, nydelig sak. Man kunne nesten føle seg avspist med bare 40 sekunder. Heldigvis er det nesten 37 minutter og 12 sanger til, alle renskårne uten en eneste lyd for mye. Albumet avsluttes over samme lest med «Life». Innholdet i teksten er omtrent den samme:
”It’s too bad that all those todays are now yesterdays. And i guess that one day i’ll find out. Just what this whole thing was about“
Men selve tittelen på «Life» er mer løfterik enn «The End». Sangen er ellers saktegående og helt overjordisk vakker. Som Rick synger! På andre låter er tempoet langt høyere, det kan gå unna når The Sadies spiller opp med tromme bass og ulike gitarer. «A Love So Blue» er i så måte kanskje en liten favoritt.
Mange favoritter. Det er ellers ikke mulig å peke på soleklare favoritter på denne plata. Når du tror «Try» må være best, kommer det en ny låt som gir den konkurranse, og slik fortsetter det: «Sin», «Fly Away, «Green», «Spellbound». Og så videre, og så videre.
Tre sider av samme sak. Vokalen til Rick White er særdeles uttrykksfull, og tilsynelatende helt uanstrengt gir han med små endringer i fraseringen ekstra dybde til sangene. Det sies av enkelte at tekster ikke er viktig for musikkopplevelsen. Her vil jeg påstå at denne musikken ikke hadde kunne blitt den samme om ikke tekstene hadde betydd noe for artistene. Tekstene, vokalen og musikken er tre sider av samme sak på denne plata, og å dissekere de tre elementene fra hverandre her gir liten mening.
Rick White skriver at han tror Dallas Good ville likt plata. Det tror jeg også. Det er nesten umulig å ikke like den!
Gubberock 