Gubberock

For sangens skyld

Vilde Bye: Colder (album 2024)

Forventingene til debutalbumet til 20 årige Vilde Bye fra Tromsø har vært store. Dette skyldes kanskje først og fremst hennes sangstemme og formidlingsevne. Om EP-en som kom for et par år siden skrev jeg at den var blitt en fin og løfterik samling av låter, der Vildes stemme bidrar til å gi låtene et solid løft. Debutalbumet er bedre og innfrir alle forventningene mine. Det skyldes ikke minst de gode låtene.

Torgeir Waldemar. Colder er spilt inn i Oslo med Torgeir Waldemar Engen som produsent. Han har etterstrebet at plata skal ha den følelsen sangene gir når Vilde fremfører dem live. Torgeir Waldemar spiller selv blant annet på en rekke ulike gitarer, trøorgel og perkusjonsinstrumenter på plata. Bergljot Bjella spiller bass, Jakob Haugstad Struve på gitarer og Torjus Gisnås Nevland spiller på trommer. I tillegg til å synge spiller Vilde også på en akustisk gitar. Det er også bidrag fra Casper Nilsen på elekrisk gitar og Michael Barrett Donovan på strykere. Én liten innvending mot albumet er at musikerne kunne fått enda mer oppmerksomhet, de nydelige instrumentalpartiene kunne vært lenger.

Tre av de ti sangene er coverlåter. Valget av disse er det mulig å tro at skyldes påvirkning fra nære kjente. De taler til både sangenes fordel og til de egne sangenes fordel at de gode tolkningene av Reigning Sounds «Funny Things» og Holly Macves «Corner Of My Mind» glir sømløst inn på albumet. «Corner Of My Mind» har i Vildes versjon noe engleaktig, overjordisk vakkert over seg. Når det gjelder «Nothin’» av Townes Van Zandt, vet jeg ikke hva jeg skal mene utover at det er et modig valg. Riktignok handler mange av Vildes egne sanger på albumet om kjærlighetssorg, om å bli forlatt og mørketid både i sinn og ute der nordpå. Og alt det kan være vondt nok. «Nothin’» i Van Zandts egne livstrøtte versjoner skriker ut en eksistensiell krise på linje med og inspirert av Jesus lidelser og kvaler før han ble drept på korset. Én av Townes Van Zandt aller beste sanger. Vilde Bye låter ikke som Van Zandt. Tolkningen av låten og dermed også teksten blir fort en litt annen. Jeg er så glad i «Nothin’» at jeg tillater meg å stille meg avventende til hva jeg senere måtte mene om Vilde Byes versjon. Men den skiller seg litt ut fra resten av plata, vel?

Sensasjonelt gode sanger? De resterende syv sangene har Bye enten skrevet alene eller sammen med Jacob Struve. Åpningslåten «Denial» er en særdeles smakfullt produsert perle. «Leave» er kanskje favorittlåten blant dem alle, mens tittellåten og «Back Again» er helt der oppe, de også. Ja, for ikke å glemme countrysviskene «Adore/Ignore» og «Sick Of It» samt «Because of You», og da har jeg vel nevnt dem alle.

I det hele tatt en nær sensasjonell sterk rekke sanger på debutalbumet. Det blir spennende å følge Vilde Bye framover!

John Peter i blått, rødt og hvitt

John Peter and his Collaborators: Back In White (album 2024)

Transparent Blue (2017) og Music From Little Red (2020) var de to første albumene i trilogien. Begge blant de beste norske albumene som er gitt ut det siste tiåret. Bandet har en rundt 20 år gammel historie, men Transparent Blue ble betraktet som en ny start. Musikken har røtter i rocken, men bandet har bokstavelig talt mange strenger å spille på.

Nå foreligger trilogiens tredje album, Back In White. Ja, det Skien-/Trysilbaserte bandet John Peter and his Collaborators er tilbake med flere godsaker!

Bandet spiller ikke mange konserter, men de konsertene de spiller, går det gjetord om langt utenfor Skien og Trysils grenser. Gubberock var til stede med hele tre medarbeidere på konserten i Skien for tre år siden, og vår (ok, da. «min») umiddelbare reaksjon var at dette er Norges beste band. John Peter var høyt og lavt og minnet ikke så rent lite om Nick Cave. Og som de øvrige i bandet sang og spilte og ga oss en helt unik opplevelse. En blanding av Nick Cave og hans The Bad Seeds, sigøynerband og The E Street Band og mer til på en gang.

Men tilbake til deres nye plata. Kan de høye forventingene til Back In White bli innfridd? Joda, her er det mye bra! Musikken er ofte bygd opp om bandleder John Peter Støas tekster, tekster som tidligere har hatt finurlige referanser til folk som Warren Zevon. Townes Van Zandt, Leonard Cohen, Bob Dylan og mange flere. Denne gangen er det en direkte referanse til Nina Simone i tittelen på én låt.

Plata begynner med en ensom rytter som drar gjennom en dal og kommer fram til en bar. På avslutningssporet er ringen sluttet. Vi er igjen ved dalens ende. Flere av tekstene virker å handle om et forhold som går i oppløsning, og tvilen som ligger der før det endelige bruddet; «You Can Still Come To Me», «Instead Of Coming Back To You». I sistnevnte sang refererer John Peter til alle de tre albumene i trilogien, men det er først lenger ute på albumet selve tittellåten «Back In White» presenteres.Godpelhymnen «Amazing Grace» og flere andre gospelsanger et høyest tilstedeværende gjennom albumet. Kanskje går man ikke til elva for å be og for å få frelse, elva tar tak i deg helt på egenhånd. Jo, det er litt Nick Cave både over det musikalske og John Peters funderinger over skyld, håp, frelse og forsoning. Ellers hinter «Darkest Hour» og «Just like Darkness mot Gram Parsons «Hour Of Darkness». Kanskje.

Jeg er svært glad i John Peters vokal, men en styrke med dette prosjektet er alle bidragene til His Collaborators, også på vokal. Også denne gangen bidrar søster Eva Maria Støa både med kor, duett på den fine «Alone With Nina Simone» og ikke minst omtrent enerådende vokal på den neddepempede «Darkest Hour». En delikat piano- (Geir Fragell)- og strykerballade. Elsker den! Stian Langerud bidrar med kor og synger «Just Like the Darkness» og «Please! Don’t Take me Back.». På albumet er det også fine vokale innslag fra John Peters sønner, Ola og Bjørn på 11 og 7 år. På låtskriversiden har John Peter fått hjelp av kollobatører som Bjørn Støa, Carsten Holt og Terje Nylund. Albumet er mikset av John Peter med hjelp av Geir Fragell.

Tidligere album har hatt mer sigøyner- og latinoinspirert musikk, sågar med noen tekster på spansk. Denne gangen vil jeg plassere albumet nærmere rocken, jeg får tidlig assosiasjoner til Tommy Tokyo. Det er også svært smakfulle innslag av kammermusikk gjennom fela og bratsjen til Øystein Imsen og celloen til Tove Hagen. Samt blåsere! Flere bandmedlemmer er ikke nevnt, men heller ikke glemt, de bidrar alle til den mangefasetterte opplevelsen.

Ofte er bandets oppbygging av låtene verdt en studie i seg selv. Hør de flotte koringene på «You Can Still Come Back To Me» og de musikalske herjingene på «Instead Of Coming Back To Me» og «Back In White».

Dette er ei nær perfekt sammensatt samling av gode melodier, interessante arrangementer, entusiasme, smekre ballader og gospel og rocklåter. Det kommer mye ny musikk om dagen. John Peter and his Collaborators må du ikke styre unna! Det er selvfølgelig høreplikt på hele trilogien: John Peter i blått, rødt og hvitt!

(Redigert 30. august 2024)

Det regnet sjel og hjerte over Oslo

Lars Winnerbäck pluss David Ritschard og venner: Vulkan Open Air, Oslo 24. august 2024.

Det ble en kveld alle som var på Vulkan Open Air langs Akerselva i Oslo vil huske. Jeg skulle gjerne vært det uavbrutte regnet foruten. Men når det ble som det ble, er det fristende å skrive at regnet forsterket felleskapsfølelsen og den musikalske opplevelsen da Lars Winnerbäck igjen ga sin själ och hjärta til publikum i Oslo.

Lars Winnerbäck og David Ritschard på scenen.

David Ritscard! Før siste runde med ekstranummer fra Lars Winnerbäck kommer kveldens festligste øyeblikk: Den svært originale David Ritschard hadde sammen med venner underholdt en drøy time før Lars Winnerbäck entret scenen. Makan til sprudlende originalitet skal man lete lenge etter. De lager folk som Ritschard i Norge. Får du muligheten, må du se ham! I bandet hadde han med seg ei dame som sang, spilte piano og gitar og hadde en unik tilstedeværelse på scenen. Jeg burde merket meg navnet. Også Amanda Bergman sang noen sanger, De trenger nok mer tid på å synke inn. Det er David Ritschard og hans, jeg hadde nær sagt kostyme, man særlig vil huske. For et lurveleven det ble da disse folkene kom ut og spilte med på en coverversjon av «Hum Hum Från Humlegården». Publikum elsket det!

Åpner med samme sang som sist Oslo. Jeg fikk oppleve Lars Winnerbäck på samme sted for to år siden og i Oslo Spektrum i fjor høst. Begge med omtrent samme band. Begge glitrende opplevelser. Konserten begynner med samme sang som i Oslo Spektrum, «Min gata i stan», fra fjorårets album Neutronstjärnan. Det er kanskje ikke platas aller beste sang – vi fikk noen kandidater senere på kvelden – men uansett en perfekt åpningslåt. Kanskje jeg er blendet av nærheten til gårsdagens konsert, men jeg har en følelse av at Lars ville enda mer med de første sangene han spilte i går enn i Oslo i fjor høst, frasering og arrangement bar enda bedre. Tidlige sanger som den underbare «Dunkla rum» och «Själ och hjärta» satt som ei kule. ”Lågsäsong» var et tidlig høydepunkt. For en versjon!

Flott scenedesign. Scenen og lyssettingen er verd noen ord. Under noen av låtene ruller det bilder i bakgrunnen som fremhever innholdet i sangene. Gater, landskap og barndomsminner. Andre ganger får vi livefilm av Lars eller bandmedlemmer slik at vi også får se nærbilder av musikerne i aksjon. Fargeleggingen av scenen er sparsommelig, men effektiv. Særlig kunne vi føle en nærhet til bandet når scenen ble mørklagt med lys på strategiske punkter mot slutten og mellom flere av låtene.

Publikum er med. Vi er mange som har mange favoritter når Lars og bandet spiller gjennom 23 sanger som alle fortjener plass på en best of-samling. Når Lars og Sandra Widman synger «Om du lämnade mig nu», ser jeg en dame bortenfor meg holde begge hendene med atskilte fingrer foran ansiktet. Dyp konsentrasjon. Litt seinere er hendene under haka, og jeg kan se ett stort smil. Jeg var litt redd et øyeblikk, men det går visst bra. Det høres ut som mannen bak meg strever med sitt under «Jag får liksom ingen ordning», nei vi er mange som kan ha slitt med å få orden på livene våre. Kvinnen noen hakk på andre siden vet hva hun skal gjøre:

”När hösten kommer och tiden gått för fort
När allt känns på rutin och redan gjort
Ska jag samla mina krafter och göra nånting stort
För dig, för dig, för dig“

Personlig. To av sangtekstene treffer meg ekstra hardt. Lars Winnerbäck er opptatt av verdenssituasjonen. Hvorfor får mennesker som Putin og Trump så mye makt? De fleste menneskene Lars har truffet er gode folk som vil det beste, vil gå i samme retning mot en fredelig framtid. Deretter setter de i gang med «Åt samma hold». Jeg tar øyeblikkelig sangen tilbake fra storpolitikken til det personlige, til tiden jeg ikke hadde ”ordning på mitt liv“. Da møtte jeg kona og nesten bokstavelig:

”Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?» Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“.

Og når Lars senere synger den fantastiske «Tror jag hittar hem», en sang han trolig skrev til sin norske kone Agnes Kittelsen, er det selvfølgelig min egen kone jeg tenker på. Lars er så heldig å ha med seg verdens beste trommis i Jonna Löfgren. Det er alle i publikum enige om. Og det er hun som får æren av å hamre ut alt som ikke måtte være bra, og erstatte dette med ny giv i «Tror jag hittar hem». Noen ganger sier trommeslag mer enn tusen ord. Nesten i hvert fall.

Slik er det med disse sangene som forteller om ungdomsliv, samliv, voksenliv og politikk. De treffer på et eller annet plan oss alle. Sangene sender ut gode vibrasjoner og fred og samhold blant menneskene ved Akerselva denne kvelden. Vi hører om barn som skal ut i voksenlivet i «Nåt som verkligen är bra» fra Neutronstjärnan. Den plata var produsert sammen med Kent med et litt sært lydbilde, til et rockealbum å være. På konserten er denne særheten tonet ned, men noe koring fra «boks», bidrar til at disse sangene likevel ikke er tatt helt ut av platas verden. Men det låter bra!

Dramaturgi. Før første runde med ekstranummer, spilles en film der kammermusikere kommer inn på en scene, og vi hører at de begynner å spille. Deretter kommer bandet på scenen og smeller av «För Dig» og «Kom i håg mig». Det har gått nesten to timer, regntøyet mitt var ikke helt tett, men hvem tenker på slikt nå? Mot slutten synger Lars og publikum den gripende fredshymnen «Ingen soldat» før en perfekt oppbygd «Söndermarken» får lov til å avslutte.

Like bra som i Oslo Spektrum i fjor høst? Det er i hvert fall ikke langt unna!

Råka tå Hellbillies

Hellbillies, Vulkan Open Air, Oslo, 23. august 2024

Det er mange ting i her i livet jeg har ugjort. Nå er det én mindre. Nå har jeg nemlig opplevd Hellbillies i levende live. Og det ble en riktig fin opplevelse. Uværet holdt seg unna, og musikken varmet i det som faktisk ble en riktig fin Oslo-kveld.

Det var mye jeg skulle sett denne fredagskvelden på Vulkan Open Air. Men å være med dattera mi på friidrettsstevne er noe av det gøyeste jeg gjør her i livet, så fine folk som Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga og Melissa Horn måtte spille uten meg.

Men jeg rakk ned til de siste 20 minuttene med Big Bang, et band jeg heller ikke har sett live. Stemningen var god, og også jeg koste meg. Avslutningen med Lars Håvard Haugen fra Hellbillies på gitar var særdeles bra, og det rykket kraftig i rockefoten min.

Men så var det klart for Hellbillies. Jeg tilhører ikke deres største fans, men har stor respekt for det bandet har stått for gjennom flere tiår. Men slik det er med mange på slike festivaler; jeg tilhører dem som håpet på mange av hitene. Bak sceneteppet begynner bandet å spille, teppet går opp, og vi er i gang med én av dem, hitene altså. Vi blir umiddelbart råka tå ei pil, og deretter én av mine store favoritter, «Sur som rognebær» om Gamle Bryn. Dessverre kom ikke en annen sang sang om mannen, den som bare heter Gamle Bryn.

Utover i det 75 minutter lange festivalsettet kom både nyere og eldre sanger; noen godt kjente, noen for meg ukjente. Men fansen kunne dem alle. Mange av de mest engasjerte blant publikum var 25–30 år. Hellbillies begeistrer over generasjonene. For meg gjør det ikke noe om folk synger med av full hals på slike konserter, når de ellers oppfører seg pent.

Det er skrevet en del om det i sommer: Verre da med de 50-åringene – min aldersgruppe – som kom seg fram til scenen ved siden av meg like før konserten skulle begynne. De har nok bedre råd til å kjøpe seg (for mye?) alkoholholdig drikke. Det måtte prates, tas selfier. Prates igjen. Når Aslag stod alene med gitaren på scenen, klarte de greit å bli hørt uten å skrike. Verre da – for dem – når bandet kommer inn. Hvorfor stille seg helt foran ved scenen? Jeg ble nok både sur som rognebær og mørkemann der jeg stod fram til jeg igjen klarte å konsentrere meg om musikken.

Det er en rutinert gjeng som står på scenen. På noen av de for meg mer anonyme låtene kan det likevel være en fryd å følge instrumentalpartiene til Åls svar på sørstatsrockerne i The Allman Brothers Band. Lars Christian Narum (også kjent fra gruppa Narum) la inn noen herlige piano- og orgelsoloer, det øvrige bandet spilte stødig og engasjert. Ja, og så er det Lars Håvard Haugen, da. Mye flott som kommer ut av gitarene hans! På én av sangen gjengjeldte Øystein Greni Lars Håvards visitt da Big Bang spilte, noe de gjorde akkurat passe mye ut av.

Etter sanger som «20 år på vegen», «Leite etter lykke», «Mørkemann», «Baka ein stein», «Plenklyppar’n» med plenklipper på scenen og «Stjerneskudd» med tekst av Tom Roger Aadland var det klart for stor finale. To sanger med tekst av legenden Arne Moslåtten. «Den finaste eg veit» med allsang som fikk Aslag til å spørre om alle her var fra Ål, han var nok ikke veldig “terga upp tå byfolk“, Aslag, slik han sang om i viss om Gamle Bryn tidligere på kvelden. «Ei Krasafaren Steinbu» er for meg den aller beste Hellbillies-sangen. Melodien står Mick Hanly for («Past The Point Of Recue», gjort kjent av Hal Ketchum. Den norske teksten er fantastisk:

”Når det e som aller svartast
Når det bles med krappe vindkast
Når eg går mot eit stup, ni eit djup
Då kjem eg te ei krasafaren steinbu
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein“

Bandet heiv seg ut i en versjon med høyt tempo i fremføring og løp over scenen. Lars Håvard var nede og showet med publikum. En perfekt avslutning på en fin kveld!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: