Gubberock

Høsten går fort, og jeg er notorisk på etterskudd. Tre av høstens aller beste utgivelser har ikke blitt omtalt. De har allerede vært ute en god stund, jeg har fortatt å spille dem, men ikke funnet tid og inspirasjon til å skrive om dem. Men nå tar jeg dem alle. Litt kortere enn vanlig, men det er du kanskje bare glad for?

Rhett Miller: A Lifetime Of Riding By Night (album 2025)

Countryrockeren viser sitt mest personlige og følsomme jeg på et lavmælt, men sterkt album.

Du kjenner ham kanskje best som frontfigur i det energiske countryrock-bandet Old 97’s, et band som i over tre tiår har levert fengende og gitarbasert americana med stødig hånd. Men Miller har også en omfattende solokarriere – noe jeg selv først nylig har fått opp øynene for. Og A Lifetime Of Riding By Night gjør det tydelig hvorfor hans soloarbeid fortjener oppmerksomhet.

På dette albumet vender Miller seg innover. Der Old 97’s gjerne jager rytmen, stopper han her opp og puster ut. Resultatet er et følsomt singer-songwriter-album, mer inspirert av introspeksjon enn energi, men like fullt fylt med varme og melodisk teft.

Bakgrunnen kan ha farget musikken. Mot slutten av Old 97’s-turneen i 2024 fikk Miller problemer med stemmen og måtte opereres. Kanskje åpnet dette opp et nytt perspektiv på livet og musikken.

I et ferskt intervju med Rolling Stone forteller Miller at sangene først og fremst er små glimt fra livet han har skapt sammen med familien. Arrangementene er rike med piano, strykere og subtile detaljer, men bevarer en følelse av nakenhet og intimitet – mye takket være Millers varme, ærlige vokal. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor albumet omtales som hans mest personlige til nå.

Albumet åpner med en prolog til «One Little Song», som dukker opp igjen både som mellomspill og i full versjon mot slutten. Blant høydepunktene finner vi den drømmende «People Are Lifted», den vakre og stillferdige «The Bells of Saint Mike», og den følsomme tittellåten. Den storslåtte «»All Over Again» spør hvorfor ikke alle bare kan bry seg om hverandre, om så bare for et lite minutt.

Selv om uttrykket er lavmælt, er albumet aldri stillestående. Under overflaten ligger en uro, en påminnelse om hvor skjørt og vakkert livet kan være. Helheten føles gjennomtenkt og ekte. Albumet fungerer utmerket som bakgrunnsmusikk før du begynner å få tak på sangene.

Konklusjon: Et modent, rørende og usedvanlig vakkert album fra en artist som tør å vise sårbarhet. Der Old 97’s leverer energien, gir Rhett Miller oss stillheten – og vakre sanger.

Dette er en plate som blir værende. En ekte keeper.

Mike Reid & Joe Henry: Life And Time (album 2025)

Tittelen på Mike Reid & Joe Henrys album, Life And Time, får meg til å tenke på Rhett Millers soloalbum omtalt over– og likhetene stopper ikke der. Både musikk og tekster bærer preg av ettertenksomhet, refleksjon og en slags stille melankoli som samtidig kan føles varm og trøstende.

Joe Henry startet karrieren som alt-country-artist på samme tid som Uncle Tupelo og Jayhawks, men har med årene utviklet en mer eksperimentell stil. Han har også produsert for en rekke andre artister med stor suksess. Dette prosjektet begynte i 2022, da Henry underviste på Rodney Crowells låtskriverleir i Nashville og møtte medinstruktør Mike Reid, tidligere NFL-stjerne og nå anerkjent låtskriver. Deres første samtale handlet ikke om småprat, men om poesi – og ut av den samtalen vokste et samarbeid ingen av dem kunne ha forutsett.

Henry sendte tekster til Reid, som bygde dem om til sanger som passer hans litt rustne stemme perfekt. Reid minner tidvis om Mickey Newbury i sine senere år, og det er lett å dra paralleller til Newburys mesterverk A Long Road Home (2001), der han ser tilbake på livet og reflekterer over hvem han var og hvem han ble. Som hos Newbury – og som hos Rhett Miller – hviler produksjonen tungt på vokal og piano, men andre instrumenter brukes subtilt for å løfte de stille, men kraftfulle sangene om kjærlighet, savn og livets mange små og store øyeblikk. Albumet er produsert av Henry selv, og hans bruk av blåsere uten at de blir for prangende vitner om et godt utviklet hode for hva som fungerer.

Albumet fungerer på flere nivåer. Det kan spilles som bakgrunnsmusikk, der melodier og harmonier skaper en rolig, nærmest meditativ atmosfære. Samtidig belønner det mer konsentrert lytting der man oppdager man stadig nye lag i både tekster og arrangementer. Det flyter sømløst fra spor til spor, og når det er slutt, vil man nesten automatisk spille det igjen.

Life And Time er rett og slett et av årets aller beste og mest holdbare album. Et lite eksempel på den poetiske kraften finner vi i denne linjen:

I made my peace with living out the years that passed me by// Now I wear you like a broken crown, upon my life and time.

Dette er musikk som kan følge deg i hverdagen og gi rom for refleksjon – samtidig tidløs og uimotståelig vakker.

Otis Gibbs: The Trust Of Crows (album 2025)

”Wise is the man who earns the trust of crows“

Otis Gibbs er en multikunstner: i tillegg til å lage musikk og turnére, maler han og lager glimrende podkaster om musikk. Men først og fremst ser jeg for meg ham og Amy leve et rolig, tilbaketrukket liv – sittende på verandaen, kanskje mater noen dyr, og i det stille vinner kråkenes tillit. Det er nettopp ut fra denne tilliten kråkene viser, at Otis har hentet inspirasjon til sitt nye album.

Gibbs er kjent for sine akustiske folksanger, men allerede i 2020 tok han et elektrisk steg og leverte sitt hittil beste album – «Hoosier National» – en kombinasjon av historiefortelling og verdensklasse-sanger. Årets The Trust of Crows deler mye med forgjengeren: tøffe rockelåter, sterke tekster og en tydelig musikalitet.

Albumet er produsert sammen med Thomm Jutz, og mange av musikerne som bidro her, jobbet også på Amy Lashleys elektriske album Flatland Blossoms, omtalt på Gubberock tidligere i år. Dave Jacques spiller bass, Lynn Williams tar trommene, og Finn Goodwin-Bain står for orgel.

Når du lytter til tekstene, vil du oppdage forbindelser mellom dem. l sangen «Ditchweed», hvor han synger om en «Unloved Flower», og senere følger sangen med samme navn. Dette kan tolkes som uttrykk for sympati med de stille, de oversette, eller de som faller litt utenfor samfunnets og egne forventninger, samtidig som det kan være referanser til marijuana.

Bak de rocka låtene finner man også roligere perler, som den flytende Maybe In Memphis. Albumet byr på både gnistrende kritiske blikk på Tennessee og verdenssituasjonen, og sanger som fenger og griper deg. Hør for eksempel «Eastside» og «Mountains». For de som ønsker å fordype seg ytterligere, anbefaler jeg denne omtalen i bloggen Dust Of Daylight.