Albumdesign ved Camilla Rosenlund og foto ved Mats Gangvik
Lever Mickey Newbury? Det er et nærliggende spørsmål etter å ha hørt det nye livealbumet med Dag Vagle spilt inn i et utsolgt Verdensteateret i Tromsø i april i fjor. Som den mannen kan synge, og for noen sanger han synger, enten de er hans egne eller andres.
På det fjerde av seks spor på Live synger han Mickeys «Funny Familiar Forgotten Feelings» og feier all tvil til side sånn omtrent. Mickey Newbury lever! Denne tidlige sangen av Mickey har faktisk aldri vært av mine utallige favoritter med ham. Inntil nå.
Jeg har lenge tenkt at jeg må komme meg på konsert med Dag Vagle. Etter å ha hørt dette konsertopptaket har den dagen rykket nærmere med flere hakk. Her har vi nemlig som et stigespill som treffer alle de riktige rutene. Han er alene, veksler mellom piano og akustisk gitar.
Dag Vagle er 51 år og fra Sandnes. For mange er han kjent som vokalist, gitarist og komponist i rockebandet Helldorado. For meg er han også musiker i Randi Tytingvåg Trio. Så før vi går videre, la meg benytte anledningen til å anbefale deres musikk også.
Men det var Dag Vagles livealbum: Vi får også nydelige og gåsehudfremkallende versjoner av Roy Orbisons «Crying» og Tim Buckley «Phantasmagoria In Two». Vagles egne tre låter kler coverversjonene og har titler som man har hørt før tenker skal frembringe nettopp den følelsen. Men de er ektefølt likevel, som alle sangene her.
Live åpner med en nydelig «Under The Crescent Moon», så stemningsfull at du hører knappenålen som ikke faller. Dag bak piano, legger hjertet og sjelen ut til almen beskuelse. Dette er min favoritt på dette albumet, også når jeg tar med de som ikke er hans egne. Og det sier litt!
«Bittersweet Meldodies» er nesten like fin, kanskje av de fineste sangen Mickey Newbury ikke skrev tidlig i karrieren. Nest siste låt er «The Carnival Is Over», skrevet av Dag selv. Dag bak piano. Fortryllende.
Til slutt setter jeg på Dags versjon av Townes Van Zandts fantastiske «Rake». Du finner den ikke på Live, men sjekk ut Tidal.
Dag Vagle, en man med god smak og fantastisk stemme. Nesten som å høre Mickey Newbury synge.
Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1. (diverse artister, album 2025)
På fredag (2. mai 2025) ga evigaktuelle Neil Young ut en singel fra sitt kommende album sammen med bandet Chrome Hearts. Han har dermed ny musikk med seg når han snart kommer til Europa inkl. Skandinavia. Det er ikke sikkert alle synes det bare er positivt, ikke alt på hans nyere album er gull, men det lar vi ligge nå.
I forrige uke ble det gitt ut et hyllestalbum til Neil, og det er det vi skal skrive mest om i dag. Man kan mene mye om slike hyllestalbum. Som regel vil man jo heller høre originalversjonene. Men det er heldigvis ikke noe enten eller. Nye versjoner kaster i beste fall nytt lys over sangene, holder dem levende lenger.
I skrivende stund hører jeg den norske hyllestplata til Neil Young med den fine tittelen Everybody Knows This Is Norway med undergrunnsartister. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt gjennom hele før, den ble gitt ut på den tida vi faktisk måtte betale for å høre musikk. I 2001 prioriterte jeg ikke å kjøpe hyllestplater. Men det burde jeg kanskje gjort. Den norske hyllesten har veldig fine versjoner og styrer stort sett unna de opplagte valgene. I stedet får vi hele to versjoner av «Out On The Weekend» og en framifrå versjon av for eksempel «The Old Laughing Lady» med The Magnetic Fields. Home Groan gjør ikke «Homegrown», men det sparker godt fra med deres «Barstool Blues». Nydelig versjon av «Safeway Chart» med Safe In Santiago er et annet eksempel på spor det er fint å lytte til. Selveste Madrugada er også representert med en støyende og stygg «Thrasher». Flere bør ta en lytt til dette albumet; blanda drops, ikke alt er like fint, men interessant er det! Vi må videre, selv om jeg fortsetter å høre nettopp dette på albumet, mens jeg skriver om det nye.
Før den norske hyllestplata ble det i 1989 gitt ut et album der internasjonale indieartister sang og spilte til dels veldig alternative versjoner av Neils sanger. Noe av overskuddet fra prosjektet gikk til skolen for handikappede barn der Neils sønn Ben gikk og som Neil var med å grunnlegge. Albumet het The Bridge etter skolen og en sang av Neil. Her kan du høre artister som The Pixies, Soul Asylum, Nick Cave og Victoria Williams covre Neil Young.
Men så var det årets hyllestalbum, Heart Of Gold. Vol. 1 i tittelen mer enn antyder at det kommer et album til. Også nå går deler av overskuddet til The Bridge School. Albumet er veldig fint, om enn ikke så alternativt som The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Låtvalgene er mindre alternative, men vi får heldigvis også noen overraskelser.
Kanskje burde det ikke være overraskende at Brandi Carlile åpner med «Philadelphia», men det er et strålende valg. Sangen er skrevet til filmen med samme navn der Tom Hanks spiller en aidssyk, homofil advokat som mister jobben. Brandi er åpen lesbisk og en forkjemper for rettighetene til skeive personer. Sangen kan derfor bety noe ekstra for henne. Sangen er blant Neils aller mest inderlige pianoballader. Brandi gjør en versjon som ligger tett opp til Neils, men jeg føler ikke at hun klarer å tilføre den så mye ekstra, kanskje litt mot slutten. Fin versjon, men kanskje også litt skuffende? Vi får en pianoballade til, gitt ut omtrent på samme tida som «Philadelphia», «Such A Woman» fra Harvest Moon (1992), og vi har samtidig nevnt de to nyeste sangene på dette albumet. Vi får håpe på nyere låter på neste volum, det er mange å ta av, noe det 24 år gamle norske hyllestalbumet paradoksalt nok er bedre til å få fram. «Such A Woman» gjøres fint og nokså tett opp til originalen av Charlie Greene.
Før vi kommer til de beste versjonene, må jeg nevne flere fine versjoner, versjoner som dog ikke går inn i evigheten som de store Neil Young-tolkningene. Doobie Brothers og Allison Russell gjør en godkjent versjon av «Comes A Time», Eddie Wedder planker «The Needle And The Damage Done» og Courtney Barnett synger en helt grei versjon av «Lotta Love», den fineste delen er når hun synger ”La, la, la, la, la, la, la, la, la Ooh, ooh“! «Sugar Mountain» handler trolig om overgangen fra barn til ungdom og er av Neils aller eldste og viktigste sanger. Den er dog ikke av de aller mest slitesterke. Jeg har lite å utsette på The Lumineers såre versjon av sangen med piano i sentrum – bra og frister til flere gjenhør.
Rodney Crowell virker å stortrives på en rocka «Mr. Soul», og sporet hans har fine instrumentalpartier. Steve Earle kjører på med «Long May You Run», og munnspill hans setter et herlig preg på låten. Steve og bandet hans er i god form, og høres nesten ut til å kunne ha skrevet sangen om Neils legendariske bil som falt sammen en gang rundt 1962. Låten er produsert av Steves gamle våpendrager Ray Kennedy.
Men nå nærmer vi oss de virkelige godbitene. Du trodde du var lei av sangen «Heart Of Gold»? Vi tåler noen runder til når vi får den i en tilstrekkelig alternativ, resignert, pianodrevet versjon med Fiona Apple. Liker den! Harvest» med Mumford & Sons er i omtrent samme kategori – dog med litt mindre nerve – musikalsk litt tyngre enn den lettdrevne originalen. Bob Marleys sønn Stephen Marley gir «Old Man» et anstrøk av reggae som kler låten godt. Sharon Van Etten gjør et av albumets mest overraskende valg, dog ikke mer overraskende enn at sangen også er å finne på den norske hyllestplata. Nydelig versjon av «Here We Are In The Years» fra Neils selvtitulerte album fra 1969.
Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten.
Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!
Det er litt risikabelt å gå gjennom alle sporene slik jeg har gjort nå, inntrykket av enkeltlåter kan endre seg, men hovedinntrykket vil nok bestå. Dette er et veldig fint og respektfullt album som jeg allerede har spilt mange ganger; mange flere enn jeg antydet da jeg skrev om Willie Nelson nye album med sanger av Rodney Crowell. Dette er jo sanger jeg kjenner ut og inn fra før. Versjonene her er mer tilgjengelige og familievennlige enn dem på The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Alt er fint, men noen versjoner er bedre enn andre. Ingen grunn til å frykte et volum 2 av dette prosjektet.
Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig –det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.
I 2018 møttes de som musikklærerstudenter på Hamar og hadde såpass mye til felles at de ville lage countryband. Og nå, syv år etter, skinner Gone North! Deres nye album Another Place In The Sun er et stykke praktfull musikk.
Siden deres debut-EP har Gone North fra Innlandet utvidet med fem minutter og ett spor til seks spor når de nå gir ut det de kaller debutalbum. I og med at albumet kun varer 24 minutter, er vi fortsatt på den korte siden når det gjelder album. Da jeg omtalte den Kenneth Norum-produserte EP-en, skrev jeg at den var fin. Et gjenhør viser at jeg ikke tok munnen for full, snarere tvert i mot. Uansett, nå høyner jeg.
Det nye albumet Another Place In The Sun er nemlig veldig fint. Ja, beint fram nydelig. Denne gangen har Thomas Nessheim produsert. For meg er han mest kjent for sine glimrende Bob Dylan-tolkninger. Morgan Nicolaisen har mastret.
Sist skrev Per Tore Gresseth de fleste sangene, og han sang også flere av dem. Nå har han bare skrevet én av låtene, og det er også den eneste låten han har hovedvokal på. Det er med dette duket for mer Martine Haugen i sentrum. Denne gangen har hun skrevet hele fem av låtene om jeg skal tro Tidal, men bandmedlemmene kommer med innspill til Martines låter og personlige tekster. Samtidig har Martine fått mer ansvar for vokalen. Intet ondt ord om Gresseths vokal – jeg liker den som kontrast til Martines – men Martine har utviklet seg som vokalist og låtskriver, og at hun får lov til å skinne, er bare som det skal være. Foruten Martine på mandolin og gitar og Per Tore Gresseth på gitar, vokal og steelgitar består Gone North av Magnus Nordengen på gitar, banjo og vokal, Jørgen Larheim på tangenter, Ole Sigvart Berget på bass og Tore Even Alhaug på trommer. Kanskje spiller de litt mer amerikansk country enn sist, mindre spor av norsk folkemusikk?
Jeg klarte ikke å vente med å trekke fram albumets første og siste sang. Men de fire mellom der er ikke stort dårligere. «You’d Be Lonely Without Me» låter akkurat slik hæla-i-taket-country skal låte med et sprettent pianoparti midtveis, mens steelgitaren får lov til å avslutte det hele. Så er det tid for å roe ned med den flotte og triste balladen «It Happened This Morning». Hadde det ikke vært for de andre flotte låtene på albumet kunne jeg ha trukket frem «Ramblin’ Fever» som favorittlåten på albumet. Jeg har tatt meg selv i å få gode frysninger av låten. En aldeles nydelig og suggererende låt med flott refreng. Per Tore Gresseths låt «Buds In The Back (That You Don’t Wanna Meet)» er ikke helt borte den heller, der den svinger av gårde i høyt honky-tonk-tempo. Joda, 24 minutter, men hvem kan be om mer, når minuttene er så godt anvendt som her.
Dette er bra. Virkelig. Band, sanger, stemmeprakt. Martine har trukket fram blant annet Sierra Ferrell, Kris Kristofferson, Gram Parsons og Emmylou Harris som inspirasjonskilder. De ville vært stolte alle som én. Om jeg hadde delt ut karakterer, hadde det blitt en sterk femmer. Så da vet du det, gi Gone North en plass i sola!
Et helt nytt navn er hun ikke, 26 år gamle Lily Seabird fra Vermont. Vel, hennes fødenavn er Lily Seward, og hennes debutalbum Beside Myself ble utgitt i 2021. Oppfølgeren Alas (2024) kom i to versjoner, i én rocka og i en akustisk versjon. Dette er plater jeg må sjekke ut nærmere. Det jeg har hørt, høres solid, rått og hudløst ut. De som er nysgjerrige på hvorfor hun kaller seg Lily Seabird, kan undersøke nærmere selv, det har jeg gjort.
La oss hoppe til årets album, Trash Mountain. Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kunne vi pratet mer om Lily Seabird. Tittelen på albumet kommer fra stedet til det rosa huset hun bodde i da hun skrev sangene til dette albumet, Trash Mountain. Lily Seabirds «Music From The Big Pink»? Det er to tittellåter, den ene har tilleggstittel som signaliserer at klokka er 1 om natta, den andre klokka ett på dagen. Kanskje får vi da et glimt inn i både natt- og dagssiden til Trash Mountain og Lily Seabird. Disse sangene tegner bilder som man øyeblikkelig får på netthinnen, og man kan jo også tenke at hvorfor har ikke noen skrevet sanger om sko som henger over en wire før.
”When I was walking down my street I saw my neighbor staring at the sun and there was a pair of Nikes on the wire“
Mange av sangene skal ha vært skrevet over en kort periode, og de bærer også preg av å ha kommet ufiltrert rett fra Lilys hjerte og sjel. Albumet starter med «Harmonia», en tittel som skal være satt sammen av ordene ”harmoni“ og ”paranoia” i følge et intervju i Paste Magazine, som for øvrig er en kilde til deler av denne omtalen. Låttittelen sier noe om den spenningen som ligger i sangene og stemmen til Lily Seabird.
I tillegg til de nevnte sangene, er det tre til som fremstår særlig sterke. «Arrow» er én av dem. Nydelig melodi og gitar. Teksten dirrer; det handler om å bli forlatt eller holde sammen i en tynn tråd mellom smerte og skjønnhet. Lilys plate i et nøtteskall. «Albany» er minst like fin, en minimalistisk, stillferdig og beint fram vakker sang som er fremført ved pianoet og som truer med å bryte sammen. Det blir sjelden feil med referanse til Townes Van Zandt, mens stemmen til Lily nær sprekker:
”Singing “Pancho & Lefty,” we were crying on the interstate, it wasn’t even noon yet we were leaving Albany“
Albumet avsluttes med enda en godtbit, stillferdige og inderlige «The Fighting», og da har jeg også hoppet over noen stykker. Jeg spiller albumet på tredje uka, og jeg plukker det stadig fram når jeg lurer på hva jeg skal spille. Lytt til Lily Seabird!
Gubberock 