Bright Eyes skinner

Bright Eyes: Kids Table (EP 2025)

Bildet til høyre: Tormod Reiersen

Conor Oberst er på vei mot en senkarriere-topp, skriver Klassekampen i en kortomtale av Bright Eyes’ nye EP, Kids Table. Vel, jeg forstår ikke helt den. Oberst Conor har med eller uten bandet Bright Eyes levert den ene glimrende albumet etter det andre en god stund nå, i hvert fall fra og med Upside Down Mountain (2014), og før det er det dessverre noen album jeg ikke helt har kontroll på. Men ok, konserten på Rockefeller i Oslo i sommer signaliserte et karrierehøydepunkt om jeg sammenlikner med de tre foregående konsertene jeg så Conor Oberst solo eller med Bright Eyes. Fantastisk er fornavnet.

Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert på konserten. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter den innspillingen, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av.

Jeg skal ikke påstå at Kids Table er like bra som Five Dice, All Threes, men det er ikke så langt unna heller, og man skal aldri undervurdere evnen Conor Obersts album har til å vokse. Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her. Ikke minst har åpningssporet «Kids Table» og den senere «Dyslexic Palindrome» mange av de ingrediensene som gjør Bright Eyes og Conor Oberst til store favoritter her i gården. Begge disse sangene har vokale bidrag fra Hurray For The Riff Raff’s Alynda Segarra.

EP-en har også en coverversjon av Lucinda Williams’ «Sharp Cutting Wings (Song For A Poet)» fra 1980. Dette var sangen Conor følte for å synge da han i fjor skulle synge igjen etter at han hadde hatt stemmeproblemer. Sangen ble tatt med i siste liten og plassert i midten av EP-en for å knytte sangene sammen, heter det på Bandcamp:

…that ultimately ties it all together, its cautious optimism offering a glimmer of light in the shadows of the collection, the shadows of a fraying American dream, and the shadows cast across a family dinner at the kids table.  

Desperasjon med noen doser håp en vel en grei beskrivelse av mange av Conors sanger, selv om det ofte er mer av det første enn det siste. På konserten på Rockefeller i sommer var Conor Oberst stadig vekk i og mellom låtene innom den politiske situasjonen i USA og verden ellers, og en sang som «1st World Blues» – som i likhet med flere av de andre sangene på EP-en og Five Dice, All Threes skrevet og fremført sammen med Alex Orange Drink – peker på USAs sivilisasjon og nedturen den nå opplever.

Som sedvanlig dropper Conor Oberst noen navn, hør selv hvilke på den lekne og jazzete «Shakespeare In A Nutshell» og den mektige avslutningslåten «Victory City».

Bright Eyes består foruten av Conor Oberst av folk som de geniale Mike Mogis og Nathanel Walcott, begge hiver inn de instrumentene det skal være. Bandet på EP-en teller enda flere.

Conor Oberst og Bright Eyes opprettholder med Kids Table posisjonen hos meg som én av de største plateartistene – kanskje den største– de siste vel ti årene. Og får jeg oppleve én konsert tilnærmelsesvis så bra som den i sommer, gjør han et byks på en slik liste også.

Foto: Tormod Reiersen

Ei varm og vakker plate

Robert Plant: Saving Grace (album 2025), med Suzi Dian

Britiske Robert Plant er ute med ei av årets fineste plater. Punktum.

Saving Grace er hans første album med gruppa med samme navn. Med seg har de Suzi Dian som denne gangen et stykke på vei har rollen folk som Sandy Denny, Patti Griffin og ikke minst Allison Krauss har hatt tidligere, en rolle som innebærer å gi kontrast til Roberts stemme og løfte den og musikken. Stemmen hennes står perfekt til Plants, og sammen skaper de og bandet overjordisk vakker musikk. Robert Plant på Saving Grace som et likeverdig bandprosjekt der navnet hans først og fremst løftes fram for å skaffe prosjektet oppmerksomhet.

Jeg tror jeg har kommet i skade for å omtale Allison Krauss og Robert Plant for skjønnheten og udyret. Når man hører 77-årige Robert Plant synge, er det fort gjort å tenke at den metaforen er forfeilet. Robert Plant synger beint fram vakkert med en en helt egen og særpreget formidlingsevne. Han kunne fylt store stadioner. I stedet er prosjektet Saving Grace utviklet fra små barer og scener siden det startet for seks år siden.

Sangene på albumet spenner over et stort tidsrom, og for meg bidrar albumet til en dose musikkopplæring også. Riktignok kjente jeg godt til Blind Willie Johnsens «Nothing But A Burning Light» fra Bruce Cokburns versjon, og avslutningslåten «Gospel Plough» med Bob Dylan, men her er det også mange andre store sanger som Robert Plant og Saving Grace introduserer meg og sikkert mange andre for. Ett høydepunkt er Low Anthems allerede fine vise «Ticket Taker» fra 2009. Praktfull versjon med Robert Plant. Et annet høydepunkt er den mer livlige «Everybody’s Song» av Low. Fabelaktig. «I Never Will Merry» hørte Plant første gang i en folk-club, sangen har utallige vers, så vi får bare en beskjeden del av den. «As I Roved Out» er en annen typisk folkesang, men det betyr ikke at den blir behandlet som en.

Musikken på albumet er uansett dypt festet i sine røtter og med stor respekt for dem, samtidig som den tilfører store doser tyngde, autoritet og lar seg inspirere av ulike stilarter og verdenshjørner. For en stor del er den forankret i britisk-keltisk folkemusikk, men med innslag av østeuropeisk, arabisk og amerikansk musikk, rock og bluegrass og sikkert mer til.

Nydelig album!

Nær døden med Licking The Moose fra Sarpsborg

Licking The Moose: Songs From The Valley Of The Nearly Dead (album 2025)

Selv om bandet Licking The Moose blander mange musikalske stilarter som gospel, country og rock, og man til og med kan høre snev av et marriachi band, er dette stilsikkert og folk som vet hva de gjør. Og det de gjør, er først og fremst å lage særdeles god musikk! Som sist beveger vi oss stort sett i velkjent musikalsk terreng der både musikk og tekster – sikkert helt bevisst – vakler mot kanten av stupet, eller mot kanten av parodien om du vil. Verdens verste bandnavn Licking The Moose – jeg måtte skrive det, jeg også – vitner om at det er humor her, også. Humoren er mer underfundig i musikk enn i bandnavn, og det er en tynn linje mellom humor og alvor.

To Kill The Devine. Gubberock var svært begeistret for deres forrige album, Hangover Gospel, og er like begeistret for deres nye med den velklingende og mørke tittelen Songs From The Valley Of Nearly Dead.

Resultatet ble nok en gang starten på en musikalsk roadtrip gjennom statene, på godt og vondt, som nå presenteres på albumet. Dette innebærer også en indre roadtrip gjennom eksorsisme, angst, dagkjøring, tapt kjærlighet, avskjed, lengsel, flukt, ensomhet, dommedagsprofeti og død.

– Lasse Karlsen

Jeg vet ikke hvilket av ordene over som passer best til å beskrive teksten i den glimrende åpningslåten «To Kill The Devine», men trolig flere av dem. I sangen møter vi en mann seint på natta. Han har drukket mer enn sin tilmålte dose whiskey og venter på det uungåelige:

One last sigh before they knock on my door.
Everything is lost, nothing will be as before

«Waiting» senere på albumet gir meg mye av den samme følelsen. Musikken kan være inspirert av folk som Nick Cave og Johnny Cash, og da passer den dype vokalen til Lasse Karlsen perfekt. Siden tekstene til Licking The Moose er såpass visuelle, kan dette stoffet nesten egne seg for teater? Men bandet er uansett sikkert en stor opplevelse live!

Bandet består av Svein Inge Fjærvik på bass, Frederik Bjørnstad på tangenter og gitar, Lasse Karlsen på vokal, Fredrik Andersen på gitar, Mats André Andersen på slagsinstrumenter og The HoneyTones – Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie på kor. Bandmedlemmene har skrevet sangene alene og sammen. Dag Erik Johansen har produsert albumet. Lasse Karlsen forteller at de denne gangen har brukt mye mer tid i studio enn tidligere og laget et mer typisk studioalbum enn de mer spontane innspillingene de har gitt ut før.


Maleriet som er brukt som front-cover ble malt av Lasse Karlsens far for over 50 år siden.

Gitarer og orgel. Jeg er stor fan av samspillet mellom gitarer og orgelet på dette albumet. På «My Woman» er dette samspillet særlig fremtredende og beint fram underholdende å høre på, og det svinger som bare rakkeren, ikke minst i de nokså lange instrumentale partiene i sangen. Albumet har også flere countryballader. Jeg liker «Scent Of Her» aller best av dem, aldeles nydelig. «Guilty» er fin, men ikke av albumets mest spennende sanger. Blant albumets mest spennende sanger er imidlertid mordersangen «No Son Of Abraham». Glimrende, selv om teksten er aldri så mye over toppen, eller kanskje også derfor.

Den allerede flotte «I’ll Wait In The Shadows» løftes av blåtoner fra saksofonen til Ole Andreas Børsting. Glitrende! Jeg tenker litt på John Peter & his Collaborators når jeg hører Licking The Moose. John Peter lager en egen smeltedigel som blir en ny stilart. Mens Licking The Moose musikalsk særlig lar deg inspirere av Amerika, henter John Peter like mye inspirasjon fra Europa og også noen doser fra andre verdensdeler. Begge har sans for det dramatiske og teatralske. På nok en ballade, «Nobody Home», møter på sett og vis Licking The Moose og John Peter & his Collaborator hverandre. Dette er en ballade også John Peter kunne ha laget, og vokalen til Lasse er heller ikke så ulik John Peter Støas her.

Sakral avslutning. Mot slutten av albumet får vi blant annet en flott og insisterende «Mud And Dust» og helt til slutt sakrale «No One In My Life» der Tone Petronelle Sørlie har store deler av vokalen. Om noen venter på en hyggelig avslutning, blir de skuffet. Lasse sender Tone ut av sangen og ut av albumet med følgende beskjed:

Cause use we know there ain´t
no one in your world but you,
and that is the truth.
You are nothing to me, get lost, shoo.

Albumets 40 minutter er over før du får sukk for deg. Eller du rekker kanskje noen sukk over all elendigheten. Men dette til tross, dette albumet er en veldig fin tur gjennom et amerikansk musikalsk landskap. Gode, ja, veldig gode melodier. Flott musisering og vokal. Visuelle tekster. Og kanskje en dose humor eller to.

Løst, ledig og ufiltrert fra Benjamin Tod og hans Lost Dog Street Band

Benjamin Tod & Lost Dog Street Band: Live From A Mile High (album 2025)

Foto til høyre: Starla Groves

Det var nervøst og mange følelser i sving da Benjamin Tod begravde Lost Dog Street Band i Denver’s Ogden Theatre i oktober i fjor. Hunden er foreløpig begravd i hvert fall. Også for et par-tre år siden var det slutt for bandet, men så viste det seg at Benjamin Tod skrev flere sanger han tenkte bare måtte spilles med Lost Dog Street Band. Benjamin og kona Ashley Mae har hele tiden utgjort stammen i dette bandet, og nå som paret venter barn, er det bare naturlig at bandet legges på is inntil videre.

I YouTube-alderen gis det ut færre og færre livealbum, i hvert fall av konserter som finner sted kort før utgivelse. Men om du tenker etter, har du kanskje noen livealbum som sprenger rammene for hva artistene har gjort i studio. Neil Young er sjelden bedre enn han er på Live Rust og Weld. Townes Van Zandt var best Live At The Old Quarter og Dream Syndicates beste album er Live At Raji’s. Artistene fremstår ledigere, men samtidig mer intense. Mye står på spill i den energien som oppstår mellom artister og publikum.

Noen artister er likevel lagd for liveformatet mer enn andre. Benjamin Tod og hans Lost Dog Street Band for eksempel. Ekstra mye stod på spill den kvelden i oktober 2024. Ikke bare var det siste kvelden med bandet, i tillegg hadde han et helt spesielt forhold til byen siden ungdommen. Han forteller på sin instagramkonto at det var i nærheten av Ogden Theatre han først tok heroin, først ble ranet og først ranet andre:

Denver means something to me that I couldn’t explain to anyone even if they were around at the time…Tensions were high and we all knew the expectation to deliver. Somehow, the performance, the crowd and everyone’s nerves came together at the right moment and I am proud of what was captured that night.

Heldigvis har livet til Benjamin tatt en ny retning. Han synger ufiltrert om sine utfordringer. Som han synger på en sang som muligens handler om noe annet: ”There’s A Lifetime Of Work“.

På konserten er Lost Dog Street Band fire personer. Benjamin synger og har med seg Ashley på rå fele, John James Tourville på elektrisk gitar, og Jeff Loops på kontrabass. En nydelig miks av instrumenter, spilt passelig ikke-perfekt. Albumet teller i alt 15 sanger, de fleste fra hans nyere album enten som soloartist eller med band. En liten innvending fra meg er at det flotte soloalbumet Songs I Swore I’d Never Sing og det glitrende bandalbumet Glory, begge fra 2022, bare er representert med én låt til sammen, «Wyoming», en sang som også var spilt inn tidligere. Så kan man jo si at tittelen på det ene albumet sier noe om hvorfor vi ikke får flere derfra.

Men la oss ikke dvele mer med det vi ikke får. Det vi får, er nemlig mer enn bra nok. Når det føles som verden går av hengslene – vel, det er vel mer enn en følelse – er det fint å vende seg mot selve urmusikken. Musikk uten annen stafasje enn gode sanger, spilleglede og flere doser sjel. Dette er en musikalsk fest fra start til slutt. Jeg liker versjonen av «Lazy Moonshiner» litt ekstra godt, har teksten en liten dobbeltbunn, tro: ”They say sunshine is happy, Lord, moonshine is too“.

Benjamin og co fant plass til fire coverlåter. Den ene er en fin versjon av Steve Earles eviggrønne bluegrassklassiker «The Mountain», en annen er en nokså usannsynlig versjon av Townes Van Zandts «Waitin’ Round To Die». «Hubbardville Store» av Larry Murray er glimrende, og Billy Joe Shaver er også fint representert med «Honky Tonk Heroes».

Jeg ser ingen grunn til å nevne flere sanger i dag, men Tods egne sanger kunne fylt hele albumet, uten at det hadde vært svakere av den grunn. Det er bare å snurre i gang. Og vil du lese mer om Benjamin Tod og Lost Dog Street Band, finner du mer stoff på Gubberock. Herlig musikk.