Gubberock

Gi Gone North en plass i sola!

Gone North: Another Place In The Sun (album 2025)

Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig –det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.

I 2018 møttes de som musikklærerstudenter på Hamar og hadde såpass mye til felles at de ville lage countryband. Og nå, syv år etter, skinner Gone North! Deres nye album Another Place In The Sun er et stykke praktfull musikk.

Siden deres debut-EP har Gone North fra Innlandet utvidet med fem minutter og ett spor til seks spor når de nå gir ut det de kaller debutalbum. I og med at albumet kun varer 24 minutter, er vi fortsatt på den korte siden når det gjelder album. Da jeg omtalte den Kenneth Norum-produserte EP-en, skrev jeg at den var fin. Et gjenhør viser at jeg ikke tok munnen for full, snarere tvert i mot. Uansett, nå høyner jeg.

Det nye albumet Another Place In The Sun er nemlig veldig fint. Ja, beint fram nydelig. Denne gangen har Thomas Nessheim produsert. For meg er han mest kjent for sine glimrende Bob Dylan-tolkninger. Morgan Nicolaisen har mastret.

Sist skrev Per Tore Gresseth de fleste sangene, og han sang også flere av dem. Nå har han bare skrevet én av låtene, og det er også den eneste låten han har hovedvokal på. Det er med dette duket for mer Martine Haugen i sentrum. Denne gangen har hun skrevet hele fem av låtene om jeg skal tro Tidal, men bandmedlemmene kommer med innspill til Martines låter og personlige tekster. Samtidig har Martine fått mer ansvar for vokalen. Intet ondt ord om Gresseths vokal – jeg liker den som kontrast til Martines – men Martine har utviklet seg som vokalist og låtskriver, og at hun får lov til å skinne, er bare som det skal være. Foruten Martine på mandolin og gitar og Per Tore Gresseth på gitar, vokal og steelgitar består Gone North av Magnus Nordengen på gitar, banjo og vokal, Jørgen Larheim på tangenter, Ole Sigvart Berget på bass og Tore Even Alhaug på trommer. Kanskje spiller de litt mer amerikansk country enn sist, mindre spor av norsk folkemusikk?

Jeg klarte ikke å vente med å trekke fram albumets første og siste sang. Men de fire mellom der er ikke stort dårligere. «You’d Be Lonely Without Me» låter akkurat slik hæla-i-taket-country skal låte med et sprettent pianoparti midtveis, mens steelgitaren får lov til å avslutte det hele. Så er det tid for å roe ned med den flotte og triste balladen «It Happened This Morning». Hadde det ikke vært for de andre flotte låtene på albumet kunne jeg ha trukket frem «Ramblin’ Fever» som favorittlåten på albumet. Jeg har tatt meg selv i å få gode frysninger av låten. En aldeles nydelig og suggererende låt med flott refreng. Per Tore Gresseths låt «Buds In The Back (That You Don’t Wanna Meet)» er ikke helt borte den heller, der den svinger av gårde i høyt honky-tonk-tempo. Joda, 24 minutter, men hvem kan be om mer, når minuttene er så godt anvendt som her.

Dette er bra. Virkelig. Band, sanger, stemmeprakt. Martine har trukket fram blant annet Sierra Ferrell, Kris Kristofferson, Gram Parsons og Emmylou Harris som inspirasjonskilder. De ville vært stolte alle som én. Om jeg hadde delt ut karakterer, hadde det blitt en sterk femmer. Så da vet du det, gi Gone North en plass i sola!

(Redigert)

Lytt til Lily Seabird!

Lily Seabird: Trash Mountain (album 2025)

Et helt nytt navn er hun ikke, 26 år gamle Lily Seabird fra Vermont. Vel, hennes fødenavn er Lily Seward, og hennes debutalbum Beside Myself ble utgitt i 2021. Oppfølgeren Alas (2024) kom i to versjoner, i én rocka og i en akustisk versjon. Dette er plater jeg må sjekke ut nærmere. Det jeg har hørt, høres solid, rått og hudløst ut. De som er nysgjerrige på hvorfor hun kaller seg Lily Seabird, kan undersøke nærmere selv, det har jeg gjort.

La oss hoppe til årets album, Trash Mountain. Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kunne vi pratet mer om Lily Seabird. Tittelen på albumet kommer fra stedet til det rosa huset hun bodde i da hun skrev sangene til dette albumet, Trash Mountain. Lily Seabirds «Music From The Big Pink»? Det er to tittellåter, den ene har tilleggstittel som signaliserer at klokka er 1 om natta, den andre klokka ett på dagen. Kanskje får vi da et glimt inn i både natt- og dagssiden til Trash Mountain og Lily Seabird. Disse sangene tegner bilder som man øyeblikkelig får på netthinnen, og man kan jo også tenke at hvorfor har ikke noen skrevet sanger om sko som henger over en wire før.

”When I was walking down my street
I saw my neighbor staring at the sun
and there was a pair of Nikes on the wire“

Mange av sangene skal ha vært skrevet over en kort periode, og de bærer også preg av å ha kommet ufiltrert rett fra Lilys hjerte og sjel. Albumet starter med «Harmonia», en tittel som skal være satt sammen av ordene ”harmoni“ og ”paranoia” i følge et intervju i Paste Magazine, som for øvrig er en kilde til deler av denne omtalen. Låttittelen sier noe om den spenningen som ligger i sangene og stemmen til Lily Seabird.

I tillegg til de nevnte sangene, er det tre til som fremstår særlig sterke. «Arrow» er én av dem. Nydelig melodi og gitar. Teksten dirrer; det handler om å bli forlatt eller holde sammen i en tynn tråd mellom smerte og skjønnhet. Lilys plate i et nøtteskall. «Albany» er minst like fin, en minimalistisk, stillferdig og beint fram vakker sang som er fremført ved pianoet og som truer med å bryte sammen. Det blir sjelden feil med referanse til Townes Van Zandt, mens stemmen til Lily nær sprekker:

”Singing “Pancho & Lefty,” we were crying on the interstate,
it wasn’t even noon yet
we were leaving Albany“

Albumet avsluttes med enda en godtbit, stillferdige og inderlige «The Fighting», og da har jeg også hoppet over noen stykker. Jeg spiller albumet på tredje uka, og jeg plukker det stadig fram når jeg lurer på hva jeg skal spille. Lytt til Lily Seabird!

Willie Nelson og Rodney Crowell gjør verden vakrere

Willie Nelson: Oh What A Wonderful World (album 2025)

Bilde til høyre: Pamela Springsteen via Sony Music

“It’s the time and the place
Every line on your face
It’s the truth and the lie
It’s to live and to die
Oh what a beautiful world“

På Willie Nelsons beste album i fjor, The Border, sang han to sanger av Rodney Crowell. Tittellåten derfra er en fantastisk sang som kanskje var litt bortgjemt på Rodneys album Texas fra 2019. Willie Nelson kunne ikke gi seg med det. Nå foreligger et nytt album med bare Crowell-sanger fra mannen som fyller 92 år 29. april. Tittelen på albumet er beskrivende nok Oh What A Beautiful World. En verden der Willie Nelson synger sangen med samme tittel godt hjulpet av Rodney blir et vakrere sted. Nydelig versjon med ditto gitarspill om livet som kommer og går:

”It’s the rise and the fall of the clocks on the wall//And it’s the first and the last of your days flying past“.

Rodney Crowell forteller på Facebook om hans møter med Willie Nelson i ung alder, om da han spilte ham noen av sine dårlige, nye sanger. Men ikke minst forteller han om da han noen år seinere ble kalt opp på scenen av Nelson for å synge backingvokal på Crowells store låt «‘Till I Gain Control Again». Akkurat den sangen finner du ikke på den tolv sanger store samlingen med Crowell-låter som spenner over en tidsperiode på 50 år. Albumet er produsert av Buddy Cannon, Cannon har samarbeidet mye med Willie tidligere og produserte også nevnte The Border. Med seg har de en rekke fremragende musikere.

Foto: Pamela Springsteen. Via Sony Music

Jeg har fulgt Rodney Crowell siden det fantastiske albumet The Houston Kid (2001). Fra og med dette albumet treffer Rodneys stemme og sanger meg med stor tyngde. Albumene før har jeg ikke viet på langt nær så mye tid. Det betyr at dette albumet også introduserer meg for sanger som jeg ikke har samme forhold til som de nyere sangene. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.

Rodney Crowell, nå 74 år gammel, er en stor låtskriver og artist som med dette får en fortjent hyllest av selveste Willie Nelson. Willie Nelson synger kanskje ikke like klokkerent som for kort tid siden – nå høres kanskje Willies sønn Lukas mer ut som Willie Nelson enn Willie selv – men vi hører fortsatt at det er Willie. Samtidig har han enda et lag med sjelfull elde over stemmen som gir flere av disse sangene til Rodney et alternativt liv. Det blir for fristende å trekke fram tittelen på siste sang på albumet, en sang Rodney skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works». Så sannelig. Samme dag som Willie slapp dette albumet, ble det gitt ut ei hyllestplata til Neil Young der blant annet Rodney Crowell bidrar. Her finner du noen fine, og to fantastiske, versjoner av Neils sanger med fremragende artister. Men Wilie Nelson hyllestalbum til Rodney er nok det jeg kommer til å vende oftest tilbake til, albumet jeg tar etter når jeg trenger det, for å fortsette å nestensitere Willie, Rodney & Guy. Joda, Neil og Willie er gode venner, og Neil kjørte rundt med en Willie-kopp i bussen på sin 2023-turné.

Det er noe eget med de gamle legendene som aldri gir seg. Wille Nelson er sjefen over dem alle. 77 solo studioalbum har det blitt så langt, og vi teller fortsatt. «The Day I Rest, Is the Day I Die“, som Willie synger et annet sted på albumet.

Storslått fra Olav Larsen!

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol. 2 (album 2025)

Da jeg hadde gleden av å omtale forrige album fra Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Stream Of Consciousness (2021), skrev jeg fort og gæli fra hofta. Slik er det nå også. Jeg må bare skrive ufiltrert og nesten uredigert det som kommer; det er det denne musikken gjør med meg. Forrige album var rett og slett en vakker og personlig duettplate. Nå fire år etter er Olav Larsen og bandet hans tilbake med ei ny plate som like godt har fått samme tittel med et Vol. 2 lagt til i tittelen. Det tolker jeg som at Olav fortsatt er personlig. Vakkert er det i hvert fall. Selv om dette ikke er ei duettplate, kjenner jeg igjen noen av de fine stemmene fra sist i kor og støtte for Olav underveis.

Olav er ikke redd for å vise oss hvem han er i tekster eller musikalsk. I sanger som «I Miss You» og «Finding Myself» dykker han ifølge presseskrivet ned i savn og selvransakelse, mens «Dreamer» tilbyr skal tilby et mer håpefullt blikk på utholdenhet og samhold. «That’s OK With Me» og «I Don’t Care» fremfører et budskap om aksept og frigjøring. Men tekstene hadde spilt mindre rolle om ikke melodiene og musikken er på plass.

Og det er de til gangs! Denne gangen er produksjonen større enn sist. Olavs store og sjelfulle stemme gjør det fristende å kalle dette countrysoul. Olav er ikke redd for å trå til, og bandet og Olav løfter flere av sangene over i det storslåtte, i en bejublende gospel som man blir glad av å høre. Kanskje ville jeg i et mer kritisk hjørne skrevet at det kan bli litt over toppen noen ganger både musikalsk og i tekstene, men det er jo akkurat det jeg liker best med denne plata. Låter der intensiteten skrus til et hakk, og så enda et hakk, låter det Olavs stemme og bandet kjører mot stupet, og der de og oss står litt slitne tilbake. Åpningslåten «When The Past Presents The Future» er nydelig og viser vei, og er nesten himmelsk mot slutten. Neste låt, «I Miss You», er himmelsk hele veien. Jeg har ikke lyst til å begynne å droppe navn på musikerne. Men den fela til til Lilian Kristin Hodne gjør mye. Det er det sannelig mye annet som gjør også. Fri og bevare meg vel. Vi må videre.

Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!

Helt til slutt får vi et skråblikk på bransjen gjennom «Protest Singers». Hvor har de blitt av? Morsomt og tankevekkende nok, men ikke av mine favoritter på albumet. Jeg nevner derfor raskt et par favoritter til: «I Don’t Care» og «That’s Ok». Det er ikke nødvendig å gå gjennom alle sangene, du bør ha tatt tegninga. Den nesten eneste innvendinga er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynte. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: