Geir Sundstøl: Sakte film (album på Hubro 2025)
Strengemester. Gjennom en «more is less is more» – tilnærming sørger Geir Sundstøl for at lydlandskapet alltid er i de beste hender når han produserer andres musikk. Hadde jeg hatt forutsetninger for å kåre beste musikere i Norge, er jeg sikker på at Geir Sundstøl ville tronet høyt på en slik kåring, om ikke aller høyest. Han er en strengemester som like gjerne som heftige elektriske gitarsoloer spiller på countrystrenger, jazz og blues og gjerne med annet musikalsk krydder i tillegg. Han bruker mange virkemidler som den multiinstrumentalisten og musikalsk lekne personen han er, men han overdriver aldri, ofte etterlater han lytteren med en følelse av å ønske enda mer.
Stemme til det stemmeløse. Som soloartist feirer Geir Sundstøl i disse dager 10 årsjubileum. I min messenger-boks ser jeg at jeg gratulerte ham med en 8/10-anmeldelse av albumet Langen Ro i musikkmagasinet Uncut i 2016. Året før kom solodebuten Furulund. Sakte film er hans sjette album, og tidligere har det vanket Spellemannpris i åpen klasse. Geir Sundstøl musikk er nemlig vanskelig å klassifisere, sette i bås. Han maler ut lydlandskaper og stemninger uten vokal. Det vil si Ivar Overdal står bak ord som fremføres hviskende av Sanne Rambags og Erik Sollid på «Snille spøkelse», et av sporene på Sakte film, et spor der samspillet mellom stemmer, trompet, perkusjon og gitar skaper magi.
Strykere. Med et utall av Geirs egene strengeinstrumenter i førersetet tar han oss på dette nye albumet med til ni ulike steder. Sundstøl forteller at bruken av strykere fra Mari Persen, Sunniva Shaw og Håkon Brunborg denne gangen gir enda større bredde enn tidligere, noe han selvfølgelig har helt rett i. Blant bidragsyterne finner vi i tillegg en rekke fremragende musikere. Her er det både trommer, perkusjon og sag spilt av Anders Engen og Erland Dahlen, trompet med Hildegunn Øiseth, kontrabass traktert av Jo Berger Myhre og Mats Eilertsen, tangenter med David Wallumrød og el-bass med Audun Erlien. Geir Sundstøl har selv produsert albumet som er mikset av Bård Ingebrigtsen og mastret av Helge Sten.
Filmatisk. Geir har komponert låtene, av og til er medkomponister kreditert som på den storslagne stemningsfulle åpningslåten «Mats». «Mats» er laget over et bassriff av Mats Eilertsen som også har gitt navn til sporet. Jeg blir særlig fascinert av samspillet mellom perkusjon, kontrabass og fiolin og hvordan det melodiske i partier byr seg fram for så å trekke seg tilbake. På dette albumet slår man ikke på trommer, om du måtte tro det. Her spilles det med presisjon, lek og alvor. Bevegelse er et annet ord jeg tenker på. Dette sporet starter et annet sted enn der det startet. Og nokså sømløst glir det over i «Broder», der jeg tror jeg hører fløyter, men jeg er usikker på hvilket instrument som gir akkurat den assosiasjonen. Geir forteller at melodien på «Broder» opprinnelig ble laget til podcasten Usagt i 2018,
Det er utfordrende å skrive om musikk der jeg i liten grad kan gjemme meg bak ordene. Enda mer krevende må det være å skulle bevege og engasjere når eventuelle budskap og tanker bak musikken i liten grad tydeliggjøres gjennom tekster. Men det er også noe frigjørende over å bare bli med inn i lydlandskapene, la tankene fly til det stedet du tror Geir og musikerne hans har vært når de har laget denne musikken, eller mer sannsynlig til et helt annet sted. Når jeg hører noen av sporene ser jeg for meg åpne ørkenlandskap ikke så ulikt bildene Ry Cooder bidro med på Wim Wenders fantastiske film Paris, Texas. Det er neppe for ingenting at Geir har kalt albumet Sakte Film, og utgangspunktet for to av sporene er da også radio eller TV-serie. Geir forteller at «Divan» startet som et underlag for en langsom – eller skal vi bruke ordet «sakte» – elskovsscene i Leonard Cohen- serien «So Long, Marianne», en serie som jeg tidligere har varmt anbefalt.
Bevegelse. Bevege. Nå skal ikke jeg gå gjennom alle sporene. «Maroder misjonær var en tidlig favoritt, veldig fin melodi som spilles med ulik styrke og ulike instrumenter med en shankar-gitar (?) i sentrum. Jeg nevnte «bevegelse» da jeg skrev om åpningssporet. Da er det kanskje helt på sin plass at et av sporene heter nettopp «Beveg». Men like mye som å bevege seg mellom det rytmiske, det dvelende og røske tak i deg med en elektrisk gitar, er dette ett av flere spor der musikken berører der ord ikke slipper til eller gir mening. Albumet avsluttes med korte, men særdeles fine «Pysj».
Dit du ikke visste du skulle. Dette er en typen musikk jeg altfor sjelden fordyper meg i. Det er så langt bare spilt over to-tre dager, så her er det mye mer å oppdage. Så langt var det særlig givende å lytte til den alene i huset en søndags morgen, mens det enda er stille i huset og mens konsentrasjonen er til stede. Jeg skriver og spiller albumet, men tar meg stadig i å spille partier om igjen. Dette er ikke musikk som egner seg for multitasking. Jo, det også, men aller best er det bare å høre gjennom albumet i en konsentrert lytting og la musikken og tankene ta deg akkurat dit du ikke på forhånd har tenkt deg at du skal.
Gubberock 