Gubberock

Oppdatert omtale 12. juli 2025.

Bruce Springsteen: Tracks II (The Lost Albums, 2025)

Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter. Nå kommer en ny utgivelse, Tracks II, med ikke mindre enn syv tidligere uutgitt album. Boksen inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! En av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.

De aller fleste av de 83 sangene er ukjente for oss. Albumene er spilt inn mellom 1983 og 2018, og Bruce forteller at dette er album han kun har spilt for familie og venner. Årsaken til at de ikke har vært utgitt tidligere, er blant annet at han ikke var helt fornøyd med dem eller at de ikke passet inn i hans plan for karrieren.

Albumene som Bruce har gitt ut etter 1980-årene er av ujevn kvalitet. Jeg liker best Western Stars fra 2019 og The Seeger Sessions fra 2006. Andre vil trekke fram folkalbumene The Ghost Of Tom Joad (1995), som jeg synes er ujevnt, samt det litt lite melodiøse albumet Devils & Dust (2005). Men det er fine sanger på mange av de andre albumene også. Så må jeg innrømme at det er lenge siden jeg har hørt mange av Springsteens nyere album, og at jeg kan se annerledes på noen av dem om jeg tar et gjenhør med dem.

Ofte er kvalitet en god grunn for at uutgitte album og sanger er nettopp det. Forventningene var derfor ikke så store da jeg startet å lytte til denne samlingen. Men her er det en god del som overgår mye av det det som tidligere er gitt ut med god margin.

Egentlig hadde mange av disse albumene fortjent å bli gitt ut enkeltvis, slik at det ble tid til å fordype seg i dem.

Samlet gir denne boksen et nytt perspektiv på hele Springsteens produksjon, og man mer enn aner at Bruce kunne gått en alternativ vei med mindre stadionrock og mer intime settinger, selv om han jo har gjort det også. Det er imponerende at Bruce har klart å la all denne fine musikken ligge i fred så lenge. Medprodusent og ofte bidragsyter som musiker er Ron Anneli. Ellers kan Soozie Tyrell på fele og Charlie Giardano på tangenter nevnes som to av flere ofte benyttede musikere i denne boksen.

La Garage Sessions ‘83 er ikke et album i den tradisjonell forstand, men Bruce Springsteen betrakter dette som en helhet laget etter Nebraska (1982), fortsatt med enkle innspillingsmetoder. Disse upolerte innspillingene ble en katalysator for storslagene Born In The USA (1984) med E Street Band, og blant de 17 sporene her finner du en tidlig sparsommelig utgave av «My Hometown» sunget og spilt nokså ukarakteristisk for denne pålen blant de mange sangene fra Bruce Springsteen. Da Born In The USA ble gitt ut var jeg 14 år og ikke veldig interessert i pompøs rockemusikk. Jeg likte derfor Nebraska bedre enn Born In The USA. Men My Hometown fikk raskt en solid plass hos meg. Nå leser jeg i Rolling Stone at heller ikke Springsteen var særlig begeistret for Born In The USA; sangene var litt tilfeldig satt sammen. Men pompøsiteten til tross, sangene står som en påle i dag, og fremføres langt bedre på konserter.

Ellers vil jeg trekke fram «Follow That Dream», og «Shut Out The Light». Men det er mange gode historier og melodier her, ganske mange flere har jeg inntrykk av: «County Fair», de lange Nebraska-lignede «Rickfield Whistle» og «Unsatisfied Heart». «Klansman» er en sterk historie om et medlem av Ku Klux Klan, mens «Fugitive’s Dream» forteller en åpen historie til en særdeles fin melodi. Mye bra her altså, men også noen spor som virker litt overflødige og med et utdatert lydbilde.

Streets Of Philadelphia Sessions er som navnet tilsier innspillinger som er gjort omtrent samtidig med sangen som vant Oscar i tiden etter de ikke helt vellykkede albumene Human Touch og Lucky Town fra 1992. Streets Of Philadelphia Sessions er for en stor del spilt inn hjemme med Springsteen alene og noen få musikere. Det har et litt klaustrofobisk elektronisk lydbilde med loops og synther fra Bruce, men likevel er dette et svært helhetlig og fint album med tekster som ofte tar utgangspunkt i den vanskelige kjærligheten. Det er ikke ulikt Tunnel Of Love (1987) og Human Touch i så måte. Albumet åpner med en av boksens aller beste sanger, «Blind Spot», en sang full av nerve og stemning. «Something In The Well», «Waiting In The End Of The World» og «We Fell Down» er tre andre perler, som nyere Springsteen-album kunne skreket etter å få lov til å inkludere. Dette er sanger som for meg overgår Oscar-vinneren «Streets Of Philadelphia – som jeg kanskje ikke liker så godt som mange andre fordi den snappet Oscar for beste sang til film foran Neil Youngs fantastiske «Philadelphia», begge laget til samme film. Albumet faller litt i kvalitet mot slutten, men likevel, dette er fantastisk på det beste.

Albumet var planlagt for utgivelse, men andre planer med E Street Band kom i veien samtidig som Bruce stilte spørsmål ved om fansen ville kunne fordøye enda et tungt album om samlivsproblemer. Selv fordøyer jeg dette lettere enn Tunnel Of Love, men det forventer jeg ikke at flere følger meg på.

Faithless et i hovedsak spilt inn mellom Devils & Dust (1995) og The Seeger Sessions (2006). Musikken ble laget for en film det aldri ble noe av og var flere instrumentallåter. Springsteen jobbet med å få fram en stemning som skulle passe til historien. Denne stemningen ligger et sted mellom folkalbumet Devils & Dust og Streets Of Philadelphia Sessions. Og kanskje litt av Ry Cooders nydelige musikk til filmen Paris, Texas. Igjen spiller Springsteen de fleste av instrumentene selv. Ganske så fint og stemningsfullt, med perler som som pianoballaden «God Sent You» og «My Master’s Hand» som naturlig nok gir spirituelle og religiøse assosiasjoner. Fint!

Mange vil med god grunn trekke fram Somewhere North Of Nashville som denne boksen beste album. Det har sterke rockabillylåter som det svinger skikkelig av, ikke minst «Repo Man» og «Detail Man». Dette er også albumet som har flotte «Janey Don’t You Lose Heart», en sang som mange vil ha hørt som b-side på singel tidligere. Selv er jeg spesielt svak for coveren «Poor Side Of Town» og den fantastiske «Under A Big Sky». Sistnevnte kunne tematisk passet inn på The Ghost Of Tom Joad da den handler om å reise ut for å få arbeid, men der gresset ikke var grønnere på den andre siden.

Springsteen selv ser på dette som er countryalbum, og her finner du både steelgitar og akustiske instrumenter. Tittellåten «Somewhere North Of Nashville» som senere ble utgitt på «Western Stars», avslutter dette albumet. Den er en diamant i denne versjonen! Albumet er spilt inn parallelt med The Ghost of Tom Joad ble gitt ut, det vil si rundt 1995. Dette albumet ble spilt inn på ettermiddagen, The mørkere The Ghost Of Tom Joad på kvelden.

The Ghost Of Tom Joad ble foretrukket for utgivelse da det fremstod viktigere og mer helhetlig.

Allerede i sangen «Highway Patrolman» fra 1982 eller for den saks skyld i «Meeting Across The River» fra 1975 hadde Bruce Springsteen besunget lande- og statsgrensenes betydning. I 1988 begynte Bruce Springsteen å synge Ry Cooders «Across The Borderline» som ble laget til filmen «The Border», og dette ble en opptakt til prosjektet Inyo, en samling av spor med utgangspunkt i California der Springsteen bodde da han skrev mange av disse sangene. Vi beveger oss gradvis framover i tid fra åpnings- og tittellåten som starter rundt år 1900. Vi møter ulike mennesker og deres svakheter, styrker og utfordringer. De fleste sangene ble skrevet i etterkant av turnéen med det sosialt bevisste The Ghost Of Tom Joad-albumet rundt 1996, og har tematisk mye til felles med dette. Musikken er lavmælt folk med blant annet noen innslag av piano og livgivende fele. Så har man også blåsere og mer meksikansk-inspirerte sanger som «The Lost Charro» og «Ciuad Juarez» – sanger som skal være laget rundt 2010 og som gir frempek mot Western Stars-innspillingene. De gir fin dynamikk. Essaysisen Erik Flannigan peker på dette albumet som én av hans favoritter i denne boksen. Jeg skjønner ham.

”Welcome To Lonely Town“. Twilight Hours er tett på å være min favoritt i denne boksen, selv om denne musikken ikke er helt meg. Det er spilt inn omtrent på samme tid som Western Stars i andre tiår av dette årtusen, og også dette har flotte orkesterarrangementer. Dette er enda mer Burt Bacharack-inspirert og muligens easy-listening enn det litt mer countryinfluerte Western Stars. Storslått. Veldig fint, joda noen ganger over toppen, men der er det også fint å være. Og om vi hadde fått to slike album samtidig, ville det vært enda mer over toppen.

Gode melodier og tekster gjør at dette albumet kan måle seg med nettopp Western Stars. Noen høydepunkter er «Lonely Town», «Late In The Evening» og «Dinner At Eight». Men aller best er «High Sierra», en nydelig sang følsomt framført av Bruce. En mann finner lykken, men blir hentet inn av fortiden.

Perfect World er siste album ut, men er kanskje mer en samling låter som spenner over et stort tidsrom. Slik sett er kanskje dette siste albumet i boksen en slags prestart på Tracks III som i likhet med Tracks I skal inneholde mer løsrevne låter. På Perfect World finner du flere låter med musikere fra E Street Band, og er også samlingen av sanger som kommer nærmest E Street-lydbildet. Springsteen selv sier at det har flere sanger med mørke tekster til oppløftende melodier. Første låten «I’m Not Sleeping» er som snytt ut av The River-tiden. «Idiot’s Delight» er en sintere blues der det røsker skikkelig i et munnspill. Det blir mer rock i «Another Thin Line», mens den fine balladen «The Great Depression» velkomment roer litt ned og er da også av dette albumets aller fineste sanger. Andre høydepunkter i tillegg til «The Great Depression» er nydelige «Blind Man» og ditto «If I Could Only Be Your Lover». Jeg er ikke like begeistret for mer masete sanger som «Rain In The River». Samlet er dette albumet ujevnt, men med flere gode sanger.

Oppsummering. Denne boksen inneholder mye. Mye er veldig bra. Jeg har hatt stor glede av å høre boksen flere ganger de siste ukene. Det er en klar styrke at i hvert fall fem av platene fremstår som en helhet, omtrent ferdige album. Det er trolig en årsak til at sporene her ikke var å finne på Tracks I, sangene her hører sammen. Jeg liker mye av dette bedre enn det som faktisk ble gitt ut. Det er mindre av det heseblesende, mindre av at Bruce og musikerne viser mer muskler desto svakere låtene blir.

I en tidligere utgave av denne omtalen, hadde jeg forsøksvis rangert albumene. Det er jeg ikke i stand til nå. Mye faller på hvilken stemning man søker og hva man hørte på sist.

Vil du lese mer? Se musikkmagasinet Uncuts august-utgave og essayene av Erik Flannigan som følger boksen.

Bilder via Sony Music Norway.

Redigert.