Wilco: The Whole Love (album 2011/2025) Wilco: Live (Orange) (album/spilleliste 2025)
Når man hører Wilco i levende live, har man en klar formening om at det er verdens beste aktive band man hører. Mens bandkollega Jay Farrar fra Uncle Tupelo har fortsatt med sitt innenfor den alternative countryen, har Wilcos Jeff Tweedy stadig utvidet sitt prosjekt, ikke uten å vende tilbake til countryen som på det fine dobbeltalbumet Cruel Country fra 2022.
Ei av mine definitive favorittplater med Wilco er The Whole Love fra 2011. Her gikk Jeff Tweedys meldoditeft og evne til å eksperimentere opp i en høyere enhet. Rett og slett en sonisk melodibombe. Mange av Wilcos album er kommet i sterkt utvidede boksutgaver. Jeg har ikke hørt dem alle. Jeg mener det har foreligget en utvidet utgave av også The Whole Love, men det er mulig at CD-utgivelsen som foreligger nå, er ytterligere utvidet. I hvert fall får man mye flott musikk med hele albumet samt fine demoer og ITunes-session med mer. Du vil absolutt kunne ha to fine timer i selskap med denne.
Og det kan du også ha med fredagens utgivelse. Du får 24 spor som spenner over omtrent hele Wilcos karriere fra 1995 og til 2024. Liveopptakene er fra 2013–2024 og er for en stor del spilt inn i USA, men her er også opptak fra Island, Mexico og Australia. Litt varierende lydkvalitet kanskje, men mange flotte versjoner. I 2013 spilte Wilco en fantastisk konsert på Sentrum Scene i Oslo. «Almost Art» fra The Whole Love gjorde et sterkt innttrykk. På Live (Orange) får du den i all sin prakt. Definitivt stor kunst. Et annet høydepunkt som bare må nevnes er en ti minutter lang «Impossible Germany» fra Austin i desember i fjor. Her får bandet som det siste tiåret har bestått av folk som bassisten John Stirratt, trommeslageren Glenn Kotche, multi-instrumentalist/keyboardist Mikael Jorgensen, gitaristen Nels Cline og Jeff Tweedy vist hva som virkelig bor i dem: en vakker melodi, en subtil tekst fremført av en følsom Jeff Tweedy og en musikalsk nytelse og inferno fra hele bandet. Ta gjerne fram «Improbable Germany» fra A Ghost Is Born-boksen, så kan du høre at det har vært en viss utvikling av låten.
Kos deg med nydelige «Hummingbird», drøm deg tilbake i tid med «Monday/Outtasite», og la oss sammen ønske at Wilco igjen setter kursen mot Norge!
En gang i tiden syntes jeg «Spiders (Kidsmoke») fra A Ghost Is born (2004) var vel slitsom og drøy. Den får lov til å avslutte livealbumet. Nå klarer jeg ikke å la være å digge den. Glimrende avslutning. Mens vi venter på en varslet kompanjong til Live (Orange) kan vi jo gå tilbake til ei av tidenes beste liveplater. Du får dem ikke mye bedre enn Wilcos Kicking Television (2005).
På forrige album From Moments var Vetle Nærø opptatt av å leve i øyeblikkene. Det er ingen fortid, ingen framtid, bare et stort og lykkelig nå. På fjerde album All Moments Must Pass er det bevegelse fra et øyeblikk til det neste gjennom meditativ pianomusikk som er ispedd litt synther og litt ord som snakkes i begynnelsen og slutten av albumet.
Vetle Nærø er 25 årig pianist og komponist fra Ålesund, Han fordypet seg i ung alder i verkene til Chopin og Rachmaninoff og deretter Philip Glass og Arvo Pärt, mens han også eksperimenterte med jazz. Bare 14 år gammel komponerte han sitt første stykke og som Som 18-åring ga han ut debutalbumet sitt, By Heart (2018).
Om jeg skulle sammenlikne musikken på dette albumet med noe, blir det instrumentaldelen av David Sylvias fabelaktige Gone To Earth fra 1986. Da snakker vi toppklasse.
Jeg har få forutsetninger for å omtale denne musikken. Da albumet kom i innboksen, var det likevel noe i beskrivelsen som gjorde at jeg en trøtt kveld fikk lyst til å sette det på. Skal jeg ha instrumentalmusikk, er sannsynligheten stor for at piano er en viktig ingrediens. Med e-posten fulgte det noen fantastisk fine beskrivelser av musikkstykkene. De følger ikke med CD-en, men jeg anbefaler sterkt at de legges ut på artistens hjemmeside. Vi snakker totalopplevelse:
”The Runner tells the story of a child running—not from his past, but toward his future. Convinced he is not fleeing but following his own path, he races forward, untethered from expectations, seeking the place where he is truly meant to be“
Jeg tenker på dattera mi og jeg som skal ut å løpe 5 kilometer i samme konkurranse i dag. I hvert vårt tempo, hun er raskere enn meg. Jeg tenker også på mitt tidligere liv som maratonløper, treningene og ikke minst løpene. Det var gøy og sette personlig rekord, men å få til løpet, energiinntaket og disponeringen av det ut fra egen form var like stas. Og på det beste bare forsvant man inn i en egen verden. Det Vetle Nærø beskriver i dette musikkstykket er kanskje ikke det store «nå» som på forrige album, men veien dit.
Pressebilde
På noen av stykkene er musikken dvelende og flytende, tankene flyr. På andre stykker er pianoet mer konkret – på en underlig måte – på atter andre insisterende, griper oppmerksomheten. Nærø har komponert og gjør det meste selv. På den varme «Your Garden» spiller David Løvås på tromme og Harald Frøyland står bak bassen. Et nydelig stykke musikk som er inspirert av tradisjonsmusikk.
«Candle» er en fin og nostalgisk pianoballade. «Prayer» er inspirert av regissør Andrei Tarkovskys sitat: ”Art is a form of prayer,” from Andrei Rublev (1966). Like prayer, art is a deeply personal, sacred, and transcendent act, a bridge between the artist, the audience, and something greater than themselves“. Det er akkurat det musikken på dette albumet gjør med deg, den er en opplevelse av noe som forbinder mennesker sammen, noe større en oss selv. Beskrivelsene hans hjelper meg et stykke på vei. Musikken og egne forestillinger gjør resten. Kanskje er ikke veien så lang fra denne musikken til Gubberock-helt Nick Cave. På sitt beste er det nettopp det hans album og ikke minst konserter gjør med deg. Transformasjon, du går kanskje innover i deg selv, men opplever felleskap, kommunikasjon, noe spirituelt og udefinerbart.
Jeg hadde egentlig tenkt at Esther Rose og Suzanne Vega skulle bli neste stopp hos Gubberock. Jeg har ikke kommunisert godt nok med deres nye album. Jeg trengte noe helt annet. Jeg må ha igjen ha hjelp av Vetle Nærø, denne gangen til å sette punktum for omtalen:
“I made the deliberate choice to exclude the piano from the album’s final track, symbolizing transformation in its purest form: evolving into something unknown, embracing the unexplored“.
Albumdesign ved Camilla Rosenlund og foto ved Mats Gangvik
Lever Mickey Newbury? Det er et nærliggende spørsmål etter å ha hørt det nye livealbumet med Dag Vagle spilt inn i et utsolgt Verdensteateret i Tromsø i april i fjor. Som den mannen kan synge, og for noen sanger han synger, enten de er hans egne eller andres.
På det fjerde av seks spor på Live synger han Mickeys «Funny Familiar Forgotten Feelings» og feier all tvil til side sånn omtrent. Mickey Newbury lever! Denne tidlige sangen av Mickey har faktisk aldri vært av mine utallige favoritter med ham. Inntil nå.
Jeg har lenge tenkt at jeg må komme meg på konsert med Dag Vagle. Etter å ha hørt dette konsertopptaket har den dagen rykket nærmere med flere hakk. Her har vi nemlig som et stigespill som treffer alle de riktige rutene. Han er alene, veksler mellom piano og akustisk gitar.
Dag Vagle er 51 år og fra Sandnes. For mange er han kjent som vokalist, gitarist og komponist i rockebandet Helldorado. For meg er han også musiker i Randi Tytingvåg Trio. Så før vi går videre, la meg benytte anledningen til å anbefale deres musikk også.
Men det var Dag Vagles livealbum: Vi får også nydelige og gåsehudfremkallende versjoner av Roy Orbisons «Crying» og Tim Buckley «Phantasmagoria In Two». Vagles egne tre låter kler coverversjonene og har titler som man har hørt før tenker skal frembringe nettopp den følelsen. Men de er ektefølt likevel, som alle sangene her.
Live åpner med en nydelig «Under The Crescent Moon», så stemningsfull at du hører knappenålen som ikke faller. Dag bak piano, legger hjertet og sjelen ut til almen beskuelse. Dette er min favoritt på dette albumet, også når jeg tar med de som ikke er hans egne. Og det sier litt!
«Bittersweet Meldodies» er nesten like fin, kanskje av de fineste sangen Mickey Newbury ikke skrev tidlig i karrieren. Nest siste låt er «The Carnival Is Over», skrevet av Dag selv. Dag bak piano. Fortryllende.
Til slutt setter jeg på Dags versjon av Townes Van Zandts fantastiske «Rake». Du finner den ikke på Live, men sjekk ut Tidal.
Dag Vagle, en man med god smak og fantastisk stemme. Nesten som å høre Mickey Newbury synge.
Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1. (diverse artister, album 2025)
På fredag (2. mai 2025) ga evigaktuelle Neil Young ut en singel fra sitt kommende album sammen med bandet Chrome Hearts. Han har dermed ny musikk med seg når han snart kommer til Europa inkl. Skandinavia. Det er ikke sikkert alle synes det bare er positivt, ikke alt på hans nyere album er gull, men det lar vi ligge nå.
I forrige uke ble det gitt ut et hyllestalbum til Neil, og det er det vi skal skrive mest om i dag. Man kan mene mye om slike hyllestalbum. Som regel vil man jo heller høre originalversjonene. Men det er heldigvis ikke noe enten eller. Nye versjoner kaster i beste fall nytt lys over sangene, holder dem levende lenger.
I skrivende stund hører jeg den norske hyllestplata til Neil Young med den fine tittelen Everybody Knows This Is Norway med undergrunnsartister. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt gjennom hele før, den ble gitt ut på den tida vi faktisk måtte betale for å høre musikk. I 2001 prioriterte jeg ikke å kjøpe hyllestplater. Men det burde jeg kanskje gjort. Den norske hyllesten har veldig fine versjoner og styrer stort sett unna de opplagte valgene. I stedet får vi hele to versjoner av «Out On The Weekend» og en framifrå versjon av for eksempel «The Old Laughing Lady» med The Magnetic Fields. Home Groan gjør ikke «Homegrown», men det sparker godt fra med deres «Barstool Blues». Nydelig versjon av «Safeway Chart» med Safe In Santiago er et annet eksempel på spor det er fint å lytte til. Selveste Madrugada er også representert med en støyende og stygg «Thrasher». Flere bør ta en lytt til dette albumet; blanda drops, ikke alt er like fint, men interessant er det! Vi må videre, selv om jeg fortsetter å høre nettopp dette på albumet, mens jeg skriver om det nye.
Før den norske hyllestplata ble det i 1989 gitt ut et album der internasjonale indieartister sang og spilte til dels veldig alternative versjoner av Neils sanger. Noe av overskuddet fra prosjektet gikk til skolen for handikappede barn der Neils sønn Ben gikk og som Neil var med å grunnlegge. Albumet het The Bridge etter skolen og en sang av Neil. Her kan du høre artister som The Pixies, Soul Asylum, Nick Cave og Victoria Williams covre Neil Young.
Men så var det årets hyllestalbum, Heart Of Gold. Vol. 1 i tittelen mer enn antyder at det kommer et album til. Også nå går deler av overskuddet til The Bridge School. Albumet er veldig fint, om enn ikke så alternativt som The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Låtvalgene er mindre alternative, men vi får heldigvis også noen overraskelser.
Kanskje burde det ikke være overraskende at Brandi Carlile åpner med «Philadelphia», men det er et strålende valg. Sangen er skrevet til filmen med samme navn der Tom Hanks spiller en aidssyk, homofil advokat som mister jobben. Brandi er åpen lesbisk og en forkjemper for rettighetene til skeive personer. Sangen kan derfor bety noe ekstra for henne. Sangen er blant Neils aller mest inderlige pianoballader. Brandi gjør en versjon som ligger tett opp til Neils, men jeg føler ikke at hun klarer å tilføre den så mye ekstra, kanskje litt mot slutten. Fin versjon, men kanskje også litt skuffende? Vi får en pianoballade til, gitt ut omtrent på samme tida som «Philadelphia», «Such A Woman» fra Harvest Moon (1992), og vi har samtidig nevnt de to nyeste sangene på dette albumet. Vi får håpe på nyere låter på neste volum, det er mange å ta av, noe det 24 år gamle norske hyllestalbumet paradoksalt nok er bedre til å få fram. «Such A Woman» gjøres fint og nokså tett opp til originalen av Charlie Greene.
Før vi kommer til de beste versjonene, må jeg nevne flere fine versjoner, versjoner som dog ikke går inn i evigheten som de store Neil Young-tolkningene. Doobie Brothers og Allison Russell gjør en godkjent versjon av «Comes A Time», Eddie Wedder planker «The Needle And The Damage Done» og Courtney Barnett synger en helt grei versjon av «Lotta Love», den fineste delen er når hun synger ”La, la, la, la, la, la, la, la, la Ooh, ooh“! «Sugar Mountain» handler trolig om overgangen fra barn til ungdom og er av Neils aller eldste og viktigste sanger. Den er dog ikke av de aller mest slitesterke. Jeg har lite å utsette på The Lumineers såre versjon av sangen med piano i sentrum – bra og frister til flere gjenhør.
Rodney Crowell virker å stortrives på en rocka «Mr. Soul», og sporet hans har fine instrumentalpartier. Steve Earle kjører på med «Long May You Run», og munnspill hans setter et herlig preg på låten. Steve og bandet hans er i god form, og høres nesten ut til å kunne ha skrevet sangen om Neils legendariske bil som falt sammen en gang rundt 1962. Låten er produsert av Steves gamle våpendrager Ray Kennedy.
Men nå nærmer vi oss de virkelige godbitene. Du trodde du var lei av sangen «Heart Of Gold»? Vi tåler noen runder til når vi får den i en tilstrekkelig alternativ, resignert, pianodrevet versjon med Fiona Apple. Liker den! Harvest» med Mumford & Sons er i omtrent samme kategori – dog med litt mindre nerve – musikalsk litt tyngre enn den lettdrevne originalen. Bob Marleys sønn Stephen Marley gir «Old Man» et anstrøk av reggae som kler låten godt. Sharon Van Etten gjør et av albumets mest overraskende valg, dog ikke mer overraskende enn at sangen også er å finne på den norske hyllestplata. Nydelig versjon av «Here We Are In The Years» fra Neils selvtitulerte album fra 1969.
Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten.
Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!
Det er litt risikabelt å gå gjennom alle sporene slik jeg har gjort nå, inntrykket av enkeltlåter kan endre seg, men hovedinntrykket vil nok bestå. Dette er et veldig fint og respektfullt album som jeg allerede har spilt mange ganger; mange flere enn jeg antydet da jeg skrev om Willie Nelson nye album med sanger av Rodney Crowell. Dette er jo sanger jeg kjenner ut og inn fra før. Versjonene her er mer tilgjengelige og familievennlige enn dem på The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Alt er fint, men noen versjoner er bedre enn andre. Ingen grunn til å frykte et volum 2 av dette prosjektet.
Gubberock 