Save the planet for another day

Neil Young and the Chrome Hearts, Bergen 20. juni 2025

Gi den mannen en gitar, ble det sagt fra publikum da Neil stod og ba om en en god stund før noen reagerte. Vi kan fortsette Oddvar Brå-metaforen – de fleste Neil Young-fans er vel gamle nok til å huske ham – og spørre hvor var du da Neil Young spilte i Norge i 2025. Om du ikke svarer i Bergen på konsert, er det verst for deg. Så bra var nemlig dette. Sjelden har jeg vært så lykkelig og så våt på en gang.

«And so I shout around the world, do it in the name of love». Om Dalhalla med Neil Young var fantastisk, spesielt med tanke på at mannen nærmer seg 80 år, var Bergen bare fantastisk til å være så gammel og ung som helst. Det er bare å trekke fram alle de dårlige ordspillene på etternavnet hans, jeg tilgir dere alle. Værmeldinga hadde lovet oppholdsvær tidligere i uka. Bare glem det, sa folk som hadde vært ute en regnværsdag eller to i Bergen før. Og de fikk selvfølgelig rett. Et kvarter før konsertstart begynte det å regne, og det holder på enda. Men det brydde vi oss nokså lite om.

Han startet like gjerne med Heart Of Gold alene med munnspill og gitar – folksangeren– og vi fikk en til før bandet hans, Chrome Hearts, kom på og lagde vanvittig trøkk på «Be The Rain». Ja, nettopp: ”Yeah rain was fallin’ and we’re soakin’ wet.“ Men vi har en jobb å gjøre, vi skal redde moder jord. Megafonen hadde dårlig lyd, Neil ble småsint, fikk ekstra energi slik at intensiteten hele veien var enda et hakk opp fra onsdagens opplevelse. Men ellers var han i godt humør, og man kunne stadig se at han smilte mens han stod der og gjorde det han kan bedre enn noen annen i min bok, trekke ut følsomme lyder og ulyder fra den elektriske gitaren. Men han fikk god hjelp av den alltid smilende trommisen Anthony LoGerfo, den superflinke Micah – sønn til Willie – Nelson, den herlig overivrige bassisten Corey McCormick og den eldgamle legenden Spooner Oldham – Neida, bare 82 år – som har spilt med mange av de det er verdt å ha spilt med.

Nye sanger brydde han seg ikke om å spille. Mange av de er ovetydelige med sitt politiske engasjement. Da er det kanskje mer givende å kunne tolke gamle låter inn i en ny kontekst: «Love and only love will endure/break it down». «There’s more to the picture than meets the eye, Hey Hey My My». «Why do i keep F&$#’ Up». Litt morsomt ble det jo da Neil rotet med teksten på sistnevnte. Og joda, jeg som aldri trodde jeg skulle få oppleve «Like A Hurricane» live igjen. To ganger på tre dager har jeg fått den. Som gamlingen river de herligste tonene ut av den gitaren.

Jeg var litt tvilende til om den lange, samfunnskritiske «Sun Green» fra konseptalbumet Greendale fortjente en plass i settlista sist, ikke nå. Den buldret og gikk til toppkarakter. Av de akustiske sangene må igjen «Looking Forward» trekkes fram. Den låten altså. Så nydelig Neil sang den, så vakker akustisk gitar Micah spilte!

Og når man begynner å tro at man er fornøyd etter Old Man, Harvest Moon og flere til, har Neil gjemt det beste til ekstranummeret. Vi flyr avsted hver vår vei og møtes når de første sangstrofene kommer etter mer enn fem minutter. Vi får ekstraverset og det hele. «Cortez The Killer» i et kvarter! Herlig er for- og etternavnet. Kliss våt og lykkelig. Jeg snakket om første ekstraomgang med Neil etter Dalhalla. Dette var full pott og hat-trick og avgjort før full tid var over. Mer analyse klarer jeg ikke å gi av denne kvelden nå.

Har jeg lov å håpe på at Berlin blir like bra? Nei, egentlig ikke, men:

”Looking forward all that I can see
Is good things happening to you and to me“

(Redigert: Jeg hadde topp lyd bortsett fra megafonen og topp sikt der jeg stod nærme scenen. Dessverre meldes det fra mange andre at lyd og sikt ikke var bra og om stor trengsel. Synd. Glad jeg var der tidlig og stod ved scenen, men synd ikke alle hadde samme opplevelsen)

Settliste:

Heart Of Gold
Sugar Mountain
Be The Rain
When You Dance I Can Really Love
Cinnamon Girl
Fuckin’ Up
Hey Hey My My (Into The Black)
The Needle And The Damage Done
Harvest Moon
Looking Forward
Sun Green
Love and Only Love
Like A Hurricane
Name Of Love
Old Man
Ekstranummer:
Cortez The Killer

Første ekstraomgang med Neil

Neil Young and the Chrome Hearts: Konsert 18. juni, 2025. Dalhalla, Rättvik, Sverige

Nei, ikke en gang Neil Young er evig ung. Han vet det selv, så ikke lag en artikkel med morsomme ordspill på etternavnet hans etter morgendagens konsert i Bergen. Og at han trekker på årene, er trolig årsaken til at konserten bare varte halvannen time, og at de ikke spilte en eneste sang fra det nye albumet. Når det er sagt, turnéstarten i det idylliske steinbruddet i Dalhalla i Sverige overgikk alle forventninger med minst to hakk!

Det er sikkert ikke så viktig for leseren. Vi reiste fra Oslo klokka 09:15 i går og var tilbake 03:30 i natt etter ikke bare å ha sett Neil og bandet hans, men også rever, elg, rådyr og grevling på vei hjem gjennom svenske og norske skoger. I dag var det fem timers heldagsmøte, der jeg var arrangør. Men det gikk bra, det også, høy på musikk og noe av det som betyr mye her i livet. Takk til sjåfør og følgesvenn på turen. Denne reisa kunne jeg ikke tatt alene.

Etter en del viderverdigheter stod jeg der. Inntil gjerdet og den blant publikum som trolig stod nærmest Neil. Groupie, sier kona, og har vel et ganske stort poeng. Litt bortenfor hører jeg navnet mitt, så ble det jammen en hyggelig prat med en facebookvenn eller to. Hyggelig. Digresjon slutt.

Det var en godt forberedt Neil med bandet Chrome Hearts som møtte oss på turnéåpningen i går. Fem minutter over halv ni kommer han ut bevæpnet med munnspill og akustisk gitar. Fin åpning med kveldens eldste sang, «Sugar Mountain». Jeg vet ikke om vi skal legge noe symbolsk i at 79-åringen synger om overgangen fra tenåring til voksenliv?

Så smeller det til med en fin «Be The Rain» fra Greendale (2003), albumet som omhandler klimautfordringer og mer til. Litt mindre bra synes jeg nok «Sun Green» fra samme album var. I et ellers tett og velregissert sett, kunne nok denne med fordel vært utelatt for en eller to andre låter. Men det er helt tydelig at Greendale betyr noe for Neil. Etter «Be The Rain» braket det løs med «When You Dance I Can Really Love». Selv om Neil, og særlig den enda eldre Spooner Oldham, har hatt sprekere dager rent fysisk, samtidig som de sikkert hadde litt jet-lag, ga de alt. Vi fikk kontante «Hey Hey, My My» og «Rockin’ In The Free World» som ikke ble tværet ut med fire minutters lange falske avslutninger som vi har fått tidligere, og en nydelig «Love And Only Love». «Like A Hurricane» var dog selvfølgelig for kort. Det er den alltid. Elsker du ikke den sangen, vel, det er lov det også. Så vidt.

Spooner Oldham!

Det var spesielt fint å se at Neil og bandet spilte vakre versjoner av akustiske låter som Crosby, Stills, Nash & Young-sangene «Looking Forward», og «Name Of Love» og den eviggrønne «Harvest Moon». Ikke mye prat mellom sangene, men akkurat nok til at vi skjønte at han hadde det fint, like fint som oss, bare hakket mer nervøs. Og om det heldigvis ikke ble politikk mellom sangene, ligger det jo likevel og ulmer der i flere av sangene. Chrome Hearts er en passe blanding av gammel og nytt blod, og Micah Nelson og co sørget for at dette aldri ble sidrompet.

Jeg pleier ikke å være så begeistret når «Cinnamon Girl» spilles. Nå fikk jeg neste gråteanfall da strofen «Dreamer of pictures», kom. Kanskje ble jeg bare sentimental over hvor fint det er å få oppleve Neil enda en gang. Selvfølgelig kunne jeg ønsket mer enn 90 minutter, men på mange måter ble dette akkurat passe, akkurat passe til at dette ble en topp opplevelse fra start til slutt. Etter planen blir det nye ekstraomganger i Bergen og Berlin. Jeg gleder meg!

Så ga de hverandre en klem Neil og Spooner, der den yngste av dem støttet den litt eldre mens de gikk fornøyde av scenen. Vi var glade på vegne av dem og på grunn av det vi hadde fått oppleve. Enda en gang.

Synger fra hjertet

Neil Young And The Chrome Hearts: Talkin To The Trees (album 2025)

”But I’ll sing it from the heart
And that’ll be the easy part“

Det er nok en del av forklaringen. Forklaringen på at noen av oss har et kjærlighetsforhold til Neil Young og hans musikk selv om alt objektivt sett ikke tilhører toppklassen. Selv skryter jeg av at mange er verre en meg.

I morgen setter jeg turen for de svenske skoger og den første konserten med Neil Young And The Chrome Hearts på denne Europa-turneen. Jeg så Neil Young & Promise Of The Real – mange av de samme musikerne – på samme sted i 2016. Den konserten i steinbruddet i Dalhalla er rett og slett av mine aller største konsertopplevelser noensinne. Nå er både Neil og jeg blitt ni år eldre, og om forventningene skal bli infridd, må jeg rett og slett skru dem ned et par hakk. Uansett, å forhåpentligvis – jeg har blitt skuffet før – få se den musikeren som har betydd aller mest for meg enda en gang blir uansett noe helt spesielt. Vi er langt inne i ekstraomgangene nå og nærmer oss straffespark-konkurranse. 79 år, ja, men se på kompisen og far til Micah i Chrome Hearts, Willie Nelson, 92 år! Så man vet jo aldri.

Chrome Hearts består foruten av Micah Nelson på gitar av Anthony Lugerfo på trommer, Corey McCormick på bass og den gamle ringreven Spooner Oldham på orgel. Neil selv spiller litt av hvert. Som oppvarming til deres konserter har det nye albumet Talkin To The Trees gått nokså kontinuerlig siden fredag.

På Tidal står Neil Young oppført som «writer» ikke «composer», og onde tunger kan med en viss rett si at det skyldes at Neil i begrenset grad har laget melodiene helt på egenhånd. Det blir fort slik at melodiene jeg ikke kobler til andre sanger, blir de jeg liker best. Heldigvis er det noen stykker av dem, selv om jeg av og til tar meg selv i å lure på om jeg har hørt også noen bruddstykker av dem. Rockeren «Big Change» er en sang jeg tar meg i å digge ganske heftig, og av de to sangene som går til melodien til «This Land Is Your Land» er den tøffe «Lets Roll Again» langt å foretrekke framfor folkesangen «Silver Eagle». Dette selv om teksten er et lite subtilt og poetisk angrep på Elon Musk og hans likemenn, for uansett røsker det skikkelig i Neil og bandet hans her. «Moon Ahead» er vanskeligere å like, men har enkelte sympatiske trekk.

Og subtilitet er mangelvare på mange av Neils tekster av i dag. Der man i gamle dager fikk sanger som «Cortez The Killer» og «Star Of Betlehem» som kunne tolkes både som samfunnskommentar og personlige sanger eller begge deler på en gang, levner dagens tekster liten tvil.

Mest problematisk er nok de to åpningslåtene. Noen mener jeg er spekulativ når jeg påstår at disse viser at Neil har utfordringer med sitt forhold til dattera og dermed hennes barn. Den første av dem, «Family Life», som går sånn omtrent til Gordon Lightfoots melodi «Early Morning Rain» nevner kone og navn på barna helt eksplisitt i en tekst som til tider halter litt. I den mørkere og ellers flotte «Dark Mirage» spinner han videre på dette. Selv om han er mindre eksplisitt enn i Family Life», tar han her fram ekskone Pegi som nå er død, sønnene og det triste forholdet til dattera. Kanskje er Neil for åpen om familiære utfordringer her – ”Singin’ from the heart“ har ikke nødvendigvis bare oppsider.

Alt i alt er dette likevel en ganske fin plate. Jeg liker rockerne og blueslåten selv om Neil nok har laget enda bedre melodier før. Det er fine ting også blant folklåtene. «First Fire Of Winter» er fin selv om den har vel mye «Helpless» over seg. Jeg liker også tittellåten som har referanser til Bob Dylan og kanskje sangen hans «Don’t Think Twice, It’s All Right» med sin “Rooster Crowin“ – ikke referanser i melodi denne gangen. Albumet avsluttes med to sanger der jeg ikke kjenner igjen melodien, fine «Bottle Of Love» og «Thankful» der Neil synger så forpint som bare han kan. Fin jobb av Neil og medprodusent Lou Adler.

Joda, den når ikke helt opp til «Colorado» (2019), den beste av nyere album med nye sanger, men er flere hakk opp fra det siste av slike album, «World Record». Jeg tåler flere av disse sangene i morgen. ”Dalhalla, here we come!“

”Thankful for the life we have“

(Redigert).

Storslagen ørkenrock fra Fredrikstad

El Cartel: Fronteras (album 2025)

Har de ørken i Fredrikstad? Nja, musikken til El Cartel er først og fremst en mental tilstand, og om du blir tatt med til Texas, Mexico, en spagettiwestern eller føler litt shadowband uten å måtte foreta den fysiske reisen selv, er vel det helt i orden. Nest siste sang ut på Fredrikstad-bandet El Cartels debutalbum, Frontera, er «Dead On Arrival», en dramatisk og suggererende sang som på mange måter står som en mørk kontrast til de mer livsbejaende låtene. Tangentene blir stadig sterkere og mer insisterende før også trompetene slipper til. ”Will they remember your name?“. Glimrende!

Ellers er vihuelan et et sentralt instrument i El Cartels lydbilde. Det er et instrument jeg ikke kjenner til fra før. Bandet forteller at vihuelaen er en forgjenger til den moderne klassiske akustiske gitaren, som hadde sin storhetstid på 1500-tallet. Om vihuelaen drar i gang mange av låtene, er det samklangen mellom musikerne som gjør dette albumet.

For noen år siden møttes gitaristene Richard Ahlsen og Jørgen Hansen. ”There Are strangers in the dark, trying to find that common spark“, som de synger i åpningslåten. Vel. De hadde en felles interesse for musikk fra ørkenområder, mariachi, Ennio Morricone og spagettiwestern. Nå, fem år etter, foreligger åttemannsbandet El Cartels debutalbum, Fronteras.

Tekstene er forfattet av bandets sanger, Emil Nordbæk, skjønt flere av låtene har begrenset med lyrikk eller er rene instrumentallåter. Tekstene kler likevel den livsbejaende, svingende og herlige musikken laget av hele bandet og bidrar til å sette stemningen. Låttitlene er vekselvis på spansk og engelsk. Uoriginalt nok vil jeg trekke frem bandet Calexico som en musikalsk slektning. Men jammen er det også litt shadowband over dem til tider, kanskje særlig i noen av de instrumentale låtene som avslutningen Crudo. Og åpningen av første låt, «Fronteras», sender tankene mine i retning av den klassiske gitarvirtuosen John Williams.

I tillegg til de tre allerede nevnte består El Cartel av bassist Mats Andre Andersen, trommeslager Nicolai Gregersen, tangentmann Stephan Reis og trompetistene Espen Christoffersen og Tommy Bakkelund. I tillegg bidrar en rekke gjestemusikere til det storslåtte lydbildet. Albumet er fint produsert av Magnus Abelsen i hans eget City Life Studio i Fredrikstad.

Med 46 minutter er albumets lengde klart i øvre sjikt blant albumutgivelser for tiden. Men tiden er godt anvendt, og musikken engasjerer gjennom de aller fleste av albumets 11 sanger. Herlig musikk, som røsker deg opp av sofaen, eller får opp takten på en spasertur. Noen er nevnt, jeg nevner dog et par favorittlåter til: forsvinn inn i «Tres Avenidas», la deg bergta av «Saguaro Heart»og bli med på «Don Alvarado Drive» til «Where River Flow».

Dette er musikk som helt sikkert vokser et hakk eller to i levende live.

Foto: Nora Kristoffersen