Gill Landry is back in Norway – Songs built to last

Press photo

Gill Landry will be back in Norway this August, see picture of dates at the end of this article. In connection with his upcoming visit to Norway, I have had a chat with him. Join in, and you will learn about interesting aspects of his songwriting, some of his latest songs and sources of inspiration.

Gilbert John Landry is an American singer-songwriter and guitarist, born in Lake Charles, Louisiana. He is a former member of Old Crow Medicine Show and a founding member of the Kitchen Syncopators.

When I reviewed Gill Landry’s new album last year—his eighth solo release—I wrote that Gill Landry is one of the best I know at turning blue emotions into slow-moving and beautiful melodies that lift you into music’s upper realms. He sets you down there, dazed but deeply satisfied. There are a couple of songs like that on his new record, Cinnamon Canyon Blues. At least a couple.

Welcome back to Norway, Gill. It has been seven years since I was impressed by your songs, voice, and guitar playing at the now-closed Café Mono in Oslo. Others spoke of a magical experience during a garden concert out in the woods near Skarnes. Do you remember those concerts?

I do remember those concerts. I’m a big a fan of your country, it is a truly stunning place.

Since then, you have released two albums that stand tall in my book: Skeleton At The Banquet (2020) and Cinnamon Canyon Blues. You wrote the songs for Skeleton At The Banquet while living in France, and the songs for Cinnamon Canyon Blues came to life at the foot of the Sierra Nevada.

If I have understood correctly, you lived in relative isolation during the songwriting process. Why did you feel the need to isolate yourself? “Looking for a place they call home,” you sing in one of your songs. Is that about you—and do you have a home now?

Well, the isolation I was in while writing Cinnamon Canyon Blues was pandemic related, so I would not say I felt the need to, but I do find that is easier when working on an album or set of ideas to see them through as uninterrupted as possible. Then I am able to sit with them and let them ferment or distill themselves, so to speak. 

‘The Place They Call Home’ is not about me specifically, it more speaks to the plight of the American underdog scene which I have always been deeply related to. I do not have a home as of now, I can not say that I have had one in some time. I have come to embrace the reality that I may never have one other than a ‘where I hang my hat or the heart is’ type version.

Picture from Facebook.

On your last two albums, you have crafted a distinctive sound. Piano, guitars, wind instruments create a beautiful blue atmosphere. Though you arrange the instruments in different ways, it is unmistakably Gill Landry we are hearing. You shift between mid-tempo tunes and some truly stunning slow songs. Could you say something about your musical evolution through the bands you have played in and your solo albums?

Thank you. Well, when I started out playing folk music on the street, we played a wide variety of songs styles and genres from the 20’s and 30’s. When we would make an album back then, I would select as diverse an array of these songs for a diverse mixtape or what you’d now call playlist of an album. I realized through this that since each song had the same players on the same instruments, no matter how far afield we travelled, style wise it kept a cohesive sound, and having a fairly wide field of interest, I carried that over into my own writing and recording. 

I never know exactly how I’m going to approach a record, it reveals itself through the process. The outcome is often related to when, where, who is around, and how much money there is for it. Since I do not often have much of a budget for recording or a steady band, I rely on the talents and generosity of friends who are around when and where I am recording and believe in me or my work enough to give their time at a fraction of their rate or some form of trade. I have been fortunate to make friends with some very talented people I love and admire over the years, and their contributions have greatly influenced the feel of each record. I have always been grateful for that. Once someone signs on, I tend to let them express themselves in their voice on their instrument as freely as they like unless they ask for direction or I happen to have a specific feel I’m going for. I feel that gives their playing more of a freeing quality. That trust and respect I feel has gone a long way. Just an openness to what serves the song and its mood.

In Norway, you are playing solo. Is it challenging to adapt the songs from your latest albums to a solo format?

I do not find it a challenge as they are all written solo and built up from there on the recordings. Some of the songs do end up becoming so defined by the recording to me that I retire them from any solo sets, but since most of them are written alone in a room with a guitar or piano it makes for an easy transition. I would argue they can be more powerful in their stripped-down intimate form in many ways. 

A lot has happened since I saw you play in Norway back in 2017. I interpret Skeleton At The Banquet as a commentary on the USA, as seen from your time in France. At the same time, the lyrics also lend themselves to more personal interpretations. What inspired the lyrics on that album? And I have to ask about the instrumental that closes the record, Portrait Of Astrid (a Nocturne)—who is Astrid?

You nailed it, it was meditations on what was happening in the US from a fairly calm, centered human existence in a sleepy village on the shores of Western France with one or two musings on love. Astrid is a dream I have been holding on to. The carrot on a stick muse that moves the universe.

Now we move on to your latest album, Cinnamon Canyon Blues. Do your new album get recognition in the States and beyond? In what ways does it differ from its predecessor, both thematically and musically?

My albums get recognition with the people that dig them and that is all that really matters to me and I am always happy to hear if they have touched or helped anyone in any way. I am not an industry guy. I could not find a label in the States that would put either of these albums out so I started my own label.

 One main way this recent album differs from ‘Skeleton At The Banquet’ is that it is more personal in many ways. It was born from connections I had made to myself and nature while living on the mountain over those years. I feel like I made some breakthroughs in my own heart and mind and a lot of this writing was an attempt to find the words for these new ways of looking at things. It is also the closest thing to a live in studio production I have made in many years with all principle instruments playing live together, which gives it a swagger that is really only possible in that way. 

Picture from Facebook

You sing:

“We all need something to believe in It’s hard to get there on your own//There’ll be time enough for grieving//Don’t let your heartaches turn to stone”

Is this typical of where you were emotionally and mentally when writing the songs? It seems the somewhat solitary life during the songwriting process led to a realization that living in isolation is not the answer. There is also a subtle optimism in the song—like the title suggests—Broken Hearts Keep Beating?

I think of myself as a realist, but the default perspective for most of my life has been that of an optimistic idealist which carries a rub against reality. The tortured aspects one might hear on any given song is always me leaning toward an understanding. There is no typical place that I come from when writing songs, it is quite honestly all still a bit of a mystery to me how I get to the songs that I really like. I remember writing them, I know the various tools and ways of being I use to get there, but I am still always pleasantly surprised when I get something that I sing a week after ‘finishing’ it and still feel good about it. It’s never guaranteed.

The album is packed with great songs. Still, three or four of them competed for a spot on my list of favorite tracks from 2024. At the same time, the cohesion of the album elevates these songs (I should mention I have listened to it several times over the past few days, and the minor criticisms I had when I wrote about it a year ago have all but disappeared). Are there songs on the album you are especially proud of? Were there any that were particularly challenging to finish, to get just right?

Every song is a challenge to get ‘just right’ and just like a painting they could easily never be finished as one’s perspective and awareness changes over time. Except for the recordings of them being fixed to tape, perhaps they are not finished. That said, I am happy with the whole album as a piece and there is little I would change. Since I am not influenced by any one genre or style, a label, or the expectation of popular appeal when approaching an album, I am usually consciously aiming for them to be stylistically diverse but still a cohesive body of work that flows through the ideas. 

Picture from Facebook

I can reveal that among my favorites from the album are Broken Hearts Keep BeatingThe Ferryman, and Bedroom Of Stars. Do you have anything specific to say about these, or any other songs from the album?

Those are some of my favorites as well. A friend let me use Leonard Cohen’s ‘hotel keyboard’ which was a small Casio with pre-programmed rhythm and bass tracks and the first time using it ‘The Ferryman’ wrote itself. The whole arrangement came out of the thing within the first hour of messing with it. ‘Bedroom of Stars’ is one I was particularly happy with as I’ve always had a deep compassion for the homeless. I spent many years travelling homeless and close to the ground myself and I have a great amount of empathy for their plight and the system they’re up against. I wanted to humanize the experience of a homeless couple moving through a day in Los Angeles and I feel like it found its way. Broken Hearts Keep Beating is just a phrase I heard a friend say, and it hit me with its gravity and beauty and related to a longing I was suffering at the time.

In my review of your latest album, I wrote that your lyrics are free of clichés and rich in imagery. I have previously compared you musically to artists like Jackie Leven and Leonard Cohen. Are there musicians and lyricists who have particularly inspired you over your life—and in recent years? Are you inspired by other art forms like literature?

I an a lyrics guy. If a song has great lyrics but a boring, cliché, nothingburger melody, I will still love it. If a song has the most amazing melody in the world but bad, cliché, dead-hearted writing, I feel like I would rather never hear another song for the rest of my life than be forced to listen to it. I have been inspired over the years by artists I have felt to be inventive, heartfelt, soulful writers where the heart-mind-pen connection feels like a clear searching channel, and there have been many. Speaking of cliché; Bob Dylan was my first love and you will know most all the top names such as Leonard Cohen, John Prine, Woody Guthrie, Tom Waits, Neil Young, Bob Marley, Randy Newman, Merle Haggard, Townes Van Zandt, Lucinda Williams, Hank Williams, Robert Johnson, Gillian Welch, Chuck Berry, Robert Hunter, David Bowie, Bruce Springsteen, Warren Zevon, Willie Nelson, Lou Reed, Michael Hurley, Louis Jordan, Richard ‘Rabbit’ Brown, Blaze Foley, and if I were to write everyone who even written just one song that have deeply affected me, I could go on for pages.

What kind of questions do you wish you were asked—and what would your answer be?

The Question: How would you like to be given a house in the country with a recording studio and all the paints and instruments you need to keep on the creative road for the rest of your life?

My Answer: Yes, please.

As you can tell, I am very fond of your last two albums. They are beautiful and dark—the latest I even called a “night album”—yet they are not completely devoid of hope. You have also made great songs before these. During your concerts in Norway, will we also hear older tracks like Funeral At My Heart and Take This Body, to name two of my favorites?

Oh yeah, of course. It is always my desire to write songs that are built to last, and there are at least a few from every album that have stood the test of time for myself and I will probably be able to perform as long as I’m around.

Once again, welcome to Norway, Gill! We Are thrilled that you are coming.

Thank you.

Den svarte hunden og James McMurtry som gutt

James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy (Album 2025)

På sitt nye album, The Black Dog and The Wandering Boy, skriver James McMurtry med utgangspunkt i hendelser i eget og forfedres liv. Albumcoveret er en tegning av James som barn, en tegning de fant da de gikk gjennom farens saker i forbindelse med at han, forfatteren Larry McMurtry, døde i 2021. Tegningen viste seg å være laget av en venn av Larry. Tittelsangen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.

Sanger med litterære tekster er avhengig av at både musikken og tekstene er gode for at det skal fungere. James McMurtry har begge deler. Han minner meg i så måte om Warren Zevon på sitt beste. I tillegg synger de med en autoritet som gjør at du bare må lytte. Det er rundt 35 år siden James McMurtry platedebuterte med klassikeren Too Long In The Wasteland, og McMurtry har rukket å bli 63 år. Jeg liker å minne om konsertene på nå nedlagte Buckleys i 2017. Den kvelden jeg var der, var det minst fire forfattere i rommet, noe som forteller at McMurtry appellerer til de litterære blant oss.

Det har allerede gått fire år siden den fantastiske The Horses and the Hounds. McMurtry forteller i presseskrivet at det nå var på tide å gi ut et nytt album slik at han blir aktuell; slik at tidsskrifter skriver om ham og folk fortsetter å komme på konsertene hans. Hans største inspirasjon for å skrive er frykt, sier han, frykt for ikke å være relevant. Men det ordner seg:

You follow the words where they lead. If you can get a character, maybe you can get a story. If you can set it to a verse-chorus structure, maybe you can get a song.

Albumet er produsert av Don Dixon i samarbeid med James selv. For de siste albumene har James brakt inn forskjellige medprodusenter slik at han ikke skal kjøre seg fast i vante mønstre. Bandet hans består Cornbread på bass, Tim Holt på guitar, Daren Hess på trommer og BettySoo på backingvokal. I tillegg bidrar gjestemusikere til et rikt lydbilde, ikke minst Diana Burgess på cello på flere låter, men også Sarah Jarosz og Curtis McMurtry på banjo.

Pressebilde

Coverlåter. McMurtry er stor som låtskriver. Første og siste låt på The Black Dog and The Wandering Boy er likevel versjoner av andres låter. Jon Dee Grahams «Laredo» åpner albumet. Det er et vitnesbyrd fra en deltidsnarkoman som mister en helg på grunn av dop. James og bandet spilte på et veldedighetsarrangementer for Jon Dee Graham. De øvde inn sangen i studio, og den hørtes bra ut, så da var veien til albumet kort. Tøff låt, kanskje bør jeg sjekke ut musikken til Jon Dee Graham. Siste låt er «Broken Freedom Song» av Kris Kristofferson. Sangen ble spilt inn kort tid etter at Kris døde. James forteller at Kris var en stor inspirasjon for ham, og at han så en konsert med ham allerede som niåring. Da fikk han en følelse av hva han ville gjøre med livet sitt.

Men la oss gå tilbake til låtskriveren James McMurtry: McMurtry forteller at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:

I used to be young
I used to understand
I used to be strong as any man
I used to be bold
Nobody bothered me
And I can’t stand getting old, it don’t fit me
It don’t fit me

Samfunnskommentarer. Tre andre spor jeg vil nevne spesielt, er «Pinocchio In Vegas», «Sons Of The Second Son» og sangen som ser tilbake på hendelsene rundt 11. september 2001, «Annie». I «Annie» McMurtry eller hans forteller gitt uttrykk for at han ikke er spesielt begeistret for den daværende presidenten George Bush j.r. Det er mange av oss som husker presidenten som satt i barnehagen da han fikk beskjed om hva som hadde hendt. Også «Pinocchio In Vegas» og «Sons Of The Second Son» er samfunnskritiske og stiller spørsmål om hva vi – menneskene – mister av mål, mening og retning i livene våre.

Bør treffe mange. Som på tidligere album tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game (2015) og The Horses and the Hounds (2021), men kanskje holder det et enda jevnere, høyt nivå. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året.

Pressebilde

Det unge talentet John Ross imponerer igjen

John Ross: Album 5. (2025)

Foto: Privat

«When I Return» heter den fine åpningslåten på det nye albumet til John Ross, «Album 5.» som skal være hans fjerde album. Han har strengt tatt ikke vært lenge borte. Gubberock hadde i januar en omtale av John Ross sitt flotte album Set Me Free, ett av flere album i fjor fra Tore Ragner Sollien fra Fredrikstad som kaller prosjektet sitt John Ross. Han ga ut album både med band og som eneste musiker.

Den svært produktive mannen på rundt 20 år gir denne gangen ut sanger i trioformat. Han har med seg Johannes Bjørneli på akustisk gitar og Leif Bråten på bass. Sollien har skrevet sangene og spiller gitar og munnspill. Leif Bråten i LB-lyd studio i Fredrikstad står også bak teknikk og miks.

Dette albumet heller mer mot folk enn det rocka Set Me Free. Siden omtalen i januar var såpass omfattende, og siden mye av det jeg skrev om John Ross da, gjelder fortsatt, skal jeg fatte meg i korthet. Denne gangen får vi ni sanger over vel en halvtime. Igjen sender John Ross tankene mine i retning av Gubberock-helter som Bob Dylan og Jerry Leger i sanger og stemme.

Sangene er til dels ordrike, og uten at jeg har satt meg inn i tekstene – tilgjengelig informasjon om prosjektet er begrenset – virker de å handle om mellommenneskelige forhold og den vanskelige kjærligheten. Rundt de ni sangene spinner Sollien og musikerne hans til dels fremragende spill fra strengene og munnspillet. Lytt på gitarene på de flotte «Emmylou» – albumets beste sang? – og «I’ll Get Through (I Guess)», for å ta to av mange eksempler. Jeg vil anta at det er Johannes Bjørneli som stadig vekk løfter og driver dette prosjektet framover med sine herlige lyder fra den akustiske gitaren.

Egentlig er det et veldig godt nivå på sangene hele veien. Gode og fengende melodier som tar tak i deg. Men må jeg trekke fram en sang til utover de jeg allerede har nevnt, blir det «The Edge Of The Night».

Tore Ragnar Sollien fortjener å nå ut til flere. Som en ung Bob Dylan har han mye på hjertet som bare må ut. Jeg nevnte det også sist: Om målet er å nå et stort publikum, trenges det kanskje litt mer spissing av materialet, tålmodighet og profesjonalisering i markedsføringen. Men for det jeg vet har ikke Sollien et slikt mål, eller har i hvert fall ikke hastverk med å nå det. Så kan vi lyttere bare føle oss velsignet med å få ta del i denne overfloden av sanger som Sollien for tiden er i stand til å gi oss.

Gubberocks favoritter blant utenlandske album 1. halvår 2025

(Oppdatert 19. juli 2025)

Jeg har selvfølgelig ikke rukket over mer enn en liten brøkdel av all musikken som er gitt ut. Men noe har det da likevel blitt. Noen av albumene er kanskje tvilsomme for en årsbesteliste, men nå er jeg ikke så nøye. Her finnes både liveplater og album som har ligget i arkiver en stund.

Men her kommer de, ikke rangert, det tar vi i desember. Lenke til spilleliste med smakebiter fra albumene er nederst i saken.

Bruce Springsteen: Tracks II

Jeg begynner med den mest bemerkelsesverdige utgivelsen av dem alle. Hele syv tidligere uutgitte album fra Bruce Springsteen der i hver fall fem henger sammen, mens de to øvrige består mer av tiloversblevne saker. Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter, Tracks II inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! Trolig en av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.

Les mer her.

Neil Young-utgivelser

Neil Young-utgivelser er en egen kategori her på bloggen. Høydepunkter for mitt vedkommende har dog vært de tre konsertene jeg har fått med meg med mannen.

Hans nye album av året, Talkin To The Trees, skjemmes noe av at enda flere melodier enn vanlig fra den kanten er stjålet av andre eller gjenbruk av egne. Dessuten er tekstene, noen ganger pinlige, særlig gjelder dette de to første sangene og «Let’s Roll Again». Det er dog også fine ting her, og Neil får jo alltid noen gratispoeng av meg, så om jeg hadde terningkast ville det blitt en svak firer eller sterk treer, så den hører ikke hjemme blant halvårets beste utgivelser når alt kommer til alt. Litt underlig – eller forståelig vil noen si – at ingen av sangene herfra har funnet veien til setlista på turnéen som pågår nå.

Les mer her.

Det har også kommet ei coverplate med Neil Young-sanger, Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1. ”Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten. Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!“

Les mer her.

Og til slutt: Det har kommer både film og soundtrack til filmen The Coastal om Neil Youngs soloturné våren 2023 på vestkysten av USA. Filmen er nydelig, og soundtracket var opprinnelig veldig flott. Litt svakere ble soundtracket etter at en feil ble rettet; det var lagt på vokal som ikke stammet fra turnéen på to-tre sanger. Da vokalen var renset bort, ble soundtracket svakere. Det får være grenser for purisme. Les den ikke-korrigere omtalen her.

Wilco: Live (Orange)  og Live (Blue)

Mange holder Wilco som verdens beste liveband, ikke uten grunn. Nesten fire timer med liveopptak med Wilco er gitt ut denne våren og sommeren over to album. Du kan lese om det første av dem, Orange, her. Jeg har i skrivende stund ikke hørt hele Blue, men det skulle overraske meg mye om Blue ikke holder samme nivået som Orange. De to utgivelsene med 49 spor er spilt inn i en rekke forskjellige byer i USA, Australia, Mexico og Island i perioden 2012–2024. Bandleder Jeff Tweedy har annonsert et nytt album med 30 spor, fire av dem er allerede sluppet.

James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy

Som på tidligere album fra James McMurtry tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game(2015) og The Horses and the Hounds (2021), men sterkt uansett. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året.

Willie Nelson: Oh What A Wonderful World

Willie Nelson gjør sanger av Rodney Crowell på årets første album. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.

Les mer her.

David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)

David Lowery hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The BullLeaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!

Les mer her.

Lily Seabird: Trash Mountain

Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee.

Les mer her.

Brown Horse: All The Right Weaknesses

I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten.Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.

LesLes mer her.

Suzanne Vega: Flying With Angels

Suzanne Vegas nye album Flying With Angels, det første med nytt materiale på ti år, er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig!

Les mer her.

Esther Rose: Want

 Jeg ble oppmerksom på Esther Rose gjennom Popklikk, og har allerede rukket å omtale to av hennes tidligere album, How Many Times (2021) og Safe To Run (2023). To glimrende album med sanger som snor seg inn under huden på deg. Så når hennes nye album Want opp til dem? Det skal du få svar på om litt, men først litt trivialiteter: Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i trettiårene. Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer dette foreløpig litt bak de to fotgjengerne.

Les mer her.

Charles Wesley Godwin: Lonely Mountain Town (EP/album 2025)

Noe musikk blir jeg aldri lei av, kan jeg alltid gå til, selv om appetitten eller kapasiteten til å sette meg inn i ny musikk ellers midlertidig skulle være begrenset. Den behagelige countrymusikken med substans, gode melodier og tekster. Artister som skriver ærlig fra eget liv, fra andres liv. Da er det ikke så viktig hvor mange countrysangere det skal til for å skifte en lyspære.«Dead To The Rights» er en praktfull sang som Godwin beskriver å være i nabolaget til Paul Simons «The Boxer». De øvrige sangene er like fine: Om sveiseren i «It’s Her Move» inspirert av en fisketur Godwin tok til Nord-New Mexico, den nydelige «Then I’m Gone» og «She Don’t Love Me anymore».

Les mer her.

Bonnie ”Prince“ Billy: The Purple Bird

Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt.

Les mer her.

Elliott Murphy: Infinity

Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy. Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.

Les mer her.

Robert Forster: Strawberries

I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør!Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Flott album!

Les mer her.

Alison Krauss & Union Station: Arcadia

Høydepunktene sitter tett, så tett at det blir vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!

Les mer her.

The Delines: Mr. Luck & Ms. Doom

Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin. Dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå.

Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams

Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet. Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier. Jeg drister meg til å si at det er blant årets beste så langt.

Les mer her.

Jason Isbell: Foxes In The Snow

Han har gitt meg noen gåsehudøyeblikk på konsert, Jason Isbell. Både med band og helt alene med gitar og en hjerteskjærende sang og vokal. Forrige album med Jason Isbell, «Weathervanes» (2023), avsluttet med to lange sanger der han og bandet Unit 400 malte med bred pensel med gitarer, orgel og trommer. Nå går Jason Isbell til den motsatte ytterligheten. For første gang helt alene med sin glitrende Martin akustiske gitar på et helt album. Nydelig, nært. Men har det nok nerve til å få toppkarakteren?

Les mer her.

https://tidal.com/playlist/0a7e21a8-a86a-4ce5-b8d5-f2a5a1fd8a2b