Jørund Vålandsmyr & Menigheten – en sort/hvit aften i The Chaka Khan
(EP, utgitt 2021, Live i studio 2020/minidokumentar 2020 med regi av Gunnar Knutsen)
Foto: Gunnar Knutsen og Ida Gøytil.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten ga i fjor høst ut albumet «Hvite dager, mørke kvelder», et av fjorårets beste og mest slitesterke album. Jørund Vålandsmyr hadde laget musikken, og arrangementene var blitt til i fellesskap etter prøving og feiling i studio. Det musialske universtet var utvidet fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock.
Jørund selv spilte gitar med mer selvtillit enn tidligere. Hans autoritet som sanger av toppklasse har det aldri vært tvil om. Med seg har hadde han sjefsgitaristen Jørn Raknes som også spiller lap steel og sag, Hans Wagner på bass, Finn Håkon Werner Borgi på slaginstrumenter, Ole Øvstedal på keyboards, drone og elektrisk sitar og Silje Høgevold (Huleboer) korer. Et svært godt sammensatt lag som gir bandet Menigheten gode muligheter til å ta de musikalske krumspringene og utfluktene som måtte passe, og heldigvis passer det ganske ofte. Albumet er produsert av Ole & Silje Huleboer i The Chaka Kahn studio, noe som kan ha bidratt til det utvidede musikalske landskapet.
Den 3. desember 2020 skulle Jørund Vålandsmyr & Menigheten hatt releasekonsert på Rockefeller for det nye albumet. Det ble det jo ikke noe av. Istedenfor vendte de tilbake til innspillingsstudioet, satte opp en mikrofon og omarrangerte noen låter spontant. Du kan se filmen fra denne seansen ved å følge YouTube-lenka, en nydelig film av Gunnar Knutsen der du får utdrag fra låtene samt interessante betraktninger om å lage musikk og skrive tekster. Du kan høre om at Jørund skriver først et utkast til en tekst på 15 minutter. Sammen med Bernhard Vigen kan han bruke lang tid på å gjøre den ferdig. Foredling krever arbeid!
Låtene som ble spilt inn, er i dag sluppet på en EP. Jeg skal være forsiktig med i begeistringens lys å skrive at disse versjonene er bedre enn de på den originale plata, jeg ønsker ikke å endre noe på ei plate som i dag fremstår som nær perfekt. Men i det minst kaster flere av versjonene nytt lys over de flotte låtene. De suverene «Algende tak» og «Rekvedstund» er like suverene. Og kanskje tenker jeg enda mer Tyskland, eller kanskje Tom Waits’ europeiske teatermusikk, når jeg hører den nye versjonen av «Takk for at du ga meg rusen».
Jeg anbefaler sterkt å sette av 20 minutter til å se filmen og deretter høre låtene i sin helhet på den nye EP’en. Så tenker jeg du også må høre hele albumet «Hvite dager, mørke kvelder» om igjen.
Gubberock er mest opptatt av hele album, og kommer nok ikke til å bruke mye spalteplass på singler. Men én og annen EP må vi kunne koste på oss, særlig når vi har godbiter som I&I’s debut-EP å by på. Fire korte og presise låter til å bli i godt humør av.
Det er bare gått én uke siden «Sweetheart» med Anne Mette Hårdnes i bandet vant Spellemann for beste countryplate i 2020. I dag slipper hun og resten av bandet I&I sin selvtitulerte debut-EP. I&I er en trio som foruten Anne Mette (bass, vokal, tangenter) består av Aleksander Austad Wiig (vokal, gitarer) og David Solberg (trommer). Austad Wiig har laget musikken, og tekstene har Austad Wiig laget i samarbeid med Anne Mette Hårdnes.
«Sweetheart» var melankolsk og svært så lavmælt, men i I&I er det mer livlig og småbråkete noe hjelp fra etablerte rockere fra band som Thulsa Doom , Brut Boogaloo, Big Bang med flere også bærer bud om.
I presseskrivet vises det til musikk fra California og 60- og 70-tallet. Jeg føyer gjerne til at dette er musikk for vår og sommer og til å bli glad av og til å være glad med. Av og til tenker jeg litt på The Byrds. Det begynner sprekt med «Tonight», blir enda finere med «Your Command», en låt som lar oss flyte på en bølge av velbehag og deilige gitarer. «One Way Out» og «Loveless State Of Mind» følger flott opp, førstnevnte med en litt overraskende vri mot slutten, sistnevnte med trommer som etterhvert stjeler mye av min oppmerksomhet – med positivt fortegn, selvfølgelig!
Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield
Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel påstå at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll» er kort sagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til:
«An’ he told me the story that I’d heard before How he fell in love with a Dallas whore
…So he died… The welfare people provided the Priest The couple from the mission down the street Sang ‘Amazing grace’ and no one cried Except some lady in black way off to the side»
Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready»
Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn og med samme initiativtaker ble utgitt, men det gikk fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se den. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!
Litt bakgrunn Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975 består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger:
I'd sing the red river valley And he'd sit out in the kitchen and cry» …And our life was like some old western movie».
Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Lookout Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.
Én av mine personlige favoritter er albumet «The Dark» fra 2002. Føler denne slitte CDen er litt eksklusiv, finner den ikke på vinyl eller strømming, og det gjør slettes ingen ting! For noen låter, og for noen musikere: Verlon Thompson, Shawn Camp, Darell Scott mfl. gjør denne plata til en fest for oss elskere av jordnær amerikansk americana/country.
Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.
Tilbake til filmen – Stuff That Holds Up Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.
Flere. av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.
Sussana, Guy og Townes
Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.) og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.
Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre Jo, som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring.
Tamara Saviano, bilde fra samtale etter filmen
Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.
Jeg gir meg der. Om dette ikke viser seg å være verdens beste film, er dette godt nok for meg. Og jeg ser den gjerne flere ganger. Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works» helt til slutt:
“There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god She’s got a playground sense of justice she don’t give odds I’ve got a tattoo with her name right through my soul I think everything she touches turns to gold”
I går så jeg filmen «Without Getting Killed Or Caught» som kinofilm. En film om Guy og Susanna Clark. Den filmen skriver jeg om seinere. (Du kan nå lese om den her.)
Som en oppvarming til den omtalen, har jeg hentet opp en tekst jeg skrev tidligere i vinter om Steve Earle. Steve Earle deltok både i filmen og i en direktesamtale etterpå i går og så etter forholdene godt ut.
La oss prate litt om Steve Earle. Ikke så mye om hans siste plate der han synger sanger av hans avdøde sønn til inntekt for barnebarn. Heller ikke om de fine albumene han har gitt ut de siste årene, svekket stemme og energi til tross, etter en noe skuffende platerekke det meste av dette tusentallet. Heller ikke om debutplata og klassikeren «Guitar Town»(1986) eller én av verdens beste låter, «The Other Kind» fra albumet «The Hard Way» (1990).
Nei, la oss for det snakke om perioden 1995—2000. Da var Steve Earle helt sjef med en periode de fleste kunstnere bare kan drømme om.
Det var i 1995 jeg oppdaget Steve Earle gjennom hans akustiske plate, «Train A Comin’», med glimrende låter fra gamle dager, både egne og andres. Han var nylig ute av fengsel etter en narkotikadom. Og nykter. Den publikummeren som på Rockefeller forsøkte å antyde noe annet fikk passet sitt påskrevet så det sang.
Og Steve har aldri vært skåret for tungebåndet. Han vitset om at hans skilsmisse ikke fungerte, så han måtte gifte seg på nytt med én av eks’ene. Han var da på ekteskap ca. nummer fem. Om du vet hvor mange ganger han har vært gift nå, fortjener du premie.
Etter «Train a Comin’» fulgte klassikerne på rekke og rad. «I Feel Alright» (1996), «El Corazon» (1997). Har noe album begynt bedre og avsluttet sterkere med henholdsvis politiske «Christmas In Washingthon» og hyllesten til hans nylig avdøde mentor, Townes Van Zandt? Og vi fikk flere konserter. Steve alene, Steve med rockbandet The Dukes.
Og i 1999 hadde han med seg det ferske bluegrassalbumet The Mountain. Der stod Steve og Del McCourey Band samlet broderlig rundt en mikrofon og serverte én av de beste konsertene Rockefeller har sett. Siden ble det mindre broderlig, men det er ikke tema her. I 2000 fikk vi nok ei strålende plate, «Trancedental Blues», og seinere en fin samling med rariteter fra perioden, «Sidetracks». Steve var ofte i Oslo, og jeg måtte se ham hver gang. Etter ei helg med besøk fra hjembyen, og det noen kanskje vil kalle en del festing, ble det Steve Earle på søndagskvelden. At jeg bare lengtet hjem til senga, og at jeg hadde marginalt utbytte var neppe Steves skyld.
Deretter ble Steve enda mer politisk engasjert med fine album som «Jerusalem» (2002) og «The Revolution Starts Now» (2004). Han var i Oslo da Irak-krigen brøt ut. Så startet nedturen, og jeg tok ikke lenger med meg alle konsertene hans i Oslo. Men perioden 1995-2000 kan ingen ta fra oss, Steve og jeg.
Gubberock 