Neil Young på sitt mest innadvendte og beste

Neil Young And Crazy Horse: «Sleeps with Angels» (album 1994)

«And all the lights were turned down low
And no one wondered or had to go
Out on the corner the angels say
There is a better life for me someday»

Philadelphia. Etter støyrocken på «Ragged Glory» og «Weld» etterfulgt av de nedtonede «Harvest Moon» og «Unplugged», er det nå en dyster artist man møter, en artist som pløyer dypere, en artist som søker mening med tilværelsen? Kanskje har sangen han laget til Jonathan Demmes film «Philadelphia» (1993) – film om en aidssyk homofil advokat – satt sine spor. Youngs låt «Philadelphia» kommer helt til slutt i filmen, og du hører en artist som gravde dypt for å få frem budskapet. Demme hadde sett for seg en støyende gitarrocker i begynnelsen av filmen, men sterkt berørt endret han planene da han fikk høre Youngs låt.

Ruste seg for fremtiden. Mens forgjengerne «Ragged Glory» (1990) og «Harvest Moon» (1992) på mange måter dvelet ved fortiden og var nostalgiske, handler «Sleeps With Angels» om å forstå nåtiden og ruste seg for fremtiden. Musikken og tekstene sett i sammenheng gjør dette til et av Neil Youngs aller mest personlige album, med låter som med et par unntak sjelden blir spilt på konserter.

Gjennomarbeidet. Igjen har han tatt med seg Crazy Horse, som ifølge Neil hadde skjerpet seg etter at de hadde sett hva Booker T & The MG’s kunne levere (blant annet i Oslo sommeren 1993). Dette er et annerledes Crazy Horse-album. Støyrocken er borte. Jeg opplever dette albumet som ett av Neils mest gjennomarbeidede. Ifølge produsent David Briggs ble de beste sangene til i studio mens musikerne og andre involverte måtte vente, og da låtskrivingen ikke gikk i det sedvanlige Neil Young-tempoet, ble dette en tålmodighetsprøve for alle involverte. Man kunne frykte at alt dette tok bort noe av den spontaniteten og råe energien som har bidratt til tidligere mesterverk. Kanskje det, men det vi fikk var minst like bra.

Kurt Cobain. Tittellåten på «Sleeps With Angels» var den siste sangen som var klar, den ble laget på overtid etter at Young fikk høre om Kurt Cobains selvmord. Som mange vil vite ble Neil sitert i selvmordsbrevet til Kurt: «It’s better to burn out than to fade away». Neil Young skal ha forsøkt å ringe Kurt Cobain bare dager før selvmordet. Neil som var en slags gudfar for grungen, skal ha visst at Kurt hadde store problemer med tilværelsen samtidig som Neil ønsket et samarbeid. Neil Young unngikk lenge temaet, men har de seinere årene bekreftet historien. Allerede på Bridge-konserten i 1994 spilte han imidlertid først sangen «Sleeps With Angels» for deretter å hente frem «Hey Hey, My My» (sangen Neil Young-sitatet var hentet fra). Opprinnelig var tittellåten 20 minutter, men ble senere skåret til beinet, 3 minutter!

Paralleller til «Tonight’s The Night». Bakteppet til albumet «Sleeps With Angels» har bidratt til at det ofte trekkes paralleller mellom denne plata og «Tonight’s the Night» (1975). Mens «Tonight’s The Night» fremstår ganske vindskeiv, er «Sleeps With Angels» i langt større grad et tett og stramt album – en sober versjon av «Tonight’s The Night» har noen uttalt. Men jeg opplever også at det er noe «On The Beach» (1974) over albumet; «I’m deep inside myself, but I’ll get out somehow», sang han da. Nå synger han:

«My Heart, My heart
I gotta keep my heart
It’s not too late, it’s not too late»

Første låten, «My Heart», innledes med et vakkert piano, en nydelig melodi og et enkelt budskap. Se den inderlige videoen nederst i denne saken!

«Prime of Life» følger. Igjen en flott låt, med nydelig musikk og stemning. Her etterfølges ei «sur» fløyte av en sår Neil som nærmest klager frem:

«Are you feeling all right
not feeling too bad myself
Are you feeling all right, my friend?»

Deretter følger «Driveby»—om mord, men også om noe annet?«You feel invincible, It’s just a part of life». Igjen trylles en vakker og stemningsfull sang frem. På enkelte Neil Young-plater skyter Neil Young fra hofta med stort hell. Her virker det som hver nyanse i vokal og akkompagnement er planlagt ned til minste detalj.

Platas femtespor «Western Hero» må av «opplagte» grunner omtales samtidig med det åttende sporet «Train Of Love». Jeg brukte vel om lag 10 gjennomhøringer på å finne ut at disse sangene har samme melodi. Den nå avdøde, fantastiske,rockskribenten Paul Williams skriver i boka «Love to Burn» at han ikke oppdaget dette før han ble fortalt det! Williams peker på at virkemidler som frasering og nyanser i gitarspillingen bidrar til at sangene låter ganske så ulikt. Jeg vil gjerne få tilføye at selv om de ikke høres like ut, er begge like vakre. Jeg spurte Neil på hans archives-sider om hvorfor han brukte samme melodi på to sanger: «I wrote two sets of lyrics to the same melody and liked them both so I sang them». Klokere?

Den 16 minutter lange «Change Your Mind» er platas midtpunkt. Når man lytter til denne «jam’en», flyr tida av sted. Teksten kan ha paralleller til «Sleeps With Angels». «Er du nedfor, få tankene over på noe annet».

Etterfølgeren «Blue Eden» tar frem igjen deler av teksten fra forgjengeren samt «Driveby» og den etterfølgende «Train of Love». Jeg har allerede omtalt at han bruker samme melodi på to sanger. Her er det særlig teksten som bidrar til at albumet «Sleeps With Angels» (nesten) fremstår som et sømløst hele. Samtidig tar lydcollagen med seg mye av stemningen fra «Change Your Mind».

The Complex Sessions: Fremføringer av sanger fra «Sleeps With Angels».

Når jeg skriver «(nesten)», er det fordi «Piece of Crap», platas nest siste låt, bryter opp stemningen med mer fart. På mange måter føler jeg «Piece of Crap» tar samme rolle som «Motorcycle Mama» på «Comes a Time», «Old King» på «Harvest Moon» og «Dirty Old Man» på «Chrome Dreams II». Dersom jeg tidligere skulle være streng, ville jeg påstå at selve sangen er eh, eh, omtrent det tittelen lover. Fortsatt vil jeg hevde at dette er platas svakeste spor, men den er da ikke så ille!

Unik stemning. På «Safeway Cart» og «Trans Am» kommenterer Neil tiden man lever i med bruk av bilder fra både nåtid og fortid («Saviors feet», «TV eyes» og «Before the competion», «ahead of all the rest…», «…There’s good money in it for you and me»). Dette er ganske så monotone låter der Neil er nærmere resitering enn noen gang tidligere og seinere, kanskje med unntak av albumet «On The Beach». Låtene har en unik stemning, Neil har på sitt beste klart å ta lytterne til steder de aldri har vært før, jf. for eksempel «After the Goldrush», og Neil Young og Daniel Lanois uttalte i forbindelse med «Le Noise» (2010), at dette er noe nytt – det finnes ikke tilsvarende der ute. Dette er en påstand som er minst like gyldig for «Sleeps With Angels», noe de ovenfornevnte låtene er sterke ambassadører for.

Avslutningslåten, «A Dream That Can Last», setter punktum på en verdig måte. På mange måter har Neil kopiert denne halvreligiøse sangen på seinere avslutningslåter («Chrome Dreams II» og «Prairie Wind»), og Young har i intervjuer uttalt at han har en slags spirituell forståelse av tilværelsen, som dog ikke er forenlig med mer tradisjonelle religioner. Selv om alle låtene på plata fremstår som helhetlige med en visjon, peker låten særlig tilbake til «My Heart» og «Prime Of Life».

Leserne har vel skjønt det: I likhet med Sigbjørn Johnsen i hans anmeldelse av plata i musikkbladet Beat må jeg gi toppkarakter. Dette er et mesterverk der helheten fremstår som enda bedre enn summen av delene.

Fremføringer ikke videoer. Neil Young fortsatte samarbeidet med filmskaperen Jonathan Demme som lagde en knappe 30 minutters film med Neil og hestene der fire låter fra dette albumet presenteres, «The Complex Sessions». Neil, som hverken turnerte eller markedsførte «Sleeps With Angels», fikk spørsmål om han hadde ombestemt seg siden han nå lagde videoer: «Nei, dette er ikke videoer, det er en fremføring». Fra innerst i sjelen, vil jeg tilføye.

Siste album med David Briggs. «Sleeps With Angels» ble siste albumet David Briggs produserte for Neil Young And Crazy Horse. Han døde året etter av kreft. Briggs var en mann som utfordret Neil og disiplinerte ham. Briggs mente selv at albumene med Young som han ikke produserte var svake. David Crosby på den annen side var ikke noen fan av Neil Young and Crazy Horse-albumene – han har dog seinere uttalt at han aldri hatet Crazy Horse. Uansett: Det er nok noen seinere Neil Young-album som kunne trengt en David Briggs.

Dette er en revidert utgave av en tidligere publisert artikkel på Popklikk.no

Blues da jeg var 10

Foreldrene mine hadde en burgunder bærbar platespiller. Philips. Kjøpt samme år som jeg ble født, 1970, og i mange år min favorittleke, er det sagt.

Tror på mange måter denne platespilleren og pappas plater stod for mye av min musikalske oppdragelse fra jeg var rundt 7–8 år til jeg var 12–13 år. Jeg har plukket 10 låter som var viktige for meg, og som kanskje har betydd mer enn man skulle tro.

Pappa hadde en gang mange Hank Williams-plater. De fleste av dem ble ødelagt av at storesøsknene mine brukte dem som frisbee, eller skjenebrett som det het den gangen. Heldigvis overlevde ei av dem, ei plate med perler som «Take These Chains From My Heart», «You Win Again», «Why Don’t You Love Me» og «Nobody’s Lonesome For Me». Kanskje den for meg mest innflytelsesrike av dem alle. To av låtene måtte derfor med på denne lista. Så kan jeg i parentes bemerke at min farfar skal ha sett countrymusikkens gudfar, Jimmie Rodgers, i levende live. Men det har egentlig ikke noe i denne historien å gjøre.

Jim Reeves. Tre plater fant jeg i pappas hylle. De ble spilt mye!

Thor Raymond måtte også få to låter. Denne rogalendingen som sang om «Banjo Bill fra Arizona» og «Den ensomme cowboy» var helt sjef hjemme hos meg. Ikke alle i familien likte å høre meg til stadighet synge: «Banjo, Banjo, Banjo Bill, spille alle gjerne vil»! Det var dog med noe skrekkblandet fryd jeg hadde et gjenhør med de låtene her om dagen.

«Blakken reddet livet til si aller beste venn, men av Blakkens eget liv var siste dagen svunnet hen». Den tåredryppende historien om «Vesleblakken» med Engerdal og Stordal er helt selvskreven på denne spillelista, men baksiden «Smeden synger», ble jeg aldri noen stor fan av. «Det blåe hav» med Bjørg og Mikkel har litt «Vesleblakken»-kvaliter over seg, og lurer seg med under tvil. «Oh, Lonesome Me» med Don Gibson er dog helt nødvendig. Det gjelder også «That’s All Right (Mama) » med «Blue Moon Of Kentucky» som bakside på Elvis-singelen.

Barnesanger. Hørte mye på Rolf Just Nilsen. Fant dog ikke den superfestlige «Det lurer jeg på», men «Berg- og dalbanevise» skapte mye moro, den også. Brev fra leier’n» med Birgit Strøm kom mamma hjem med ved et uhell. Da hun hørte sangen synes hun teksten var for drøy for barn. Det kan hun ha hatt rett i, men det er en låt som fortsatt morer meg.

Ta en titt på spillelista. Hør gjerne også litt på sangene om du orker!

Et fullbrakt album

Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille (album 2021)

Bilder: Marthe Amanda Vannebo

Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille.

Jeg, hvor var jeg henne? Jeg hørte i hvert fall de fleste av albumene hans minst to ganger. Jeg er sørlending med en dialekt som – opprinnelig i hvert fall – ikke ligger så langt unna Ropstads. Men også så sørlandsk at jeg underbevisst tenker at skal man synge på en slik dialekt, skal det være om «Tean i tanga» eller «Reinert med beinet». Jeg hadde ikke noe i mot Ropstad, men jeg ble heller ikke så veldig interessert i denne innadvendte musikken med tekster som inneholdt langt flere ord enn det var plass til. Kritikerne som var tidlig begeistret, fortsatte å skrive om at Ropstad hadde gitt ut sin beste plate for hver gang det kom noe nytt.

Og endelig leverer Ropstad noe også jeg kan like. Nå vil jeg tro at de som var tidligere ute med å hylle Ropstad enn denne trege sørlendingen, opplever at skalaen er sprengt for lengst. Joda, det er fortsatt altfor mange ord noen ganger, og ord jeg ikke helt får til å passe inn. Tror det er en del av imaget hans. Han har to låter med hunder i tittelen, og flere til der hunder nevnes. Selvfølgelig velger han den lengste låttittelen av dem, «Da himmelen brant var alle hunder stille», som tittel på plata. Ikke en gang Ropstad gidder å uttale hele tittelen på albumet, og kaller det like gjerne «bikkjeplata».

Ja, jeg er klar over at jeg så langt har brukt omtrent hele denne anmeldelsen på å være surmaget, når jeg egentlig mener å skrive at dette er ei fantastisk flott plate. Også det er litt av sørlendingen i meg, kanskje. Jeg tror at én viktig årsak til at det løsner for meg nå, er at flere låter er langt mer utadvendte rockere enn jeg er vant til fra Ropstad. Når disse rockerne, der det pøses på med hvinende gitarer og tangenter, går sammen med vare og pene pianoballader og noen lettere låter, blir monotonien borte, uten at særpreget og helheten forsvinner på veien.

Erlend selv har laget alle tekster og melodier og spiller piano og gitar. Bassen trakteres av Per Jørgensen Tobro og trommene av Gunnar Sæter. Mattias Hellberg bidrar med gitar på tre låter. Erlend Ropstad har selv produsert plata sammen med Roar Nilsen. Flere til har bidratt til dette verket.

Bilde: Marthe Amanda Vannebo

Det åpner tøft med de to bikkjelåtene som allerede er nevnt. Én av favorittlåtene mine på plata er låten med den beskrivende tittelen «I ly for livet». Også dette utvikler seg raskt til en låt som er mer rock enn visesang. Jeg opplever det som en sang om at når du velger at glasset er halvtomt framfor halvfullt, blir det om ikke annet fort tomt.

Deretter kommer en sang Ropstad synger sammen med Hanne Kolstø. Den første av flere ballader på albumet. Nydelig låt denne «Så lenge må du bli».

Låtene handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Tekstene er gode. «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg»! En låt der intet klaffer, men så klaffer alt likevel. Platas merkeligste låt. Jeg må slutte å skrive om disse ordene som ikke passer inn, skjønner jeg.

Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. Låten er kanskje også et spark mot politikerne:

«Han tok feil der han hang, 
det ble aldri fullbrakt
...
Så de som drev i land var våre barn var våre barn
Hjerterom
Jeg har lest en artikkel om hjerterom»

Jeg hadde egentlig valgt «Det er fullbrakt» som tittel på denne omtalen. Av respekt for budskapet i denne låten valgte jeg å omformulere litt.

På den lettere poplåten «Det er vår stillhet du behøver» er det musikalske bakteppet noe som høres ut som et forførende strykeorkester, og det kler denne fine låten.

«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang, og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere ett! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!

Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!

Lucinda Williams hyller Tom Petty

Lucinda Williams – «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty» (Album 2021)

Jeg var nok litt skuffet de to første gangene jeg hørte Lucinda Williams nye tributeplate til Tom Petty. Jeg måtte restarte, og da gikk alt så meget bedre.

I fjor høst gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studio der Lucinda Williams spilte låter av andre artister. Hele konserter var blant annet viet artister som The Rolling Stones og Bob Dylan. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem.

Første konsert i serien foreligger nå på plate: «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty». Konserten ble holdt 22. oktober i anledning det som ville vært Tom Pettys 70-årsdag to dager tidligere. Tom Petty døde i oktober 2017.

Jeg tilhører ikke de største Tom Petty-kjennerne og har et relativt overfladisk forhold til utgivelsene hans. Samtidig har jeg jo nødvendigvis hørt mange av låtene på denne tributeplata. Johnny Cash’ versjoner av «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» har vært viktigere for meg enn Tom Pettys egne. Kanskje var det noe av problemet; jeg både kjente og ikke kjente disse låtene.

Jeg lagde meg derfor en spilleliste med Tom Petttys egne versjoner av låtene Lucinda Williams hadde valgt ut. På den måtene fikk jeg Tom Petty ordentlig fram i bevisstheten, og slik ble det faktisk enklere å forholde meg til Lucindas versjoner. Hobbypsykologene blant dere har kanskje et navn på fenomenet.

Og dette er tøff gitarbasert rock slik Lucinda Williams presenterte oss for på fjorårets sterke «Good Souls Better Angels». Den gangen het det på albumcoveret at det soniske landskapet var inspirert av Neil Youngs «Ragged Glory» (1990), og da tenker jeg vi kan si dette denne gangen også. Som den gangen er Stuart Mathis’ rufsete gitarer og herlige soloer svært viktig for lydbildet. Trommene til Fred Elthringham ligger ikke langt etter de heller. Noen mener Lucinda de siste årene har hørtes matlei ut, jeg synes hun synger bedre og bedre! Jeg synes nok dette låter minst like mye studio som live, og det er utelukkende positivt ment. Dette er ei plate som bør spilles høyt, jeg spiller den når jeg er alene i stua.

Første side av denne tresides LP’en er nok aller sterkest med åpningslåtene «Rebels» og «Runnin’ Down A Dream». Deretter roer «Gainesville» – hjembyen til Petty– det hele litt ned. Det er selvfølgelig å overdrive for den herlige støyen er aldri langt unna. Jeg har nok ikke fått riktig alle låtene på side 2 og side 3 på plass enda, men det går seg nok til! De nevnte «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» kommer i fine versjoner, men når nok ikke opp til originalene og Johnny Cash sine versjoner, men det skal da også noe til. «A Face In The Crowd» og «You Wreck Me» er i ferd med å bli nye favoritter, mens «You Don’t Know How It Feels» er et eksempel på en låt som ikke sitter helt enda. Plata avsluttes med en låt hun skal ha skrevet til Tom Petty og en annen avdød venn: «Stolen Moments». Som Stuart Mathis briljerer!

Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. Mye herlig gitar der også! Og om du hører spillelista under, kan du med unntak av at siste låt mangler, høre låtene i samme rekkefølge som på Lucindas plate, men i Tom Pettys versjoner.

Snart kommer konserten som var viet Bob Dylan på plate. Den skal være bra, sies det fra informert hold. Bare å glede seg!

Bilder: Plateomslaget.

Oppdatert og korrigert 27. april.