Dumdum Boys, konsert i Oslo Spektrum 7. november 2026. Support: Villskudd.
For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen
40 år og XL. Dumdum Boys feirer førti år som albumartister med konserter på store arenaer i Norge. At jeg i løpet av disse førti årene aldri har sett dem i levende live, er en aldri så liten skandale. Men nå kan jeg endelig krysse av, eller kan jeg det? Jeg må jo få sett dem i et mindre format også! Etter at mitt kvarter med berømmelse – vel, min tilmålte tid som fotograf – er over, ble det en plass litt lenger bak. Der flytter jeg litt rundt. Jeg vil heller høre noen kose seg, være halvfulle og synge halvfalskt med enn å høre høylytt venneprat som jobber med å overdøve musikken.
Unnskyld, har ikke oversikt. Det er trivelig, nei, det er gøy! Da jeg omtalte en fin konsert med Elton John for noen år siden, la jeg hodet på blokka, og innrømmet at jeg ikke hadde helt oversikten. Jeg fikk et svar på innlegget fra én som bare skulle ønske det var en kjenner som skrev. Vær advart, slik er det nå også!
Dumdum Boys starter ut brillefint med «Enhjørning» fra Gravitasjon (2006). Dette låter bra, frontfigur Prepple er i gang og har noe Thåströmsk over seg , neida, ikke så spastisk, men han er sin rolle som uneeholder bevisst. Dette er ikke Bob Dylan. Her bruker vi mer enn gode sanger, stemme og musikk for å kommunnisere med publikum.
Gjenhør er ofte best. Når man er på konsert, er det som regel best med låtene man har hørt før. Det kan være litt kjipt for hardtarbeidende artister som fortsetter å gi ut ny musikk. Da jeg var russ i 1989, var favorittartistene mine Paul Simon, Neil Young, Lou Reed, Randy Newman, Nick Cave og slike folk. Jeg hang allerede da ikke helt med på Allanah Myles og «Black Velvet», «Stop» med Sam Brown og Guns ‘N’ Roses som andre sverget til. Men Dumdum Boys kunne jeg like, jeg hvisket da med på «Splitter Pine», mandag hele året, nei det var – og det er – ingenting å le av. Hadde jeg ikke fått «Splitter Pine» i går, hadde jeg gått skuffet hjem. Men verdens største fan var jeg nok ikke, og jeg kjøpte aldri platene deres. Dessverre, sier jeg i dag.
Ønskekonsert. Omtrent alle låtene jeg ønsket meg, kom i går. Og jammen, kom det en god dose låter jeg hadde glemt at jeg ønsket meg. Og flere av låtene, jeg ikk kjente, høres bra ut, og fansen sang selvsagt med på dem også. Jeg har blitt blasert med årene. Den gode gåsehuden kommer nok sjeldnere. I går kom den hele tre ganger! Første gang under «En vill én» fra 1988. Nå dundret rockeshowet jevnt og trutt avgårde. På storskjerm kunne jeg følge gitaristen Kjartan Kristiansen, Prepple, selvsagt og trommisen Sola Johnsen og Mikael Lindqvist på synth.
Tid for ettertanke. Og der kommer jammen bassisten Aslak Dørum fram til minrofonen og skal fortelle oss noe viktig. Han bruker visst konsertene til å gi forskjellige politikere et alvorsord. Denne gangen var det Jens Stoltenberg som skulle unngjelde. Aslak har – som en del andre – problemer med å se at det er etisk å investere i atomvåpen – kanskje får vi et stort pensjonsfond, men det blir jo ikke pensjonister til å leve av det!
På «Tyven Tyven» sang de bak et slør. Kanskje for å fremheve den triste bakgrunnen for sangen; vokalisten Prepple Houmbs tap av et barn. Hjerteskjærende.
Konserten var tredelt. Underveis ble det gjort sceneforandringer, og halveis ble scenen framskutt og vi fikk et interessant akustisk mellomparti der Dumdum Boys var forsterket med oppvarmingsbandet Villskudd. Musikerne byttet litt rundt på oppgavene. Prepple satte seg bak trommene, Kjartan sang en låt – ikke akkurat perfeksjon som Prepple sa. Men gøy!
Villskudd. Akkurat Villskudd må det brukes noen ord på. I 2024 sendte jeg deres album til topps over norske album. Jeg så dem live som oppvarmingsartist for Jerry Leger på det lille stedet Dunk i Oslo. i går tok det litt tid før jeg kom meg inn i Spektrum, og da jeg var på plass var de i full gang. Ikke visste jeg at de skulle varme opp heller, men skjønte da hvorfor såpass mange i går hadde lest tidligere artikler jeg hadde skrevet om dem. Jeg synes Villskudd behersket det store formatet godt, og i skrivende stund er det deres nye album jeg spiller med dette tøffe bandet som spiller musikk helt i Dumdum Boys sin ånd. Et helt riktig oppvarmingsband, der altså.
Rocketog. Men konserten rullet videre. Den ble bedre og bedre. Høydepunktene satt tettere og tettere. Jeg glemte at Spektrum-lyden kan være variabel, ja, kanskje ble den også bedre og bedre. Bandet behersker både rocken og de varere låtene. Festen tar av under sanger som «Blodig alvor na na na», «Feil lukt og feil farge», «Englefjes, «Boom Boom», Slave» og flere til! For noen låter. Det er snart jul, og det ble høytidsstemt under vakre «Stjernesludd». Prepple stod etterhvert i bar overkropp, og da publikum kastet en t-skjorte opp til ham, mente han det var et hint om at konserten var over. Men det ble ekstranummer. Og der kom den selvfølgelig: «Splitter pine». Nå hvisket jeg ikke lenger. Jeg skrek med. Men ds måtte det vel være slutt. Nei, «Metallic hvit», sannelig, den hadde jeg glemt: kveldens siste gåsehud. Rå og god!
Dette var gøy! Dumdum Boys ga oss to timer med et rockeshow jeg ikke vil glemme.
