Norsk Uflukt: Arme råd (album 2026)
Maj Britt Andersen: November (album 2026)
Om overskriften får deg til å tro at Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt har samarbeidet, er ikke det helt riktig, men ikke helt feil heller. Fellesnevneren er tekstene til Lars Saabye Christensen. Og to svært gode album!
Norsk Utflukt så jeg i levende live på en studentfest for over 30 år siden, ikke så lenge etter at de var stiftet. Arme Råd er sjette album fra bandet, et band med Lars Saabye Christensen og Kåre Virud i spissen. Nja, hvem som er i spissen for hva kan sikkert diskuteres når man hører det noe utypiske tittelsporet med Baard Slagsvold på vokal og skolekorps fra Sagene/Lilleborg. Men på resten av albumet høres Norsk Utflukt ut slik de skal, ofte med en resiterende Lars Saabye Christensen og med blant annet litt refreng-sang og effektive gitarer fra Kåre Virud, orgel fra Espen Hjelle, trommer fra Tore Wildhauer og bass fra Baard Slagsvold.
Når man leser bøkene til Lars Saabye Christensen, kan man ta seg selv i å falle litt ut av handlingen et øyeblikk. Formuleringene er jo så kostelige, man småhumrer litt over en morsom vri på et ordtak aller andre påfunn. På det beste er Lars Saabye Christensens poesi musikk i seg selv. De har sin rytme og melodi. Prosjektet Norsk Utflukt er perfekt til å få fram denne siden ved Lars Saabye Christensen. Noen ganger er orgel, gitar og trommer en minimalistisk kulisse, andre ganger trøkker de til.
Her er det veldig mye å glede seg over i tekster og musikk. Ikke bare formuleringene, det er gode historier og alvor i både forgrunnen og bakgrunnen. Herlige og lenge ubrukelige «Trebeinet» som ble vunnet på lotteri: ”Er det ikke typisk, sa kona – det er som regel typisk”. Men så ble trebeinet hockeykølle!
Tittelen på den litt tyngre bluesen «Avskjed på blått papir» sier det meste. Her ramses alt partneren tok med seg opp: «Hun tok med seg kortstokken og siste stikk, og så tok hun hatten sin også og gikk»! Solid refreng!
”Vi lever i «Miforståelsenes tid» alt må sies to ganger, det er ikke til å misforstå… “ slik kan jeg fortsette. Det spilles på ordtak i «Av skift er jeg kommet» der det musikalske uttrykket utvides med strykere, og det harseleres over Oslo, byen mange av oss er glade i i «Lovsang».”La oss forlate Oslo, som også Oslo forlater oss“. En aldri så liten omskriving av Fadervår, der altså. Lydbildet er skakt med underlige effekter av blant annet Bjørn Tomren.
En annen favoritt er «Uglesett». ”De som tar lett på det, går tunge tider i møte“. De beste sangene her har gjerne et refreng med litt sang fra Virud, så også denne.
Låtene og musikken er egentlig mer variert enn man skulle tro konseptet tillater. Underfundige Norsk Utflukt og deres Arme Råd er verdt mange runder.
Maj Britt Andersens November. Med Norsk Utflukt får Lars Saabye Christensen fram en maskulin side av seg selv, en side som kan framstå litt ironisk og distansert. Gjennom sitt samarbeid med Maj Britt Andersen – sang – og Geir Holmsen – meldodi og arrangement– er det fristende å skrive at han får frem en mykere og mer feminin side. November er deres fjerde album sammen, og deres forrige album som betegnede nok hadde tittelen Tredje sangbok, ble fortjent nok omtalt i svært rosende ordlag her på Gubberock. November er minst like bra. Kanskje enda bedre. Denne gangen er ikke Kringkastingsorkesteret med, men piano, strykere, og trommer samt trekkspill fra Maj Britts og Geirs datter, Daniela Reyes, er med på å gjøre disse neddempede sangene så vakre som de har blitt.
November passer både i tittel og musikk perfekt for den årstiden vi nå er inne i. Lars Saabye Christensen og Maj Britt vil gjerne gi denne litt forhatte mørke og kalde måneden heder og verdighet. November er også en tilstand, en måned skapt for ettertanke og ro. Og det er jo nettopp det disse sangene gir oss. Om du tror Lars Saabye Christensens underfundigheter er helt borte, tar du feil. Men i Maj Britts munn blir «Du må ikke glømme å elske din neste, men å elske den du har er det beste» og «ikke drøm deg bort, drøm deg heller hit» noe litt annet enn om han hadde sagt det selv. «Sangen bak speilet» er en annen sang med en tekst som gir, til en melodi med flytende overganger. Jeg må også nevne «Fender» som har et litt morsomt lydbilde og skaper litt variasjon på albumet.
Man kunne tro at det skulle være vanskelig å forene Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsens melodier og arrangementer. Det sier noe om deres allsidighet og talent at det ikke høres slik ut, det låter helt uanstrengt.
Dette albumet scorer høyt på alle måltall for hvordan et november-album skal låte. Noe nær toppkarakter, altså.
