Trond Granlund og Terje Norum med Knut Reiersrud og Roger Arntzen: Aleine i skauen, album 2026 og slippkonsert i Moss kirke 8. november 2026.
Slike kvelder – og album – vokser ikke på trær!
”…og vi skal synge sammen
helt til du forstår
at du ikke er aleine der du går“
Nære Granlund. Tidligere i høst snakket jeg litt med Trond Granlund om amerikanske folkartister. Vi ble fort enige om at Rodney Crowelles siste del av karrieren er bedre enn den første, mer roots-musikk med et mer upolert uttrykk enn tidligere. Trond forstod hva jeg mente da jeg påsto at dette ikke var så ulikt ham selv. Platene Trond har gitt ut med hjelp av folk som Svend Berg, Roar Vangen, sønnen Tommy Granlund og Jan Arild Moe er fullpakket med gode og nære sanger og et varmt og luftig lydbilde, et lydbilde der de enkelte instrumenter får tre fram uten å være i veien for vokalen, for tekstene. Akkurat slik jeg liker det.
Terje Norum og Tore Thomassen. Da jeg halvannet år tidligere var så heldig å bli invitert hjem til Trond Granlunds «kråkeslott» i forbindelse med utgivelsen av Livet er så mye, kom vi i snakk om samarbeidet hans med Terje Norum om Skogslusken, et album med Norums melodier til tekster av Hans Børli. ”Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt”, fortalte Trond. Han tilføyde at Terje skrev melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen skrev teksten. – ”Han er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for……Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!“
Og jammen har han fått lov! Tore Thomassen har skrevet alle tekstene på Aleine i skauen som ble skuppet på fredag. Terje Norum har laget melodiene og spiller piano. Trond ville som sist ha med gitarfantomet Knut Reiersrud, og Reiersrud igjen foreslo Roger Arnzten på bass. Og Anders Engen kom inn og la på litt perkusjon. Igjen skog i tittelen, altså. Trond er glad i skogen, der finner han ro.
Moss kirke. De fire førstnevnte musikerne holdt slippkonsert i Moss kirke på søndag, og de skulle spille albumet i sin helhet. På forhånd hadde jeg spilt albumet tre-fire ganger, akkurat nok til at jeg hadde begynt å få grep på det, og klar for å få sangene løftet ytterligere. Og det skal jeg si de ble!
Moss kirke er kledt i en vakker blå drakt innendørs. Det er helt stille i salen bortsett fra varm applaus mellom sangene. På forhånd hadde jeg spurt Trond om det var greit at jeg tok nærbilder. Jeg fikk tommelen opp, men holdt meg likevel på avstand. Dette er ikke tiden for å forstyrre magien som oppstår denne søndagskvelden. I hvert fall ikke mer enn jeg gjorde.
For et lag som er på scenen! Folk som virkelig vet å behandle et instrument. Melodisnekrer Trond Norum leder ofte an på piano og trekkspill. Knut Reiersrud får ut de vakreste tonene på gitar, litt improvisasjon måtte den kreative mannen selvfølgelig gi oss. Og samspillet mellom Knut, Terje og Ragnar er en fryd for ørene. De imponerer og briljerer, nær sagt uten å briljere, uten å ta glansen fra Trond som av og til tar fram munnspillet, men først og fremst formidler Tore Thomassens tekster, nei, han er skjenket dem, han eier dem. Jeg synger om meg selv, sier Trond. Ja, ikke akkurat på «Enkel psykologi», der han synger om et rotete kråkeslott – til det er kona for ryddig, ja, da må det i tilfellet være hans eget musikkrom.
De gamle er eldst. Men ellers. Ja, ellers. Albumet til 76 år gamle Trond med venner – og konserten – minner meg litt om snart 81 årige Neil Youngs album av året. Ikke bare har begge levert album som skal høyt opp på årsbestelista mi – om det betyr noe, kunst er ikke konkurranse – begge har levert album som ser mest tilbake, men også hyller livsledsager og ser framover. Neil synger så sakte som nesten bare han kan. Men Trond kan også! Musikere ønsker at han skal sette opp farten ørlite, denne gangen virker Trond å være helt kompromissløs.
Unntaket må i tilfellet være den artige åpningslåten, den allerede nevnte «Enkel psykologi» som starter med en liten ”One, two, you know what to do”, en sang som har formuleringer som jeg kan kjenne meg igjen: ”Jeg rydder når jeg vil, som regel vil jeg ikke, jeg får det ikke til“. I denne og de andre sangene bedriver Trind stor formidlingskunst, og laget han har med, får fram en litt annen side av ham enn ellers, uten at særpreget lider av den grunn.
Favorittsanger? Skal jeg forsøke meg på favorittsanger på dette albumet, må jeg nesten nevne «Det gamle hjerte mitt». Nydelig:
“Det gamle hjertet mitt er alt jeg eier// jeg gir deg det og spør om det er nok“
Og «Huset sorgenfri». Neil Young synger «Soon I Might Be Going». Trond er ikke fremmed for de samme tankene i «Jeg står her ved elva». Han ser over på andre siden, grunner på hva som finnes der, men det er ingen båt eller ferjemann der ennå. Heldigvis. Plata er så mye, men først og fremst en nær kjærlighetserklæring til kona, slik jeg hører den.
Siste sang på albumet er til en som har gått bort, fine «Takk min venn farvel». Under denne sangen håper jeg nesten at det skal være siste sang på konserten også. Det hele er så perfekt ikke-perfekt. Ikke noe burde forstyrre roen og den gode stemningen denne nokså fantastiske konserten på 75 minutter gir oss. «Bandidos i det fri» kan jeg høre på Olsen på Bryn . Jeg blir nesten bønnhørt. Som ekstranummer kommer likevel «Livet er så mye» i det Trond kalte en polsk frijazz-versjon. Den kunne passere med glans siden Tore Thomassen og Terje Norum står bak også den.
Nei, slike kvelder vokser virkelig ikke på trær! Jeg var nesten redd for å plukke fram albumet igjen. Det trengte jeg ikke være. Det bør spilles høyt, enda bedre i rom enn med hodetelefoner. Konserten står til toppkarakter, albumet er ikke langt unna, det heller!
