Stian Larssen: American Tune – From The Kentucky Coal Mine to The Californian Sun (bok 2026)
Paul Simon dro sammen med Kathy på jakt etter ett Amerika som ikke lenger eksisterte i sangen «America». Nå har Stian Larssen og kompiser gjort det samme, og Stian har like gjerne lånt tittelen til boka om turen fra Paul Simons «American Tune». Den passende undertittelen er hentet fra Kris Kristoffersons «Bobby McGee». Så er da også boka tilegnet mor til Stian som åpnet dørene til Amerika gjennom Kris.
Stian er forfatter, fotograf og musiker og har glede av disse tre profesjonene i formidlingen av stoffet i denne boka.
30 stater, kapitler og sanger. Stian Larssen kjørte 17 000 kilometer gjennom 30 stater i USA. Boka består av 30 kapitler med 30 titler fra sanger som formet Stian. Men Stian nøyer seg ikke med 30 sanger. Underveis i boka er han innom mange flere. Utgangspunktet for reisen var å finne menneskene og historiene bak sangene. Om du tenker at musikk, samfunn og politikk ikke hører sammen, er ikke dette boka for deg. Men om du som meg fascineres av gode tekster og gjerne vil vite mer om hva sangene handler om, er denne boka midt i blinken.
Praktverk. Boka er et ganske omfattende praktverk med sine 500 sider og flotte bilder. Jeg slukte den i løpet av to helger. Men tro ikke at jeg er ferdig med boka av den grunn. På hjemmesida til American Tune finner du mer stoff som podkastepisoder. Siden jeg ikke har hørt alle sangene i boka fra før, eller i hvert fall ikke har et sterkt forhold til alle, tenker jeg at jeg skal lese boka om igjen. Ett kapittel for dagen der jeg graver meg ned i dagens låt.
Mange sanger i mi gate. Nå lurer du sikkert på hva slags sanger det dreier seg om. Bob Dylan og Bruce Springsteen går igjen i både hovedsanger og i andres kapitler. Joda, Stian besøker Youngstown og prater med mennesker berørt av hendelsene den sangen beskriver. I Forth Worth besøkes graven til Townes Van Zandt uten at favorittsartisten til én av de medreisende, Tommy Modalsli, får et eget kapittel.
De reiser til Graceland, og akkurat i kapittelet om «An American Trilogy» punkterer det venstre forhjulet i mitt hode. Det er riktig at Elvis Presley gjorde låten stor og kjent, men det blir litt snaut å nevne en av mine musikalske helter, Mickey Newbury, i en bisetning når Newbury stod bak arrangementet, tvedydighetene og følelsene denne sammensmeltingen av tre låter førte til.
Jeremy. Men slik uenighet er jo bare engasjerende. Av andre smakebiter kan jeg jo nevne at Mark Knopfler står bak hele to av låtene, «Sailing to Philadelphia» og den mektige Hamsun-inspirerte «Telegraph Road». Vi møter Billy Holiday, Robert Johnson, Otis Redding, Nina Simone og Woody Guthrie for å nevne en håndfull til. Noen historier vil du kanskje kjenne til fra før. Noen er sikkert nye. Vi er nær sagt selvfølgelig innom den vennskapelige musikalske feiden mellom Lynyrd Skynyrd og Neil Young og deres «Sweet Home Alabama» og «Southern Man/Alabama» samt Youngs «Ohio» i et annet kapittel. Én av de mest gripende historiene er om Jeremy i Pearl Jams låt.
På veien møter Stian mennesker som er berørt av historiene som fortelles, enten det dreier seg om branner, justismord eller hjørnesteinsbedrifter som legges ned. Det er samtaler med historikere, professorer og hun som serverer pizza. For eksempel. Boka er rett og slett musikk- , sosialantropologi- og historieundervisning på en gang. Og innimellom er det diskusjoner og samtaler mellom de reisende. Vi er på tur!
Henrik Syse. Forordet til boka er skrevet av selveste sjefsfilosof Henrik Syse, og om min anbefaling ikke er nok, kanskje Syse har den nødvendige tyngden som skal til. Syse skriver at boka handler om å nære et håp til tross for skuffelse. Boka gir gjennom sangene og historiene nyanser og viser fram et Amerika som er så mye mer enn Trumps to-dimensjonale virkelighet. Sangene viser oss et Amerika litt nærmere det vi drømte om en gang. For så vidt både på godt og vondt, men også alle fargene som ligger imellom.
En gang til. Jeg gleder meg uansett til å gyve løs på boka en gang til. I et roligere tempo, riktignok. Første gang ville jeg nok blitt stoppet på en Highway og fått den fartsboten Stian så vidt unnslapp.
