Rosanne Cash & John Leventhal på Sentrum Scene i Oslo 23. august 2026.
I to-tida i dag fikk jeg bekreftelse på at jeg fikk fotoakkreditering til konserten med Rosanne Cash og hennes mann John Leventahl på Sentrum Scene i Oslo. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke gått, prioritert Mesternes Mester med familien. Det hadde nok ikke vært så lurt. For en kveld!
Men fotoakkreditering? Jeg lette hjemme etter kompaktkameraet vårt. Det var bortlånt. Da jeg kom fram, kom jeg i snakk med en ordentlig fotograf. Han hadde objektiv eller linse, eller hva det er for noe, som er omtrent én meter lang. Vel, jeg, jeg viste fram mobilen min.
– Hvem tar du bilder for, lurte han på.
– Ehm, en blogg svarte, jeg.
– Blogger forholder jeg meg ikke til. Jeg tar bilder for xxx.
– Er ikke det en blogg? spør jeg.
– Nei, et nettsted.
– Nettsted, jaha.
Dette var en sittekonsert. Vi fikk lov til å ta bilder under de tre første sangene. Ikke forstyrre mer enn nødvendig.
Litt beskjemmet holdt jeg meg inntil veggen på venstre side. De to med meterlange utstyr fløy fram og tilbake foran scenen. Etter den tredje sangen spurte Rosanne om de ikke var ferdige snart. Dere forstyrrer de som sitter foran.
Vel, kanskje ble bildene mine dårlige, og kanskje har jeg en blogg og ikke et nettsted. Men jeg bytter ikke. Å få kjeft av dattera til Johnny Cash, hadde ødelagt helga mi.
Men selve konserten, da? Makan til varme Rosanne Cash utstråler. Hun kommuniserer og gir litt bakgrunn for egne og andres sanger. Sangen «The Wheel» har hun sunget i 32 år, hun blir ikke lei, forteller hun. Det er en gave. En gave til henne. Og en gave til oss. Hun er en formidler av rang. Ikkes store fakter. Men nok. Sannelig nok!
Johnny Cash hadde gitt henne en liste med 100 sanger hun måtte høre som en del av hennes dannelse. Rosanne lagde et album med noen av disse, og vi fikk høre rundt tre av disse. Så vakker «Sea Of Heartbreak» av Don Gibson ble framført. Sangen er fra 1961, og tankene mine tok en tur til vår bærbare Philips platespiller som jeg pleide å lytte til fra slutten av syttiårene og fram til jeg fikk en Sanyo kassettspiller i 1983. Pappas samling av singler og EP-er gjorde nok mer for min musikksmak enn det meste annet, og jeg vender alltid tilbake til countryen. Joda, jeg spilte mye en singel med Don Gibson. Slike tanker gjør jeg meg underveis, og det er én av albumaktuelle John Leventhals fantastiske gitarsoloer som tar meg dit.
Mot slutten spiller John også på flygelet. Rosanne gratulerer oss med en ny konge som virker å være en anstendig mann. Det er jo ikke deres. Hun snakker om hvor godt det et å være hos oss, og at det er spent i hjemlandet. Litt seinere synger hun passende nok «Deportee», fra ca 1948 av Woody Guthrie. Naken og inderlig flygelversjon. Tre sanger får vi fra den glimrende plata The River & The Thread, ei plate som ga henne tre Grammyer. Tre sanger også fra et album som er varslet neste år, og basert på førsteinntrykket kan det være nye Grammyer på vei. Mottakelsen for den siste av dem var så overstrømmende at man så at Rosanne svelget et par ganger, så tørket hun en tåre.
Så godt og varmt var det på Sentrum Scene i kveld!
Før Rosanne spiller Bob Dylans “Farewell Angelina” spør hun om ikke Bob var her nylig. «Spilte og sang han med ryggen mot publikum. Uansett; «I Love Bob».
I kveld var jeg glad i Rosanne Cash og John Leventhal!
