BOB DYLAN & BAND I OSLO SPEKTRUM, 17. oktober 2026
Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Bob Dylan, men tror det er 8-10 ganger. I kveld spilte den 85 år gamle mannen igjen i Oslo Spektrum. Fotoforbud og nedlåsing av mobiler, men med lite lys og en Dylan i hettegenser som velger kun å kommunisere gjennom musikken, vet jeg ikke om det hadde blitt så mye bilder uansett.
Dylan er av de artistene jeg har spilt aller mest på plater – også liveopptak – mens konsertene i mi tid ofte ikke har truffet blink i samme grad. De siste fem konsertene jeg har sett fra og med 2015 har vært av de beste jeg har sett med Dylan. Mellom 2000 og 2010 så jeg et par nokså svake konserter om jeg kan tillate meg å si det om én av de aller største.
I kveld var bandet mer enn solid, lyden var bra og Dylans vokal klar og god. Låtene blir til tider fremført litt for likt i tilbakelent bluesrockstil.
Høydepunkter i kveld var for meg Man In The Long Black Coat, Tangled Up In Blue, When I Paint My Masterpiece – som jeg en stund trodde var en cover av «Puttin’ On The Ritz.”– og avslutningen med « I Shall Be Released” og en morsom «You Ain’t Goin’ Nowhere”, som eneste ekstranummer, så det er mulig å si at Dylan ga seg på topp – i kveld vel å merke – etter 100 minutter.
Morsomt når Dylan etter 70 minutter drar fram munnspillet og får folk til å juble, eller når han synger tittelen på «Tangled Up In Blue” og folk skjønner hvilken sang som kommer i en ganske så omarbeidet versjonen.
Interessant at Dylan valgte å hylle to av mine andre helter gjennom å gjøre Louisianna 1927 av Randy Newman og Dublin Blues av Guy Clark.
En ganske fin kveld, som Dylan også i dag viser at han har potensial til å gjøre enda bedre. Dylan var nok vassere for fire år siden da han gjorde mesteparten av mesterverket Rough And Rowdy Ways som ble gitt ut to år tidligere. I kveld ble det vel rundt tre låter derfra hvor «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To you» satt best hos denne lytter.
(Redigert)
Foto via Sony Norway.
