Jess Williamson: A Mile South Of Heaven (album 2026)
If you wanna go to Heaven, gotta go through Hell
Gonna lose your mind trying to find yourself
Even the Devil has God inside
Gotta see the darkness to know the light
Jeg hører ikke alltid på Tom Skjeklesæther. Heller ikke når det gjelder countrymusikk. Han er nok enda mer country enn meg til tider. Fredag for vel en uke siden skrev han veldig fint om Jess Williamsons nyeste album, A Mile South Of Heaven. Det gjorde meg såpass nysgjerrig at albumet ble med meg på T-banen samme morgenen uten at jeg ble frelst umiddelbart.
Jess Williamson er et navn jeg har hørt om, men som har havnet utenfor min prioriteringssone. Det er dumt, men slik er det når verden er full av god musikk. Det er jo en fin ting med en verden som ellers kan være vanskelig å få grep på. Jo, «What A Wonderful World»!
Jess er født i Texas, vokst opp i Dallas, og tilbringer mye tid i Los Angeles. Hun nærmer seg 40 år og har flere album i kofferten som inkluderer et album med Katie Crutchfield (Waxahatchee).
A Mile South Of Heaven skal være mer country og mindre indie enn på tidligere utgivelser. Vi får deilige doser av steel gitar og banjo. Stemmen er en vanvittig fin blanding av Emmylou Harris, Edie Brickell og Courtney Marie Andrews. Andrews står også som medforfatter på «A Dark Day Inn Dallas. Hun synger seg rett inn i sjelen. Jess oppgir at hun også er inspirert av folk som Leonard Cohen, Lucinda Williams og Guy Clark. Referansene bør dermed være orden for Gubberocks lesere. Blant musikerne finner du The Whitemore Sisters. Når jeg i tillegg kan nevne at albumet er produsert av Shooter Jennings, er det vel egentlig ikke mer å lure på?
Men referanser og produsent er én ting, musikken må treffe også. De to første gangene jeg hørte albumet syntes jeg nok den godeste Tom hadde overdrevet litt, men hei, hei hva er det jeg hører:
My my, hey hey
Loneliness is here to stay
Hey hey, my my
Love for you will never die
Jeg har kommet til «Someone Else’s Horses», et spor som fortsatt mange lyttinger seinere fremstår som bra, men et lite stykke bak albumets beste. Vel, den begynner å sette seg. Jess har nok lest Gubberock, og vet hva som skal til for ar jeg gir albumet flere sjanser. Og det takker jeg henne for!
Sangene som først fikk meg hektet er et midtparti med tittellåten «A Mile South Of Heaven», den overjordisk fengende «Tracking The Tropics» og «Dark Day In Dallas».
Senere har jeg lagt flere låter til listen over favoritter, ikke minst åpningslåten «Goodbye To All That». Jess skriver med bakgrunn i eget liv og opplevelser. «Goodbye To All That» er nesten et farvel til Los Angeles, til drømmer og et liv Jess ikke fikk helt orden på. Omtrent som på albumets aller beste låt, «Tracking The Tropics»?
The weatherman says he’s tracking the tropics
Another storm with a woman’s name
She’s catastrophic
Albumets tittel handler om å være nærme det fullkomne, men aldri helt nå dit. Glasset kan være halvtomt, men jeg tolker at Jess snarere finner at det er nokså nærme fullt.
Uten å ha gransket lungene og nyrene mine nærmere, tar jeg sjansen på å skrive at dette må være et av årets aller fineste countryalbum. Det snurrer og går, og om oppturen fortsetter, er avstanden til himmelen kortere enn 1609 meter!
A mile south of Heaven
And I saw an angel’s face
