Martine Haugen: Hardships and Hope (album 2026)
Allerede fra de første tonene av Martine Haugens solodebut som albumartist skjønner vi at dette er reinspikka country fra 26-åringen fra Dombås. Superlativene hagler allerede over musikken hennes, og hun sammenliknes gjerne med folk som Emmylou Harris, Loretta Lynn og Dolly Parton. Selv vil jeg gjerne nevne Iris DeMent, hør den lekre «Slippery Arms»! Uansett, countryens førstedamer alle sammen som i likhet med Martine har stemmeprakt så det holder!
Tradisjon. Martine føyer seg godt inn i en lang og god tradisjon. Med Gone North var det americana. Nå er det country omtrent slik den alltid har vært og alltid vil bli. Også tekstene som er om kjærlighet, kjærlighetssorg og frykt for det ukjente, ligger nær countryens sentrum, og flere andre musikkretninger for den saks skyld. Martine gir uttrykk for at hun har levd disse tekstene. Og hun synger dem med stor troverdiget. Dette er musikk som alltid har vært der, og hvis verden en gang går til grunne, er jeg sikker på at en countryartist vil overleve og synge ut sin ensomhet til den som måtte være igjen for å høre.
Egentlig skulle jeg sett Martine og bandet hennes på Herr Nilsen i Oslo på tirsdag. Dessverre kom veden jeg hadde bestilt to timer seinere enn bestilt. I det minste bedre enn i fjor da leverandøren vår ikke klarte å gi oss veden vi hadde betalt for og seinere ble slått konkurs. Nok om det, eller kanskje snarere altfor mye. Men skal man tro sosiale medier, gikk jeg glipp av noe stort.
Dyktige musikere. På Gone Norths album i fjor hadde Martine skrevet de fleste låtene. Hun fikk mer spillerom enn på den foregående EP-en som kom noen år tidligere. Albumet var produsert av Thomas Nessheim og spilt inn i studioet til Kari Meyer og Magne Hellesjø i Aurskog. De samme personene er sentrale hjelpere for Hardships and Hope.
Blant musikerne finner vi Tore Blestrud på pedal steel med mer. Han setter sitt tydelige preg på albumet med sine lekre toner. Ivar Brynildsen på bass og Bjørn Haglund på trommer spiller taktfast og gir en tilbakelent touch til flere av låtene, og Daniel Vidarson Gullien får opp ørene på lytteren rett som det er. Musikerne gjør for eksempel «I’d Never Treat Me This Way» til en liten musikalsk fest oppi tristessene. Også produsent Thomas Nessheim bidrar på et par låter, og Krissy Mary og Elin Glende synger sammen med Martine på vare, mollstemte «Shadow». Glende synger også bakgrunnsvokal på flere sanger.
To coverlåter. Det låter friskt fra åpningslåten «Border Affair» og hele albumet gjennom. «Border Affair» er skrevet av Lee Clayton – aktuell med liveplate fra Norge. Låten spilte Magne Hellesjø for Martine, og hun må ha likt det hun hørte. Jeg liker det jeg hører! Også andre halvdel åpner med en solid coverlåt som bekrefter Martines tradisjonsrike uttrykk med den 80 år gamle «Try Me One More Time» av Ernest Tubb. De øvrige ni låtene på dette 40 minutter lange albumet er skrevet av Martine selv.
Det beste til slutt. Det er veldig gøy å kunne skrive at albumets flotteste del kommer med de tre-fire siste låtene. «Shadows» er allerede nevnt. Den aller beste låten er «I Knew I’d Be In Trouble». Den har en fresk og fengende melodi, og veldig flotte instrumentalpartier. «Let Me Know» er ikke stort dårligere. Den er roligere, naknere, mer sårbar. Annerledes. Etter en stund kommer Freddy Holm inn med en gråtende fele. Jeg liker den utgaven av Martine! Avslutningen «Leaving You Behind» er en oppløftende og håpefull sang som drar stemningen opp noen hakk med litt bluegrass-følelse med dobro og mandolin fra Blestrud. Grom låt, fint spilt og sunget!
Martine Haugen har lagt ned mye arbeid og sjel i dette albumet. Det høres! Hvis du ikke liker country, liker du ikke denne! Terningkast fem. Stor honnør til artist, musikere og produsent!
Gubberock 