Neil Young & The Chrome Hearts: Second Song (album 2026)
”There’s something I want to say and say it slow”. Det er den nye plata til Neil Young & The Chrome Hearts i et nøtteskall. Han synger fint, lyden er bra. Kona har helt rett. Og æren for den fine lyden skal Neil dele med sin 92 år gamle svoger og medprodusent Lou Adler og Niko Bolas. Og selvsagt bandet. Så gode de har blitt! Den ni minutter lange «Soon I Might Be Going» aller best. Kanskje en låt for evigheten. Litt utypisk for resten av albumet med noen doser med elektriske gitarer. Sonisk spennende. Men ikke mer enn at låten ikke står i veien for at dette er ett av Neils mest helhetlige album på ei ganske god stund. Måtte det bli lenge til. At Neil drar for godt, altså.
Null troverdighet. Jeg har ikke troverdigheten til å anmelde et album av Neil Young. Der andre finner kun gråstein, finner jeg ofte gull om det så egentlig bare er glitter når det kommer til stykket. Du vet «all that glitter isn’t gold» som Neil selv sang en gang. Så jeg anmelder ikke den nye plata med Neil Young & The Chrome Hearts, jeg skriver om den fra min subjektive synsvinkel. Ja, og fra sofakroken. Sliten. Bånn sliten. Og da har sikkert det som måtte være av kritisk sans forduftet.
Jeg liker denne plata til Neil Young. I kveld elsker jeg den, spiller den høyt, er nesten alene hjemme. Bandet som spiller med ham, Chrome Hearts – oppkalt etter ei tekstlinje i «Long May You Run» – er ungguttene som spilte med Neil på hans Europa-turné i fjor sommer. Også legenden Spooner Oldham da, navnet lyver ikke, han er langt oppi 80-årene. Enda eldre enn åttiåringen Neil.
På turnéen med Chrome Hearts fikk vi de fleste sidene av Neil, folksangeren, countryrockeren og den tøffe rockeren med de lange og himmelske jammene, godt dokumentert på årets livealbum og den flotte filmen av Daryl Hannah. Filmen visste ikke minst Neils engasjement for en bedre verden og mot folk som Donald Trump, altså slikt som noen mener kunstnere ikke skal drive med. Dem om det!
Mindre politikk, mer kjærlighet. Men denne gangen er det ikke så mye politikk, bare et lite spark til mannen i det hvite huset, så langt jeg har oppfattet i hvert fall. Og er det mer, er det i hvert fall mer subtilt enn de til tider noe plumpe tekstene Neil til tider kan varte opp med.
Jeg liker tekstene på dette albumet. De er reflekterte. Han har ikke altfor mye på hjertet. Bare akkurat passe. Første låten likner selvkritikk mot det livet han og hans forrige kone Pegi Young i perioder levde. Gjorde for mye alkohol veien mer humpete enn nødvendig? «The Foggy Edge Of Time», der altså. Det er nærliggende å tenke på den 14 år gamle sangen «Ramada Inn» som den gamle Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro mente handlet om Neils og eks-kona Pegis ekteskapsproblemer. «The Foggy Edge Of Time» er også mer forsonende overfor datteren Amber Jean enn de to første sangene på fjorårets album. Da ble Neils omtale av forholdet deres vel klamt, dette ville jeg ikke høre. Men først og fremst er sangen veldig fin.
Folksinger! Og resten av albumet for den del også. Dette er ikke hardrockeren Neil Young, om jeg glemte å nevne det. Dette er folksangeren. Han sitter ved peisen og mimrer over livet slik det var, og han elsker livet slik det er med Daryl Hannah, noe ikke minst den vakre «Day Aftter Day» bærer bud om. Og for så vidt også sangen etterpå, «Earth Girl».
Nytt og litt gammelt. Blant de syv sangene er to over seksti år. Både «Casting Me Away From You» og «I’ll Love You Forever» var å høre på den første innstalasjonen av Archives i 2009. Men på Second Song har de virkelig funnet sitt hjem. Der jeg med fjorårets album kunne irritere meg litt over at Neil hadde stjålet en del av melodiene fra seg selv, er det kun disse låtene som minner meg mye om andre Neil Young-låter, men nå er jo disse andre låtene nyere! Så kan du jo gjette hvilke seinere låter jeg tenker på, jeg har ikke plassert dem alle. Disse to sangene slutter på sitt vis en ring. Neil har alltid vært Neil, gammel eller ung.
Den andre sangen. Og enda har jeg ikke kommet til albumets tittelspor, sangen albumet er bygd opp rundt. Jeg var nok litt skeptisk da jeg hørte at den 12 minutter lange «Second Song» ble delt i to på LP-en. Den avslutter side 1 og begynner side 2. Bob Dylan valgte jo å ha sin lange «Murder Most Foul» til slutt på en egen plateside. Den sangen var mer utmattende, tålte ikke for mange runder. Det er mulig jeg er for høy på Second Song i kveld, men når jeg hører albumet, tenker jeg at det er perfekt med en tittellåt i to deler, dette binder de to platesidene sammen. Sangen kan kreve litt utholdenhet, men i to deler klarer vi den enda bedre. Og den er da finere enn den omtrent like lange «Natural Beauty» på «Harvest Moon« som jeg finner det nærliggende å sammenlikne med.
For en låt med akustisk godlyd fra Neil og bandet! Lang sang uten elektriske gitarsoloer, slik hans lange sanger ofte har for vane. Neil synger og spiller munnspill varmt og inderlig som bare han kan. Melodien er tilsynelatende enkel, men nydelig. Teksten er nostalgisk, ser tilbake på verden slik den var, og slik man skulle ønske den kunne være. Ser også litt framover. Teksten er litt haltende til tider, men følelsen av sangen om du lar deg dra inn, er deilig Neil Young. Videoen som følger sangen, er laget av den lenge avdøde bassisten Rick Rosas og er fra Broken Arrow, gården Old Man fra Neils sang forpaktet for Neil. Det understreker nostalgien. Selve tittelen «Second Song» kan være om Neils nye fase i livet, eller alle sangene som kommer etter den forrige. For eksempel Neil ser jo aldri ut til å gå helt tom.
Synger pent! Nevnte jeg stemmen til Neil? Han synger like pent som noen gang. Han når sikkert ikke like høyt som før, men det er i tilfellet flisespikkeri som aldri har betydd noe for oss som sverger til skjønnheten i det uperfekte.
Dette er Neil i det pene hjørnet. Chrome Hearts gjør en glimrende og pen jobb. Nydelige detaljer uten å ta noe bort fra Neils stemme som stort sett får lov til å være i sentrum. Nydelig plate. Om den tåler tidens tann vet jeg ikke, men tre dager med denne, er tre dager med en mann som har betydd mer for meg enn noen annen musiker. Og disse tre dagene har jeg ikke tenkt at alt var så mye bedre før.
Jeg har ikke terningkast til slikt.
Gubberock 