August går snart over i september, og som vanlig henger Gubberock etter. Denne gangen får du hele tre omtaler av norske album på en gang, ikke så lange riktignok, så ikke fortvil. Alle har noe finurlig over seg, hver på sin måte:
Kåre Indrehus høyner
Kåre Indrehus: Endelig svar avgitt (album 2026)
Sunnmøringen Kåre Indrehus har gitt ut album med særegne og underfundige viser i nær 10 år. Kåre forteller at bak hans nye album, Endelig svar avgitt, ligger det en idé om at albumet skulle være godt nok til å kunne bli hans siste. Og godt har det blitt!
Musikken er komponert, arrangert, spilt og produsert av Indrehus selv i eget studio på Nøtterøy i Vestfold.
Kona hans, Maria Ingrid Vosgraff Moro, bidrar med sang på den første og den syvende av albumets åtte låter. Som alltid på Indrehus sine album, liker jeg låter der hun bidrar godt. Hun evner med sin svevende stemme å glatte ut Indrehus’ noe stakkato måte å synge på, og sender låtene et litt annet sted.
Det har gått noen år siden jeg tok mål av meg til å skrive om ett av Indrehus sine album. Og da kan det nok også hende at jeg ikke har satt meg tilstrekkelig inn i dem. Jeg var ikke udelt begeistret for at han forlot akustiske instrumenter og beveget seg mer inn i elektroniske sfærer. Men inntrykket mitt er at dette albumet er musikalsk mer gjennomarbeidet enn tidligere, og at de mer storslåtte arrangementene vi finner på noen låter som den flotte «Hjertestrid», kler stoffet særdeles godt. Her er det strykere, som kanskje ikke er ekte, men de høres helt naturlige ut. Inntrykket mitt er også at den litt underfundige humoren er skjøvet noe bakgrunnen. Den er heldigvis fortsatt absolutt til stede i stede i handling og formuleringer, ellers hadde ikke dette vært Kåre Indrehus.
Tekstene er fortsatt gode, innholdsrike og til dels poetiske som i visene om den betingelsesløse kjærligheten i «Endelig svar avgitt» og «Vinden». Eller om livet som går forbi i «Mitt gamle kompass», og om ødeleggende sladder og psykiske utfordringer i den sinte «Ryktet som går» og «En grusom sang». Om livet på godt og vondt. Mye bør være gjenkjennbart, eller i det minste være lett å ha empati med.
Kåre Indrehus sammenliknes fra tid til annen med store norske visekunstnere, men han er egentlig noe helt eget. En løvetann i den norske musikkfloraen? Jeg tror dette fort kan være Kåres beste album både i det musikalske og i det lyriske. Et album som han kan være stolt av om det skulle være hans endelig avgitte musikalske svar. Terningkast fem!
11. oktober holder Kåre Indrehus konsert på det trivelige stedet Folk i Storgata i Oslo.
Gode melodier, smakfull produksjon og underfundige tekster fra Siste servering & Anders Buaas
Siste servering & Anders Buaas: Fra brua og ut (album 2026)
Kristian Kaupang er godt kjent for mange trofaste lesere av Gubberock. Senest i fjor ga han ut det særdeles fine og velproduserte albumet Siste sjanse. Sammen med forfatteren Kjetil Espeseth har han liveprosjektet Siste servering, og nå har disse to slått seg sammen med gitaristen Anders Buaas og kaller seg naturlig nok Siste servering & Anders Buaas. Buaas har også gitt ut egne album tidligere. På dette samarbeidsprosjektet står Espeseth bak tekstene, mens Kaupang og Buaas har laget melodiene og spiller mesteparten av instrumentene. Vi får for øvrig en fin blanding av Espeseths resitering og sang fra Kaupang.
Presseskrivet forteller at tekstene og musikken henter sin koloritt fra Larvikslandskapet, men går over veier, broer og elver ut i verden og tilbake. Kanskje vi kan kalle dette en slags roadmovie fra hjemmekjære verdensborgere fra Larvik?
Resultatet er blitt særdeles vellydende og behagelig musikalsk univers med velkomponerte melodier og fin variasjon med ulike elektriske og akustiske gitarer, piano og klokkespill samt stemningsskapende synther.
Bli til slutt med på ferden i den nydelige instrumentalen «Solhell» der Buaas’ gitarer er i førersetet. Lekkert! Hør på Espeseths teksttunge og fornøyelige «Brua» med flott akkompagnement fra de to andre herrer. Bli med på en nydelig og nedtonet «Nattvandring» og hør om «Rådyrkalven»! – for nown dyr! – og «Han som nesten drukna». Flere av låtene er ikke bare stemningsfulle med underfundige tekster, de har også små refreng som fanger deg inn. «Bikkja» er tøff!
Espeseths tekster av og til tar tak i deg og røsker i skulderen din, så tro ikke at dette bare er idyll.
Denne omtalen er prematur. Jeg har foreløpig bare hørt det tre-fire ganger, noe som er altfor lite til å yte det rettferdighet. Jeg gleder meg til å høre det med ordentlig luftig lyd og ikke bare på innestengte hodetelefoner straks forsterkeren er tilbake fra reparasjon. Jeg tar likevel sjansen på å anbefale dette helt ferske albumet, og kan ikke tenke meg at det står til noe mindre enn fem av seks når alt er fordøyd og albumet har fått den oppmerksomheten det fortjener av dere lesere og meg!
Geniale Sondre Lerche
Sondre Lerche: Acrobats (album 2026)
Han er sikkert lei av å bli kalt geni. Kanskje vil han heller bli sett på som den hardtarbeidende håndverkeren som dessuten løper maraton godt under tre timer. Uansett slår han meg på alle områder, men jeg er nok nærmest på maraton.
Gubberock har aldri skrevet om Sondre Lerche tidligere. Jeg tror det skyldes at Sondre Lerche musikalsk sett befinner seg en klasse over meg. Han er trolig for smart for meg, og når jeg ser folk som Erik Valebrokk og Øyvind Rømning skrive innsiktsfullt side opp og side ned om musikken hans, tenker jeg at det er ikke noen vits å prøve en gang.
Jeg prøver derfor knapt, men slår fast at Sondres nye album, Acrobats, har mye fint, interessant og musikalsk finurlig å dykke ned i. Albumet klokker inn på 46 minutter fordelt over åtte låter, der noen låter er korte og noen er lange. Det finnes få regler og begrensninger i Sondres musikalske univers. Det er storslått, det er enkelt, det er komplekst. Det er utforskende. Og om du døser av, våkner du av den brå overgangen mellom «Dream Me Away From You» og «Love Is All».
Det er passasjer i låtene som fenger og er akkurat slik de skal være for så på en forunderlig måte gli sømløst over i passasjer som overrasker, utfordrer. Som på «Little Kids». «Little Kids» har også en morsom henvisning til en mye sitert Leonard Cohen-tekst: ”There’s cracks in everything// And still no light got in”.
Han evner å få frem surrealistiske bilder på netthinnen som i låten «Follow The River»: She heard the music, she was listening in// And in return she sent a word on a wing//From her pillow to the valley below// Where I soon succumbed to slumber“.
“If there’s one theme to this album, I suppose it is finding love in times of great unrest and hopelessness“
Tittelen Acrobats beskriver muligens øvelsen som skal til for at to mennesker skal holde sammen og finne glede i hverandre og tilværelsen. I hvert fall skriver Sondre at dette er det av albumene hans som er fylt med mest glede.
Hvor mange ganger har du vært på konsert og tenkt på om en hendelse er planlagt eller skjer tilfeldig der og da? Paul Simon lurte meg på konsert i april da han snakket om Steve Gadds tromming på «Fifty Ways To Leave Your Lover» for så å få salen til å le når han forteller at han glemte seg bort, den låten kommer seinere. Improvisert? Nei, andre forteller meg at han gjorde det samme på en tidligere konsert på turnéen. Sondre var forresten selv på én av konsertene i Købehavn i april, noe som bare bekrefter at han har peiling! Men jo, til poenget, første sang på Sondres nye plate heter «How Much Of This Is Planned» og kretser rundt gleden av å ikke vite hva som er innøvd og hva som er improvisasjon. Blir Bjørge Lilleliens «Saken er biff, saken er ertestuing» noe dårligere av å ha vært jobbet med på forhånd når det oppleves spontant av tilhøreren?
Albumet har blitt til i løpet av en to årsperiode der Sondre har sjonglert fram og tilbake og laget et annet album enn han i utgangspunktet tenkte han skulle. Med seg har han en rekke ulike musikere og Kringkastingsorkesteret. Det er grenseløst, spriker og er helhetlig på en gang som på den ni minutter lange og fine «Love Is All». Det er lekent og høres gammeldags og moderne ut på en gang i flotte «In The Time Before I Knew Her Well». Og om «Life-Changing Love» og «Drive Me Away From You» til tider bikker over i det pompøse, gjør det ingen ting, nei, det er akkurat slik det skal være.
Jeg skal ikke love at jeg skal sette meg ordentlig inn i Sondre Lerches øvrige produksjon. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å befinne meg utenfor komfortsonen og fortape meg i Acrobats. Og der er det fint å være! Mange prikker på terningen.
Gubberock 