Emmylou Harris, Oslo Konserthus, 22. august 2026. Support Jim Lauderdale
I would rock my soul in the bosom of Abraham
I would hold my life in his saving grace
I would walk all the way from Boulder to Birmingham
Avskjedsturné. Selveste Emmylou Harris i Oslo Konserthus på hennes avskjedsturné, altså. Jeg så henne samme sted for 25 år siden da hun ledet en konsert for en landminefri verden. Med seg den gangen hadde hun folk som John Prine, Nanci Griffith, Elvis Costello og Steve Earle. Det er unødvendig å nevne at alle som var der regner det som en legendarisk kveld. For rundt 15 år siden – som tiden går – opplevde jeg henne og band på en fin kveld Sentrum Scene i Oslo.
Det blir noen avskjedsturnéer for tiden. Noen av dem også med noen store doser nostalgi, et lite apropos til en debatt som ble satt i gang denne uka. For to måneder siden opplevde jeg John Hiatt samme sted på det som skal ha vært hans siste konsert i Norge. I april opplevde jeg Paul Simon på nytt, men han gjorde unna avskjedsturnéen allerede for åtte år siden.
De riktige folkene. Emmylou Harris har alltid vært der. Hun har sunget med og vanket med artister jeg setter stor pris på. At jeg ikke har oversikt over hele diskografien hennes, får så være, og om jeg bommer på en låttittel eller to i det følgende, er det bare å korrigere meg!
Hun kommer først alene ut på scenen, denne lørdagskvelden, og starter forsiktig med sangen «Here I Am», mens resten av bandet melder seg på. Synge kan hun fortsatt! Dette blir en nydelig kveld. Neste sang er Gillian Welchs «Orphan Girl» som Emmylou gjorde sin versjon av på det sentrale albumet Wrecking Ball, et album produsert av Daniel Lanois og med en tittel-låt hentet fra en flott Neil Young-sang.
Jim Lauderdale varmer opp. Tidligere på kvelden har vi allerede fått oppleve Emmylou Harris i duett med Jim Lauderdale på Lauderdales «King Of Broken Hearts», en hyllest til Gram Parsons. Lauderdale forteller innledningsvis at han har fulgt Emmylou helt siden hennes samarbeid med nettopp Gram Parsons tidlig i 1970-årene. Han fremhever at hun er som en engel – noe Emmylou senere benekter. Men så kommer Emmylou inn på scenen, og, jo, hun er da det? En engel. Lauderdale gjør forøvrig et flott sett med sanger fra hans nyeste album, sanger han har skrevet sammen med Robert Hunter og en glitrende og inderlig «I Love You More».
Townes Van Zandt. Jim Lauderdale nevner at han var på 40-årsfeiringen for Cruise Café for et par dager siden, og at det var et sted han besøkte flere ganger sammen med andre artister i sine yngre dager. Det gjelder nok også mange av oss gråhårete i publikum. Det var der jeg opplevde Townes Van Zandt fire ganger, og hørte ham gjøre noe som må være noe nær verdens mest perfekte sang. Emmylou Harris forteller at hun spilte inn «Pancho & Lefty» før Merle Haggard og Willie Nelson. Selvsagt serverer hun og bandet sangen i en gåsehudfremkallende versjon. Når Townes for lengst har forlatt oss, er det flott at folkene rundt ham, fortsetter å holde liv i den fantastiske låtskatten hans.
Pancho needs your prayers it’s true
But save a few for Lefty too
He only did what he had to do
And now he’s growing old
Merle Haggard – jo, også «Kern River» må nevnes. Her er det musikalsk slektskap mellom mange.
Steve Earle. I kretsen rundt Van Zandt befant også Steve Earle seg. Emmylou og bandet gir oss like gjerne én av Earles aller beste sanger. Den triste sangen «Goodbye» har den effekten på Emmylou at den gjør henne oppløftet. Jo, det er jo slik at triste sanger gjør noen av oss glade. Intet nytt under solen, der altså.
Guy Clark. Når vi har nevnt Earle og Van Zandt, er det helt naturlig å nevne Guy Clark. Emmylou har nettopp gitt ut Wrecking Ball (1995) der hun gjør andres sanger, da Guy Clark i et juleselskap mener at nå må hun gi ut et album med egne låter. Folk hørte gjerne på Guy Clark. Fem år seinere blir han bønnhørt, og et annet høydepunkt i går, er tittellåten «Red Dirt Girl» derfra.
Rodney Crowell. Bandet hennes i går kalte hun Red Dirt Boys. Bandet er glimrende med piano og trekkspill, trommer og bass. Og Eamon McLaughlin på fele og mandolin! McLaughlin imponerte på én av årets store konserter med Rodney Crowell, og han imponerer sammen med resten av bandet i går. Glitrende!
Mark Knopfler. Joda, vi blir servert flotte versjoner av «Together Again» av Buck Owens, «Born To Run» av Paul Kennerly, «Making Believe» av Jimmy Work med flere og en herlig gospel sunget a capella. I en alder av 79 år synger hun fortsatt som en, ehm, engel. Albumet All The Roadrunning (2006) som hun gjorde sammen med Mark Knopfler ble noe nedsettende betegnet Americana, om jeg oppfatter henne riktig fra min plass langt ute på høyre flanke. Tittellåten derfra er i hvert fall fin, noe vi fikk bekrftet i går.
Gram Parsons. Helt til slutt får vi hennes sang skrevet til Gram Parsons, «Boulder To Birmingham», skrevet kort tid etter at Parsons rusfylte liv endte altfor tidlig. En perfekt avslutning på noe som er en noe nostalgisk, men nær kveld.
Emmylou Harris! ”But I can’t remember if we said goodbye”.
Gubberock 