James McMurtry & band i Oslo Konserthus, lille sal, 19. august 2026.
“And, Annie, what you doin’ in Nebraska?
Does anybody know what’s goin’ on?“
«Annie» fra fjorårets album fra James McMurtry, The Black Dog and The Wandering Boy, var definitivt av høydepunktene på konserten i Oslo Konserthus med McMurtry og band i går kveld. Sangen forteller om journalisten Annie som endte opp i Nebraska for å følge president Bush jr. når resten av verden hadde øynene rettet mot Manhattan 11. september 2001. I sangen gir McMurtry uttrykk for at han ikke hadde sansen for presidenten. Sangen er således McMurtry i et nøtteskall; glimrende historieforteller, gjerne med politisk brodd og et iørefallende refreng.
Mye gitarlyd. Jeg vet at mange synes konserten var fantastisk. Alt var dog ikke bare fryd og gammen for meg. Kona var litt skeptisk da hun så salen og at vi skulle sitte på rad 1. Blir ikke det vel intimt? spurte hun. Det var i hvert fall veldig mye lyd, og på de to første sangene – de eldre låtene «Fuller Brush Man» og «Childish Things» var det mye gitar og lite vokal å høre der vi satt. Det er jo synd, siden tekstene til McMurtry er kruttsterke og bør nå ut til tilhørere som ikke kjenner dem så godt fra før også. Bandet består for en stor del av den samme gjengen som spilte på James McMurtrys siste album: Tim Holt på gitar og trekkspill, Cornbread på bass og Daren Hess på trommer, foruten sjefen selv.
Det bedret seg utover i konserten, særlig i de to sololåtene, og de mer akustiske sangene med bandet. Men vi satt begge med en følelse av at denne konserten hadde vært enda bedre solo fra der vi satt. Og den solokonserten får de i Trondheim, mens resten av bandet kjører videre til Stockholm. Men for all del, gutta kunne spille, og det ble mange fine gitarsoloer fra Tim Holt underveis. Bare vel høyt.
Mye fra de tre siste albumene, heldigvis. Nok om det. For joda, konserten tok seg sterkt opp fra låt tre og utover. Elektriske gitarer ble byttet ut med trekkspill og akustisk gitar, og fantastiske «Copper Canteen» fra Complicated Game (2015) med den legendariske åpningsstrofen «Honey, don’t you be yelling at me when I’m cleaning my gun”. Og når McMurtry fyller på med «You Got To Me» fra samme album, er vi virkelig i siget. Det er de tre siste albumene hans jeg er best kjent med, og når vi går fra det tredje siste til det siste og deretter til det nest siste, er vi med.
Jeg har nevnt «Annie», men «South Texas Lawman» fra samme album er også stor: McMurtry har tidligere fortalt at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:
I used to be young
I used to understand
I used to be strong as any man
I used to be bold
Nobody bothered me
And I can’t stand getting old, it don’t fit me
It don’t fit me
Forfatterfar. James’ far var forfatteren Larry McMurtry som blant annet stod bak Lonesome Dove. Bandet spiller tittelsangen på The Black Dog and The Wandering Boy. Tittelen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.
Strømløst. Men konsertens høydepunkt er definitivt en strømløs versjon av «Blackberry Winter» fra The Horses And The Hounds, mitt favorittalbum med mannen. McMurtry alene med gitaren, helt stille i salen, og nå hører vi teksten! Vi får jammen også «If It Don’t Bleed», og «Canola Fields» fra samme album – ” Cashin’ in on a thirty year crush//You can’t be young and do that”. Sterkt?
Det er også rom noen eldre låter. McMurtry forteller at «Levelland» er én av to av hans sanger som Robert Earl Keen har gjort. Sangen skal på mange måter være livshistorien til sangen forfatteren Max Crawford, en forfatter som fikk sin debutbok refusert for en noe upassende tittel tilbake i 1968. Sangen kan blant annet kretse rundt både tilhørighet og lengte ut på en gang. Som siste ordinære låt spiller de tittellåten fra hans første album, «Too Long In The Wasteland». Deretter kommer James McMurtry ut alene og gjør en glitrende Pinoccio In Vegas fra siste album.
Av de store historiefortellerne. Vi kommer ikke unna at James McMurtry er av de store låtskriverne og historiefortellerne innen rocken. Den tekstlige kloen kan minne litt om Warren Zevon. Mang en forfatter og låtskriver lar seg inspirere av James. I går lot meg overraske over hvor liten mannen er, for sangene og autoriteten i det han gjør, er så stor.
Han kommer gjerne tilbake, sier han før konserten er over. Da setter jeg meg litt lenger bak. Men jeg kommer! Håper det ikke går 10 år til neste gang!
(Med noe stoff fra tidligere omtaler i Gubberock innarbeidet: Les om The Black Dog and The Wandering Boy her og The Horses And The Hounds her)
Gubberock 