Muzzlewhite: Antlers By Sunset (album 2026)
Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.
Bandet Muzzlewhites tid var opprinnelig rundt årtusenskiftet, med melankolsk rock og alternativ country. Det gjenoppståtte Muzzlewhite er studioprosjektet til Tore Aurstad og bassist Øivind Thune. I 2022 ga de ut det fine albumet Misery Square. Nå er oppfølgeren her.
Elg i solnedgang. La oss ikke dvele for mye ved tittelen på Muzzlewhites nye album, men fram til nå leste jeg tittelen «Antlers By Sunset» som «Anders By Sunset». Men det spiller vel ikke så står rolle om det er elg eller Anders vi har å gjøre med. Elg i solnedgang er symbolet på kitsch, og sangene på albumet er sprunget ut av en fascinasjon for det banale som samtidig kan være ekte nok. Kanskje ligger det en smule ironi og under noen av tekstene her, et forsøk på å dekke forsiktig over den kjærligheten og varmen som også preger dem og visene de er inspirert dem. Så fremhever da også Muzzlewhite at de liker når det vakre er litt skakt og når latter og sorg går hånd i hånd.
Suggererende. Tekstene er en ting, men det er den mørke suggererende og fengende musikken jeg lar meg fenge av. Høydepunktene sitter tett. Muzzlewhite har denne gangen plukket fram et par eldre låter. «Henry’s Fuck-Up» er én av dem. Kanskje er dette deres mest kjente og den beste sangen på albumet. Den er i hvert fall utrolig diggbar med både melodi og gitarøs etter mitt hjerte!
På den mer tilbakelente «Rising Tide» har Tore fått hjelp av Teda på vokal, og det kler låten godt! Avslutningslåten er den utrolig stemningsfulle tittellåten, og da er i hvert fall jeg klar for en ny runde! Og siden jeg startet med noen ord om de tre siste sangene på albumet, passer jo det fint. For nå kan jeg jo nevne at de seks første sangene er omtrent like fine; melodier og stemme og instrumenter som drar deg inn i den mørke stemningen. Bare hør den Robert Forster-aktige åpningen «The Hustler’s Funeral», og ta det videre derfra inn i den tåkelagte «Angel Hair», «The Feline Kind» og høydepunktet «Not My Child» for å nevne et par stykker til. Glemte jeg å fremheve bassen til Thune? Den er glitrende på mange av sangene og bidrar i høy grad til stemningen her.
Album! Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.
En solid femmer!
Gubberock 