Et usedvanlig godt musikkår for meg må oppsummeres også på den internasjonale fronten. Her kan du lese om de beste norske platene.
Selvfølgelig er dette helt subjektivt, og selvfølgelig har jeg bare hørt en brøkdel av all musikken som er gitt ut i år, også innenfor de musikksjangerene jeg ofte hører på. Albumene er forsøkt rangert etter hvor stor glede jeg har hatt av dem og ikke så mye mer enn det.
Jeg har bare tatt med album med nye sanger, men på spillelista nederst i saken finner du også sanger fra flotte nye bokser med Neil Young og Bob Dylan samt en fantastisk tolkning av en David Olney-låt av Mary Gauthier og enda mer.
Om du ser bort fra det litt håpløse forsøket på å rangere, her er det mye bra musikk! Ikke vær bekymret for at gubberockfavoritter som Mt. Morning og Lost Dog Street Band/Benjamin Todd ikke er på første halvdel av lista. Jeg elsker dem ,og hørte på dem mens jeg skrev.
Da gyver vi løs!
1. The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs
Jeg liker albumformatet og en helhetlig tanke bak albumet. Her halter det litt når The Felice Brothers gir ut et album med etterlatte sanger fra to ulike albumprosjektet. Det er også mulig å trekke for at albumets midtparti er litt svakere enn den knallsterke åpningen og avslutningen. Men jeg kommer ikke unna at dette er plata jeg har spilt aller mest og hatt mest glede av i året som gikk. Jeg er usedvanlig glad i sangene og den rufsete fremføringen til The Felice Brothers.
2. Peter Perrett: The Cleansing
Du må lete andre steder enn på denne lista om du vil ha de perfekte albumene. Det er både oppturer og nedturer på Peter Perretts album av året. Omtrent som hans liv. Omtrent som våre liv. The Cleansing er er album som på et forunderlig vis oser av livsglede, kjærlighet til kunsten og menneskene. Mye tung livserfaring. Lite bitterhet. Alle lever ikke perfekte liv. Kunst som dette gjør livet litt lettere for oss som ikke har levd like hardt, for oss som ikke har gjort de samme dyrekjøptel erfaringene. ”Everybody suffers in the end“, som det heter i albumets nest siste låt, «Less Than Nothing».
3. Chuck Prophet med ¿Quiensave¿: Wake The Dead
Vi hører noe helt nytt fra Chuck Prophet når vi setter på hans nye plate, Wake The Dead. Plata åpner med tittellåten og latinamerikanske rytmer blandet med Chucks umiskjennelige stemme og gitarer. Her blir vi øyeblikkelig tatt med i et landskap som er nytt og velkjent på én gang. Chucks og hans nye musikalske partnere, cumbagruppen ¿Quiensave¿ er en kombinasjon fra himmelen. Jeg kan godt forstå at Chuck valgte å kalle plata Wake The Dead, musikken og Chucks sykdomshistorie tatt i betraktning.
4. Bright Eyes: Five Dice, All Threes
Ikke bare var Conor Oberst høyest delaktig i at årets beste album ble gitt ut, med sitt orkester Bright Eyes leverte han en ny oppvisning i hvordan musikk kan lages spennende og fengende på en gang. Det er passende når Conor Oberst og Matt Berninger fra The Narional mot slutten av albumets nest siste låt, «The Time I Have Left», synger «Sha-la-la-la-la» på beste Bruce Springsteen-manér. Hadde den siste låta og den første ordentlige låta på det nye albumet til Bright Eyes, Five Dice, All Threes, vært gjort av en artist med Bruce Springsteens konsert-format hadde de kunne løftet en full stadion. Men en slik artist er ikke Conor Oberst i bandet Bright Eyes. Og takk allstyrelsen for det.
5. Thåström: Somliga av oss
”Jag vet inte vad du tror
Men en sak är säker
Du måste lära dig att ta emot“
Det er det det handler om når man lytter til Thåströms nye album, Somliga av oss, ta i mot. Forsvinne inn i musikken. Oppleve musikkens suggererende kraft. Noen øyeblikksbilder fra livet der ute i verden. I Thåströms verden. I vår verden. Det finns ingen annanstans jag hellre skulle vilja va. Uendelig magisk.
6. Sierra Ferrell: Trail Of Flowers
Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, helt uten dødpunkter. Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
7. Rick White & The Sadies
Fantastisk album med gode melodier og flotte gitarer når Rick White slår seg sammen med kompisene i The Sadies. Flere av tekstene handler om tap av kjære der bortgangen til Dallas Good i The Sadies i 2023 danner er bakteppe. Egon Holstad i Feedback skrøt voldsomt av plata. Det hadde han all grunn til.
8. Laurel Lewis: Selvtitulert album
Noen ganger er det like greit å ikke tro det du hører. Så lenge du hører. Madison Lewis var rundt 13 år da hun spilte inn og ga ut sitt debutalbum i 2017. Med en stemme som oste av autoritet og levd liv, gode sanger og musikk som hadde en bredde som omfattet blues, americana og jazz, gjorde hun det klart for de som lytter at hun ville være å regne med framover. Og nå foreligger hennes album nummer to. Enda bedre enn eneren! Hun kaller seg nå Laurel Lewis som en hyllest til hjembyen i Laurel County i Kentucky. Hennes første album var produsert av hennes gitarlærer. På hennes nye har hun fått hjelp av ikke ukjente Rodney Crowell.
9. Gillian Welch And David Rawlings: Woodland Studios
”Du synes kanskje albumet blir vel ensformig? Egentlig er dette ei svært variert plate. På en subtil måte. Det er er stykke fra flotte «The Bells And The Birds» til like flotte «Turf The Gambler» med et kraftig munnspill og stemmer som glir over i hverandre. Gubberock skulle ha skrevet om albumet i flere uker, men stadig utsatt å skrive. Det har vært helt fint å bare oppdage musikken sakte, sakte som flere av låtene.“
10. Nick Cave & The Bad Seeds: Wild God
Det ble litt langt nede dette. Målt etter betydningen Nick Cave har for meg og mange andre. Samtidig bleknet albumet ørlite etter å ha sett Nick Cave og bandet fremføre sangene live i Oslo Spektrum tidligere i høst. Jeg unner Nick Cave og lytterne disse til dels oppløftende sangene etter mange mørkere år. Så egentlig; fantastisk!
11. T Bone Burnett: The Other Side
Superprodusenten og plateartisten T Bone Burnett har sammen med medprodusent Colin Linden laget en av vårens store plater. Dette er virkelig en innertier. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
12. Richard Thompson: Ship To Shore
Ship To Shore med Richard Thompson er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sangene, de elektriske gitarene! På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som Thompson summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!
13. Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction
Ian Hunters Defiance Part 1 fra i fjor stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier! Ryktene går om at 85-åringen Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
14. Brown Horse: Reservoir
Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende særpreget som er beslektet med, men langtfra likt som Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men platedebutanten Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.
Les mer om album og konsert i Oslo her.
15. Adrianne Lenker: Bright Future
Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“. Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Nydelig er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt.
16. Chip Taylor: Behind The Sky
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
17. Lost Dog Street Band: Survived/ Benjamin Tod: Shooting Star
Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Hivedrolleinnehaver i bandet, Benjamin Tod, er som det heter i en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med sanger fra prærien og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker. Her er det mye bra! Forrige album fra bandet ble kåret til årets internasjonale album i Gubberock i 2022.
Og i høst kom jammen ei ny plate med Benjamin Tod. Like bra! Jeg tror aldri Benjamin har benyttet så mange forskjellige musikere, og pianoet som jeg ikke kan huske å ha lagt merke til hos Tod før, løfter mange av sangene flere hakk. Shooting Star er blitt ei mer variert plate enn tidligere hos Tod med veldig mye god countrymusikk! Jeg sier det ofte, men det gjelder denne gangen også. Dette er ei plate som vokser.
18. John Moreland: The Visitor
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen. Hør John Morelands plate fra i år, The Visitor, tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
19. Jesper Lindell: Before The Sun
Svenske Jesper Lindell har lager ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper og bandet holdt en veldig sterk konsert i Oslo i april.
20. Willie Nelson: The Border
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
I høst kom nok ei plate fra Willie, produsert av sønnen Micah. Litt Daniel Lanois-aktig med sanger av folk som Neil Young, Tom Waits, Beck, Nina Simone og Warren Zevon. For meg likevel litt svakere.
21. Charley Crockett: $10 Cowboy
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om man skal ta sangen «Lead The Way» bokstavelig. Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid. Flott stemme. Praktfull produksjon. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg.
Oppfølgeren, Visions Of Dallas, fra samme sessioner har også flere gode sanger, men er litt svakere.
22. Waxahatchee: Tigers Blood
Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter.De gode låtene kommer som perler på en snor. Hør den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Hypnotisk på sitt beste.
23. Caleb Caudle: Sweet Critters
Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.
24. Kacey Musgraves: Deeper Well
Kacey Mushgraves’ Deeper Well er et nydelig produsert album der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop sammenvevd på den riktige måten.
25. Gill Landry: Cinnamon Canyon Blues
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst. Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste player til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere.
26. Mt. Morning: Idle Aches
Og joda, det er mer fint her. Så er det også slik at jeg gjerne må bite i meg det jeg måtte ha av innvendinger mot Kyle Jenkins musikk på et seinere tidspunkt. Selv om dette foreløpig ikke oppleves å komme opp mot Kyle Jenkins og hans band på sitt aller beste – tror jeg – forsterker Idle Aches mitt ønske om å se Kyle Jenkins og band i levende live. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at musikken på denne plata vil fungere fra herfra til evigheten i en slik setting! Det er lovet soloalbum fra Kyle Jenkins i ikke altfor fjern framtid. Som jeg gleder meg! Det blir Idle Aches på ellipsemaskinen i dag.
27. Karen Jonas: The Rise and Fall of American Kitsch
Ett av høydepunktene på albumet er «Online Shopping», slikt drev de ikke med i 1950-årene. Ikke på samme måten i hvert fall. «Call Dr. Nick» er et annet høydepunkt, legen som tilbyr litt av hvert av piller og kosmetisk pynt. Sangene holder gjennomgående høy kvalitet, gode historier, og musikken med piano gitarer og kontrabass i førersetet er morsom. Karen har en av de beste countrystemmene der ute. Så hva er det ikke å like her? Start dagen med denne plata det gjorde jeg.
28. Eric Palmqwist: Människornas Planet
Aller best på svenske Eric Palmqwists nye album er låten som kommer midtveis, «KNK» (Kejsarens Nya Kläder). Her har Eric tatt det helt ned, kun piano og Erics inderlige stemme, en vakker melodi og kanskje noen forsiktige virkemidler til. Her beskriver Palmqwist en samling på en tidligere arbeidsplass og det han oppfattet som en strøm av svada. Det handler om New Public Management og tiltak for å få Eric og hans kolleger til å jobbe mer effektivt: Dette er nok en tekst mange kan kjenne seg igjen i. Flere gode sanger!
29. Jake Xerxes Fussell: When I’m Called
Fussell knytter tradisjonell musikk sammen med tiden vi lever i. På den måten øker vi forståelsen for både hvem vi er og hvor vi kommer fra. Resultatet er blitt nok ei helhetlig, vakker og dempet plate fra Jake Xerxes Fussells hånd.
30. Corb Lund: El Viejo
Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, El Viejo, spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder.
Richard Laviolette: All Wild Things Are Shy
Et album jeg foreløpig har hørt lite på, men lovende! Richard døde i fjor etter Huntingtons sykdom, og dette er alvorlige saker.
Følg lenkene og les om flere gode album fra 2024!
Bonny Bright Horseman og Mark Knopfler
Dave Alvin & Jimmie Dale Gilmore
Gubberock 
Én tanke om “De beste utenlandske albumene 2024”