I dag blir det oppsummering av mine favoritter blant internasjonale favoritter så langt i år. Her er det usedvanlig mye bra, så nå tenker jeg å skyve helt nye utgivelser foran meg og bare spille disse en stund. Så får vi se hvor lenge det holder. Et par av albumene som følger omtalt under, er ikke gitt en ordentlig omtale av Gubberock. De er så gode, at det kommer nok!
Platene er ikke rangert. Glimrende spilleliste nederst i saken!
Norske favoritter kan du lese om her.
Old 97’s: American Primitive
Old 97’s holder koken. De har igjen laget an humørpille av et album med mange rockere og noen neddempete låter innimellom. Old 97’s er trofaste mot sine visjoner. Det lønner seg i det lange løp.
Kacey Musgraves: Deeper Well
Kacey Mushgraves’ Deeper Well er et nydelig produsert album der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop sammenvevd på den riktige måten.
Sierra Ferrell: Trail Of Flowers
Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, helt uten dødpunkter. Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
Jesper Lindell: Before The Sun
Svenske Jesper Lindell har lager ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper og bandet holdt en veldig sterk konsert i Oslo i april.
Rick White & The Sadies
Fantastisk album med gode melodier og flotte gitarer når Rick White slår seg sammen med kompisene i The Sadies. Flere av tekstene handler om tap av kjære der bortgangen til Dallas Good i The Sadies i 2023 danner er bakteppe. Egon Holstad i Feedback skrøt voldsomt av plata. Det hadde han all grunn til.
Waxahatchee: Tigers Blood
Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter.De gode låtene kommer som perler på en snor. Hør den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Hypnotisk på sitt beste.
Adrianne Lenker: Bright Future
Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“. Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Nydelig er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt.
Corb Lund: El Viejo
Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, El Viejo, spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder.
Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction
Ian Hunters Defiance Part 1 fra i fjor stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier! Ryktene går om at 84-åringen Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
Brown Horse: Reservoir
Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende særpreget som er beslektet med, men langtfra likt som Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men platedebutanten Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.
Les mer om album og konsert i Oslo her.
Charley Crockett: $10 Cowboy
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om man skal ta sangen «Lead The Way» bokstavelig. Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid. Flott stemme. Praktfull produksjon. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg.
Chip Taylor: Behind The Sky
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
Richard Thompson: Ship To Shore
Ship To Shore med Richard Thompson er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sangene, de elektriske gitarene! På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som Thompson summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!
Lost Dog Street Band: Survived
Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Hivedrolleinnehaver i bandet, Benjamin Tod, er som det heter i en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med sanger fra prærien og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker. Her er det mye bra! Forrige album fra bandet ble kåret til årets internasjonale album i Gubberock i 2022.
T Bone Burnett: The Other Side
Superprodusenten og plateartisten T Bone Burnett har sammen med medprodusent Colin Linden laget en av vårens store plater. Dette er virkelig en innertier. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
John Moreland: The Visitor
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen. Hør John Morelands plate fra i år, The Visitor, tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
Gill Landry: Cinnamon Canyon Blues
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst. Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste player til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere.
The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs
Fjorårets utgivelse fra The Felice Brothers, Songs From The Asylum, er nok det albumet fra 2023 jeg har spilt mest i år. Og det er ikke bare fordi det kom sent på året. Nå er de her med Valley Of Abandoned Songs, sanger stort sett spilt inn i forbindelse med albumene Songs From The Asylum og Undressed. Tror du dette er B-tar du feil. Gode melodier, fargerike og meningsfylte tekster og lyden av Ians vokal og bandets musikk er en uimotståelig oppskrift. Ian Felice sendte kompis Conor Oberst sangene og skrev at han ville gi dem ut kun digitalt. Conor opprettet et nytt plateselskap for albumet!
Willie Nelson: The Border
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
Johnny Cash: Songwriter
Vi er nå over i avdelingen for liveutgivelser og andre litt spesielle utgivelser.
Vi går tilbake til 1993. Før Johnny Cash ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et knippe musikere som blant annet inkluderer gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. Songwriter har blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.
Neil Young: Early Daze og andre utgivelser
Neil Young & Crazy Horse måtte nylig avbryte USA-turné på grunn av sykdom, men Neil slipper stadig musikk fra arkivet. Høydepunktet denne våren ble sluppet for kort tid siden. Early Daze er studioinnspillinger med Neil Young & Crazy Horse fra rundt 1969. Alternativ vokal på «Down By The River» er én godbit herdea, versjonen av «Wonderin’» en annen. På to av låtene har Danny Whitten hovedvokal. På Gubberock kan du også lese om vinylutgivelsen av Dume – en utvidet versjon av det klassiske albumet Zuma (1975) og utgivelsen av den ferske konserten med låter fra Ragged Glory.
Anana Kaye: Live At Moskus
Det er fristende å si at Anana Kaye spiller piano akkurat som hun synger. Stemmen hennes og lyden av pianoet er så sammenvevd at man føler at de er to sider av samme sak og kommer fra akkurat samme sted. Og tid. Dramatisk, engasjert, vakkert og litt kjølig. Len deg tilbake og la gåsehuden krype oppover armene og nedover nakken og ryggen. Sanger fra det mesterlige David Olney-samarbeidet Whispers And Sighs med mer fremført av Anana Kaye og Irakli Gabriel i Trondheim i 2023.
Guy Clark: Truly Handmade Volume 1
Guy Clarks barnebarn digitaliserte utallige demoinnspillinger fra bånd. Guys venn Rodney Crowell jobbet videre med opptakene og satte noen av dem sammen til til dette friske albumet med flere av Guy Clarks tidlige sanger, mange ikke gitt ut tidligere. Noen ganger – ikke så ofte i lengden egentlig – er en mann, hans gitar og hans sanger nok. Denne gangen er det nær perfekt.
Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)
Jeg tar med denne godbiten fra 2023 på tampen siden jeg først ble oppmerksom på det i år. Shooter Jennings gjør glimrende liveversjoner av Warren Zevon-sanger, stort sett de mest kjente. Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves som aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet, finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.
Wilco: Hot Sun Cool Shroud (EP 2024)
Jeff Tweedy og Wilco fortsetter å levere godsaker.godsaker. De tre siste albumene har virkelig innfridd, og nåforeligger det en sytten minutters lang EP med materiale trolig spilt inn i forbindelse med fjorårets Cousin. Det er ikke alltid Wilco trenger så lang tid til å vise fram hvor mangefasetterte og eksperimentvillige de er. EP-en begynner med morsomme Hot Sun med mye uro på slutten. Livid er en instrumental bråkebøtte på ett minutt, herlig!
Spilleliste
Redigert 18. juli 2024.
Gubberock 