Neil Young with the Santa Monica Flyers – Somewhere Under The Rainbow, nov. 5. 1973 (album, Official Bootleg Series, 2023)
The Ducks – High Flyin’ (album med innspillinger fra konserter sommeren 1977, Official Bootleg Series, 2023)
For at jeg skulle bli medlem i den norske facebook-gruppa for Neil Young-fans måtte det en tilføyelse til i vedtektene utover «For blodfans»: «Og nesten blodfans». Dette fordi jeg ikke går i dybden slik de virkelige blodfansene gjør. Jeg hører ikke alle konsertene som blir lagt ut på Neil Young Archives, og jeg hører strengt tatt ikke de store forskjellene på alle offisielle album med konsertopptak fra 1970/71 heller.
Høsten 2021 fikk vi det første albumet i Neil Youngs bootleg-serie. Og man må nok minst være «nesten blodfan» eller arkeolog for å ha det store utbyttet av flere av utgivelsene. Men likevel! For meg har den store godbiten så langt i denne serien vært er Citizen Kane Jr. Blues fra 1974. Dette til tross for at dette er en publikumsinnspilling med svak lydkvalitet. Men låtutvalget er fra tiden rundt On The Beach med låter som ikke har vært spilt eller utgitt så ofte.
Fredag 14. april 2023 kom det to nye utgivelser. Den ene fra 1973 og «Tonight’s The Night»-turneen. Den andre utgivelsen er fra sommeren 1977 da Neil var bandmedlem i The Ducks. Begge album kan kjøpes til greie priser på LP’er selv om de da er henholdvis dobbelt- og trippelalbum. The Ducks kan p.t. også strømmes fra Tidal, begge kan strømmes fra Neilyoungarchives.com.
Vi tar dem for oss:
Somewhere Under The Rainbow (1973)
I 1973 mistet Neil to gode venner. Begge dødsfallene var doprelaterte. Crazy Horse-medlemmet Danny Whitten møtte opp i dårlig forfatning foran en turné tidlig på året. Neil sendte ham hjem med noen lommepenger, hvorpå Danny trolig døde som følge av en overdose. Samme året døde også roadien Bruce Berry av narkotiske stoffer. Albumet Tonight’s The Night ble spilt inn som en sorgfull reaksjon på disse dødsfallene. Albumet er ett av rockens mest upolerte og hudløse, spilt inn under innflytelse av tequila og kanskje mer til. Intet eksempel til etterfølgelse, men likevel en kunstnerisk triumf, som måtte vente to år før plateselskapet var klar til å gi det ut. Med seg hadde Neil Young Nils Lofgren, Ralph Molina og Billy Talbot – det vil si dagens utgave av Crazy Horse – samt fantastiske Ben Keith på steelgitar med mer.
I kjølvannet av innspillingen dro Neil Young og Santa Monica Flyers på turné og spilte disse nye sangene. Næringsinntaket var mye det samme som under innspillingen av plata med en god del sprit før og under konsertene. Publikum kunne høre en Neil som mellom låtene pratet mer eller mindre usammenhengende, men der nettopp dette usammenhengende avslørte både en sorgfull og også humoristisk Neil som forsøker å finne mening der det ikke er mening og klarhet der forvirring rådet, som Pete Long glimrende beskriver i linernotes til dette nye albumet. Det var kanskje ikke vakkert, men det var ærlig. Det var også en slags feiring av livet, både Neil og Nils, og kanskje resten av bandet også, skal ha hatt det gøy på turneen.
Mottakelsen var blandet. Nå skal vi spille en sang dere har hørt før, sa Neil. Så satte de i gang med del 2 av låten «Tonight’s The Night». Ikke et sjakktrekk for karrieren på kort sikt, kanskje. Men i det lange løp så er det jo nettopp slike manøvrer som har bidratt til at fascinasjonen for Neil Young og ikke minst hans 1970-tall fortsatt er så stor.
Somewhere Under The Rainbow, innspilt i Rainbow Theatre i London 5. november 1973, har eksistert som en bootleg. Det vi få nå er en utgave som er forkortet med rundt en halvtime, og der mye av praten skal være utelatt. Kanskje legger Neil med tiden ut alt på Neil Young Archives, så blodfansen kan nerde videre.
På første del av Somewhere Under The Rainbow, får vi de aller fleste låtene fra Tonight’s The Night, og låttlista er så langt omtrent identisk med den glimrende liveinnspillingen Roxy fra USA 1–2 måneder tidligere. Siden dette er en publikumsinnspilling er lyden betydelig dårligere – bootlegkvalitet – og det gir liten mening å høre Somewhere Under The Rainbow om du ikke har hørt Roxy. Sangene og fremføringene er imidlertid så gode at jeg tåler noen runder også med dårligere lydkvalitet. Nå kan det være den dårlige kvaliteten på innspillingen spiller meg er puss, men det er nok riktig som det ble påstått i en tråd da jeg hadde lagt ut en tidlig versjon av denne artikkelen at det er en annen nerve i dette konsertopptaket enn på Roxy, som tross alt kan høre noe mer strømlinjeformet ut, så rart det enn kan høres ut.
Høydepunktet på albumets første del er en 12 minutter lang Tonight’s The Night, som sier mye om hvordan disse konsertene kunne arte seg. Uhøvlet, sært og pratete.
Andre del er likevel mest interessant. Nå har Neil og bandet kjørt oss inn i den dystre Tonight’s The Night-stemningen. Ikke minst gir dette ny mening til låter som Buffalo Springfield-låten «Flying On The Ground Is Wrong» og en ni minutter lang «Helpless» som sammen med en da fersk «Human Highway» fremføres solo. Sterkt dette! Helt til slutt «Don’t Be Denied» og en lang og rufsete «Cowgirl In The Sand», der særlig sistnevnte skiller seg ut fra tidligere utgitte innspillinger.
Dårlig lyd eller ikke, dette er sterk kost. Men ikke et album jeg vil ta fram ofte.
The Ducks – High Flyin’ (1977)
High Flyin’ med The Ducks er noe helt annet. Lyden er god, og albumet er satt sammen av hele 25 spor fra konserter The Ducks holdt sommeren 1977. Bandet bestod av Jeff Blackburn (gitar og vokal), Bob Mosley (bass og vokal), Johnny Caviotto (trommer og vokal) og Neil Young (gitar, munnspill og vokal). Jeff Blackburn er også kjent for å ha bidratt med tekstlinjer til Neil Young-klassikeren «Hey Hey, My My»). Blackburn var begynnelsen av 1960-tallet en del av folkeduoen Blackburn & Snow, som ga ut noen få singler, og senere spilte han i San Francisco-baserte psykedeliske rockebandet Moby Grape, og med bassist Bob Mosley grunnla han senere «Jeff» Blackburn Band» i Santa Cruz.
Sommeren 1977 ble den gamle vennen hans, Neil Young, og Johnny Craviotto med i bandet hans, som nå kalte seg The Ducks. Bandet eksisterte et par måneders tid, og sommeren 1977 spilte de mer eller mindre uannonserte konserter på små klubber i området rundt Santa Cruz. Her kunne man henge i baren med Neil!
Man kan vanskelig si at The Ducks er Neils backingband, av albumets 25 låter er kun 5 signert Neil. Det er gnistrende gode versjoner av «Are You Ready For The Country» og «Mr. Soul». Én av mine Neil-favoritter, den originalt forsiktige «Little Wing», kommer i en annerledes elektrisk utgave. Vi får også en rocka bandutgave av «Human Highway», samt en tidlig, rufsete utgave av «Sail Away» som senere skulle være en del av den akustiske siden av Rust Never Sleeps. Jeg synes Neil har en god nerve i stemmen og fraseringen, jeg liker den bedre her enn på Rust Never Sleeps, faktisk. Fem spor Neil Young-fans må høre!
Fans av Neil kan glede seg over Neils gitarspill på hele albumet! De øvrige 20 låtene er jeg ikke kjent med fra før. Men mange av låtene låter så langt både fine og tøffe. Det er jo selvsagt mye godlyder fra gitarene til Neil og Blackburn, samtidig som trommelyden er nydelig! De fleste låtene er skrevet av enten Jeff Blackburn eller Bob Mosley. Mosley er mannen bak behagelige countryrockere som den sterke åpningen «I Am A Dreamer», mens Blackburns låter inviterer til hardere rock.
Siden det bare er gått to dager siden utgivelse, skal jeg ikke felle noen endelig dom over hele High Flyin’, her er det for meg mye nytt å gape over. Men i og med at jeg hadde lite kjennskap til dette kapittelet i historien om Neil, Neils egne låter kommer i så bra versjoner, lyden er god, og de øvrige låtene høres bra ut, er nok dette ei plate også for de som ikke er Neil Young-fanatikere.
Redigert 25.april 2023.
Gubberock 